Et stykke ærlighetsteologi, del 2

 Jeg fortsetter å dele noen tanker fra Salme 116:

Salmisten skriver også at han har fått hjelp med sin livsangst: I vers 4-6 heter det: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, redd livet mitt! Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren vokter de uvitende, han kom meg til hjelp da jeg var langt nede." Og i vers 8: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble."

Igjen er det personlige erfaringer vi får del i. Salmisten vitner. Det skulle vi gjøre mye mer. Fortelle om Herrens velgjerninger. Jeg har en god venn, som ofte møter sine medsøsken i troen med disse ordene: 'Har du noe godt å si om Jesus?' Det har vi alle når vi tenker etter! Hvorfor ikke snakke mer om hva Herren gjør i våre liv, smått og stort? I Åpenbaringen 12,10-11 leser vi hvor viktig vårt vitnesbyrd er i den åndelige kampen vi står midt oppe i: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet." 

Salmisten vet hvordan Gud har grepet inn i hans liv, som svar på bønn. Han kom ham til hjelp når salmisten var langt nede. Slik Herren har gjort i mange menneskers liv. Hvorfor ikke snakke om det?

Salmisten har gjennom sine personlige erfaringer fått sett noe av Guds vesen og karakter. Av egne erfaringer kan han si: Herren er nådig, rettferdig og barmhjertig. Det er ikke bare noe du kan lese deg til. Gjennom angsten, frykten og vanskelige omstendigheter har salmisten lært å kjenne disse karakteregenskapene hos Gud. Det er dyrekjøpte erfaringer. Vi kommer ikke utenom prøvelser, og lidelser om vi skal lære Gud å kjenne. Ørkenen er det stedet herren fostrer oss. Rom 8,28 forteller oss at "Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Vi ser det kanskje ikke der og da, men etter hvert som tiden går, ser vi hvordan Gud har ledet oss gjennom ødemarken og lidelsen. For å ta med et godt ord til fra Rom 8, nemlig versene 15-17: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." 

Salmisten opplevde at Gud gjorde noe med hans frykt for døden: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden." (v.8)

Dette minner meg om noen ord vi finner i Hebreerbrevet: "...Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet." (Hebr 2,14-15)

Et stykke ærlighetsteologi, del 1

 Salme 116 er blitt min daglige bønn i den fasen av livet jeg befinner meg akkurat nå. Jeg ber den flere ganger om dagen.

Salmen er et personlig vitnesbyrd fra en ukjent salmist som beskriver takknemlighet for og tillit til at Gud utfrir når nøden er stor.

Vi må alle gjøre oss personlige erfaringer med Gud. Vi kan glede oss over det Gud gjør i andres liv, men vi kan ikke leve av deres tro og deres erfaringer. Vi må gjøre våre egne, og den ukjente salmisten har gjort seg den erfaring at Gud har hørt hans inderlige begjæringer: "Jeg elsker Herren for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle dager." (v.1)

Bønnen har mange språk og uttrykk. Å rope er et av dem. Et menneske som roper gir uttrykk for nød og fortvilelse. Det er hjertet som blør. Slik kan også hende i et menneskes liv. Også i en troendes. 

Salmisten setter ord på disse mørke dagene og livserfaringene han har opplevd: "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v.3) Vi vet at det er en mann som skriver dette, siden den ukjente forfatteren av denne salmen beskriver seg som "sønn av en tjenestekvinne" (v.16). 

Døden skremmer ham. Han bruker sterke ord for å beskrive sin livssituasjon: det er som om døden tar kvelertak på ham. Han beskriver det som dødsrikets redsler. I en annen oversettelse til norsk oversettes det med: "dødsrikets veer tok tak i meg." Han innrømmer at stilt overfor døden, opplever han angst: "...jeg er hardt plaget. jeg sa i min angst..."

Jeg merker meg dette som står i vers 11-12: "Jeg trodde, også da jeg sa: Jeg er hardt prøvet. Jeg sa i min angst..."

