Neva'n til far min

 Neva dine, far, 

var ru på innsida,

preget av skomakerlim og hardt arbeid.

De var aldri knyttet til slag, 

annet enn på 1.mai - mot urett.

Du brukte dem ofte, 

til å stryke meg ømt 

over kjaka mine

og aua dine var blanke

da du fortalte meg hvor høyt du elsket meg.

Farsdagen 2023

Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst:: Første skoledag. Sammen med far.

64 år - minner om far

Far ble 64. I går ble jeg 64. Mine tanker gikk til far, Aksel Olav, på fødselsdagen min i går. Hva tenkte han når han skulle ta avskjed så brått med kone og barn og venner? Han var innlagt på sykehuset med hjerteinfarkt, da det ble oppdaget at han hadde strupekreft. Dato for et kirurgisk inngrep var satt oppc for å fjerne svulsten, men to dager før dør han brått av et nytt infarkt. Jeg var13 år gammel. Hele min verden falt sammen.

Jeg kan fremdeles kjenne på smerten og vemodet av å miste far. Så unge vi var da det skjedde, begge to. Så sårbare når døden banker på døra.  Far var bare godheten selv. Så trygg, så snill, så raus. Jeg husker fremdeles hvordan jeg la hodet mitt inn i halsgropen hans, når jeg satt på fanget hans og han leste eventyr for meg! Og turene i skogen som lå rett utenfor stuedøra vår. Neven hans var god å holde i, som her på  bildet, av min første skoledag. Bildet er tatt i hagen vår utenfor Glassepletreet vårt. Med de saftigste eplene du kan tenke deg! 

Jeg ble en kristen året etter far døde, sommeren 1972. Far døde i desember 1971. Å miste far gav meg et problematisk gudsbilde. Jesus var jeg fascinert av, etter å ha lest gjennom Det nye testamente på en uke. Den Hellige Ånd forstod jeg ikke noe av, men den første personen i Guddommen var skremmende for meg. Jeg hadde fått en forestilling av at det var Hans skyld at far var død. Jeg var redd mørket, og døden. 

Så skjer det at sognepresten i bygda vår, Rasmus Aurdal, forteller meg noe som skulle bli til stor hjelp, og som utgjorde første delen av en sjelelig legedomsprosess som skulle ta flere år. Sognepresten kunne fortelle at far hadde kontaktet ham et par dager før haan døde, og far hadde fått overgi sitt liv i Herrens hender og tatt dek i nattverden. En tung bør falt av meg. Far var i himmelen. En dag skal vi sees igjen, og langsomt, over år, endret mitt gudsbilde seg, når jeg fikk en djup erfaring av Guds Farskjærlighet. 

Far overgav sitt liv i Guds hender i møte med døden. Salme 31,6 er blitt et av mine 'livs-vers', og den bønn jeg ber hver dag: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

Men Salme 31 inneholder også et annet betydningsfullt vers i denne sammenhengen: 

"I din hånd er mine tider..." (v.16)

Det gir trygghet. Vi er her i tiden så lenge Gud vil. Han som sitter med nøklene til døden og til dødsriket, er ikke den onde, men Han som med døden nedtrampet døden - og til dem i gravene gav  Han liv - dødens overvinner, Jesus Kristus.

I dag takker jeg Herren for den frikirkelige arven

På 1.mai lever jeg med minnene etter far. Helt frem til året før han døde - han døde i 1971 - marsjerte far under røde faner på Maidagen. Den het bare det: Maidagen,i bestemt form, entall, hjemme hos oss. Det var høytid å våkne opp tidlig om morgenen denne helt spesielle dagen, og så ta på seg det fineste vi hadde av klær, og så slå lag med far i 1.mai-toget. Helt fra jeg var en neve stor gikk jeg hånd i hånd med far under vaiende faner og bannere og markerte 'arbeidernes dag'.

