Ravensbrück langfredag 1945

Langfredag 1945, som var den 31.mars det året, bare kort tid før 2.verdenskrigs slutt, dør Maria Skobtsova i gasskammeret i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück. Den ortodoke noeen har gjemt jødiske barn. Hun ble arresterrt av Gestapo i februar 1943. På langfredagen i 1945 tilbød hun seg å ta plassen for en jødisk medfange som skulle henrettes den dagen. Hennes åndelige reise hadde ført henne fra revolusjonære sosiallistkretser i bolsjevikenes Russland til det man må kalle et særdeles uvanlig og ukonvensjonelt monastisk liv i Paris. 

I 77 Rue de Lourmel i Paris skapte hun et klosterliv sammen med fader Lev Gillet, bedre kjent som 'en munk fra Østkirken, som var åpent mot verden. Fader Lev, som delte hennes visjon, bodde i samme huset som Maria og betjente det som kspellan i mange år. Huset i 77 Rue de Lourmel var både suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum, hvor det daglig ble feiret en ortodoks gudstjneste. Her tok man imot de fattige og arbeidsløse, dette ble et sted for russiske innvandrere, tidligere kriminelle og unge, protituerte jenter, samtidig som det var en møteplass for kunstnere, filosofer, intellektuelle og for åndelig søkende. Stedet var elsket av mange, mistrodd og kritisert av noen.

Før jeg presenterer noen flere biografiske fakta om Maria Skobtsova, la meg si noe om hvordan hun så på menneskene rundt seg. Slik burde vi nemlig alle se våre medmennesker, uansett hvem de enn måtte være. Dette er hennes egne ord, i min oversettelse:

'Når man med sin egen åndelige verden vender seg til en annens åndelige verden møter mennesket den sanne Gudskunnskapens forferdelige og inspirerende hemmelighet. Ikke fordi man møter kjøtt og blod, ikke følelser eller stemninger, men Guds sanne avbilde i mennesket, Guds inkarnerte ikon i verden, en avglans av Gudsinkarnasjonen og Gudsmenneskelighetens avglans. Og mennesket må vilkårsløst og uten forbehold akseptere denne fryktelige Gudsåpenbaring og bøye seg innfor Guds avbilde i sin bror. Og kun når hun kjenner, ser og forstår dette, blir en annen hemmelighet åpenbart for henne, som vil kreve hennes mest anstrengende kamp, hennes største asketiske inspirasjon. Hun kommer til å se hvor fordunklet, og forvrengt av den onde kraften dette Guds avbilde er. Hun vil se menneskets hjerte, der djevelen fører en uopphørlig kamp med Gud, og på grunn av denne kjærligheten til Guds avbilde som river hennes hjerte i stykker, vil hun kjempe mot djevelen, for å bli Guds redskap i denne forferdelige og altoppslukende gjerning. Hun kommer til å bli det om hele hennes tillit rettes mot Gud og ikke mot seg selv, om hun ikke har forfinede selviske ønsker, men om hun lik David tar av seg våpenrustningen og bevæpner seg kun med Guds navn og kaster seg ut i kampen mot Goliat'.

Om du har tid foreslår jeg at du leser denne teksten en gang til - og dveler ved den en stund. Dette inneholder nemlig en djup sannhet, den sannheten som Maria Skobtsova kaller 'forferdelig'. Ikke i betydning av noe grusomt, tvert om. Hun bruker ordet i den betydningen David bruker ordet i Salme 139,14-16:                                                                                                                                          

'Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet...'

Hvordan skal vi leve ut evangeliet på en troverdig måte? Hvordan skal evangeliet kunne kroppsliggjøres i dag?

Det er her Maria Skobtsova kommer inn. Som en reddende engel.

Metropolit Anthony Bloom skriver blant annet dette om henne, her i min oversettelse:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - i disse ord ligger hele evangeliets ideal og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Slik levde moder Maria... Blant oss var hun en utfordring, en anstøtsstein. Hun tok på seg og viste i sitt liv - Korsets dårskap - Den guddommelige kjærlighetens dårskap - en delaktighet i denne fremmede og samtidig helt til døden elskede verden. Hun kunne, når hun gikk i sin Herres og Mesters fotspor elske 'forgjeves' og 'uten resultat'; elske mennesker som hadde gått under, som var håpløse tilfeller, som 'det i hvert fall ikke kunne bli noe av', slike som 'det ikke blir noe folk av selv ikke i graven', bare fordi de hørte sammen med henne. Moder Maria levde i medlidenhet, ansvarsfullt bærende sitt kristne navn - en motsigelse som sliter i stykker sjelen og kjødet: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, i det hun gir sitt liv for Guds rikes sannhet. Hennes bilde kommer til å bli lysere og lysere, hennes åndelige betydning kommer til å vokse for oss alle etter hvert som vi forstår den endelige betydningen av den inkarnerte og korsfestede Kjærligheten'.