Dette er ærlighetsteologi. Dette er å snakke sant om livet. Både Jesus og apostelen Paulus opplevde angst. Jesus gruet seg for Getsemane og Golgata, og da Hebreerbrevets forfatter skal beskrive Jesu bønneliv gjør han det med disse ordene i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Og når apostelen Paulus skulle besøke den kristne forsamlingen i Korint, beskriver han dette møtet slik, i 1.Kor 2,3: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." Andre oversetter dette verset slik: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." 

Vi må våge å være transparente. Sårbare. Da er vi ekte mennesker, og sanne kristne.

Slipp ikke grepet om meg på den dagen

 Hvordan skal vi be når tiden nærmer seg for døden? En setning fra et dikt av fransiskaneren og poeten, Thomas av Caleno, som skrev den aller første biografien om Frans av Assisi, har fulgt meg en tid nå. Setningen er formet som en bønn, og lyder slik: "Slipp ikke grepet om meg på den dagen!" Det er en god bønn å be, selv om apostelen Paulus skriver i det åttende kapittelet i Romerbrevet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,35 og v.38-39)

Det sies at Salme 104 i Salmenes bok i Bibelen inspirerte den hellige Frans av Assisi til å skrive det poetiske mesterverket 'Solsangen'. Det forstår jeg godt og jeg foreslår at du tar deg en pause i dag og leser denne vakre salmen. Forfatteren er ukjent, men vedkommende kjenner Gud. I 'Solsangen', skriver Frans om 'søster Død'. Jeg liker så godt Olov Hartmans gjendiktning i den svenske salmeboken. Den er ikke en ordrett gjengivelse, men den gjengir meningen så blendende vakkert: 

"Tack, Gud, för syster Död, som tar allt levande i sitt förvar. Hon för oss i sin tysta vagn en afton hem från mödans mark. Tack för alla dina under."

Biografien til Tomas av Calanos ble skrevet kort tid etter at Frans var død i 1226. Her skildrer han hvordan Frans tilbrakte sine siste dager med å prise og takke Gud og oppfordret samtidig sine etterfølgere til å gjøre det samme. Frans fulgte oppfordringen i Salme 142,1: "Jeg ropte høyt til Herren." Frans hilste så en venn som sto ham nær: "Han oppfordret selve døden, så forferdelig og avskyelig for alle, til lovsang, mens han med glede gikk henn i møte og innbød henne til å gjeste ham med ordene: "Velkommen, min søster Død."

For Frans som betraktet alt Gud har skapt som sine brødre og søstre, var selv døden et søsken som man møtte vennlig og respektfullt.

Verset om døden, som er det siste verset i 'Solsangen', er sannsynligvis skrevet mot slutten av Frans sitt liv. Det må nok forstås på bakgrunn av at han i mange år var hardt prøvet med sykdom og smerter, og tanken på døden kom nok som en befrielse. Frans ble 44 år gammel.

Det heter videre i Salme 142,1-4a: "Jeg ber til Herren om nåde. jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min vei.

Et minne

 Etter vår død vil livet vi valgte å leve bli et minne. Døden etterlater seg bare minner.

Jeg ble minnet om dette ved å lese John L. Moores samling av minner fra hans tidligere forfatterskap, og fortelle dem i livet hans, både familie og venner, som etterlot seg en minneverdig historie skildret av hans forfatterskap om «The North Side». Johns forfatterskap var tydelig og ærlig, og gjenspeiler det harde cowboylivet i Øst-Montana. John minnet meg om hva vi alle vil etterlate oss når vi dør – minner.

Når vi leser gjennom Skriften, er alle menneskene vi leser om og deres interaksjoner med hverandre nå minner fra fortiden. Disse minnene blir etterlatt for oss å tenke på hvordan vi bør leve og minnene vi ønsker å legge igjen.

Hvert valg vi tar og hvert skritt vi tar skaper et minne som vi vil gi videre til de som vil huske oss lenge etter vår bortgang. Hvert liv, mitt inkludert, vil etterlate seg en blanding av godt og dårlig. De som virkelig elsker oss vil, med Guds barmhjertighet, være i stand til å sile gjennom bevisene fra våre liv for å se hvor Gud var i arbeid.

