Guds endetidshær

Guds endetidshær:

Generaler erstattet med fedre og mødre. Soldater byttet ut med sønner og døtre. Våpen byttet ut med Guds nærvær.

- Egypteren David Demian, lederen for Watchmen for the Nations.

Profetiske handlinger på profetisk bønnekonferanse

Det har vært forunderlige dager på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen denne helgen. I flere av møtene har vi opplevd et tydelig Gudsnærvær. Det har vært til å ta og føle på. Aldri har vi vært så mange. 550 bedere. Og jeg opplever at signifikante ting har funnet sted i Åndens verden. Ikke minst fordi vi har løftet frem vår norske kristenarv: den keltiske. De siste årenes bønnekonferanser har banet veien til det som skjedde denne helgen. Jeg tror virkelig Herren har ledet oss inn - skritt for skritt - år for år - i det Han har på sin agenda.

Det er ikke så lett å forklare dette med ord. Man må nesten oppleve det for å skjønne hva jeg snakker om.

På bildet sitter jeg med 'bønnesjalet' eller 'bønneteppet mitt'. Det må nesten forklares. I går ettermiddag ble jeg kalt frem sammen med mange andre norske bønneledere. Hver av oss ble drapert med dette teppet. Det var en profetisk handling som noen av de yngre bønnelederne hadde tatt initiativet. De ville hedre de som har stått i et nasjonalt bønnearbeid gjennom mange år. De ville fortelle oss at vi ikke står alene, at de var glad i oss og takknemlig for det arbeid som er nedlagt. Det ble mange tårer, hos oss alle. Jeg tror at alle vi som ble kalt frem ble sterkt berørt av denne kjærlighetshandlingen. Så ble alle ungdommene under 25 år som var til stede kalt fram og så ba vi for dem, før de selv ba for deres egen generasjon. Det var veldig sterkt å få være med på dette.

'Bønnesjalet' mitt skal jeg ta godt vare på og bruke på kalde dager da jeg har min stille stund.

Etter dette fant det sted enda en profetisk handling. Også den av stor åndelig betydning.

Til bønnekonferansen kom det en mann fra Bangor i Nord-Irland. Fra Valley of the Angles. Englenes dal. Hellige Patrick rastet en gang her, og han hadde da et syn hvor han så at hele denne dalen var fylt av engler. I 586 bygget hellige Comgail et kloster i denne dalen. Klosteret ble et bønnens hus med bønn 24/7. Dette var også et sted for lovsang og tilbedelse og herfra ble det sendt ut misjonærer. Men så kom vikingene og slaktet ned for fote de bedende munkene. Det skjedde mellom år 822 og 824.

En som har blitt grepet av denne historien er en mann ved navn Rodney. Han er født og oppvokst i Bangor, og etter å ha satt seg inn i historien kjente han på en djup lengsel etter å møte norske kristne for å 'gjenforene' det keltiske og norske. På forunderlig vis ble det slik at Rodney kom med en gruppe musikere fra ulike nasjoner, som spiller keltisk lovsangsmusikk. Men det Rodney også ønsket var å bryte brød med en norsk kristen. En god venn, Håvard Sand, spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det. Det jeg ikke fortalte Håvard var at jeg for mange år siden leste om klosteret i Bangor har båret på en sterk lengsel etter å møte noen derfra for å 'gjenforene' det keltiske og det norske. Jeg tenkte mye på dette da jeg dro til Shetland i 2005 for å tale på 'Fire from the North' konferansen. På forunderlig vis fikk jeg en invitasjon dit. Men jeg traff ingen fra Bangor der. Jeg har ikke delt dette med noen, derfor ble det veldig sterkt når Håvard spurte om jeg kunne ordne med brød og vin, slik at vi som et profetisk handling kunne be den keltiske representanten fra Bangor om tilgivelse for våre synder og gjenfores med våre åndelige røtter. Jeg fortalte denne historien før vi brøt brødet.

Det ble sterkt dette. Mye gråt. Men også mye nåde og legedom ble forløst. Etter at Rodney og jeg hadde delt brød og vin stilte han seg opp, slik at alle som ville kunne få en god irsk klem av ham.

Det var det mange som ville. Mange bar også frem en bønn om tilgivelse for det vikingene hadde gjort.

Det var også en stor, stor velsignelse å ha Daphne og Roy Godwin med oss. Deres enkle, naturlige væremåte, og det Gudsnærværet de bærer med seg, forløste mye nåde blant oss. Vi gripes av de sterke vitnesbyrdene om det som skjer på Ffald-y-Brenin i Wales. Det er virkelig et genuint Åndens verk.

Det var også så godt å ha med seg David Damien, kopter fra Egypt, men som nå leder et bønnearbeid i Canada som holder store bønnekonferanser i en rekke land. En stillferdig, ydmyk Herrens tjener med djupe erfaringer av livet med Herren.

David til høyre på bildet, her sammen med baselederen for Grimrud, Andreas Karstad.

Når jeg brøt brødet sammen med vår venn fra Bangor hadde jeg med et velsignelseskors jeg har fått i gave fra Hl. Katarinaklosteret i Egypt. Dermed bar vi også med oss våre koptiske venner. De keltiske kristne var nært knyttet til ørkenfedrene i Egypt og Syria.

Takk til alle dere som ba for seminaret mitt fredag: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det kom så mange at flere måtte gå igjen, selv om flere valgte å sitte på gulvet. Mange gode tilbakemeldinger.

