En inderlig takk

May Sissel og jeg skulle ønske vi kunne se deres ansikt og ta hver av dere i hånden og gi dere en klem slik at vi kunne takke dere for hvert smil, varme, gode ord, raushet, kjærlighet, nåde dere har vist oss i året som snart er historie. Fra djupet av våre hjerter en inderlig takk for alt dette og for deres forbønn og praktisk hjelp og økonomisk støtte til arbeidet vårt og oss personlig. Vi hadde ikke klart oss uten noen av dere. Den største rikdom er venner.

Takk til alle menigheter som har invitert oss, og til alle dere som tok dere bryet med å komme til seminarer, møter og gudstjenester hvor Bjørn Olav underviste. Takk til alle dere som tok dere tid til en liten prat, som kom for å hilse på og som vi fikk be for og velsigne, og for alle som ville be for oss og velsigne oss. Takk for all deres omsorg.

Nå står en spennende vår foran oss. Vi skal delta med seminarer og taler på Bønn for Oslo, Bønneuka for Trondheim, Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud og på lederkonferansen for Baptistsamfunner skal vi delta som sjelesørgere og forbedere.

Julehøytiden blir en stille feiring sammen med aller nærmeste familie.

Vi ønsker alle våre venner en velsignet Kristi fødselsfest når den tiden kommer.

Takk til alle dere som fortsatt ber for oss.

Gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet jul- og nyttår

Onsdag 11. desember kl.18.00
Onsdag 18. desember kl.18.00
1.juledag: Ingen gudstjeneste
1.nyttårsdag kl.18.00

2020
Onsdag 8.januar kl.18.00
og hver onsdag fremover, med mindre det gis annen beskjed.,

Vi tar forbehold omvær- og føre, og hensyn til helsesituasjonen til Bjørn Olav. Messefall varsles via bloggen, Facebook, men du kan også melde deg på en telefonliste. Da vil du få en sms ved endringer.

Foto: Kurt Urholt (c)

Er du takknemlig?

Det er mye å være takknemlig for! Som for eksempel at vi her hjemme ikke opplever en sommer som i fjor. En sommer som ble en katastrofe for mange norske bønder, og en lidelse for mange med kroniske sykdommer.

I går kjøpte vi de første norske jordbærene. Nydelige, var de. Tenk å kunne glede seg over norske jordbær og norske landbruksprodukter i  ukene fremover.  Ferske fra produsentene. Takker du Gud for det?

Det er ingen selvfølge. Det er heller ingen selvfølge at vi har et landbruk og heller ikke et landbruk som skaffer oss ren mat.

Mange land i Europa har pustet svært tungt denne sommeren, og opplever nå følgende av klimakrisen. Det er satt tidenes varmerekorder flere steder, oppimot 50 plussgrader. Jeg er glad vi har sluppet det, og det har vært et stadig takkeemne for meg. Samtidig som tankene mine har gått til bøndene i disse landene, de eldre og de syke. Og mine forbønner.

Vi har mye å være takknemlige for, vi nordmenn, i 2019.

Som for eksempel at du denne morgenen kunne stå opp av senga og begynne på en ny dag. Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du kan kle på deg, pusse tenner, spise? Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du har rent vann i springen, klær til å kle deg med og et hus å bo i? Det er ingen selvfølge.

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellrygens nut, kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp langt bortenfor skyer og kloder, for Han som steg ned, Han steg seirende opp for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre til stede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

- Edin Løvås

Når minnene strømmer på

Så er maidagen der igjen. Det heter så i vår familie. Joda, jeg kjenner selvsagt også en annen dag, som med rette kalles så, den 17'de. Men for en som har vokst opp i et hjem som mitt, var 1.mai spesiell. I artikkelen som følger skal jeg forklare hvorfor.

1.mai er for meg fars dag, hvor minnene etter en svært god far strømmer på. Det er vemodets dag. Jeg sørger fremdeles over tapet etter far.

Her er en artikkel jeg skrev i 2016. Da var det gått 45 år siden han døde. Jeg husker dagen som om den skulle ha vært i går. I dag skal jeg besøke fars grav med nyplukkede blåveis og hvitveis.

At jeg fikk en så god far som det jeg gjorde, gjorde noe med Gudsbildet mitt. I senere år har det blitt så sterkt for meg  dette: når Jesus presenterer Gud, presenterer Han Gud først som Far.

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

Velsignet påske (tid)

For de fleste, vil jeg tro, var det slutt på påsken i går, med 2.påskedag. Men det er ikke riktig! Det er nå det begynner!

For de av oss som lever med i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det som kalles påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag. Det er en periode på syv uker. I den forunderlige påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi har fått ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor alt annet LYSETS uker! Mørket er overvunnet.