Paulus fortalte oss hvordan vi kan leve et minneverdig liv, "For for meg er å leve Kristus og å dø er vinning" (Filipperne 1:21). I både liv og død, hvis Jesus er vårt fokus, selv i de tider da vårt fokus ble uskarpt av smerte og lidelse, vil det som gjenstår bli et minne som vil ære Herren og hans sannhet – et minne verdt å minnes.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Vår siste runde

Vi vet aldri når dette livet tar slutt. Vår bortgang kan komme fra en rekke problemer og på uventede måter. Noen av oss vil leve i mange år. Andre vil dø unge. Det vi trenger å eie i de leveårene vi har blitt tildelt, er en vilje til å fortsette å kjempe i tro til slutten, uansett hvor og når slutte endelig kommer.

Da Kaleb kom til Josva, appellerte han til ham og sa: «Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utforske landet. Og jeg ga ham tilbake en rapport etter min overbevisning, men mine israelitter som dro opp med meg, smeltet folkets hjerter i frykt. Men jeg fulgte Herren min Gud helhjertet. Så på den dagen sverget Moses til meg: 'Landet som dine føtter har gått på, skal være din og dine barns arv for alltid, fordi du har fulgt Herren min Gud av hele hjertet'» (Josva 14:7-9).

Alder var ikke en hindring for Kaleb. Det var frykt, noe Kaleb ikke tillot å bestemme livets gang. Han fulgte Gud helhjertet fra ungdommen og inn i hans senere liv. Håpet preget Kalebs liv fordi han trodde på Guds løfter, og den troen fordrev frykt fordi Kalebs overbevisning var plassert i Gud, ikke hans kronologiske alder eller noen situasjon han møtte. Han var villig til å ta en ny runde av tro uansett hva han møtte.

Kaleb avsluttet sin appell til Josva: «Så, her er jeg i dag, åttifem år gammel! Jeg er fortsatt like sterk i dag som den dagen Moses sendte meg ut. Jeg er like energisk til å gå ut i kamp nå som jeg var da» (vs. 10-11). Kaleb skulle en dag møte sin siste siste runde i livet. Som oss ville han aldri vite at runden ville bli hans siste. Inntil da valgte han å leve i tro, ikke frykt.

Fordi ingen av oss vet hva som blir vår siste runde, bør vi løpe med styrken til Kaleb, en styrke styrket av håp og fryktløshet. Vi burde leve som om vår nåværende omgang i livet kan være vår siste. Utfordringene som vil dukke opp på vår siste runde, vil måtte gi etter for vår tros styrke fordi vår tro er plassert på Gud, ikke på noen livsbetingelse som dukker opp når vi løper mot målstreken.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Dagen derpå

 Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."

Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.

Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.

Seierskransen venter

 "La deg ikke bli forført angående kunnskapen om det som skjer etter døden: det du sår her, vil du høste der. Etter at du har avsluttet livsløpet, kan ingen gjøre fremgang. Her er arbeidet, der er belønningen. Her er kampen, der er seierskransen!"

Hl.Barsanuphius den store/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Skaren av vitner

Med korona i huset ble Allehelgensdag annerledes i går. Vi tente lys her hjemme, og mintes våre kjære på den måten. Det er en fin skikk, synes jeg. En ærbødighet for livet, Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg skal leve om hann enn dør' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.'  (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Når du har mistet alt - men ikke Jesus

 "Så mange mennesker gjør investeringer i livet i ting som vil bli tatt fra dem. De investerer i å tjene penger, i eiendommer, i utdannelse, i bokstaver foran eller etter deres navn - alt dette vil en dag bli tatt fra dem. Selv den fattigste person kan ha noe som aldri, aldr vil bli tatt fra dem - og det er muligheten av å sitte ved Jesu føtter, og lytte til hva Han har å si til deg. Og det er den eneste stedet som du midt oppe i alle distraksjoner i tiden, alle de bekymringer og all uro som finnes, kan finne fred i Jesu nærvær."

- Nicky Cumbel (bildet), grunnleggeren av Alpha-kurset, oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Kristus ødela døden

I flere måneder nå har jeg levd med disse ordene: "Kristus ødela døden!" Måtte dette forunderlige påskelyset fra Kristi tomme grav alltid følge meg, og forandre mine hverdager. "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Ap 2,24)

- Bjørn Olav Hansen (c)

Minn meg om at en kjærlighet venter meg!