Et syn

I går var styret for Nasjonalt bønneråd sammen med hovedtalerne for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for å bli litt kjent, og for å be og lovprise Herren sammen.

Under lovsangen fikk jeg se noe jeg tror var fra Herren.

Jeg så noe som startet på det laveste punktet i en dal. Det var som et kildevell som boblet frem, og ut av kildevellet kom det toner. Tonene fløy gjennom luften, og lekte seg i vinden. Så var det som om vinden samlet sammen tonene, og sendte dem av gårde til andre steder. Noen ganger var vinden svak, andre ganger blåste den kraftig, som et stormkast. Små steder i trange dalfører ble fylt av tonene.

Plutselig begynte tonene å stige og de steg til de høyeste fjelltoppene. Så samlet tonene seg så på den høyeste toppen og tonene ble til et stort rop.

Så forsvant bildet for mine øyne. Jeg delte så bildet med de som jeg var sammen med, men delte ikke det ordet jeg fikk mens jeg så bildet. Det var ordet "delight". Jeg ba om at Herren måtte bekrefte dette bildet, og rett etter at jeg hadde delt det deler en av talerne, noe hun føler Herren sier til oss som er tilstede denne kvelden og til de som kommer til helgens konferanse. Da bruker hun nettopp dette ordet: "delight".

Det var spennende. Jeg tror Herren vil fylle Norge med sin herlighet, fra det laveste til det høyeste punkt. Det er av stor betydning at det starter på det laveste nivå. Det Herren gjør starter alltid i det lille, det som synes uten betydning.

Jeg gleder meg over ordene fra profeten Habakkuk 2,14:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn."

SAMMEN FOR HANS ANSIKT - 3 dager - 3 generasjoner - 1 kall

Nasjonal bønne- og profetisk konferanse, 24.-26.februar på Grimerud. Hovedtalere: David Damian, John Dawson, Wes Hall og Wanda Frost. Lovsangsledere: Marie Hognestad, Anders Skarpsno, Svein Skulstad og Thora Gisladottir. Hjertelig velkommen. 

Pastor Bob Birch - forbederen som grunnla Watchmen for the Nations

I år er det 110 år siden forbederen Bob Birch (bildet), grunnleggeren av Watchmen for the Nations, ble født og det er 10 år siden han døde.

Blant venner: pastor Bob, var en sentral skikkelse blant menighetene i Vancouver i Canada. Mens han var pastor for St.Margaret's kirke, en reformert episkopal kirke i den østlige delen av Vancouver, på 1960-1970, opplevde han begynnelsen på den såkalte Jesusvekkelsen, og den skulle fullstendig endre hans liv. Han la fra seg prestekjolen, bønneboka, fjernet talerstolen og oppløste menighetskoret, for å åpne kirken opp for de mange hippiene som kom.

I utgangspunktet var han en sky og reservert mann, men møtet med Jesusvekkelsen førte til at han ble en åndelig far og mentor, til utallige unge mennesker. Pastor Bob trente dem til å bli disipler av Jesus. Fremdeles snakker mange om denne spesielle tiden med stor hengivenhet.

I 1977 ble Bob Birch pastor for Burnaby Christian Fellowship, en annen innflytelsesrik vekkelsesmenighet på 1980-1990-tallet.

Men ved siden av å være menighetsleder var Bob Birch kjent som en brennende bønnens mann og forbeder.

I 1991, da han var 82 år gammel, satte han sammen et team av ungdommer, som inngikk en pakt om å gi seg selv til konstant bønn. Utgangspunktet for dem var ordene fra Jesaja 62,6-7:

"På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden."

Dette ordet, ved siden av Jesu bønn om enhet i Joh 17, var særdeles viktige ord for oppbyggingen av denne etterhvert verdensvide bønne-organisasjonen.

Ofte gjentok han disse ordene: "Den som har ører, la ham høre hva Ånden sier til menighetene."

Gruppen med unge menn skulle bli Watchmen for the Nations, og en av disse unge mennene som pastor Bob trenet, var en ung koptisk lege, David Demian, som Gud kalte til å leve som forbeder 24/4, overtok ansvaret etter pastor Bob. Demian er en av talerne på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 24.-26.februar. David Demian var nylig i Kina, og der profeterte noen over ham at han skulle reise til Norge. Det var ganske spesielt, fordi vi har lenge ønsket ham som taler på den nasjonale bønnekonferansen vår.

Pastor Bob var kjent for sine bønnevandringer. Noen mener at det var en av årsakene til at han ble så gammel! En canadisk pastor, Dr. Ed Hird, forteller at han har et svært levende minne av pastor Bob. Da er han 85 år gammel og var ute på en bønnevandring i Lonsdale. Han bar et stort kors over skulderen. Spesielt elsket han å bønnevandre de vakre North Shore Mountains. Når han gikk av med pensjon fikk han et par solide fjellstøvler!

Pastor Bob var også kjent for sin store omsorg. Han var virkelig en åndelig far i British Columbia og for hele Canada og har etterlatt seg mange åndelige sønner og døtre,

En av de som påvirket ham var den episkopale presten Dennis Bennett, som skulle få så stor betydning i den karismatiske vekkelsen. I 1966 dro han til Seattle, Washington, for å høre Bennett tale. Selv ble pastor Bob djupt berørt av den karismatiske vekkelsen, og fortalte at tungetalen ble et viktig bønnespråk for ham. Han omtalte tungetalen som "denne veldig hellige gaven".