På nytt slår det meg.at den frimenighetsbevegelsen jeg er en del av har sine røtter i nettopp arbeiderbevegelsen.  De første forstanderne for de frie menighetene i Norge, de første eldsterådene og de første medlemmene kom fra enkle kår, de var vanlige arbeidere. For første gang i norsk kristenhets historie kunne man som en helt vanlig industriarbeider, skomaker, smed bli valgt inn i et eldsteråd eller bli leder for en fri, uavhengig menighet, uten å bli arrestert og kastet i fengsel. Man trengte ingen embetseksamen, man behøvde ikke gå i kjole og ha pipekrage, og være statens mann for å bli prest.    De første frie menighetene ga verdighet til menneskene. Vanlige mennesker kunne forkynne Guds ord.

Vi har så mye å takke for denne dagen. Både for arbeiderbevegelsen som har kjempet for kristne idealer som frihet, brorskap og solidaritet, og for de frie menighetene uten statlig kontroll og innflytelse.                                                                                              

Billedtekst: Maleriet «Baptistene» (Baptisterna) av Gustaf Cederström 1886 viser troende dåp av baptister i Sverige. Foto: Wikipedia

1.mai: Hvitveis på fars grav

13.desember i år er det 50 år siden far døde. Jeg savner den gode faren min fremdeles. Denne første maidagen dro min sønn og jeg til fars grav for å sette de første hvitveisene på graven hans, fordi 1.mai var hans dag fremfor noen. Viktigere enn fødselsdagen hans, viktigere enn 17.mai og julaften, for den del. Ikke det at de andre dagene ikke var viktige, for det var de for far, men 1.Mai skilte seg ut fordi det var arbeidernes dag - og far var arbeider. Først skomaker, så industriarbeider. 

Far tilhørte arbeiderbevegelsen, og var stolt av det. Det aller første han gjorde 1.mai var å kle seg i de fineste klærne han hadde, og så ruslet han ned til Lindbakken i Hunndalen, til krigsminnesmerket, for å hedre de falne fra 2.verdenskrig. Da var klokka blitt 07.00. Så var det hjem igjen for å spise frokost, for så å forberede seg på dagens store høydepunkt: 1.mai toget. Fra jeg var en neve stor var jeg med! Det var så trygt å leie far i hånda der vi gikk under røde faner i takt med skolekorpset. Etter at vi hadde lyttet til dagens taler vanket det så mye is og så mange pølser jeg bare orket! Og gratis kino på Folkets hus.

Dagen før dagen ble jeg sittende foran fjersynsskjemen for å se på et program om Einar Gerhardsen, selveste Landsfaderen. Det brakte med seg så mange gode minner om min far, at jeg så deler av programmet i tårer. I djup takknemlighet til de som bygget landet. Det gjorde inntrykk på meg at landets statsminister bodde i en blokkleilighet, og det ble fortalt en fornøyelig historie om da Gerhardsen fikk besøk av Nikita Khrusjtsov, og Gerhardsen ba han med seg hjem. Da Gerhardsen hadde vist ham rundt i den spartanske leiligheten, spurte så hans russiske gjest: "Når skal du vise meg hvor du egentlig bor?" Han trodde ikke at en norsk statsminister kunne bo så enkelt.

Det andre som gjorde et så sterkt inntrykk på meg var datteren til Gerhardsen som fortalte om sin da 90 år gamle far som lå syk på sykehuset, og som fikk så mange brev fra 'såkalte kristne', som datteren ordla seg, og som kunne fortelle at faren hennes kom til å 'brenne i helvete', om han da ikke omvendte seg. Det gjorde så vondt å få alle de brevene, kunne datteren fortelle. Tenk om vi kristne kunne vært litt klokere! 

I dag var det sønnen min som plukket hvitveis til en farfar han aldri fikk oppleve. De ble plukket på Lindbakken og satt i et syltetøyglass vi hadde med oss. Vi satte dem på grava. Jeg vet at far ville ha satt stor pris på det. Han elsket våren.

