Jeg er framtiden din

 Da vi kom hjem fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i går kveld, kommer disse ordene til meg: 'Jeg er framtiden din!'

Jesus er både Alfa og Omega, begynnelsen og slutten!

De siste månedene har jeg kjent på en frykt i forhold til parkinson. Jeg har engstet meg for hvordan det vil gå med svelgefunksjonen, synet mitt, ustøheten, evnen til å gå for egen maskin. Og det er en grunn for det. Den siste tiden har jeg hatt synsproblemer og har ofte problemer med å svelge. Maten setter seg i vranga. Dette kommer i tillegg til sorgen over å ikke kunne bevege meg fritt utendørs. Bare sette seg i bilen og kjøre av gårde!

Det er menneskelig å være redd. Jeg kjemper mot parkinson hver dag og følgene av den, og vil forsøke å stå oppreist så lenge jeg kan. Derfor fortsetter jeg med å tale Guds ord der hvor jeg blir invitert.

Men av og til blir jeg redd, ikke minst for framtiden. Men så kommer altså Jesus meg i møte med disse ordene: 'Jeg er framtiden din!' Etter å ha fått disse ordene ble jeg så sterkt minnet om ordene fra Salme 17,15: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse."

Jesus er håpet i Midt-Østens mørke

 I går kveld, midt i krig og rykter om kriger, i skyggen av trusler fra nord, samlet arabiske kristne og messianske jøder seg for tilbedelse og bønn sammen på Karmelfjellet.

- Peter Tsukahira/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Keltisk advent, del 16: Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdjupe vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 15: Alltid grunn til å håpe

Jeg blir stadig mer imponert over muligheten kristne har  til å feire ikke bare øyeblikk av glede, men også øyeblikk av smerte, og dermed bekrefte Guds virkelige tilstedeværelse i livet vårt. En sann kristen bekrefter alltid livet, fordi Gud er livets Gud, et liv sterkere enn død og ødeleggelse. I ham finner vi ingen grunn til å fortvile. Det er alltid grunn til å håpe, selv når øynene våre er fylt med tårer.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det guddommelige håpets ord

Det lille barnet i Betlehem, den ukjente unge mannen fra Nasaret, den avviste predikanten, den nakne mannen på korset, han ber om min fulle oppmerksomhet. Arbeidet med vår frelse finner sted midt i en verden som fortsetter å rope, skrike og overvelde oss med sine påstander og løfter. Men løftet er skjult i skuddet som spirer fra stubben, et skudd som knapt noen legger merke til.

Jeg husker jeg så en film om den menneskelige elendigheten og ødeleggelsene brakt av bomben i Hiroshima. Blant alle scenene med terror og fortvilelse dukket det opp ett bilde av en mann som stille skrev et ord i kalligrafi. All oppmerksomheten hans var rettet mot å skrive det ene ordet. Det bildet gjorde denne grufulle filmen til en håpefull film. Er det ikke det Gud gjør? Skrive det guddommelige håpets ord midt i vår mørke verden?

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Håp

Når vi lever med håp, floker vi oss ikke inn i bekymringer for hvordan våre ønsker skal oppfylles. Så er heller ikke våre bønner rettet mot gaven, men mot giveren. Til syvende og sist er det ikke et spørsmål om å få et ønske oppfylt, men om å uttrykke en ubegrenset tro på giveren av alle gode ting. . . Håp er basert på premisset om at den andre gir bare det som er godt. Håp inkluderer en åpenhet der du venter på at løftet skal innfris, selv om du aldri vet når, hvor eller hvordan dette kan skje.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem, må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen. 

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten er blitt til fellesskap.

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?' (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskers fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt, og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet. 

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 85

Om å ta seg vann over hodet

Jeg må bare innrømme det: jeg har tatt meg vann over hodet, og må skuffe dere som bestemte dere for å følge min artikkelserie over Ruts bok. Jeg klarer ikke å samle tankene, jeg er rett og slett for sliten etter operasjonen. Smertene jeg lever med tapper meg for krefter. Særlig tiden forut for operasjonen var tøff, men tiden etter har også vært slitsom med mye smerter og mye kvalme. Jeg har også større utfordringer med skjelvinger.

