Noe er på gang i Norge - en ny bønneglød

I dag er det Norges nasjonale bønnedag! Visste du ikke det, sier du kanskje? Da er du i selskap med mange andre. I likhet med Kristi himmelfartsdag er Bots- og bededagen en de glemte kirkelige høytidsdagene. Før i tiden ringte kirkene landet rundt med stormklokken - den som varslet at fare var på ferde - lørdagen før, slik at man ikke glemte å komme i kirken søndag. For å omvende seg og be for landet. Ikke slik lenger i Norge. Knapt noen menighet - heller ikke frikirkelige - markerer bots- og bededagen.

Da er det ganske annerledes i vårt naboland Sverige.

I Sverige har oppslutningen om landets egen nasjonale bønnedag, som er lagt til Sveriges nasjonaldag, blitt større og større. I år ble det bedt i 158 kommuner. Mer enn 200 bønnemøter be holdt. Flere tusen deltok.

Men det skjer noe i Norge også! Noe er på gang!

Pastor Sten Sørensen, styreleder for Sarons Dal, har sammen med Nasjonalt bønneråd, tatt initiativ til nasjonale bønnefrokoster lørdagen før bots- og bededagen. I år er det andre året dette skjer, og det er et flott tiltak, som Sten skal ha stor takk for. Kanskje det ut fra disse bønnefrokostene kan bli født frem en større bønnenød for å be for Norge, og at vi nok en gang som nasjon kan samles rundt en stor nasjonal bønnesatsning, og fortsettes i sporene til bønnefolket som gikk foran oss. Men det tror jeg bare Gud kan skape ved at Gud legger ned en bønnenød i norske kristne. Kanskje må det en rystelse til?

Det skjer andre gledelige ting også. Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud opplever rekordoppslutning. Det arrangeres flere bønnekonferanser i landet, blant annet i Trondheim, hvor jeg tror Gud skal reise opp et nasjonalt bønnealter og samlingene med Roy Godwin har samlet fulle hus i by etter by. I flere byer er det satt av egne bønnedager. Jeg har hatt gleden av å tale på slike bønnedager både i Trondheim og Askim flere ganger.

Og så har vi bønnesenteret i Levanger, og bønnehusene i flere byer og bygder, samt klostrene og kommunitetene, hvor det bes mye. Og bønnegeneralen Håkon Fagervik tenner bønnegløden i mange norske byer.

Så det er mye å takke Gud for.

Men jeg lengter etter at Gud reiser opp en bønnehær i Norge som stormer himmelen for Norges land og folk. Vi ser allerede antydningen til det!

Gud er på ferde i Norge!

Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.

Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg

Jeg satt med ryggen inntil en solsvidd vegg med en viss patina av elde, da disse ordene fra Ef 4,30: 'Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg...' kom til meg.

Jeg reiser til dette stedet så ofte jeg kan. Det er et av mine bønnesteder. Her i stillheten ble jeg sittende å tenke på noe av den kritikken som har kommet den siste tiden mot Roy Godwin. Noe av kritikken har gått på noe av det forunderlige som har skjedd på retreatstedet han leder i Wales. På en stillferdig måte har mennesker kommet til tro her, de har bekjent sine synder, de har opplevd helbredelser, fått sine liv forandret, blitt fylt av Den Hellige Ånd. Andre mener å vite at dette er okkult.

Jeg ville aldri ha våget meg på å si noe slikt.

Sammen med Bibelen min hadde jeg i går også med meg en bok om vekkelsen som berørte en avsidesliggende landsby tidlig på 1970-tallet. Den såkalte 'Bario-vekkelsen'. Boken inneholder en rekke øyenvitneskildringer. Et helt samfunn ble forvandler av dette Åndens pinsevær. Vekkelsen går også under navnet 'Sarawak-vekkelsen' i det østlige Malaysia.