Josef, Frelseren og vanlige arbeidsfolk

I dag går mine tanker og mine bønner til alle renholdsarbeidere, butikkansatte, helsearbeidere, vektere, politi, forsvarspersonell som står helt i frontlinjen når det gjelder epidemien vi står midt oppe i. Hvilke helter! Det passer nemlig godt å hedre dem på denne dagen, 19.mars, siden det er minnedagen for Josef, vår Herres fosterfar.

For også han var en helt. Snekkeren Josef stakk ikke av og lot den unge jødiske tenåringsmoren i stikken,når det ble kjent at hun bar Gud under kjolelivet. Han giftet seg med henne, mens ryktene surret og gikk.

Jeg er del av en kirkelig tradisjon med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse. De fleste norske frikirkesamfunn er det. Deres medlemmer var fra begynnelsen vanlige arbeidsfolk. Det var lengre mellom funksjonærene og de kondisjonerte. Min far kom fra fattige kår langs Akerselva i Oslo, han ble skomaker, senere industriarbeider, min mor avisbud. Det er mine røtter, og jeg er både glad for og stolt av min bakgrunn.

Josef er en ikke ubetdelig del av frelseshistorien, men han er nokså anonym. Mmens det er bevart noen biografiske opplysninger og historier om vår Frelsers mor, har ikke evangelistene bevart et eneste ord av Josef. Dermed blir Josef også en representant for alle de stillfarne arbeiderne, de som med stolthet gjør jobben sin.

Men Josef er like viktig som patriarken Abraham! Abraham og Josef står nemlig ved hver sin ende av den lange linjen som representerer Guds pakt. Det begynner med Abraham, det slutter med Josef. Snekkeren Josef får det store privilegiet å bli fosterfar til Guds Sønn.

Det er virkelig eksepsjonelt det Josef får være med i sin livstid. Han lever i del av en tidsperiode som har vart i 400 år, hvor det ikke har kommet et eneste ord fra Gud gjennom en profets ord - ikke før døperen Johannes står frem. Og så får han englebesøk! En vanlig jødisk arbeider! Det forandrer absolutt alt. Verdenshistorien tar en vending, og ingenting blir som før.

Hurra for de ordinære arbeiderne!

Når minnene strømmer på

Så er maidagen der igjen. Det heter så i vår familie. Joda, jeg kjenner selvsagt også en annen dag, som med rette kalles så, den 17'de. Men for en som har vokst opp i et hjem som mitt, var 1.mai spesiell. I artikkelen som følger skal jeg forklare hvorfor.

1.mai er for meg fars dag, hvor minnene etter en svært god far strømmer på. Det er vemodets dag. Jeg sørger fremdeles over tapet etter far.

Her er en artikkel jeg skrev i 2016. Da var det gått 45 år siden han døde. Jeg husker dagen som om den skulle ha vært i går. I dag skal jeg besøke fars grav med nyplukkede blåveis og hvitveis.

At jeg fikk en så god far som det jeg gjorde, gjorde noe med Gudsbildet mitt. I senere år har det blitt så sterkt for meg  dette: når Jesus presenterer Gud, presenterer Han Gud først som Far.

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

I fars fotspor

May Sissel og jeg fikk så god tid mellom de to gudstjenestene i går, at vi fikk med en bitteliten tur innom min fars vakre  barndomstrakter på Sagene i Oslo. Far vokste opp i Sagveien, som går parallelt med Maridalsveien. Veien fikk sitt veinavn etter sagbruksvirksomheten langs Akerselva. Langs veien finner du også Arbeidermuseet.

Far vokste opp under svært enkle kår i et typisk arbeiderklassemiljø på begynnelsen av 1900-tallet. Fattigdom var ikke bare et begrep, men virkelighet. Min farfar dro til Amerika, og etterlot min farmor til å ta seg av deres barn. Farmor sto ved Akerselvas bredder og vasket klær for å få nok penger til å brødfø en ungeflokk. Sommer som vinter.