Og dette er syv uker hvor vi gjør dypdykk i Jesu undervisning om Guds rike. Det skal jeg komme tilbake til i en serie med artikler om nettopp dette, her på bloggen, de kommende dagene.

Kristus er oppstanden!

"Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si, 'brødre', selv til de som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld. Og la oss rope ut: Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet han døden, og til dem som er i gravene ga han liv.

Etter å ha sett Krisi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, Kristus, og Din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen uten Deg. Ditt navn påkaller vi. Kom alle troende, la oss falle ned på grunn av Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har gleden kommet til hele verden. Vi priser alltid Herren, lovsynger Hans oppstandelse. Ved å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med sin død."

Fra Den ortodokse påskeliturgien. Ortodokse hymner for den store fasten og påsken. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Av bare kjærlighet

"Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset. Det var hans kjærlighet."

Det er mange år siden jeg hørte akkurat dette utsagnet om korset. Jeg har aldri glemt det. Og det er denne setningen som kommer til meg denne langfredagen i 2019.

Jeg synes langfredag er en vanskelig dag. Så mye lidelse, så mye smerte og død. Det er ikke til å fatte. Jeg tror vi aldri kommer til å fatte dybdene i Jesu død. Vi må nok ta i bruk evigheten. Men vi aner og vi kjenner på denne ufattelige kjærligheten som førte til at Jesus sa ja til korsets smerte. På korset bar han alle våre synder og gjorde opp gjeldsbrevet vårt, og banet en vei like til Guds trone.

Og alt dette og mere til av bare kjærlighet.

Påskens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet ONSDAG 17.april kl.18.00

Liturg: Nils Inge Tørresen.

Alle er hjertelig velkommen!

I år er det ingen gudstjeneste Skjærtorsdag eller 1.påskedag.

Vi minner om vår dagsretreat Kristi himmelfartsdag med tema: Hellige hus, hellige rom. Årets talere: Ragnhild Helena Aadland Høen, Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Et profetisk ord for 2019, del 4

Her er fjerde del av den profetiske analysen for 2019 av sosiologen og teologen Clifford Hill:

Gud holder kirken ansvarlig for den tilstanden nasjonen befinner seg i. Det er hva vi lærer fra den bibelske berettelsen om hvordan Gud handler med sitt paktsfolk Israel og Juda.

Et nøkkelord for de institusjonelle kirkene i Storbritannia for 2019 er Esekiel 13,5:

'Dere har ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygget noen mur ....'

Muren rundt en by var der for å beskytte alle de som bodde der. Alles trygghet var i fare når et brudd i muren ikke ble passet på. Hver befestet by i Israel holdt sine egne ingeniører ansvarlige for å overvåke byen konstant. Dette får vi illlustrert i Amos 7, hvor han så Herren stå ved siden av en mur med en målesnor i sin hånd og undersøkte om det var noe som bulet ut, som kunne indikere sammenrasninger inne i muren, noe som kunne medføre at muren plutselig kollapset. Noe slikt er fortsagt i Jes 30,12-14.

Det var fordi Jeremia hadde sett de uunngåelige konsekvensene av korrupsjonen i nasjonen som ga budskapet hans en slik presserende kraft: 'Din egen ferd og dine egne gjerninger har ført dette over deg. Dette er frukten av din ondskap, at dette er bittert, at dette når like til ditt hjerte. Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For hornets klang, krigsskrik har du hørt. min sjel! Ødeleggelse på ødeleggelse roper de om. Hele landet er ødelagt. Brått er mine telt ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker. Hvor lenge skal jeg se banneret? Hvor lenge skal jeg høre hornets klang?'(Jeremia 4,18-21)

Dette hadde ikke funnet sted, men Jeremia så det profetisk, han så katastrofen og fordi han elsket sin nasjon og elsket byen Jerusalem, kunne han ikke holde seg stille. Det er ikke for sent å redde nasjonen. Men oppgaven er presserende.

Den trofaste rest finnes i den eldre generasjonen, og den må mobiliseres og beveges til handling for å sikre at sannheten som finnes i evangeliet når den ngre generasjonen. Besteforeldre befinner seg i en unik posisjon i Storbritannia i dag, og de er verdsatt av sine barnebarn.

(fortsettes)

Et profetisk ord for 2019, del 3

Her er tredje delen av det profetiske budskapet til Clifford Hill:

Den trofaste rest er 'en stubbe i landet'. Jesaja 6,13 er av stor betydning som vi trenger å studere. Som et eiketre etterlater seg en stubbe når det felles, 'slik skal en hellig sæd (hellig rest) være den stubb som blir igjen av folket.'