En av de som fikk oppleve vekkelsen var Tom Hamblin, en tidligere misjonær for Operasjon Mobilisering. I et forord beskriver han opplevelsen av å komme til Bario. I det han landet med et lite småfly på en øde landingsstripe ble 'umiddelbart klar over Guds hellige nærvær. Selve atmosfæren var ladet med hans guddommelige værelse,' skriver han. Han forteller om et forunderlig møte med en gruppe fra Kelabits-folket som hadde fått møte Jesus. Tom Hamblin forteller at han ble rystet da han mottok et kunnskapsord fra noen av disse. De kunne fortelle at han bar på en liten stein i hjertet sitt som han trengte å kvitte seg med, hvis ikke ville denne steinen vokse og bli til et steinhjerte. De kunne videre fortelle ham at om han skulle oppleve Guds salvelse når han talte måtte han omvende seg. Humblin spurte da om de kunne fortelle ham når, hvor og hvordan denne 'steinen' hadde kommet inn i hans hjerte? Her var han blant helt ukjente, i et land langt utenfor alfarvei og han hadde nettopp møtt dette folket. De kunne på sin side fortelle ham nøyaktig med stor detaljrikdom om noe som hadde skjedd i England mellom Tom Hamblin og et annet menneske for kort tid siden.

Dette var et av kjennetegnene på vekkelsen i Bario, som det er ved vekkelsen på det lille retreatstedet i Wales. Fra vekkelseshistorien finner vi mange eksempler på at Gud har besøkt et sted på en så sterk måte at hele geografiske områder har opplevd Guds kraft, tegn og under og forvandlet menneskene der. Guds nærvær har vært så sterkt til stede at det har vært følbart i lang tid. Under vekkelsen på det lille stedet Lewis på Hebridene kom folk i syndenød mens de gikk gatelangs.

Jeg ville ha vært veldig forsiktig med å sitte bak en PC-skjerm og kritisere noe jeg selv ikke har opplevd. Da kan jeg komme i skade for å gjøre Den Hellige Ånd sorg. Det vil jeg for alt i verden ikke.

I dagene som kommer vil jeg komme tilbake med "smakebiter" av vekkelsen i Bario.

De kristne rødblyantene

Vranglærestempelet settes ganske så lettvint i disse dager. Det deles ut rødt kort i hytt og pine, og rødblyanten brukes flittig. En av de som har fått stempelet er Roy Godwin. I kronikker og leserinnlegg og ikke minst i sosiale medier.

Men det er ikke i spørsmålet om kristologien Roy Godwin anklages for vranglære, faktisk ikke i noen spørsmål vedrørende våre felles trosbekjennelser, verken den apostoliske eller den nikenske. Nei, det hele koker ned til hans bakgrunn, hans trosutøvelse, til hvilke bøker han har lest og anbefaler, hvem han har hilst på og på mistanke om at mannen skulle ha noe å gjøre med Den romersk-katolske kirke. Anklagene om at Godwin skulle være uklar når det gjelder forsoningen, er syltynn. Det baserer seg på en setning i en bok, ikke om forsoningen, men om velsignelsen. I dag stilles man ikke til ansvar for sin lære foran en lærenemd, men inkvisisjonen har sine talsmenn - og kvinner - i avisspaltene, og ikke minst i sosiale nettverk, hvor man gjerne i lukkede grupper fører sine læresamtaler - det er selvsagt ikke baktalelse, må vite, selv om den man samtaler om aldri får noen mulighet til å forsvare seg! Man har de edleste motiver.

La meg gi deg to eksempler på hva noen av disse rødblyantene tillater seg å skrive. En av dem, en  kvinne som skriver lange utredninger og kronikker i den kristne dagspressen om hva Godwin har skrevet og sagt, skriver på en Facebook-side: 'Han legger ikke ut Guds ord - det tror jeg heller ikke han er i stand til. Se det! Med et pennestrøk har man - uten å kjenne verken Godwin eller hans tjeneste - diskvalisert hans mangeårige tjeneste som evangelist. Når man påstår noe slikt er man ganske høy på seg selv.

Eller ta pinsepredikanten som beskylder Godwin for å 'virke helt ordinær, ikke noe spesielt'. Når ble det er problem? Er ikke det egentlig noe fint? Men pinsepredikanten, som sier han har hørt Godwin to ganger, vet mer. Han vet at talene hans ikke var 'spesielt visjonært eller åndsfylt'. Se det! Men er pinsepredikanten selv spesielt visjonær eller åndsfylt?

Han omtaler også Godwin som 'tilfellet Godwin' - det sier i grunnen ganske mye.

Broderkjærligheten, rausheten, den lyttende holdningen har trange kår i visse deler av norsk kristenhet. Vi sitter på våre tuer, passer våre revirer og blir hardtslående i debatter. Det er VI som har sett det. Det er VI som har rett. Og det er bare VI som går på den smale veien. Og det er bare VI som kjenner andres hjerter og motiver. Egentlig vet VI best hva andre tror, mye bedre enn det de selv vet.