Selv ba hun:

'Jeg er ditt budskap, Herre.
Kast meg som en brennende fakkel
i natten, slik at alle må se og forstå
hva det innebærer å være Din disippel'.

Maria Skobtsova ble født i Riga i 1891 og fikk navnet Elizaveta Yurievna Pilenko. Etter å ha vært gift to ganger, fikk hun et radikalt møte med Jesus, og ble nonne. Da tok hun navnet Maria etter Guds mor.

Sammen med fader Dimitri reddet hun mange jøder, blant annet ved å gi dem dåpsbevis som ortodokse kristne. 

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 1

Historien du er i ferd med å lese er dramatisk. Svært dramatisk. Den handler om flukt, barns død, skilsmisse, troskamper, radikal kristen tro levd ut blant flyktninger, bohemer, prostituerte, intellektuelle - og om et liv som ender i utryddelsesleiren Ravensbrück, hvor historiens hovedperson, Maria Skobtsova (bildet) henrettes fordi hun har gjemt jøder.

På begynnelsen av året 1923 kommer en russisk emigrantfamilie til Paris. Familien består av seks personer: Jelizaveta Jurjevna Skobtsova (som skulle få navnet Moder Maria), Sofia Borisovna Pilenko (hennes mor), Daniil Jermolajevitj Skobtsova (hennes mann), sønnen Jura og deres to døtre, Nastia og Gajana. Gajana, som var den eldste av barna, ble født i Russland, når hennes mors første ekteskap var på vei til å ta slutt gjennom en skilsmisse. Det yngste barnet, ble født i Jugoslavia, like før de kom til Paris.

De tok den veien mange russiske emigranter: fra Svartehavets østkyst, sørover til Georgia, siden mot vest til Konstantinopel og så til Beograd. Jeg skal komme tilbake til den reisen.

Oktoberrevolusjonen i 1917 førte en million russere på flukt. Mange av disse trodde nok at den kommunistiske maktovertagelsen i Russland skulle bli kortvarig, og de skulle få vende tilbake til moderlandet. Men månedene ble til år og de russiske emigrantene slo etter hvert røtter i Europa. I byer som Paris, Berlin, Praha, Beograd dukket det opp russiske aviser, tidsskrifter, forlag, russiske restauranter, skoler og kirker.

Men livet skulle ikke bli enkelt for disse emigrantene. De stilte absolutt nederst på stigen. Europas nasjoner slikket sårene etter den ødeleggende verdenskrigen, og hadde ikke plass for russiske flyktninger. De måtte klare seg selv. Det gjorde mange av dem.

For de var fra før av vant til harde kår. Tsarens Russland var ingen søndagsskole.

Familien Skobtsova med følge reiste fra Novorosijsk. Med båt over Svartehavet. Den var fylt til bristepunktet. På det øverste dekket befant passasjerene på første og andre klasse. Under disse befant de armenske flyktningene seg.Så kom et dekk med sauer og under der igjen lasterommet med de russiske flyktningene. I lasterommet var det helt mørkt. Et eller annet sted i dette lasterommet fantes det også et dynamittlager. Av den grunn var det forbudt å røyke. Men bare det å bevege seg her nede var både vanskelig og farlig.

Flere av passasjerene var også såret og syke og den rullende sjøen i den skrøpelige farkosten gjorde ikke reisen særlig behagelig.

Jelizaveta befant seg i dette lasterommet. Hun var gravid og redd for at barnet skulle bli født under den strabasiøse sjøreisen. Men til alt hell blir Jura født i Georgias hovedstad Tbilisi. Noen måneder senere forenes hun med sin mann i Konstantinopel. Men der kunne de ikke bli værende.

(fortsettes)

Livet, døden og grågåstoget

Mens jeg arbeidet med noen tekster i går formiddag, hørte jeg en utrolig kaklende lyd utenfor huset. Døra til altanen sto åpen og jeg fortet meg ut, for det ante meg hva det var! Min antagelse var rett. Et grågåstog ploget over Gjøvik i en en svær vifteformasjon. Det var smak av høst og vemod denne vakre dagen i september.

Jeg har så lenge jeg vet vært fascinert av trekkfuglene. Og akkurat denne dagen ble det litt ekstra spesielt.