Det er idyllisk på Sagene i dag. Borte er det harde slitet for tillværelsen. Like i nærheten finnes Waldemar Thranesgate, hvor mor og far traff hverandre. Mor hadde huspost, som det het, og ble stormende forelsket i min far, som var 15 år eldre enn henne.

Det ble ikke rare gåturen. Jeg er ustø på beina på grunn av Parkinson. Men noen få meter ble det, godt støttet av May Sissel.

Så underlig, og samtidig så godt å være her! Underlig å tenke på at her har far lekt, vokst opp, og samtidig så vemodig. Jeg var bare 12 da jeg mistet ham, og har savnet ham stort sett hver eneste dag siden. Han var slik en god far skal være: trygg, raus og snill som dagen er lang. Jeg kan ikke huske at far og mor noensinne kranglet.

Far vokste opp sammen med Leif Juster. Det må ha vært morsomt.

Bildet av meg er ikke tatt i Sagveien, men i krysset fra Maridalsveien og en liten veistubb med det morsomme navnet Våghalsen. Denne veien fikk sitt navn først i 1983 etter fossen Våghalsen i Akerselva.

Fabrikkjentene på Beierbrua - slik så de ut de tøffe og hardtarbeidende kvinnene som slet for å overleve langs Akerselva. Min farmor var en av dem. Skulpturen er fra 1986 og er laget av Ellen Jacobsen.

Fra miljøet rundt Akerselva. Her sees fossen Våghalsen.

Hønse-Lovisas hus ved Akerselva.

Hønse-Lovisa er eniktig litterær skikkelse i skuespillet 'Ungen' av forfatteren Oskar Braaten. Hun er en dame som bodde ved Akerselva på 1800-tallet. Navnet fikk hun fordi hun tok til seg enslige mødre. Huset ble kalt 'Hønsereiret'. Hønse-Lovisa tok til seg jeg fabrikkjenter som hadde kommet 'i uløkka', og gav dem tak over hodet og omsorg slik at de kunne beholde ungene sine og jobbene sine.

Her bodde også forfatteren Sigbjørn Hølmebakk en tid.

Dette er mine røtter. Jeg kommer fra enkle arbeiderkår. Far ble skomaker og industriarbeider. Det har jeg aldri skammet meg over, tvert imot.

Far min og jeg

Jeg savner faren min, selv om det er 47 år siden han døde. Far ble bare 64 år gammel. Fire år eldre enn jeg er nå. Jeg var bare 13 da han døde. Det er ikke mange bildene jeg har av ham. Det var ikke så vanlig med fotografier den gangen. På bildet holder jeg ham i hånda. Plenen er full av løvetann, og vi står utenfor epletreet vårt, som  bar så deilige glassepler. Det er tatt på første skoledag.

Dette bildet betyr mye for meg, men mest av alt betyr de indre bildene noe. Far var så trygg og snill. Det å få klatre opp på fanget hans, lene meg inn til ham, og høre han fortelle eventyr, satte farge til tilværelsen, skapte gode minner og så mye glede. Jeg kan ikke huske han hevet stemmen en eneste gang. Alltid høflig, omtenksom, nærværende og veldig snill.

Det er så mye jeg skulle ha snakket med ham om. Spurt om. Han hadde selv vokst opp uten far. Hans far dro til Amerika da far var ikke gamle karen, og kom aldri hjem. Hvordan var det for far å vokse opp uten sin far. Tiden han vokste opp i var krevende for de om hørte til arbeiderklassen. De hadde fattigdommen like inn på dørstokken, og måtte kjempe for å overleve.  Far ble skomaker, senere industriarbeider ved Mustad fabrikker, hvor han galvaniserte fiskekroker.

Året etter at far døde, ble jeg en kristen.

Da ble jeg kjent med en som hadde mistet stefaren sin.

Også han en arbeider. Som sant menneske må Jesus ha kjent på tapet etter at stefaren Josef døde.