Fransiskanermunken Thomas av Celano, den aller første til å skrive en biografi om den hellige Frans av Assisi, som også var poet skrevet følgende dikt om døden, her i min oversettelse: "Slipp ikke taket i meg den dagen!" Det er også min bønn!

Jeg stemmer også i med karmelittnonnen Alice-Aimee av Jesusbarnet i et dikt over samme emne, også i  min oversettekse: "Om jeg frykter - hvorfor ikke? - påminn meg ganske enkelt om dette: at en kjærlighet venter meg."

Presten, poeten og sangeren Gregers Lundh skriver så sterkt og befriende om døden og håpet om det evige liv: "Døden er å slukke lampen når morgengryet kommer".

Store perspektiver

 Gud ser alltid helheten. Vi ser bare små biter av virkeligheten og låser dem inne i statiske begreper. Men Gud ser dynamisk, han ser hva alle ting fører til.

Når vi møter døden, ser vi ofte bare døden og ikke noe mer. Vi oppslukes og overveldes av den smerten som følger med. Gud ser fra begynnelsen av hvordan det nye livet fødes gjennom døden.

Vi ser altfor lett at lidelse og død er noe ondt. Det er rett hvis vi betrakter det som enkeltfenomener uten sammenheng med helheten. Men det er nettopp her feilen ligger. Lidelse og død er ikke i seg selv hele virkeligheten. Det er elemente innvevd i den store virkeligheten som menneskelivet er.

Bibelen gir oss et helhetssyn på virkeligheten. bibelen ser alle småtingene som skjer mot en uendelig horisont, mot evighetens bakgrunn. Der korrigeres og utvides vårt smålige og begrensede blikk. 

Dette blir ofte tydelig i Salmenes vakre parallellismer. Den første halve strofen kan uttrykke den rent menneskelige horisonten. I den andre blir perspektivet opplyst og forvandlet i Guds lys. 

"Jeg er hjelpeløs og fattig...Du er min hjelper og redningsmann." (Salme 70,6)

"Om jeg vandrer i trengsel, holder du meg i live." (Salme 138,7)

Når du leser Bibelen, bør det blant annet være for å lære deg å se hvordan alt til slutt hviler i Guds hånd. Han leder historiens gang med usvikelig sikkerhet og presisjon. Han bruker alt for å virkeliggjøre sin plan.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 127

Mysteriene som ble åpenbart, del 5: Menighetens bortrykkelse

 "Vi skal alle dø, sier vi. Det er det eneste sikre!" Som om det var slik for absolutt alle. Men slik er det ikke! "Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal reist opp uforhengelige, og vi skal bli forvandlet." (1.Kor 15,51-52) Så om vi lever da bortrykkelsen finner sted, skal vi ikke dø først. Det eneste vi har til felles med alle Guds barn, er at kroppen vår skal forvandles! Det er det eneste sikre! Sikrere enn døden.

Dette, sier Paulus, er et mysterium, og det er ikke vanskelig å være enig med ham i det! Det er vanskelig å gripe med forstanden. 

Apostelen Paulus er inne på det samme i dert brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki: "Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels rørst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1.Tess 4,16-17)

Hvilken dag bortrykkelsen av Guds menighet skal bli! 

Da Jesu venn, Lasarus, ble kalt ut av graven, "ropte Jesus med høy røst: Lasarus, kom ut!" (Joh 11,43) En dag kommer det et "bydende rop fra himmelen", Guds basun, skal lyde og Herren selv skal tømme gravene til alle de som er sovnet inn i Herren. I et øyeblikk skal de alle - både de døde og de som lever og tror på Herren når dette finner sted - forvandles, og de skal rykkes bort for å møte Herren. Bortrykkelsen av Guds menighet er noe annet enn Kristi gjenkomst, da Han skal sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, jfr Sak 14,4 og Apg 1,11. Det siste er Hans synlige gjenkomst. Ved bortrykkelsen er det bare de troende som møter Ham i skyen, jfr 1.Tess 4,17.