Min bønn er denne:

Herre miskunne deg!

Den bibelske velsignelsens betydning

I en tid hvor enkelte i sterke ordelag definerer det å velsigne som noe magisk og som vranglære, og definerer Roy Godwin, som vranglærer, minner jeg om to definisjoner på det å velsigne fra meget kompetent hold:

"Å velsigne (heb: berekh, gr: euloged) er Å FORMIDLE EN GUDEDOMMELIG KRAFT som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var ET VIRKEKRAFTIG utsagn som GA mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft." (Ordforklaringer i Bibelselskapets oversettelse av 2011, side 1482).

Så til to som ikke akkurat kan beskyldes for verken mystisme eller new age:

"Velsignelse er EN OVERNATURLIG KRAFT SOM VIRKER I DET SKJULTE, og det ÅPENBARER EN FORUNDERLIG ÅNDSKRAFT som kan GJENNOMTRENGE, HELLIGE OG FOREDLE ALT, også det minste, noe som gir det lille kraft til å vokse og GJØR MENNESKENE DELTAKTIGE i Guds gode gaver." (Dr.teol: David Hedegård/Dr.teol og dr.fil: Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1000)

Uthevingene er mine.

Jeg tror Roy Godwin er på trygg bibelsk grunn.

Jeg beklager

Jeg ser at min gode venn Roy Godwin anklages i dagens utgave av avisen Dagen for å være uklar med hensyn til forsoningen. En luthersk teolog anklager ham for å forkynne et annet evangelium, en annen Jesus - intet mindre - fordi han i sine to bøker ikke har forkynt 'Jesu stedfortredende strafflidelse for våre synder under Guds dom og vrede'.

Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det samme! I 47 år har jeg forkynt Guds ord, i både skrift og tale. I mange av dem hver eneste uke. Men jeg har ikke forkynt om Guds dom og vrede hver gang, heller ikke om 'Jesu stedfortredende strafflidelse'.

Jeg har helt sikkert vært uklar i mine formuleringer,  jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som er feil, og jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som jeg har endret syn på. I det hele tatt er jeg et ufullkomment menneske og en synder.

Jeg beklager at jeg ut fra denne teologens mening ikke holder mål og sikkert burde ha latt være å forkynne Guds Ord.

Så langt som jeg kjenner Roy Godwin er han en ydmyk Herrens tjener, som absolutt forkynner Kristi forsoning, men han er et ufullkomment menneske, han som alle andre.

Jeg er sikker på at jeg fortsatt kommer til å gjøre feil og at jeg ikke alltid ser hele bildet. Det gjør jeg sjelden. Jeg kommer også helt sikkert til å forkynne ting hvor jeg ikke klarer å få med meg hele bildet. Jeg er bare et menneske.

Jeg beklager min ufullkommenhet.

En god latter - falske beskyldninger

I dag fikk May Sissel og jeg en like god latter  som denne afrikanske gutten. I et forsøk på å sverte meg går Christian Finne og Torgeir Tønnesen ut i avisen Dagens debattforum ganske friskt ut. Christian Finne i velkjent stil med å beskylde meg for 'åpenbart å ha en annen ånd',, fordi jeg er venn med Roy Godwin, mens Torgeir Tønnesen på sin side beskylder meg for å 'reise med fly og bo på dyre hoteller på menighetsmedllemmenes tiende og pengegaver. Et snuskete system hvor de beriker hverandre materielt.'

Da kan jeg fortelle Torgeir Tønnesen at jeg ikke flyr. Helsemessige årsaker tillater ikke det. Vi kjører som regel bil, mil etter mil. Det er slitsomt for en Parkinsons-pasient. Min kone og jeg bor som regel privat, og vi beriker oss ikke av noen. Noen steder betaler vi til og med reisen selv, ellers følger vi de  vanlige honorarsatsene som er helt vanlige for de fleste kirkesamfunn. Ikke noe sted har vi beriket oss.

Vi fikk som sagt en god latter i dag.

Men det er et visst alvor i dette, når noen retter så grove beskyldninger mot oss. Likevel faller det tilbake på dem selv.

Håp for Norden

Lille-julaften fylte Sveriges dronning Silvia 75 år. Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men det griper meg at den svenske dronningen uttaler til svenske medier i anledning denne dagen, at hun henter sin styrke fra bønnen og troen. Når Jesusmanifestasjonen holdt sitt store avslutningsmøte i Stockholm i 2011 fikk arrangørene en spesiell hilsen fra dronningen og det kongelige hoffet, som kom med sine ønsker om 'Guds velsignelse over dagen'.