Jeg arbeider nemlig med noen tekster om døden for tiden. Om de noensinne vil bli publisert vet jeg ikke. Døden er fortsatt tabu, slik som ensomhet er. Også i kristne kretser. Vi snakker ikke om det. Knapt nok om himmelen. Alt dreier seg om her og nå.

Grågåstoget minnet meg veldig om at vi er pilegrimer, på vei fra noe til noe, og at bakenfor det som dør og som er så vakkert, trer vi inn i noe som er enda vakrere.

Et dikt av Maria Skobtsova, som endte sitt liv som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 31. mars 1945, lever sitt eget liv i meg for tiden:

Min Gud, av Dig jag tagit mot mitt liv
Med glädje jag fullbordet har min väg
Med glädje skall jag återge Dig anden.
Min kalk är bräddad upp till randen.
Till Dina fötter har den fallit,
Mitt liv för Dig har jag givit ut.

Jeg forsøker å be dette som min bønn, men jeg smaker bare på ordene. De er ikke mine - ennå. Ved en anledning, helt mot slutten av sitt liv, skriver apostelen Paulus:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Et liv. Et offer. Som øses ut.

Er det mitt liv?

Om å gi sitt liv for sine venner

I dag har jeg tenkt på Maria Skobtsova (bildet), som døde i den forferdelige konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Historien er som følger:

En gruppe kvinner var blitt plukket ut for å bli sendt til gasskammeret. En av disse kvinnene, en 19 år gammel jente skrek i sin djupeste nød og fortvilelse. Maria Skobtsova, en ortodoks nonne, gikk bort til henne og sa:

"Ikke vær redd. Det siste ordet er ikke døden, men livet."

Den unge jenta så på henne og sa: "Tror du virkelig det? Kan du bevise det?"

Da svarte Maria: "Ja, det kan jeg. Jeg vil gå inn i gasskammeret sammen med deg."

Og sammen gikk de to inn i gasskammeret og døde der, og med sin handling hjalp hun den unge jenta i sin redsel til å dø full av håp og ikke i fortvilelse.

Maria Skobtsova - martyren som levde evangeliet, del 2

Jeg skrev rett før nyttår at jeg ville dele med mine lesere noen inntrykk jeg fikk ved å lese Sergeij Hakkel's bok om Maria Skobtsova, en russisk kvinne som virkelig levde evangeliet og hjalp de mest marginaliserte i datidens Paris og som endte som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Første del av denne artikkelen ble publisert 30.desember 2015.

Før jeg presenterer noen flere biografiske fakta om Maria Skobtsova, la meg si noe om hvordan hun så på menneskene rundt seg. Slik burde vi nemlig alle se våre medmennesker, uansett hvem de enn måtte være. Dette er hennes egne ord, i min oversettelse:

'Når man med sin egen åndelige verden vender seg til en annens åndelige verden møter mennesket den sanne Gudskunnskapens forferdelige og inspirerende hemmelighet. Ikke fordi man møter kjøtt og blod, ikke følelser eller stemninger, men Guds sanne avbilde i mennesket, Guds inkarnerte ikon i verden, en avglans av Gudsinkarnasjonen og Gudsmenneskelighetens avglans. Og mennesket må vilkårsløst og uten forbehold akseptere denne fryktelige Gudsåpenbaring og bøye seg innfor Guds avbilde i sin bror. Og kun når hun kjenner, ser og forstår dette, blir en annen hemmelighet åpenbart for henne, som vil kreve hennes mest anstrengende kamp, hennes største asketiske inspirasjon. Hun kommer til å se hvor fordunklet, og forvrengt av den onde kraften dette Guds avbilde er. Hun vil se menneskets hjerte, der djevelen fører en uopphørlig kamp med Gud, og på grunn av denne kjærligheten til Guds avbilde som river hennes hjerte i stykker, vil hun kjempe mot djevelen, for å bli Guds redskap i denne forferdelige og altoppslukende gjerning. Hun kommer til å bli det om hele hennes tillit rettes mot Gud og ikke mot seg selv, om hun ikke har forfinede selviske ønsker, men om hun lik David tar av seg våpenrustningen og bevæpner seg kun med Guds navn og kaster seg ut i kampen mot Goliat'.

Om du har tid foreslår jeg at du leser denne teksten en gang til - og dveler ved den en stund. Dette inneholder nemlig en djup sannhet, den sannheten som Maria Skobtsova kaller 'forferdelig'. Ikke i betydning av noe grusomt, tvert om. Hun bruker ordet i den betydningen David bruker ordet i Salme 139,14-16:                                                                                                                                          

'Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet...'