I mange år preget fars død mitt gudsbilde. Jeg ble tidlig fascinert av Jesus. Jeg brukte en uke på å lese Det nye testamente etter at jeg bestemte meg for å bli en kristen. Jesus begeistret meg. Den Hellige Ånd skjønte jeg ingenting av. Gud derimot, synes jeg hørtes veldig skummel ut. Han tok jo faren min. Slik opplevde jeg det som tretten-åring.

Det skapte et sår i meg, en usunn gudfrykt. Og resulterte i mange år hvor jeg strevde med å blidgjøre Gud.

Så introduserte Jesus meg for sin himmelske Far, og den usunne frykten for Gud og selvsrevet ble borte.

De senere årene og særlig den siste tiden er det blitt til hjelp at Jesus forstår de såre og vonde følelsene jeg har etter at min egen far døde så tidlig. Jesus må ha kjent på den samme tapsfølelsen.

Det hender jeg drar til mors og fars grav for å snakke med dem. Nei, jeg ber ikke til dem. Jeg vet selvsagt at de er døde. Det er en monolog. Jeg forteller dem om ting jeg tror de ville ha likt å vite. Det er bare for min egen skyld. Det er sorgbearbeidelse. Det er nyttig.

Vi bærer de døde med oss. På den måten blir de ikke glemt.

I dag, på farsdagen, takker jeg for den gode, snille faren min. Jeg har vært veldig heldig. Selv om jeg ikke fikk beholde ham så lenge, er det dessverre ikke alle som har hatt en så god og trygg far som meg. I dag tenker jeg mye på dem - og ber for dem.

Så tenker jeg på og kjenner den djupe gleden over å være far selv. Til en datter og en sønn. Jeg håper jeg er en god far. Jeg ber om å få være det. Det er det største ønsket jeg har.

Ei hand og holde i

Herre, jeg husker handa til faren min. Den var så god å holde i. Det faste grepet var så trygt. Og fanget hans hadde alltid plass til meg, og det var så godt å bikke hodet mitt inn til brystkassa hans. Han hadde slik ro, ikke noe kav og mas, men et hvilende blikk. Jeg husker de gode øynene hans.

Nå er det 47 år siden du hentet ham hjem. Jeg var bare så vidt 13. Det kjentes tungt, Herre, og det kjentes tungt i mange år. Veien ble lang å gå, uten handa til far min.

Jeg savner ham ennå, Herre. Jeg kjenner vemodet og savnet i bringa mi.

Takk for faren min, Herre. Jeg kunne ikke fått noen bedre far. Nå går jeg til hans grav og takker. For ham og for mor. Det hender jeg gråter litt ved deres grav. Av glede og sorg.

Så lenge noen husker oss, er vi ikke borte, sa Fiske, biskopen i Hamar. Så sant det er. Jeg glemmer ikke deg, far.

Nå holder jeg handa til kona mi.
Det er også godt. Gå hand i hand gjennom livet. Gjennom glede og sorg og savn. Dele liv. Det er det beste som finnes.

Alle trenger vi ei hand. Ei hand å holde i når vi blir født. Et kyss på kjakan. Ei hand å holde i vår vi dør. Et kyss på kjakan.

Og så holder du handa mi, Herre.
Du strakte den ut og greip tak.
Det er ikke jeg som holder deg.
Det er du som holder grepet.
Du slipper meg ikke.
Handa di blir ikke vissen av døden.
Den er sterk og opprettholder alt.
En dag blir handa mi slapp.
Da drar du meg ut av tiden
og inn på fast grunn - i evigheten.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav, holder Bjørn Olav. Det er tatt i hagan vår. Jeg tror det er første skoledag. Da var handa til far min god å holde i.

1. mai, de frie menighetene og Bergprekenen

Så er maidagen her. For far betydde den alt. Når man kjenner hans historie og oppvekstvilkår er ikke det vanskelig å forstå. I går var jeg så heldig at jeg gikk gatelangs i området hvor han ble født og vokste opp. Da ble det enda mer forståelig. Fars historie er arbeiderens historie. Han ble etter hvert skomaker og senere industriarbeider.

