En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

Livet, døden og grågåstoget

Mens jeg arbeidet med noen tekster i går formiddag, hørte jeg en utrolig kaklende lyd utenfor huset. Døra til altanen sto åpen og jeg fortet meg ut, for det ante meg hva det var! Min antagelse var rett. Et grågåstog ploget over Gjøvik i en en svær vifteformasjon. Det var smak av høst og vemod denne vakre dagen i september.

Jeg har så lenge jeg vet vært fascinert av trekkfuglene. Og akkurat denne dagen ble det litt ekstra spesielt.

Jeg arbeider nemlig med noen tekster om døden for tiden. Om de noensinne vil bli publisert vet jeg ikke. Døden er fortsatt tabu, slik som ensomhet er. Også i kristne kretser. Vi snakker ikke om det. Knapt nok om himmelen. Alt dreier seg om her og nå.

Grågåstoget minnet meg veldig om at vi er pilegrimer, på vei fra noe til noe, og at bakenfor det som dør og som er så vakkert, trer vi inn i noe som er enda vakrere.

Et dikt av Maria Skobtsova, som endte sitt liv som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 31. mars 1945, lever sitt eget liv i meg for tiden:

Min Gud, av Dig jag tagit mot mitt liv
Med glädje jag fullbordet har min väg
Med glädje skall jag återge Dig anden.
Min kalk är bräddad upp till randen.
Till Dina fötter har den fallit,
Mitt liv för Dig har jag givit ut.

Jeg forsøker å be dette som min bønn, men jeg smaker bare på ordene. De er ikke mine - ennå. Ved en anledning, helt mot slutten av sitt liv, skriver apostelen Paulus:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Et liv. Et offer. Som øses ut.

Er det mitt liv?

Maria Skobtsova - martyren som levde evangeliet, del 2

Jeg skrev rett før nyttår at jeg ville dele med mine lesere noen inntrykk jeg fikk ved å lese Sergeij Hakkel's bok om Maria Skobtsova, en russisk kvinne som virkelig levde evangeliet og hjalp de mest marginaliserte i datidens Paris og som endte som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Første del av denne artikkelen ble publisert 30.desember 2015.

Før jeg presenterer noen flere biografiske fakta om Maria Skobtsova, la meg si noe om hvordan hun så på menneskene rundt seg. Slik burde vi nemlig alle se våre medmennesker, uansett hvem de enn måtte være. Dette er hennes egne ord, i min oversettelse:

'Når man med sin egen åndelige verden vender seg til en annens åndelige verden møter mennesket den sanne Gudskunnskapens forferdelige og inspirerende hemmelighet. Ikke fordi man møter kjøtt og blod, ikke følelser eller stemninger, men Guds sanne avbilde i mennesket, Guds inkarnerte ikon i verden, en avglans av Gudsinkarnasjonen og Gudsmenneskelighetens avglans. Og mennesket må vilkårsløst og uten forbehold akseptere denne fryktelige Gudsåpenbaring og bøye seg innfor Guds avbilde i sin bror. Og kun når hun kjenner, ser og forstår dette, blir en annen hemmelighet åpenbart for henne, som vil kreve hennes mest anstrengende kamp, hennes største asketiske inspirasjon. Hun kommer til å se hvor fordunklet, og forvrengt av den onde kraften dette Guds avbilde er. Hun vil se menneskets hjerte, der djevelen fører en uopphørlig kamp med Gud, og på grunn av denne kjærligheten til Guds avbilde som river hennes hjerte i stykker, vil hun kjempe mot djevelen, for å bli Guds redskap i denne forferdelige og altoppslukende gjerning. Hun kommer til å bli det om hele hennes tillit rettes mot Gud og ikke mot seg selv, om hun ikke har forfinede selviske ønsker, men om hun lik David tar av seg våpenrustningen og bevæpner seg kun med Guds navn og kaster seg ut i kampen mot Goliat'.

Om du har tid foreslår jeg at du leser denne teksten en gang til - og dveler ved den en stund. Dette inneholder nemlig en djup sannhet, den sannheten som Maria Skobtsova kaller 'forferdelig'. Ikke i betydning av noe grusomt, tvert om. Hun bruker ordet i den betydningen David bruker ordet i Salme 139,14-16:                                                                                                                                          

'Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet...'

Fra Bibelens første blader ser vi at mennesket er skapt i Guds bilde:

'Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem'. (1.Mos 1,27)

I Salme 8,4-6 gir David igjen uttrykk for hva dette bibelske menneskesynet representerer:

'Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham ...'

Det er i denne betydningen at Maria Skobtsova bruker ordet 'forferdelig'.

Og det var slik hun så alle mennesker: som skapt i Guds bilde, ja, bærende på Guds avbilde - selv om de var fylliker, prostituerte, hjemløse stakkarer, som flakket om i gatene i Paris. Hun oppsøkte dem for å gi dem verdigheten tilbake.