Issachar Ministries har et spesielt kall til å mobilisere den eldre generasjonen troende og se på den som en ressurs. Herren har gitt Monica og meg en levende lignelse. I hagen vår hadde vi et vakkert gammelt plummetre som bar smakfull frukt. I forbindelse med en veldig tørr sommmer for
omlag seks år siden bar dette treet mye frut. Da kom det storm og den kraftige vinden blåste treet over ende. Vi hadde ikke noe annet alternativ enn å høste det, og hugge det opp til ved. Med stor sorg i hjertet kuttet vi treet ned nesten til bakkenivå og etterlot bare en stubbe. Men til vår store forundring har et annet tre vokst opp fra stubben og de to-tre siste årene har det båret frukt - ikke akkurat den samme, men av god kvalitet og absolutt spiselig!

Herren talte til oss gjennom denne lignelsen om at stubben kan produsere god frukt. På samme måte som med pottemakeren som arbeidet med dreieskiven når Jeremia ble kalt til å oppsøke ham (Jeremia 18) og leiren som pottemakeren arbeidet med ble til noe annet enn det som var hensikten. I stedet for å kaste leiren la pottemakeren den på dreieskiven igjen og omskapte den - ikke til den originale vakre vasen som passet for en velstående persons stue, men en brukbar krukke som ville velsigne en travel husmor i hennes kjøkken.

Budskapet til den trofaste rest er at Herren ikke kaster bort noen av sitt folk, selv når de har rotet til livene sine. Omvendelse og gjenopprettelse er nøkkelen till Herrens hensikter med alt Hans folk og det er dette budskapet om frelse gjennom død og oppstandelse som er selve evangeliets hjerte. Det skulle alltid bli presentert som en del av det håpets budskap som skulle presenteres av den trofaste rest.

(fortsettes)

Et profetisk ord for 2019, del 2

Her er andre del av artikkelen til dr. Clifford Hill (bildet), og hans profetiske analyse av det som skjer og vil kunne skje i 2019 og i årene fremover. Clifford Hill er sosiolog og teolog:

Så, hva er det Gud gjør? Hva er det skjer rundt oss i Storbritannia? En umerket beskrivelse er gitt oss i Esekiel 12,2: 'Menneskesønn! Du bor midt iblant den gjenstridige ætten, som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å hører med, men ikke hører. For en gjenstridig ætt er de.' Dette gis oss som en nøkkel til å forstå det som skjer i vår nasjon - en nasjon som er under dom hvis ledere ikke har noen visjon, som virrer rundt i forvirring og ser etter løsninger som ikke er å finne; fordi det ikke er noen politisk løsning på nasjonens åndelige krise.

Men dette er ikke bare tilstand hos våre politiske ledere. Dette er en tilstand som berører kirkeledere i alle trossamfunn. Flesteparten av dem har enten blitt sugd opp av malstrømmen til den sekulære humanismen i en etter-kristen verden eller har trukket seg tilbake til en koselig pseudo-bibelsk verden, som får sin føde fra den pastorale trøsten som gis til flokken. Vi har mistet den profetiske skarpheten som finnes i evangeliet og proklamerer ikke lenger fryktløst det uforanderlige Guds ord til en fortapt generasjon! Jesu ord i lignelsen om såmannen passer godt på kirken i Storbritannia i dag:

'For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.' (Matt 13,13)

De forstår ikke fordi de ikke har Guds Ånd. Paulus gjør dette veldig klart i 1.Kor 2,14: 'Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For der er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.'

... men den trofaste resten kan si: 'Men vi har Kristi sinn'.

Den trofaste resten i dagens Storbritannia består for det meste av den eldre generasjon: men Gud er i  ferd med å gjøre noe bemerkelsesverdig! Han bruker opprørets-ånd som feier over nasjonen til å føre unge menn inn i sitt rike.

Det er mange tegn som viser at tenkende unge mennesker er gått lei av politikernes antikverte tenkning og at de i sin søken etter sannheten avviser den postmoderne filosofien som har ført samfunnet frem til det stadiet vi opplever i dag. De kan se den sosiale ødeleggelsen som er portrettert i sosiale medier som er et speilbilde av deres verden. Gud bruker faktisk denne opprørsånden til å fremme sine hensikter. Unge mennesker slår seg nå i lag med den trofaste resten og det er Guds hensikt å forsikre seg om at Hans verdifulle ord som er blitt bevart i de gamle skinnsekkene ikke skal gå tapt, men vil bli øst inn i nye skinnsekker før den eldre generasjonen hentes hjem til herligheten.

(fortsettes)

Et profetisk ord for 2019, del 1

Clifford Hill (bildet), britisk sosiolog og teolog er en profetisk røst mange låner øre til. I en menneskealder snart har han kommet med presise samfunnsanalyser basert på Bibelen. Han er kjent som en bønnens mann.

