En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 1

Historien du er i ferd med å lese er dramatisk. Svært dramatisk. Den handler om flukt, barns død, skilsmisse, troskamper, radikal kristen tro levd ut blant flyktninger, bohemer, prostituerte, intellektuelle - og om et liv som ender i utryddelsesleiren Ravensbrück, hvor historiens hovedperson, Maria Skobtsova (bildet) henrettes fordi hun har gjemt jøder.

På begynnelsen av året 1923 kommer en russisk emigrantfamilie til Paris. Familien består av seks personer: Jelizaveta Jurjevna Skobtsova (som skulle få navnet Moder Maria), Sofia Borisovna Pilenko (hennes mor), Daniil Jermolajevitj Skobtsova (hennes mann), sønnen Jura og deres to døtre, Nastia og Gajana. Gajana, som var den eldste av barna, ble født i Russland, når hennes mors første ekteskap var på vei til å ta slutt gjennom en skilsmisse. Det yngste barnet, ble født i Jugoslavia, like før de kom til Paris.

De tok den veien mange russiske emigranter: fra Svartehavets østkyst, sørover til Georgia, siden mot vest til Konstantinopel og så til Beograd. Jeg skal komme tilbake til den reisen.

Oktoberrevolusjonen i 1917 førte en million russere på flukt. Mange av disse trodde nok at den kommunistiske maktovertagelsen i Russland skulle bli kortvarig, og de skulle få vende tilbake til moderlandet. Men månedene ble til år og de russiske emigrantene slo etter hvert røtter i Europa. I byer som Paris, Berlin, Praha, Beograd dukket det opp russiske aviser, tidsskrifter, forlag, russiske restauranter, skoler og kirker.

Men livet skulle ikke bli enkelt for disse emigrantene. De stilte absolutt nederst på stigen. Europas nasjoner slikket sårene etter den ødeleggende verdenskrigen, og hadde ikke plass for russiske flyktninger. De måtte klare seg selv. Det gjorde mange av dem.

For de var fra før av vant til harde kår. Tsarens Russland var ingen søndagsskole.

Familien Skobtsova med følge reiste fra Novorosijsk. Med båt over Svartehavet. Den var fylt til bristepunktet. På det øverste dekket befant passasjerene på første og andre klasse. Under disse befant de armenske flyktningene seg.Så kom et dekk med sauer og under der igjen lasterommet med de russiske flyktningene. I lasterommet var det helt mørkt. Et eller annet sted i dette lasterommet fantes det også et dynamittlager. Av den grunn var det forbudt å røyke. Men bare det å bevege seg her nede var både vanskelig og farlig.

Flere av passasjerene var også såret og syke og den rullende sjøen i den skrøpelige farkosten gjorde ikke reisen særlig behagelig.

Jelizaveta befant seg i dette lasterommet. Hun var gravid og redd for at barnet skulle bli født under den strabasiøse sjøreisen. Men til alt hell blir Jura født i Georgias hovedstad Tbilisi. Noen måneder senere forenes hun med sin mann i Konstantinopel. Men der kunne de ikke bli værende.

(fortsettes)