Dette er mine røtter. Jeg er stolt av far, og den han var.
Nå var far aldri en del av historien til de frie menighetene, men det er en kjent sak at blant medlemmene av baptist- og pinsemenighetene fantes det mange fra arbeiderklassen. Slik var det lenge. Slik er det ikke lenger. Det har selvsagt sammenheng med utviklingen ellers i samfunnet. Likevel burde vi ikke glemme på en dag som denne at mange baptist- og pinsemenigheter hadde medlemmer fra nettopp arbeiderklassen. Egentlig hører arbeiderklassen og de frie menighetene sammen. Verdigrunnlaget er ganske likt. Om det var slik blant frie lutheranere, vet jeg ikke. Jeg kjenner historien for dårlig.
Statskirken derimot, var ikke stedet for den vanlige arbeider. Presten var jo statens forlengede arm. Han var embetsmann, og var gjerne sammen med lensmannen når noen skulle kastes ut med tvang fra sin bolig. Da talte presten statens sak. Det kom sjeldent noe godt budskap fra presten til arbeideren.
I 1883 samlet for eksempel alle landets biskoper seg rundt "Opraab til Christendommens Venner i Vort Land. Der ble det advart mot de farlige radikale tendensene i tiden. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J.Chr. Heusch:
"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighets Gud imot." (Kilde: Fri fagbevegelse, 22.01.2007).
I de frie menighetene slapp vanlige arbeidere til. De ble forstandere og eldste. Ofte uten noen form for teologisk utdannelse. De var ulærde menn, men fikk høyt betrodde stillinger. Det myndiggjorde lekmannen og gav verdighet til sliterne i samfunnet.
Lørdag besøkte May Sissel og jeg Prøysenstua på Rudshøgda. Jeg ble spesielt grepet av noe som sto skrevet i en monter utenfor. Der kunne vi lese om Julie Prøysen, mor til Alf. Det sto at hun på sine gamle dager var så redd for å dø. Årsaken var at hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Slikt var stor skam på den tiden. Jeg ble gående rundt der på denne lille plassen inni skogholtet og tenke på hvor mye vi har skremt folk med, særlig fra våre talerstoler. Skremt småkorsfolket. At de såkalt "kondisjonerte" i samfunnet fikk barn utenfor ekteskap var ikke så alvorlig. Det kunne skjules. Men ikke blant de fattige. Og da truet man dem like så godt med fortapelsen.
I dag skal jeg plukke blåveis og hvitveis og sette på fars grav. Det er blitt en tradisjon. Jeg vil hedre min far denne dagen, og takke for alt det gode jeg fikk med meg fra ham. Rettferdighetssansen. Solidariteten med de fattige og undertrykte. Brorskapet. Verdier han hadde fått med seg fra sin harde oppvekst. Når jeg ble en kristen i 1972, og leste Det nye testamente for første gang, og da særlig Bergprekenen, så jeg slektskapet. Bare det at Jesus er mye mer radikal! Selv bygger jeg min tro og overbevisning nettopp på den undervisningen Jesus ga oss i Bergprekenen. Det finnes nemlig et løfte knyttet til dette:
"Hver den som hører disse mine ord OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet over, og vindene blåste og slo imot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell." (Matt 7,24-25)
Jeg synes dette ordet av og til misbrukes. Man bruker det i så mange sammenhenger hvor man sier f.eks at "jeg bygger mitt liv på Guds ord, og da vil ikke mitt hus blåse ned i stormen." Det er forsåvidt riktig, men disse to versene står i en helt spesiell sammenheng! Når Jesus sier: "Hver som som hører disse mine ord...", så må vi spørre oss hvilke ord Han sikter til. Svaret på det spørsmålet er at Han sikter til Bergprekenen, som begynner i Matt 5,1 flg og slutter med disse ordene i Matt 7. Det er de som hører disse ordene og gjør det de sier som bygger sitt liv på fjell og hvis hus ikke vil blåse ned i stormen. Det er noe å tenke på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar