Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.

Hva ser du når du ser?

Når alt du ser er forfall og frafall, mister du ikke bare håpet, men det skjer noe med språket ditt og måten du omtaler andre mennesker på. Da vekkes også stoltheten i deg, fordi det er da er lett for å falle for fristelsen til snakke 'om de andre', de som ikke er like brennende som deg, som ikke er like bibeltro, like våkne som deg, like bedende. 

Men når vi begynner å lete etter spor av Guds inngripen, Guds herlighet, skjer den samme metamorfosen. Språket ditt endres, du ser annerledes på menneskene rundt, og du fylles med takknemlighet, håp og tro.

Så hva ser du når du ser rundt deg? Hva oppdager du av Guds avtrykk i hverdagen?

Mens jeg lå på Ullevål sykehus med de fleste odds mot meg etter hjerteinfarktet ble jeg liggende på enerom. Utenfor rommet mitt stod det et lønnetre. Sollyset lekte mellom bladene. Aldri har et lønnetre sett vakrere ut. Da takket jeg Gud for livet. 

Det er noe tungt når du møter mennesker som kun ser frafall og forfall blant Guds fall, og som ikke oppdager alt de vakre og fantastiske Gud gjør i vår tid. 

"Gud kommer ... Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet." Hab 3,3)

Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd for all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Jesus vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand.

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 238.

Profetisk syn avdekker et stort frafall

Noen gode venner av meg delte dette profetiske ordet med meg i går, og jeg ble så berørt av det at jeg måtte få oversatt det og delt det med bloggens lesere. Jeg blir stadig påminnet om alvoret i tiden vi lever i akkurat nå. Dette er ingen tid for å sove, men for å våke:

"Jeg hadde et syn mens jeg ba: jeg så en vei i ånden - en sti. Idet jeg fortsatte med å se la jeg merke til noe bemerkelsesverdig. Det lå en mengde kors på bakken. Det ene etter det andre - jeg så kors strødd langs den smale stien.

Akkkurat da ga Den Hellige Ånd meg en tydning av det jeg så. Disse korsene var forlatt/overgitt. Troende som en gang var i brann for Gud lot korsene sine ligge igjen når presset med å bli likedannet ble Kristi bilde ble for stort. Isteden for å klynge seg til Ham og kaste sine bekymringer på Ham, kastet de fra seg korset og vendte tilbake til nominell kristendom - eller til ingen kristen tro i det hele tatt.

Jeg ble sjokkert over det jeg så. Jeg så kors etter kors etter kors. Det så nærmest ut som en kirkegård., men i stedet for selvlivets død, representerte disse overgitte korsene de som døde på grunn av deres høyeste kall. Disse korsene tilhørte de som startet på selvfornektelsens vei. Disse korsene tilhørte de som startet på den vei som fører til virkelig å kjenne Den hellige. Disse korsene tilhørte mennesker som startet på livsreisen - den smale stien som innsnevres av at vi blir presset - og når det presset ble for stort - overga de sine kors.

Jeg ble minnet om Kristi ord i Matt 16,24-27:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort. 28 Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.»

Du kan ikke omfavne Gud på høyeste nivå om du ikke omfavner det verket korset representerer - og ditt eget kors. De gode nyhetene er at om du har latt korset ditt liggende igjen langs den smale stien, kan du ta det opp igjen og følge Kristus på nyttt."

- Jennifer LaClaire (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Adlyd de små vinkene fra himmelen!

I går skjedde det noe underlig. Jeg vil dele det med deg for å oppmuntre deg til å be når Gud kaller deg til det.

Litt utpå dagen i går, søndag 23. april, fikk jeg en sterk innskytelse til å be for en menighet som senere på dagen skulle feire gudstjeneste. Jeg visste ikke noe om den, om hvem som skulle preke. Men jeg begynte å be om at Gud skulle øse sin Ånd ut over forsamlingen, at stengsler for Åndens gjerning skulle tas bort, og at mennesker skulle bli berørt av forkynnelsen av Guds ord.

Plutselig så jeg et bankhvelv foran meg. Et slikt du ser på bildet, med en massiv dør som stengte for selve hvelvet. Den var ikke til å rikke. Ingen klarte å åpne den. Jeg fortsatte å be, og så: sakte begynte den tunge døren å åpne seg. Jeg var veldig spent på hva som skjulte seg der inne. Når døren endelig ble åpnet, kikket jeg inn. Det var ikke penger eller verdisaker der, men det strømmet ut en velduft og velduften spredte seg i rommet utenfor. Plutselig kom en veldig glede.

Jeg sendte en melding til en av menighetens pastorer og fortalte at jeg hadde bedt for gudstjenesten, men fortalte ikke noe om bildet jeg hadde sett. I dag ringte han og kunne fortelle at det i begynnelsen av gudstjenesten hadde vært så tungt. Veldig tungt. Slik det kan være enkelte ganger under en gudstjeneste. Forkynneren gikk på talerstolen, og så begynte det å løsne og når lovsangsteamet skulle synge etter talen, var himmelen åpen over dem alle.

For meg var det snakk om en innskytelse til å be for denne menigheten. Jeg tok hintet fra himmelen, og begynte å be. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å lyde disse stille vinkene fra himmelen, og be. Uante ting kan skje! I dette tilfellet: en åpen himmel over en menighet jeg er veldig glad i.

Et syn

I går var styret for Nasjonalt bønneråd sammen med hovedtalerne for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for å bli litt kjent, og for å be og lovprise Herren sammen.

Under lovsangen fikk jeg se noe jeg tror var fra Herren.

Jeg så noe som startet på det laveste punktet i en dal. Det var som et kildevell som boblet frem, og ut av kildevellet kom det toner. Tonene fløy gjennom luften, og lekte seg i vinden. Så var det som om vinden samlet sammen tonene, og sendte dem av gårde til andre steder. Noen ganger var vinden svak, andre ganger blåste den kraftig, som et stormkast. Små steder i trange dalfører ble fylt av tonene.

Plutselig begynte tonene å stige og de steg til de høyeste fjelltoppene. Så samlet tonene seg så på den høyeste toppen og tonene ble til et stort rop.

Så forsvant bildet for mine øyne. Jeg delte så bildet med de som jeg var sammen med, men delte ikke det ordet jeg fikk mens jeg så bildet. Det var ordet "delight". Jeg ba om at Herren måtte bekrefte dette bildet, og rett etter at jeg hadde delt det deler en av talerne, noe hun føler Herren sier til oss som er tilstede denne kvelden og til de som kommer til helgens konferanse. Da bruker hun nettopp dette ordet: "delight".

Det var spennende. Jeg tror Herren vil fylle Norge med sin herlighet, fra det laveste til det høyeste punkt. Det er av stor betydning at det starter på det laveste nivå. Det Herren gjør starter alltid i det lille, det som synes uten betydning.

Jeg gleder meg over ordene fra profeten Habakkuk 2,14:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn."

SAMMEN FOR HANS ANSIKT - 3 dager - 3 generasjoner - 1 kall

Nasjonal bønne- og profetisk konferanse, 24.-26.februar på Grimerud. Hovedtalere: David Damian, John Dawson, Wes Hall og Wanda Frost. Lovsangsledere: Marie Hognestad, Anders Skarpsno, Svein Skulstad og Thora Gisladottir. Hjertelig velkommen.