Men det går fremover. Jeg går turer med rullatoren min i nabolaget hver dag på et par kilometer, noen gange er jeg ute på tur flere ganger om dagen.

Så rullatoren er blitt en venn, og er ikke lenger en fiende..

Men jeg blir litt motløs innimelllom. Mr Parkinson har skylda. Han stjeler fra meg finmotorikken i høyre hånda, og jeg blir frustrert og lei meg fordi jeg mister evnen til små hverdagslige ting, som jeg ikke lenger klarer å gjøre. Hånda visner bort. May Sissel hjelper meg til å trene med den hver dag, men når vi ikke trener er den livløs og i perioder har jeg spasmer. Særlig om nettene.

Det er mye sorg i dette. Sorg over tapt liv. Sorg over det man ikke lenger klarer.

Men jeg fryder meg over å leve i påskelyset!

Alt har en annen dimensjon når man lever i lyset fra den tomme graven. Døden er død! Livet har seiret. I går hadde May Sissel plukket en stor bukkett  Lillekonval med seg hjem etter en tur hun var på. Hvilken glede det er å se disse blomstene!

Så får jeg lære av dette: ikke ta meg vann over hodet, men leve med de kreftene jeg har. Jeg vil fortsette å skrive, og porsisjonere ut de kreftene jeg har. Særlig vil jeg konsentrere meg om å gi videre det jeg finner av skatter fra den indre bønnens verden, fra Kristusmystikerne og ørkenfedrene og ørkenmødrene og fra den keltiske spiritualiteten.

Så lenge jeg kan og kroppen fungerer.

Den store drømmen er å få med rullestolen på en tur til Rondane i sommer eller høst, men legen gir meg ikke stort håp om det. Men håpet kan ingen ta fra meg, selv om jeg av og til tar meg vann over hodet.

Jødisk Nobelprisvinner gir verden håp og gode nyheter

Michael Levitt (bildet), en amerikansk-britisk-israelsk biofysiker, som ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2013 for 'utvikling av multiskalamodeller for komplekse kjemiske systemer,' gir håp til en hel verden av 'korona-faste' og fryktsomme mennesker.

Koronavirus-epidemien minsker farten i Kina, og vil ikke lenger utgjøre en helserisiko for majoriteten av befolkningen, sier den israelske Nobelprisvinneren, som er professor i strukturell biologi ved Stanford University. Levitt, som har sett nærmere på statistikk sier til The Jerusalem Post, at han forventer at viruset mest sannsynlig vil forsvinne fra KKina mot slutten av mars.

The Jerusalem Post skriver, her i min ovversettelse:

'Når Levitt begynte å se nærmere på statistikken 1.februar, hadde Hubei-provinsen 1.800 nye tilfeller hver dag. 6.februar var tallet oppe i 4.700 nye tilfeller daglig. Men 7.februar skjer det en endring. Antallet nysmittede begynner å minske liniært og stanser ikke opp. En uke senere, skjer det samme med antall døde.'

Basert på det statistiske materialt konkluderer Levitt at 'situasjonen i hele Kina ville forbedre seg innen to uker.'. 'Og,' skriver The Jerusalem Post, 'nå meldes det som svært få infeksjonstilfeller.'

Michael Levitt berømmer at myndighetene har bedt folk holde seg hjemme og ikke ha kontakt med utenverdenen. Det er det mest effektive midlet til å stanse epidemien.

Du kan lese hele artikkelen her:

https://www.jpost.com/HEALTH-SCIENCE/Israeli-nobel-laureate-Coronavirus-spread-is-slowing-621145

Billedtekst: Michael Levitt. Foto: Wikipedia

Håp og tro i koronatider

Paulus befinner seg i Rom. Vi skriver ca år 61. Apostelen sitter fengslet. Men han er ikke nedslått. Han har tro på at han skal løslates, og skal tjene Herren igjen som en fri mann. Det ser vi av det brevet han skriver til sin medarbeider Filemon:

"Og en ting til: Gjør et gjesterom klart for meg. For jeg håper at jeg skal bli gitt til dere som svar på bønnene deres." (Filemon v.22)

Det er viktig å ha håp og tro! Det er livsbejaende og livsforvandlende.