Fra Bibelens første blader ser vi at mennesket er skapt i Guds bilde:

'Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem'. (1.Mos 1,27)

I Salme 8,4-6 gir David igjen uttrykk for hva dette bibelske menneskesynet representerer:

'Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham ...'

Det er i denne betydningen at Maria Skobtsova bruker ordet 'forferdelig'.

Og det var slik hun så alle mennesker: som skapt i Guds bilde, ja, bærende på Guds avbilde - selv om de var fylliker, prostituerte, hjemløse stakkarer, som flakket om i gatene i Paris. Hun oppsøkte dem for å gi dem verdigheten tilbake.

Det Maria Skobtsova gir uttrykk for er det ortodokse synet på mennesket. I motsetning til det lutherske synet, representert i bønnen: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske', ligger trykket et annet sted i den ortodokse trosoppfatningen: i et positivt syn på at mennesket er skapt i Guds bilde. Synden er der, men mennesket er ikke tvers igjennom syndig. Det bærer Guds bilde i seg. Synden har riktignok tilsmusset bildet, og det er ikke så lett å oppdage Guds bilde i mennesket, men det er der. Og Maria Skobtsova dro ut for å finne det igjen i de marginaliserte gruppene, som ikke hadde noe håp.

(fortsettes)

Billedtekst: På bildet ser vi Maria Skobtsova sammen med den russiske kristne filosofen Nikolai Berdjajev, som blant annet skrev om Fjodor Dostojevskij.

Maria Skobtsova - martyren som levde evangeliet, del 1

31. mars i år var det ganske nøyaktig 70 år siden Maria Skobtsova døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Hun ble ikke mer enn 54 år gammel.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese biografien som Sergeij Hakkel skrev om henne. Den utkom på svensk i år 2000, og skildrer livet til en kvinne som virkelig levde evangeliet, et liv i tjeneste blant de fattige og marginaliserte i Paris, og som endte med martyrdøden. Hun hadde et turbulent liv bak seg, med mye motgang: begge hennes ekteskap endte med skilsmisse. To av hennes barn døde, Nastia av hjernesinnebetennelse, Gajana av tyfus.

Hva skjer med hennes tro og hennes Gudsrelasjon gjennom slike svære prøvelser og lidelser?

Det er noe av hva jeg gjerne vil finne ut av.  Mandag var jeg på besøk hos mine gode venner, fader Johannes og fader Serafim, som jeg har kjent siden 1988. Vennskapet med dem, betyr mye for meg, og det er godt å komme til det vakre Hl.Trifon kloster djupt inne i Hurdals-skogene. Og de hadde et eksemplar av biografien til Sergeij Hakkel, som jeg fikk kjøpe! Lykkelige meg!

Maria Skobtsova er også kjent som Moder Maria, for hun ble nonne. Ikke uten motstand der heller. Hun ville nemlig leve et kontemplativt- og diakonalt- og monastisk liv - samtidig, og i verden. Hun var poet, intellektuell, sosialist og aktiv i den franske motstandskampen - og ortodoks. På mange måter er hun en av de første talskvinnene for den nymonastiske bevegelsen, med sitt levde liv med tidebønner, gudstjenesteliv og aktiv innsats for de marginaliserte.

I en serie med artikler vil jeg presentere Moder Maria Skobtsova av Paris, for mine lesere. Jeg tror nemlig hun har noe å lære oss. Vi lever midt oppe i den største flyktningekatastrofen siden 2.verdenskrig, med alle de utfordringer det fører med seg. Samtidig som vi opplever den største kristenforfølgelsen i historien, opplever vi at kirkene i Vesten forvitrer og har mistet mye av sitt liv. Hvordan skal vi leve ut evangeliet på en troverdig måte? Hvordan skal evangeliet kunne kroppsliggjøres i dag?

Det er her Maria Skobtsova kommer inn. Som en reddende engel.