Dette er mine røtter. Jeg er stolt av far, og den han var.

Nå var far aldri en del av historien til de frie menighetene, men det er en kjent sak at blant medlemmene av baptist- og pinsemenighetene fantes det mange fra arbeiderklassen. Slik var det lenge. Slik er det ikke lenger. Det har selvsagt sammenheng med utviklingen ellers i samfunnet. Likevel burde vi ikke glemme på en dag som denne at mange baptist- og pinsemenigheter hadde medlemmer fra nettopp arbeiderklassen. Egentlig hører arbeiderklassen og de frie menighetene sammen. Verdigrunnlaget er ganske likt. Om det var slik blant frie lutheranere, vet jeg ikke. Jeg kjenner historien for dårlig.

Statskirken derimot, var ikke stedet for den vanlige arbeider. Presten var jo statens forlengede arm. Han var embetsmann, og var gjerne sammen med lensmannen når noen skulle kastes ut med tvang fra sin bolig. Da talte presten statens sak. Det kom sjeldent noe godt budskap fra presten til arbeideren.

I 1883 samlet for eksempel alle landets biskoper seg rundt "Opraab til Christendommens Venner i Vort Land. Der ble det advart mot de farlige radikale tendensene i tiden. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J.Chr. Heusch:

"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighets Gud imot." (Kilde: Fri fagbevegelse, 22.01.2007).

I de frie menighetene slapp vanlige arbeidere til. De ble forstandere og eldste. Ofte uten noen form for teologisk utdannelse. De var ulærde menn, men fikk høyt betrodde stillinger. Det myndiggjorde lekmannen og gav verdighet til sliterne i samfunnet.

Lørdag besøkte May Sissel og jeg Prøysenstua på Rudshøgda. Jeg ble spesielt grepet av noe som sto skrevet i en monter utenfor. Der kunne vi lese om Julie Prøysen, mor til Alf. Det sto at hun på sine gamle dager var så redd for å dø. Årsaken var at hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Slikt var stor skam på den tiden. Jeg ble gående rundt der på denne lille plassen inni skogholtet og tenke på hvor mye vi har skremt folk med, særlig fra våre talerstoler. Skremt småkorsfolket. At de såkalt "kondisjonerte" i samfunnet fikk barn utenfor ekteskap var ikke så alvorlig. Det kunne skjules. Men ikke blant de fattige. Og da truet man dem like så godt med fortapelsen.

I dag skal jeg plukke blåveis og hvitveis og sette på fars grav. Det er blitt en tradisjon. Jeg vil hedre min far denne dagen, og takke for alt det gode jeg fikk med meg fra ham. Rettferdighetssansen. Solidariteten med de fattige og undertrykte. Brorskapet. Verdier han hadde fått med seg fra sin harde oppvekst. Når jeg ble en kristen i 1972, og leste Det nye testamente for første gang, og da særlig Bergprekenen, så jeg slektskapet. Bare det at Jesus er mye mer radikal! Selv bygger jeg min tro og overbevisning nettopp på den undervisningen Jesus ga oss i Bergprekenen. Det finnes nemlig et løfte knyttet til dette:

"Hver den som hører disse mine ord OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet over, og vindene blåste og slo imot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell." (Matt 7,24-25)

Jeg synes dette ordet av og til misbrukes. Man bruker det i så mange sammenhenger hvor man sier f.eks at "jeg bygger mitt liv på Guds ord, og da vil ikke mitt hus blåse ned i stormen." Det er forsåvidt riktig, men disse to versene står i en helt spesiell sammenheng! Når Jesus sier: "Hver som som hører disse mine ord...", så må vi spørre oss hvilke ord Han sikter til. Svaret på det spørsmålet er at Han sikter til Bergprekenen, som begynner i Matt 5,1 flg og slutter med disse ordene i Matt 7. Det er de som hører disse ordene og gjør det de sier som bygger sitt liv på fjell og hvis hus ikke vil blåse ned i stormen. Det er noe å tenke på!