Jeg tenker også på Norges og Danmarks dronninger som begge har sagt noe tilsvarende som dronning Silvia. Det er svært gledelig, og jeg tror det har stor betydning åndelig sett. Derfor er det all grunn til å takke Gud for dette.

I en sekularisert tid som vår, og med sterke antikristelige strømninger, er det ingen selvsagt ting at vi får beholde våre tre nasjoners korsmerkede flagg. De korsmerkede nordiske landene er. Danmark, Færøyene, Sverige, Island, Finland og Norge. Jeg er overbevist om at Gud har store planer for disse landene.

"Jeg så, og se! en stormvind fra nord, en stor sky av flammende ild," skrev profeten Esekiel om et av sine syner.

Esekiel så Guds herlighet komme nordfra. Det skjer noe nytt nå. Vi ser antydningen til at Gud reiser opp en hær av bedende mennesker. De siste årene har vi sett stadig flere ungdommer komme til bønnemøter og bønnekonferanser, og når Roy Godwin var på sin møteturne for å besøke 10 norske byer, kom det omlag 10.000 mennesker til disse samlingene - noen av dem midt i uken. I Sverige slutter stadig flere - vi snakker om tusener - opp om den nasjonale bønnedagen, som svenskene har lagt til sin nasjonaldag.

Det er håp for Norden!

Foto; Wikipedia

Turbulente tider og en kommende oppvåkning

10. desember skrev min gode venn Roy Godwin en bloggartikkel med et tidsaktuelt profetisk budskap, som er svært aktuell, ikke bare for hans hjemland Wales, men også for Norge. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk:

"Vi lever virkelig i en forunderlig tid. Mens jeg skriver dette. debatterer parlamentet her i Storbritannia fremtiden etter Brexit. Regjeringen er splittet; Parlamentet er splittet; nasjonen er splittet. Forvirring og usikkerhet preger hverdagen. 

Men det er ikke bare Storbritannia som forsøker å finne sin plass i verden. Ser vi på fremveksten av ytterliggående høyrepolitikk rundt omkring i Europa og utenfor, ser vi en pågående rystelse.

Men, vår Gud regjerer! Uansett hva som skjer, er det Han som regjerer! Jesus lever for evig. Det kan være at historien tar noen uventede og uønskede u-svinger, men den er likevel ikke helt ute av kontroll - vår Gud regjerer! Vi kjenner avslutningen like fra begynnelsen, og i dette ligger vår tillit. Solid. Uforanderlig. Ubevegelig.

Mot dette bakteppet ser vi Gud strekke ut sine hender for å velsigne og helbrede. Han fortsetter med å oppmuntre oss om at Han kommer til å forløse en mektig oppvåkning tvers over Wales som vil antenne vekkelser i andre nasjoner, akkurat slik Han har gjort tidligere.

Vi har nettopp kommet hjem fra en ti-dagers rundreise i Norge hvor en bemerkelsesverdig forbindelse har vokst frem mellom Ffald y Brenin og norske kristne og ulike bevegelser. Vi er overbevist om at en betydelig oppvåkning er startet i dette vakre landet, og vi fryder oss med dem. Hva angår Wales sier vi: Kom, Hellige Ånd!

Kan en nasjon forandres på en dag? Vårt svar er totalt utvetydelig: Ja, ja, ja!

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Roy Godwin, forfatteren av bestselleren 'Stømmer av nåde', sammen med  kona Daphne, hjemme i stua vår på Gjøvik. (Foto: May Sissel Hansen)

Profetiske handlinger på profetisk bønnekonferanse

Det har vært forunderlige dager på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen denne helgen. I flere av møtene har vi opplevd et tydelig Gudsnærvær. Det har vært til å ta og føle på. Aldri har vi vært så mange. 550 bedere. Og jeg opplever at signifikante ting har funnet sted i Åndens verden. Ikke minst fordi vi har løftet frem vår norske kristenarv: den keltiske. De siste årenes bønnekonferanser har banet veien til det som skjedde denne helgen. Jeg tror virkelig Herren har ledet oss inn - skritt for skritt - år for år - i det Han har på sin agenda.

Det er ikke så lett å forklare dette med ord. Man må nesten oppleve det for å skjønne hva jeg snakker om.

