Litt utpå dagen i går, søndag 23. april, fikk jeg en sterk innskytelse til å be for en menighet som senere på dagen skulle feire gudstjeneste. Jeg visste ikke noe om den, om hvem som skulle preke. Men jeg begynte å be om at Gud skulle øse sin Ånd ut over forsamlingen, at stengsler for Åndens gjerning skulle tas bort, og at mennesker skulle bli berørt av forkynnelsen av Guds ord.
Plutselig så jeg et bankhvelv foran meg. Et slikt du ser på bildet, med en massiv dør som stengte for selve hvelvet. Den var ikke til å rikke. Ingen klarte å åpne den. Jeg fortsatte å be, og så: sakte begynte den tunge døren å åpne seg. Jeg var veldig spent på hva som skjulte seg der inne. Når døren endelig ble åpnet, kikket jeg inn. Det var ikke penger eller verdisaker der, men det strømmet ut en velduft og velduften spredte seg i rommet utenfor. Plutselig kom en veldig glede.
Jeg sendte en melding til en av menighetens pastorer og fortalte at jeg hadde bedt for gudstjenesten, men fortalte ikke noe om bildet jeg hadde sett. I dag ringte han og kunne fortelle at det i begynnelsen av gudstjenesten hadde vært så tungt. Veldig tungt. Slik det kan være enkelte ganger under en gudstjeneste. Forkynneren gikk på talerstolen, og så begynte det å løsne og når lovsangsteamet skulle synge etter talen, var himmelen åpen over dem alle.
For meg var det snakk om en innskytelse til å be for denne menigheten. Jeg tok hintet fra himmelen, og begynte å be. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å lyde disse stille vinkene fra himmelen, og be. Uante ting kan skje! I dette tilfellet: en åpen himmel over en menighet jeg er veldig glad i.