45 år siden faren min døde

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

Min far

Det er slik jeg husker deg: i godstolen, ved stuebordet, mens sollyset flommer inn i stua. Den stolen var også favorittstolen min. Det vil si: når du satt på den, og jeg kunne krype opp på fanget ditt og lene hodet mitt inn mot brystet ditt og du fortalte eventyr.  Det var alltid så trygt.

Du hadde en god stemme. Du snakket rolig, behersket, vennlig, strøk meg ofte over håret, mens du snakket til meg. Tror aldri jeg hørte deg heve stemmen. Du hadde ikke bruk for det. Bekreftet at du elsket meg, alltid, sa du. Som jeg savner disse stundene!

Det er mange ting som har brent seg inn i mitt minne: din rettferdighetssans. Alltid på de svakes side. Et sterkt politisk engasjement. Jeg var med deg i 1.mai toget, mange ganger. Så stolt jeg var over å være sønnen din! "Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har ...", mens de røde fanene vaiet i maivinden. Du var stolt over å tilhøre arbeiderklassen. Du var ivrig opptatt med å få bygget den første barnehagen der vi bodde. Mange arbeidstimer med å rive et hus og rydde en tomt, bare for å oppleve at folk i kommuneadministrasjonen hadde solgt den som boligtomt. Men du ga deg ikke når det gjaldt barna.

Jeg glemmer aldri ei jente fra nabolaget som kom løpende med faren etter seg. Faren hennes bråsint og olm. Jenta livredd. Løp i retning deg. Du satt ute i hagen, leste som vanlig en avis, kom deg brått opp av stolen og løp jenta i møte. Du stilte deg foran faren, med jenta bak ryggen din og sa: Har du tenkt å slå ongen din får du slå meg først.

Det skjedde noe med meg den dagen: jeg ville bli som deg! Du ble helten min og forble det.

Men jeg husker også hvordan sykdommen tærte på deg. Hvor redd jeg ble når du fikk det første hjerteinfarktet. Jeg husker jeg kom til deg når du kom hjem igjen fra sykehuset og ville gi deg noen penger jeg hadde fått. Så du skulle kjøpe medisin og bli bra igjen.

Men det ble du jo ikke. Kreften skulle rive deg vekk fra meg en blåkald desemberdag i 1971. Jeg husker dagen som i dag når en dame fra nabolaget kom med den forferdelige beskjeden om at du var død. Hun var den eneste som hadde telefon i nabolaget den gangen. Jeg var bare 13 år gammel.

Neste måned er det 45 år siden. Fremdeles er sorgen der og vemodet. Skulle ønske du hadde fått med deg den flotte kona jeg har fått, de to flotte barna våre - men slik ble det ikke. Du ville ha likt dem, og du ville ha elsket å være bestefar. Og de kunne ikke ha fått noen bedre bestefar.

Men en prest fortalte meg noen uker etter at du var død at du hadde spurt etter ham på ditt sykeleie og gitt til kjenne at du ville høre Herren Jesus til, og fikk del i nattverden. Da visste jeg at du hadde gått hjem til Ham som også jeg skal hjem til og hjemme hos Ham skal jeg fortelle deg om alt du gikk glipp av her på jorda. Vel - jeg tror egentlig at du har fått med deg det meste, og er fornøyd med at jeg ble det jeg ble og har levd det liv jeg har levd.

Takk, far.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav Hansen, med kryssordet i stua i hjemmet vårt i Hunndalen.

Snekkeren Josef, faren min og 1.mai

Maidagen er minnenes dag for meg. Minner om en god far, skomakeren og spesialarbeideren Aksel Olav Hansen. I barndommen grep jeg tak i 'nevan' hans med små barnehender, og sammen gikk vi i 1.maitoget gjennom barndommens gater til lyden av Internasjonalen. Røde faner som vaiet i vinden.