Paulus hadde all grunn til å være nedslått, motløs og deprimert. Han satt tross alt fengslet og det var ingen spøk på denne tiden. De som hadde fengslet ham representerte virkelig en svært undertrykkende og rå makt. Utsiktene var ikke lyse, på ingen måte.

Men en ting utgjode en stor forskjell: noen holdt Paulus oppe i deres bønner! Det var årsaken til at han var ved godt mot . Og Paulus opplevde at de troende som ba for ham fikk bønnesvar. Han ble løslatt. Filemon-brevet er nemlig skrevet under hans første periode som fange i Rom. Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger, leser vi:

"To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus."

Bønnens makt er stor. Paulus valgte å sette sin lit til de helliges bønner og til Gud, fremfor å lytte til fengselsrapporten fra myndighetene.

Vi kan også gjøre noen valg. Vi kan fore oss med alt som skrives om korona-viruset, ogg la oss gripes av frykt og motløshet. Eller vi kan be - og be sammen med andre troende! Fylle oss med Guds løfter, gi næring til troen og håpet.

Mer enn noe annet nå trenger vi folk som setter mot i oss. Selvsagt skal vi som kristne lyde Øvrigheten, og føye oss etter de regler og begrensninger den gir, men vi kan velge å fylle oss med det som bygger opp vår tro og som gir oss håp!

Kan det virkelig komme noe godt ut av disse tidene vi lever i?

Jeg har tenkt på dette: over alt vender folk seg til Gud! Nødstider er vekkelesestider.Tenk hvor mange mennesker som ber til Gud.

Så: la oss gjøre klart et gjesterom!

Profetisk: Håpets Gud

Herren sier: 'Jeg er Den Ene som gir deg håp i den mørkeste natt. Din sjels seier vil finnes i det du setter ditt håp til Meg. Kom til håpets kilde og drikk i dag. For dager som ligger foran vil kreve av deg at dine øyne er vasket med Mitt håp og nåde. Mange ser en stormsky i horisonten og mister grepet. Men du vil se stormskyen som Esekiel, som bringer håp til deg om en ny dag.

Inne i selve stormen vil du finne Meg, levende og pustende håp. Midt i ilden vil Jeg stå og du vil se Meg med nye øyne. Du er en overvinner. Jeg har sett deg stå opp mens andre faller. Håpet har holdt deg oppe, og Min kjærlighet har båret deg. Jeg ånder mitt åndedrag av håp inn i din sjel i dag.

Du vil aldri bære byrdene dine alene. Jeg er med deg alltid og vil løfte av din sjel de byrdene som skaper vanskeligheter for deg. Kom og se inn i Mitt ansikt og du vil se håpet fødes i deg. Når du føler at du står midt i kampen og har ingen steder du kan vende deg, så er jeg Generalen, Kriger-Kongen som vil kjempe for deg. det er et håp som venter  I ditt mørke å deg, selv midt i kampens hete.

Håp er lik et brennende lys som lyser opp din vei. I ditt mørke vil håpet skinne til det har fortært din frykt. Jeg vil alltid være trofast mot deg, Mitt barn. Når Jeg ser inn i din fremtid ser Jeg seier, glede og løfter som blir innfridd. Hva ser du når du ser på dagene som ligger foran? Vask øynene dine i håpskilden og du vil se det Jeg ser.

Nå har du nådd det neste nivået av håp. Fortsett med å stirre inn i håpsilden inne i sjelen din. Jeg vil aldri skuffe de som setter sitt håp til Meg. Komtil ditt hvilsted, du håpets fange, og Jeg vil vise deg ting du ikke har forestilt deg. JEG ER håpets Gud, og snart, veldig snart, vil dine fiender være nedkjempet. Gjør din sjel ganske stille, hvil i Meg og håp vil bli født i deg.'

- Brian Simmons
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Rom 15,13: 'Måtte nå Gud, selve inspirasjonen til håpet og håpets kilde, fylle på til det renner over med glede som ikke kan måles og fullkommen fred i det du setter din tillit til Ham. Og må Den Hellige Ånds kraft kontinuerlig omslutte ditt liv med sin rause overflod inntil du stråler av håp.'