I sitt siste nyhetsbrev skriver han om hva han 'ser' profetisk for 2019. Jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver, da jeg finner det svært interessant, ikke bare for Storbritannias del, men også for Norge:

"Vi trer inn i en tid av intens turbulens som er av stor betydning for denne nasjonens historie. Det er svært viktig å forstå hva Gud gjør og ikke bli blindet av hva mennesker gjør. Hva er det Gud gjør i dag?

Tidligere har Gud talt til oss om at nasjonene rystes. Tilbake i 1986 understreket Han for oss ordene fra Haggai 2,6-7: 'For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land...' Mye av det vi ser i dag er at Gud aktivt skaker nasjonene, i det Han avdekker korrupsjon og endevender institusjonene menneskene har satt sin lit til; som er en moderne form for avgudsdyrkelse. Vi trenger å holde blikket festet på Ham og forstå hva Han gjør.

Det finnes fremdeles en trofast rest av bibeltroende kristne i Storbritannia i dag som det virkelig er behov for i disse omskakende tidene. Budskapet Jesus gir i synagogen i Nasaret når skriftrullen som inneholder profeten Jesaja overrekkes Ham er viktig.

Jesus velger å lese fra kapittel 61: 'Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap..." Hele dette kapitlet er betydningsfullt for den trofaste rest som finnes i dag, og vi trenger å studere det grundig. Den trofaste rest vil bli kalt 'rettferdighetens terebinter' og 'Herrens plantning til hans ære.' Deres oppgave er 'å bygge opp igjen der som ble ødelagt i eldgammel tid.' Å gjenskape nasjonens sannhetens bibelske fundament som denne nasjonen ble grunnlagt på. Dette krever studier og teamarbeid, at vi arbeider sammen, snakker vel om hverandre og i alt holder blikket festet på Herren og bare gjør det som Han ber oss om å gjøre. Et nøkkelord er Joh 5,19: 'Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.'

(fortsettes)

Et profetisk budskap for 2019

"Vi tror 2019 er året for en manifestering av en 'større kjjærlighet', en kjærlighet verden ennå ikke har sett.

Mellom Brudgommen og Hans Brud, mellom fedre og mødre, sønner og døtre; Guds ene sanne familie."

- Watchmen for the Nations

Åpne døra så Kristus kan tre inn

Denne bønnen er ment å brukes som den første 'dørstokk' bønnen. "I Skottland og den nordlige delen av England ble det nye året gitt stor betydning: folk gikk fra hus til hus og ønsket hverandre et godt nytt år," forteller Andy Raine, en av stifterne og lederne av Northumbria Community.

Man feiret det gode nyttårsønsket med mat og drikke, og det ble ofte sett på som viktig hvem det var som var den første til å tre over dørstokken og 'brakte med seg' det nye året. Dette skulle skje med det samme det var blitt midnatt.

Denne sangen - sunget eller fremsagt - spør Kristus selv om å komme og være den første gjesten i det nye året. Døren ble åpnet for å ønske Ham velkommen og man ba om Hans velsignelse, enten Han kom i stillhet eller sammen med andre gjester.

"Denne dagen er en ny dag
som aldri har vært før.
Dette året er et nytt år,
en åpen dør.
Åpne døra
tre inn, Herre Kristus -
vi har glede av ditt komme.
Du har gitt oss liv;
vi ønsker ditt komme velkommen!

Jeg vender meg mot deg,
og løfter mitt blikk.
Velsign mitt ansikt, Herre;
velsign mine øyne.
Må alt mine øyne ser,
være velsignet og klart,
må mine naboer, mine kjære
bli velsignet i ditt åsyn.

Du har gitt oss liv
og vi ønsker ditt komme velkommen.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.
Dette er et nytt år,
den åpen dør.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bønn ved det nye årets morgengry

"Herre, ved gryet av en ny dag. bøyer jeg mine knær og tilber Deg.

Jeg har aldri vært god på avskjeder, men jeg slipper tak i året som nå er historie, og tar de første, nølende, vaklende skrittene ut i nådelandet.

Nåde omgir meg.

Derfor legger jeg bak meg det vonde, det smertefulle, alt det som såret. 

Tilgi meg,  for alle unyttige ord, alt jeg aldri skulle
sagt, alle jeg såret med ordene mine, ubetenksomheten min.

Mine synder er mange, de kan telles.

Men Du er nådig - og tilgir.

Du sletter dem ut, og
dagen er blank,
året er blankt.

Gi meg nåde til å leve for Ditt ansikt.

Fuglene Dine, Herre, er strødd ut over himmelhvelvet.
De vil hjem. Alle vil hjem.

Du er den Far som løper oss i møte, med åpne armer, 
for å ta imot oss. Hver dag. Hele det skapte nye året.

Soloppgangen fra det høye har gjestet oss,
med legedom under sine vinger.

Gjøvik,  1. januar 2019
Bjørn Olav Hansen