Jeg hadde en trygg, god og snill far. Han var den første til å arbeide for at det skulle bli barnehage i hjembygda mi. Kampen mot sosial urett, bedring av arbeidernes kår og internasjonal solidaritet var hans hjertesaker.

Når han ble alvorlig syk og ikke kunne gå i 1.maitoget holdt han seg hjemme. Han ville ikke stå langs veikanten for å se på. Det ble for vanskelig. Da ville han heller holde seg hjemme. For far var maidagen - vi kaller den bare det i vår familie - nærmest hellig.

I dag var jeg, sammen med kona mi, på graven hans med en bukett hvitveis plukket i skogen ved bautaen over falne i Hunndalen. Jeg var sammen med ham der grytidlig om morgenen hver 1.mai for å hedre de som falt under 2.verdenskrig. Senere på dagen var det gratis kino i Folkets hus, is og pølser. Jeg fortsatte tradisjonen med å gå i 1.mai tog i årene som fulgte etter fars død i 1971.

Men det er også en annen far jeg minnes 1.mai. Stefaren til Jesus, tømmermannen Josef. Det passer i grunnen veldig godt. Josef kom fra enkle kår. Han livnærte seg som tømrer. Og identifiserte seg nok med fattigfolket i Nasaret. Han fikk nok føle på kroppen hva det ville si å være en helt vanlig arbeider på den tiden, med en hard okkupasjonsmakt som krevde inn skatter og som undertrykket arbeidernes elementære rettigheter.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for hva vanlige arbeidere her i Norge har kjempet fram gjennom årene som har gått, og som mange tar som selvfølgeligheter i dag. Det har kostet blod, svette og tårer. Det har ikke vært gratis. Jeg har aldri forstått kristne som har kjent dragningen til høyresiden. I dag ser vi en høyreside som vil krenke helligdagsfreden og undergrave arbeidstidsbestemmelser og goder arbeiderbevegelsen har bygget opp ved hard kamp, så blir det enda mer forunderlig.

Takk far for det forbildet du var. Jeg kjenner enda på vemodet etter din bortgang. Det vemodet er blitt forsterket etter at jeg selv ble alvorlig syk. Og takk til Josef for det forbildet han er som stefar. For det mot han viste når han valgte å gifte seg med Maria, ei ung tenåringsjente som var med barn før de ble gift.

Gratulerer med 1.mai dagen

1. mai var fars dag, og jeg var ikke gamle karen før jeg grep hans gode hånd, og slo lag med de mange som gikk i arbeidertoget i min barndoms bygd. Når maidagen kommer strømmer minnene på.

De hadde noe å kjempe for. Far kom fra fattige kår i Oslo. Hans mor vasket flasker på et bryggeri, og klærne til de som jobbet der. Hun sto i elva og vasket klærne til seine kvelden. Som attåtnæring. Ektefellen var reist til Amerika. Hun så ham aldri igjen. Barna måtte hun ta ansvar for sjøl.

Far ble skomaker og senere industriarbeider. Solidaritet med andre arbeidere var en selvfølge - og en ære. Jeg husker når far ble alvorlig syk, og ikke kunne gå i 1.mai-toget. Da kunne han heller ikke stå langs veien og se på. Det var et for stort nederlag. Da ble han hjemme. Livet var ikke så greit da. Han følte vel at han sviktet. Den følelsen er ikke god.

Jeg har hedret far hver 1.mai med å gå til graven og sette på blomster. I år blir det hvitveis og blåveis. Far var alltid så glad i å plukke blomster. Det har jeg arvet fra ham. Derfor finnes det ikke noe vakrere å sette på graven og minnes en god far, som etterlot seg så mange gode verdier. Verdier jeg selv har adoptert. Arbeiderbevegelsens verdier er jo ikke så ulike urkirkens verdier.

Gratulerer med 1.mai dagen!