- The Passion Translation
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et profetisk ord for 2019, del 3

Her er tredje delen av det profetiske budskapet til Clifford Hill:

Den trofaste rest er 'en stubbe i landet'. Jesaja 6,13 er av stor betydning som vi trenger å studere. Som et eiketre etterlater seg en stubbe når det felles, 'slik skal en hellig sæd (hellig rest) være den stubb som blir igjen av folket.'

Issachar Ministries har et spesielt kall til å mobilisere den eldre generasjonen troende og se på den som en ressurs. Herren har gitt Monica og meg en levende lignelse. I hagen vår hadde vi et vakkert gammelt plummetre som bar smakfull frukt. I forbindelse med en veldig tørr sommmer for
omlag seks år siden bar dette treet mye frut. Da kom det storm og den kraftige vinden blåste treet over ende. Vi hadde ikke noe annet alternativ enn å høste det, og hugge det opp til ved. Med stor sorg i hjertet kuttet vi treet ned nesten til bakkenivå og etterlot bare en stubbe. Men til vår store forundring har et annet tre vokst opp fra stubben og de to-tre siste årene har det båret frukt - ikke akkurat den samme, men av god kvalitet og absolutt spiselig!

Herren talte til oss gjennom denne lignelsen om at stubben kan produsere god frukt. På samme måte som med pottemakeren som arbeidet med dreieskiven når Jeremia ble kalt til å oppsøke ham (Jeremia 18) og leiren som pottemakeren arbeidet med ble til noe annet enn det som var hensikten. I stedet for å kaste leiren la pottemakeren den på dreieskiven igjen og omskapte den - ikke til den originale vakre vasen som passet for en velstående persons stue, men en brukbar krukke som ville velsigne en travel husmor i hennes kjøkken.

Budskapet til den trofaste rest er at Herren ikke kaster bort noen av sitt folk, selv når de har rotet til livene sine. Omvendelse og gjenopprettelse er nøkkelen till Herrens hensikter med alt Hans folk og det er dette budskapet om frelse gjennom død og oppstandelse som er selve evangeliets hjerte. Det skulle alltid bli presentert som en del av det håpets budskap som skulle presenteres av den trofaste rest.

(fortsettes)

Fortvilelse og håp

Gårsdagen ble en litt tøff og utfordrende dag - men den endte godt! Det begynte med at May Sissel og jeg deltok på en messe. Neida, ingen gudstjeneste, men en messe for hjelpemidler for ulike funksjonshemminger i Vikingskipet på Hamar.

Med det samme vi kom innendørs, ble jeg grepet av en avmaktsfølelse så stor at min første tanke var at jeg måtte se å komme meg ut! Tårene bare strømmet, og følelsene tok helt overtaket. 'Jeg vil ikke være syk!", tenkte jeg. "Dette orker jeg ikke. Det blir for mye!"

Men så var vi der i ens ærend for å se på en elektrisk rullestol, slik at jeg skal bli ser selvstendig og ikke så avhengig av May Sissel eller andre når jeg skal ut på tur eller skal handle. Ergoterapeuten min hadde også anbefalt denne messen, så det ble til at jeg ble, og fant til slutt den elektriske rullestolen som passer mitt behov, blant annet med nakkestøtte og som attpåtil er sammenleggbar slik at vi får den i baggasjerommet på bilen vår. Hyggelige utstillere var det også!

Når jeg hadde fått roet de sterke inntrykkene, kjørte jeg med den manuelle rullestolen rundt i den svære hallen for å se på hva annet det var av hjelpemidler jeg kunne ha bruk for. Sakte, men sikkert seg det innover meg hva jeg var med på!

Jeg var på en håpsmesse!

En messe for mestring og livsglede.

Til tross for hva sykdom stjeler fra deg.

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp. Da er det lettere å hjelpe andre. Jeg synes det er vanskelig å spørre om hjelp, og vil helst klare meg selv. Så dette er en prosess hvor jeg lærer. I dag har jeg spurt to helt fremmede mennesker om hjelp på et kjøpesenter om helt hverdagslige ting, så det går fremover!

Men fremdeles sliter jeg med tap av mestring og sorg over alle de tingene som jeg ikke får til lenger. Det er ikke alltid like lett å bli avhengig av andre, men så kjenner jeg også på stor glede over alle de tingene jeg fremdeles får til!