Hvordan kan dette kunne skje? Fil 3,21 gir oss svaret: "Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også  å legge alle ting under seg." 

Forløsningens dag som finner sted ved bortrykkelsen av menigheten vil også være seierens eller triumfens dag! Døden er beseiret! "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus."  (1.Kor 15,57)

Menighetens bortrykkelse kan summeres opp med Jesu ord i Joh 17,24: "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt."

fortsettes

64 år - minner om far

Far ble 64. I går ble jeg 64. Mine tanker gikk til far, Aksel Olav, på fødselsdagen min i går. Hva tenkte han når han skulle ta avskjed så brått med kone og barn og venner? Han var innlagt på sykehuset med hjerteinfarkt, da det ble oppdaget at han hadde strupekreft. Dato for et kirurgisk inngrep var satt oppc for å fjerne svulsten, men to dager før dør han brått av et nytt infarkt. Jeg var13 år gammel. Hele min verden falt sammen.

Jeg kan fremdeles kjenne på smerten og vemodet av å miste far. Så unge vi var da det skjedde, begge to. Så sårbare når døden banker på døra.  Far var bare godheten selv. Så trygg, så snill, så raus. Jeg husker fremdeles hvordan jeg la hodet mitt inn i halsgropen hans, når jeg satt på fanget hans og han leste eventyr for meg! Og turene i skogen som lå rett utenfor stuedøra vår. Neven hans var god å holde i, som her på  bildet, av min første skoledag. Bildet er tatt i hagen vår utenfor Glassepletreet vårt. Med de saftigste eplene du kan tenke deg! 

Jeg ble en kristen året etter far døde, sommeren 1972. Far døde i desember 1971. Å miste far gav meg et problematisk gudsbilde. Jesus var jeg fascinert av, etter å ha lest gjennom Det nye testamente på en uke. Den Hellige Ånd forstod jeg ikke noe av, men den første personen i Guddommen var skremmende for meg. Jeg hadde fått en forestilling av at det var Hans skyld at far var død. Jeg var redd mørket, og døden. 

Så skjer det at sognepresten i bygda vår, Rasmus Aurdal, forteller meg noe som skulle bli til stor hjelp, og som utgjorde første delen av en sjelelig legedomsprosess som skulle ta flere år. Sognepresten kunne fortelle at far hadde kontaktet ham et par dager før haan døde, og far hadde fått overgi sitt liv i Herrens hender og tatt dek i nattverden. En tung bør falt av meg. Far var i himmelen. En dag skal vi sees igjen, og langsomt, over år, endret mitt gudsbilde seg, når jeg fikk en djup erfaring av Guds Farskjærlighet. 

Far overgav sitt liv i Guds hender i møte med døden. Salme 31,6 er blitt et av mine 'livs-vers', og den bønn jeg ber hver dag: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

Men Salme 31 inneholder også et annet betydningsfullt vers i denne sammenhengen: 

"I din hånd er mine tider..." (v.16)

Det gir trygghet. Vi er her i tiden så lenge Gud vil. Han som sitter med nøklene til døden og til dødsriket, er ikke den onde, men Han som med døden nedtrampet døden - og til dem i gravene gav  Han liv - dødens overvinner, Jesus Kristus.

Guds kjærlighet er sterkere enn døden

Selv om Jesus gikk direkte imot den menneskelige tilbøyeligheten til å unngå lidelse og død, innså tilhengerne hans at det var bedre å leve sannheten med åpne øyne enn å leve livet sitt i illusjon [av udødelighet].

Lidelse og død hører til Jesu smale vei. Jesus forherliger dem ikke, eller kaller dem vakre, gode eller noe å ønske. Jesus oppfordrer ikke til heltemot eller selvmordstanker. Nei, Jesus inviterer oss til å se på virkeligheten av vår eksistens og avslører denne harde virkeligheten som veien til nytt liv. Jesu kjernebudskap er at ekte glede og fred aldri kan nås når man omgår lidelse og død, men bare ved å gå rett gjennom dem.