Det Maria Skobtsova gir uttrykk for er det ortodokse synet på mennesket. I motsetning til det lutherske synet, representert i bønnen: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske', ligger trykket et annet sted i den ortodokse trosoppfatningen: i et positivt syn på at mennesket er skapt i Guds bilde. Synden er der, men mennesket er ikke tvers igjennom syndig. Det bærer Guds bilde i seg. Synden har riktignok tilsmusset bildet, og det er ikke så lett å oppdage Guds bilde i mennesket, men det er der. Og Maria Skobtsova dro ut for å finne det igjen i de marginaliserte gruppene, som ikke hadde noe håp.

(fortsettes)

Billedtekst: På bildet ser vi Maria Skobtsova sammen med den russiske kristne filosofen Nikolai Berdjajev, som blant annet skrev om Fjodor Dostojevskij.

Maria Skobtsova - martyren som levde evangeliet, del 1

31. mars i år var det ganske nøyaktig 70 år siden Maria Skobtsova døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Hun ble ikke mer enn 54 år gammel.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese biografien som Sergeij Hakkel skrev om henne. Den utkom på svensk i år 2000, og skildrer livet til en kvinne som virkelig levde evangeliet, et liv i tjeneste blant de fattige og marginaliserte i Paris, og som endte med martyrdøden. Hun hadde et turbulent liv bak seg, med mye motgang: begge hennes ekteskap endte med skilsmisse. To av hennes barn døde, Nastia av hjernesinnebetennelse, Gajana av tyfus.

Hva skjer med hennes tro og hennes Gudsrelasjon gjennom slike svære prøvelser og lidelser?

Det er noe av hva jeg gjerne vil finne ut av.  Mandag var jeg på besøk hos mine gode venner, fader Johannes og fader Serafim, som jeg har kjent siden 1988. Vennskapet med dem, betyr mye for meg, og det er godt å komme til det vakre Hl.Trifon kloster djupt inne i Hurdals-skogene. Og de hadde et eksemplar av biografien til Sergeij Hakkel, som jeg fikk kjøpe! Lykkelige meg!

Maria Skobtsova er også kjent som Moder Maria, for hun ble nonne. Ikke uten motstand der heller. Hun ville nemlig leve et kontemplativt- og diakonalt- og monastisk liv - samtidig, og i verden. Hun var poet, intellektuell, sosialist og aktiv i den franske motstandskampen - og ortodoks. På mange måter er hun en av de første talskvinnene for den nymonastiske bevegelsen, med sitt levde liv med tidebønner, gudstjenesteliv og aktiv innsats for de marginaliserte.

I en serie med artikler vil jeg presentere Moder Maria Skobtsova av Paris, for mine lesere. Jeg tror nemlig hun har noe å lære oss. Vi lever midt oppe i den største flyktningekatastrofen siden 2.verdenskrig, med alle de utfordringer det fører med seg. Samtidig som vi opplever den største kristenforfølgelsen i historien, opplever vi at kirkene i Vesten forvitrer og har mistet mye av sitt liv. Hvordan skal vi leve ut evangeliet på en troverdig måte? Hvordan skal evangeliet kunne kroppsliggjøres i dag?

Det er her Maria Skobtsova kommer inn. Som en reddende engel.

Metropolit Anthony Bloom skriver blant annet dette om henne, her i min oversettelse:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - i disse ord ligger hele evangeliets ideal og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Slik levde moder Maria... Blant oss var hun en utfordring, en anstøtsstein. Hun tok på seg og viste i sitt liv - Korsets dårskap - Den guddommelige kjærlighetens dårskap - en delaktighet i denne fremmede og samtidig helt til døden elskede verden. Hun kunne, når hun gikk i sin Herres og Mesters fotspor elske 'forgjeves' og 'uten resultat'; elske mennesker som hadde gått under, som var håpløse tilfeller, som 'det i hvert fall ikke kunne bli noe av', slike som 'det ikke blir noe folk av selv ikke i graven', bare fordi de hørte sammen med henne. Moder Maria levde i medlidenhet, ansvarsfullt bærende sitt kristne navn - en motsigelse som sliter i stykker sjelen og kjødet: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, i det hun gir sitt liv for Guds rikes sannhet. Hennes bilde kommer til å bli lysere og lysere, hennes åndelige betydning kommer til å vokse for oss alle etter hvert som vi forstår den endelige betydningen av den inkarnerte og korsfestede Kjærligheten'.

(fortsettes) 

En av mine heltinner

Kan jeg få presentere en av mine heltinner? Maria Skobtsova. Med stor fare for sitt eget liv, skjulte hun jødiske barn og ble arrestert av Gestapo i februar 1943. Noen få måneder før krigens slutt ble hun henrettet i gasskammeret i Ravensbrück. Langfredagen i 1945 hadde hun tilbudt seg å ta en jødisk medfanges plass. Moder Maria drev også en spesiell kommunitet i Paris. Her var det suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum for den ortodokse liturgien ble feiret hver dag. Hit kom tidligere prostituerte, arbeidsløse, hjemløse, russiske emigranter. He var en møteplass for malere, lyrikere og forfattere. Hit kom åndelige søkere.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.