På hjelpemiddelmessen så jeg noe veldig spennende. Et program som gjør det mulig å skrive store bokmanus bare ved å snakke til datamaskinen din. Med den kan jeg diktere, rette, redigere med mye mer. DET hadde vært en drøm det, men så spørs det om jeg er berettiget til å få noe slikt, siden jeg ikke lenger er i arbeid. Men det er lov å drømme.

Billedtekst: Et sted hvor jeg drømmer store drømmer, er på Domkirkeodden ved Hamar. Det er et av mine bønnesteder. Dette er fra et tidligere besøk i år, og det er May Sissel som har tatt bildet.

Den strålende morgenstjernen og håpet

I dag våkner jeg med disse ordene: "... den strålende Morgenstjernen." (Åp 22,16) - og jeg kjenner en slik glede!

Den strålende Morgenstjernen. Det er Jesus!

Profeten Jesaja beskriver et stummende mørke: "Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene" (Jes 60,2) Og det er virkelig mørkt på jorden i dag. Det er nok til å bli deprimert, nedslått og fryktsom. Men, fortsetter Jesaja, "Herren stiger opp over deg. Hans herlighet åpenbares over deg."

Det går ikke en dag uten at media er fulle av nyheter om katastrofer, menneskelig elendighet, forferdelige ulykker, sykdom, krig, terror. Man skal lete lenge etter de virkelig gode nyhetene. Og folk sprer dette videre via sosiale medier, og håpløsheten og angsten sprer seg.

Dette er en tid for å forkynne EVANGELIET!

De GODE NYHETENE OM JESUS!

Du husker sikkert ordene fra juleevangeliet: "Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere EN STOR GLEDE. EN GLEDE FOR HELE FOLKET! I dag er det født dere en FRELSER..." (Luk 2,10-11)

Det er dette vi skal løfte fram! Jeg ber til Gud om at han må gi deg krefter og mot, midt i stor kroppslig svakhet, til å forkynne om denne GLEDEN, det HÅPET som finnes i JESUS!

Nå bruker jeg STORE BOKSTAVER - for å rope det ut.

For mørket seirer ikke til slutt, den onde vinner ikke, men det gjør 'den strålende Morgenstjernen." Håpet ligger i Herrens gjenkomst.

I dag skal jeg dvele ved og grunne på ordene i Ord 4,18:

"De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."

Og så har jeg bestemt meg for å holde frem lyset, håpet og frelsen!

Å grue seg - og likevel være et Guds barn

Finnes det noen følelser eller sinnstemninger som er fremmed for Kristus? Kan man leve med fortvilelse og likevel være en kristen? Er ikke kristen tro synonymt med å være glad og lykkelig?

Jeg har tenkt litt i det siste på et ord vi finner hos Lukas. Jesus taler om sin lidelse og død og i den sammenheng bruker han et ord som passer så godt:

"Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført." (Luk 12,50)

Gruer.

Det er ordet jeg dveler ved. Så er altså ikke den følelsen fremmed for Kristus. Også Han kunne grue seg. I møte med Getsemane og lidelse og død heter det om Frelseren: "angst og forferdelse kom over ham..." (Mark 14,33)

La oss slutte å spille helter. Det er lov å bli redd. Det er lov å grue seg. Det er normalt å fortvile når vi opplever situasjoner som blir for store for oss. Jeg opplever slike situajsoner og jeg blir redd og jeg blir fortvilet. Og likevel er jeg et Guds barn.

Jeg kjenner på avmakt. Men jeg kjenner ikke lenger på fordømmelse eller skyldfølelse for at jeg kan fortvile. Eller være redd. De lettvinte svarene holder ikke for meg lenger. Ikke de kristelige sjablongene. Bare livet holder. Det ekte. Med det mener jeg det som tåler livet. Tåler ikke troen livet, hva er troen verd da?

Jeg går til Kristus med min uro, det jeg gruer for. Jeg legger hodet inn mot brystet hans og hører hjertet hans slå. Da forsøker jeg å puste i takt med pusten hans. Den rytmen er god.

Når livet blir nattsvart - og likevel bli bevart i troen

Livet er neimen ikke selvsagt, ikke troen heller.

Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.

Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.

Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.

Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.

Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.

Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.

Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.