Vi kan si: "Vi har egentlig ikke noe valg." Ja, hvem slipper unna lidelse og død? Men det er fortsatt et valg. Vi kan fornekte livets virkelighet, eller vi kan innse det. Når vi møter det ikke i fortvilelse, men med Jesu øyne, oppdager vi at der vi minst venter det, er noe skjult som har et løfte sterkere enn selve døden. Jesus levde sitt liv med tillit til at Guds kjærlighet er sterkere enn døden og at døden derfor ikke har det siste ordet. Han inviterer oss til å møte den smertefulle virkeligheten av vår eksistens med samme tillit. Det er dette fastetiden handler om.

- Henri Nouwen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Selv om fjellene rystes og haugene rokkes, skal likevel ikke min usvikelige kjærlighet til deg rokkes, og min fredspakt skal ikke rokkes," sier Herren, som har medlidenhet med deg.

- JESAJA 4:10 (NIV)

Befriende ord fra erkebiskopen av Canterbury

 I dag har jeg brukt noe av dagen min til å lytte til en samtale mellom erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet) og professor David Frost, som samtalte om de velkente ordene fra Joh 14,1-6.  I løpet av samtalen sier erkebiskop Welby noe som ble så godt for meg:

"Jesus er på begge sider av døden!"

Det tar jeg til meg!

Omsorg for de døende

Å bry seg om andre er for det første å hjelpe dem til å overvinne den enorme fristelsen til selvforakt. Enten vi er rike eller fattige, berømte eller ukjente, fullt dyktige eller funksjonshemmede, deler vi alle frykten for å bli forlatt alene og forlatt, en frykt som forblir skjult under overflaten av vår selvoppfatning. Det er mye djupere forankret enn i muligheten for ikke å bli likt eller elsket av mennesker. Dens djupeste rot ligger i muligheten for ikke å bli elsket i det hele tatt, å ikke tilhøre noe som varer, eller å bli oppslukt av et mørkt intet – ja, å bli forlatt av Gud.

Omsorg er derfor å være tilstede for mennesker mens de kjemper denne ultimate kampen, en kamp som blir stadig mer ekte og intens når døden nærmer seg. Døden fremkaller alltid, med fornyet kraft, frykten for at vi er ikke er elsket og til slutt vil bli redusert til ubrukelig aske. Å bry seg er å stå ved siden av en døende og være en levende påminnelse om at personen virkelig er Guds elskede barn. . . .

Vi bør ikke prøve å bry oss selv. Omsorg er ikke en utholdenhetsprøve. Vi bør, når det er mulig, bry oss sammen med andre. Det er omsorgsfellesskapet som minner den døende om hans eller hennes kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Døden og livet

Jeg er dypt overbevist om at døden til de vi elsker alltid er en død for oss, det vil si en død som kaller oss til å utdype vårt eget grunnleggende engasjement og å utvikle en ny frihet til å forkynne det vi tror mest på. Sorg er en prosess der du så å si ble frigjort fra gamle bånd, men hvor nye bånd, mer åndelige bånd, blir knyttet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva ser du når du ser?

Når alt du ser er forfall og frafall, mister du ikke bare håpet, men det skjer noe med språket ditt og måten du omtaler andre mennesker på. Da vekkes også stoltheten i deg, fordi det er da er lett for å falle for fristelsen til snakke 'om de andre', de som ikke er like brennende som deg, som ikke er like bibeltro, like våkne som deg, like bedende. 

Men når vi begynner å lete etter spor av Guds inngripen, Guds herlighet, skjer den samme metamorfosen. Språket ditt endres, du ser annerledes på menneskene rundt, og du fylles med takknemlighet, håp og tro.

Så hva ser du når du ser rundt deg? Hva oppdager du av Guds avtrykk i hverdagen?

Mens jeg lå på Ullevål sykehus med de fleste odds mot meg etter hjerteinfarktet ble jeg liggende på enerom. Utenfor rommet mitt stod det et lønnetre. Sollyset lekte mellom bladene. Aldri har et lønnetre sett vakrere ut. Da takket jeg Gud for livet. 

Det er noe tungt når du møter mennesker som kun ser frafall og forfall blant Guds fall, og som ikke oppdager alt de vakre og fantastiske Gud gjør i vår tid. 

"Gud kommer ... Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet." Hab 3,3)