Metropolit Anthony Bloom skriver blant annet dette om henne, her i min oversettelse:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - i disse ord ligger hele evangeliets ideal og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Slik levde moder Maria... Blant oss var hun en utfordring, en anstøtsstein. Hun tok på seg og viste i sitt liv - Korsets dårskap - Den guddommelige kjærlighetens dårskap - en delaktighet i denne fremmede og samtidig helt til døden elskede verden. Hun kunne, når hun gikk i sin Herres og Mesters fotspor elske 'forgjeves' og 'uten resultat'; elske mennesker som hadde gått under, som var håpløse tilfeller, som 'det i hvert fall ikke kunne bli noe av', slike som 'det ikke blir noe folk av selv ikke i graven', bare fordi de hørte sammen med henne. Moder Maria levde i medlidenhet, ansvarsfullt bærende sitt kristne navn - en motsigelse som sliter i stykker sjelen og kjødet: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, i det hun gir sitt liv for Guds rikes sannhet. Hennes bilde kommer til å bli lysere og lysere, hennes åndelige betydning kommer til å vokse for oss alle etter hvert som vi forstår den endelige betydningen av den inkarnerte og korsfestede Kjærligheten'.

(fortsettes) 

Reddet jøder under krigen - ble en brennende fakkel for Jesus

I dag lar jeg meg utfordre av noen ord av Maria Skobtsova, her sammen med den russiske filosofen Nikolaij Berdjaev:

'Jeg er ditt budskap, Herre.
Kast meg som en brennende fakkel
i natten, slik at alle må se og forstå
hva det innebærer å være Din disippel'.

Maria Skobtsova ble født i Riga i 1891 og fikk navnet Elizaveta Yurievna Pilenko. Etter å ha vært gift to ganger, fikk hun et radikalt møte med Jesus, og ble nonne. Da tok hun navnet Maria etter Guds mor.

Sammen med fader Dimitri reddet hun mange jøder, blant annet ved å gi dem dåpsbevis som ortodokse kristne. Maria Skobtsova døde i en av nazistenes utryddelsesleire i 1945.

Finnes de psykisk syke, kronikerne, de multihandikapede med i menighetens visjon og strategier?

I går hadde jeg en viktig prat. Jeg møttes på kafe med en av mine beste venner. Han har møtt mer prøvelser i livet enn de fleste jeg kjenner. Vi møtes nå og da. De samtalene er viktige for meg. Jeg har alltids noe å lære.

I går snakket vi blant annet om bruken av de 'riktige' ordene i kristne sammenhenger. Ord som definerer deg, og som - om du bruker dem - fører til at du defineres som en av de som 'er innenfor' og 'har forstått det'. Et slikt ord er: 'Frelst av nåde, uten gjerninger'. Bruker du de ordene så forstår alle at du har forstått evangeliet rett! For det er jo av nåde vi er frelst, uten gjerninger. Joda, det er aldeles helt riktig. Men har vi dermed forstått evangeliet rett - likevel? Jeg undres på det. For den samme Bibelen som sier at vi blir frelst av nåde - uten gjerninger - sier også at troen er død - uten gjerninger! Et evangelium som ikke har hender og føtter, og et raust hjerte, er det evangeliet?

Nå har det seg slik at min venn er far. Et av barna er multihandikapet. Han fortalte om sønnen som sjeldent får besøk. De kristne han kjenner har alle en rett bekjennelse. Med munnen. De sier det som er rett. Men lever de slik at evangeliet blir kroppsliggjort? Om så var tilfelle ville de jo besøkt sønnen!

Jeg er redd mange av oss har misforstått evangeliet! Meg selv inkludert.

Mens Jesus var opptatt av de marginaliserte, de som ikke fikk til livet, men som det gikk i stykker for, de fattige, sultne, fengslede, nakne, de syke er mange menigheter opptatt av å lykkes. Lik samfunnet forøvrig er vi opptatt av de som får til noe, betyr noe, bidrar med noe, lykkes. Hvor mange har regnet med de multihandikapede i sine visjoner og strategier for menighetens vekst? Hvor mange har regnet med de som er psykisk syke? De som har Downs? Noen har med alkoholikere og narkomane med i tankene når de planlegger, men hva med de jeg har nevnt? Er de noensinne noengang med i visjonen for menigheten, og i årsplanene? Når var noen av dem på besøk i menigheten? Når ble de invitert? Når var noen av menighetens medlemmer på besøk hos dem?

Maria Skobtsova, en nonne fra det 20 århundre, erindret i Russland som Mor Maria, sa ved en anledning:

'Ved den siste Dommen vil jeg ikke bli spurt om jeg hadde fremgang i mine asketiske øvelser, heller ikke hvor mange ganger jeg bøyet meg eller kastet meg til gulvet. I stedet vil jeg bli spurt om jeg gav mat til de sultne, kledde de nakne, besøkte de syke og de som er i fengsel'.

Jeg er redd Mor Maria har rett. Hva gjør det i så fall med meg? Og den menighet jeg tilhører. Når skal vi våge å ta denne debatten?