Håp finnes det uansett

Finnes det noe verre for et menneske på denne siden av evigheten enn at det fratas håpet? Jeg tror ikke det. Når det ikke finnes noe håp, da er det mørkt. Veldig mørkt.

Jeg kom til å tenke på noen ord av kopternes tidligere pave, Shenouda III (bildet). Ved en anledning sa han:

"I livet med Gud er det ingen ting som er umulig. Det finnes håp uansett synd, uansett prøvelser, hvor vanskelig det enn måtte være!"

Dette vil jeg være med å løfte frem! Mitt kall er å inngi håp! Ikke frata mennesker håpet.

Til den kristne forsamlingen i Roma, skriver apostelen Paulus:

"Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft." (Rom 15,13)

Håp er altså et av Guds navn! Tenk det!

Og legg merke til at glede og fred og håp hører sammen.

David vitner slik: "Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes." (Salme 62,2-3)

Og det er bare det håp jeg har i Gud som kan få meg til å være stille.

Gi meg håpets vinger!

I går satt jeg i bilen og sang:

"Gi meg håpets venger til å fly med."

Mens tårene rant. Igjen og igjen sang jeg ordene og ba Herren om hjelp.

Ordene er hentet var en blendende vakker sang skrevet av Hilde Svela, en sangerinne jeg har lært å sette mer og mer pris på. Sangene hennes har en forunderlig evne til å berøre meg på djupet, og det har hendt mer enn en gang at de har dukket opp når jeg aller mest har trengt en oppmuntring og et løft.

Som sangen "Livet er en gåte", hentet fra hennes siste album: Ver hos meg. Skulle ønske mange oppdaget denne CD'en. Her om dagen spilte jeg hele for en god venninne av familien - og hun ble grepet - som oss. Det var som en gudstjeneste.

Her er hele verset jeg sang:

"Gi meg håpets venger til å fly med
Skjenk truas visdom, kraft og mot i meg,
den fred som berre Du kan gi mitt hjarte,
kvar dag på denne reisa heim til deg."

Sangen har flere vers. I den siste setningen heter det:

"Hjelp meg ta imot den store gåva -
å vandra tett med Jesus heim til Gud."

Jeg trenger disse håpets vinger, jeg som har tatt imot 'den store gaven', Kristus, jeg trenger den fred som bare Gud kan gi, og jeg ber om å få vandre tett ved sida av Jesus hele veien hjem til Gud. For meg er ikke dette 'bare' ord, men en livline. Ordene til Hilde Svela blir nemlig svært nære når du er alvrolig syk. Håp er et av de vakreste ord jeg kjenner til, og Hilde Svela formidler dem - så várt.

Kallet

'Hver og en av oss er kalt til å bygge bro mellom den dyktige, rike personen og den sønderbrutte og engstelige personen som også finnes i oss, men som vi gjemmer bort.

Det betyr at de av oss som har makt, kapasitet og rikdom tillater oss å bli beskjært på små og store måter, for å bli kalt fra frykt og egoisme til kjærlighet og sannhet, for å dele våre liv med dem som ikke har noe håp.

De svake, de sønderbrutte, er på den annen side, kalt til å stå opp, forlate sin fortvilelse når de oppdager at de er elsket og respektert.

Det er ikke alltid lett å akseptere håpet og ta imot hjelp.'

Jean Vanier (bildet) i Letters to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Om å gi sitt liv for sine venner

I dag har jeg tenkt på Maria Skobtsova (bildet), som døde i den forferdelige konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Historien er som følger:

En gruppe kvinner var blitt plukket ut for å bli sendt til gasskammeret. En av disse kvinnene, en 19 år gammel jente skrek i sin djupeste nød og fortvilelse. Maria Skobtsova, en ortodoks nonne, gikk bort til henne og sa:

"Ikke vær redd. Det siste ordet er ikke døden, men livet."

Den unge jenta så på henne og sa: "Tror du virkelig det? Kan du bevise det?"

Da svarte Maria: "Ja, det kan jeg. Jeg vil gå inn i gasskammeret sammen med deg."

Og sammen gikk de to inn i gasskammeret og døde der, og med sin handling hjalp hun den unge jenta i sin redsel til å dø full av håp og ikke i fortvilelse.