På bildet sitter jeg med 'bønnesjalet' eller 'bønneteppet mitt'. Det må nesten forklares. I går ettermiddag ble jeg kalt frem sammen med mange andre norske bønneledere. Hver av oss ble drapert med dette teppet. Det var en profetisk handling som noen av de yngre bønnelederne hadde tatt initiativet. De ville hedre de som har stått i et nasjonalt bønnearbeid gjennom mange år. De ville fortelle oss at vi ikke står alene, at de var glad i oss og takknemlig for det arbeid som er nedlagt. Det ble mange tårer, hos oss alle. Jeg tror at alle vi som ble kalt frem ble sterkt berørt av denne kjærlighetshandlingen. Så ble alle ungdommene under 25 år som var til stede kalt fram og så ba vi for dem, før de selv ba for deres egen generasjon. Det var veldig sterkt å få være med på dette.

'Bønnesjalet' mitt skal jeg ta godt vare på og bruke på kalde dager da jeg har min stille stund.

Etter dette fant det sted enda en profetisk handling. Også den av stor åndelig betydning.

Til bønnekonferansen kom det en mann fra Bangor i Nord-Irland. Fra Valley of the Angles. Englenes dal. Hellige Patrick rastet en gang her, og han hadde da et syn hvor han så at hele denne dalen var fylt av engler. I 586 bygget hellige Comgail et kloster i denne dalen. Klosteret ble et bønnens hus med bønn 24/7. Dette var også et sted for lovsang og tilbedelse og herfra ble det sendt ut misjonærer. Men så kom vikingene og slaktet ned for fote de bedende munkene. Det skjedde mellom år 822 og 824.

En som har blitt grepet av denne historien er en mann ved navn Rodney. Han er født og oppvokst i Bangor, og etter å ha satt seg inn i historien kjente han på en djup lengsel etter å møte norske kristne for å 'gjenforene' det keltiske og norske. På forunderlig vis ble det slik at Rodney kom med en gruppe musikere fra ulike nasjoner, som spiller keltisk lovsangsmusikk. Men det Rodney også ønsket var å bryte brød med en norsk kristen. En god venn, Håvard Sand, spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det. Det jeg ikke fortalte Håvard var at jeg for mange år siden leste om klosteret i Bangor har båret på en sterk lengsel etter å møte noen derfra for å 'gjenforene' det keltiske og det norske. Jeg tenkte mye på dette da jeg dro til Shetland i 2005 for å tale på 'Fire from the North' konferansen. På forunderlig vis fikk jeg en invitasjon dit. Men jeg traff ingen fra Bangor der. Jeg har ikke delt dette med noen, derfor ble det veldig sterkt når Håvard spurte om jeg kunne ordne med brød og vin, slik at vi som et profetisk handling kunne be den keltiske representanten fra Bangor om tilgivelse for våre synder og gjenfores med våre åndelige røtter. Jeg fortalte denne historien før vi brøt brødet.

Det ble sterkt dette. Mye gråt. Men også mye nåde og legedom ble forløst. Etter at Rodney og jeg hadde delt brød og vin stilte han seg opp, slik at alle som ville kunne få en god irsk klem av ham.

Det var det mange som ville. Mange bar også frem en bønn om tilgivelse for det vikingene hadde gjort.

Det var også en stor, stor velsignelse å ha Daphne og Roy Godwin med oss. Deres enkle, naturlige væremåte, og det Gudsnærværet de bærer med seg, forløste mye nåde blant oss. Vi gripes av de sterke vitnesbyrdene om det som skjer på Ffald-y-Brenin i Wales. Det er virkelig et genuint Åndens verk.

Det var også så godt å ha med seg David Damien, kopter fra Egypt, men som nå leder et bønnearbeid i Canada som holder store bønnekonferanser i en rekke land. En stillferdig, ydmyk Herrens tjener med djupe erfaringer av livet med Herren.

David til høyre på bildet, her sammen med baselederen for Grimrud, Andreas Karstad.

Når jeg brøt brødet sammen med vår venn fra Bangor hadde jeg med et velsignelseskors jeg har fått i gave fra Hl. Katarinaklosteret i Egypt. Dermed bar vi også med oss våre koptiske venner. De keltiske kristne var nært knyttet til ørkenfedrene i Egypt og Syria.

Takk til alle dere som ba for seminaret mitt fredag: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det kom så mange at flere måtte gå igjen, selv om flere valgte å sitte på gulvet. Mange gode tilbakemeldinger.

Rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse

Det er rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud. 550 mennesker er påmeldt. Det er ikke plass til flere, og det til tross for at Låven på Grimerud er utvidet. Flere hundre har ikke fått plass.  Ingen konferanse har samlet så mange på Ungdom i Oppdrags hovedbase har samlet så mange mennesker som denne noensinne. Bak konferansen: Sammem for Guds ansukt, står Ungdom i Oppdrag og Nasjonalt bønneråd.

Ikke noe er mer gledelig enn at en bønnekonferanse blir fulltegnet. Denne ble også fulltegnet like etter at invitasjonen ble lagt ut.

Antall deltagere på de siste års nasjonale bønnekonferanser har vært økende. Ikke minst har antall unge økt.

Årets hovedtalere er Roy Godwn, leder for bønne- og retreatsenteret Flald-y-Brenin i Wales. Hans bok: Strømmer av nåde, har kommet i tre opplag i Norge, og har tydelig nådd en helt spesiell nerve her i Norge. Mange er blitt sterkt berørt av bokens sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i menneskers liv. Den andre hovedtaleren er David Damien, kopteren fra Egypt som leder store bønnesamlinger verden over.

Konferansnen starter med en ledersamlin torsdag, mens selve bønnekonferansen starter fredag og varer til søndag. Fredag er det fem seminarer. Seminarholdere er Patric Sandberg, leder for Sverigebønnen, pastor Olav Rønhovde fra Credokirken, Wanda Frost, bønneleder fra Canada og Bjørn Olav Hansen, mens det femte seminaret ledes av blant andre Jon Steinar Kjøllesdal.

Billedtekst: Rekordoppplsutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimrud. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Møtt med Guds forunderlige nærvær på Voss

Når disse linjene skrives er det blitt natt til tirsdag. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Out Cry, bønnekonferansen på Voss. For vår del ble det to velsignede dager. Jeg talte på søndagens kveldsmøte og på et seminar om den profetiske forbønnstjenesten mandag ettermiddag. Vi skulle egentlig ha reist lørdag med toget, men jeg ble syk natt til lørdag, og vi valgte å utsette reisen til søndag og da kjøre bil over Filefjell. Det gikk greit til Voss, men tilbakereisen ble litt utfordrende med tett snødrev over fjellet.

120 deltagere på konferansen. Mange av dem ungdommer. Møtene var preget av et stillferdig Gudsnærvær, hvor mange mennesker ble berørt av Gud. Jeg setter stor pris på den várheten for Den Hellige Ånd som Anders Skarpsno fra Bønnesenteret på Levanger viser når han leder lovsangen. Det var så godt å lovprise Herren, og det var gripende å se så mange ungdommer i stille tilbedelse. Jeg talte som sagt søndag kveld. Emnet var hentet fra 1.Mosebok 17,1 om Guds kall til Abraham om å leve for Guds ansikt. Da jeg inviterte til å komme frem for å ta imot Herrens velsignelse, kom like så godt hele forsamlingen fram! Hver av dem fikk med seg korsets tegn i deres panne, og, en hilsen fra Herren.

Her er den lange køen av mennesker som gjerne ville få del i Herrens gode velsignelse! En av de som kom frem viste seg senere å være en kvinne fra Moldova. I det jeg tegnet korsets tegn i hennes panne, hørte jeg Herren si til meg at jeg skulle hilse henne og si: Du må huske at Herren har sagt at Han er din bolig!

I går før vi skulle reise fra Voss fortalte hun meg at hun hadde sagt til Herren når hun kom til Norge at hun følte seg så alene. Hvem skulle ta vare på henne? Da sa Herren: Jeg vil være din bolig! Og nå fikk hun samme hilsenen fra Herren en gang til. Jeg visste ikke noe om at Gud hadde sagt de samme ordene før jeg ba for henne. Og mange andre ble sterkt berørt av Herren under denne forbønnsstunden. All ære til Jesus.

Det var en stor velsignelse å få treffe Daphne og Roy Godwin (det øverste bildet), lederne for bønnehuset Ffald-y-Brenin i Wales. Boken om det forunderlige Gud gjør er nettopp oversatt til norsk: "Strømmer av nåde", og har blitt til så stor velsignelse for meg. Jeg har hatt gleden av å skrive en anbefaling som er trykket på bokens forside. Det underlige er at omtrent samtidig som Gud begynte å gjøre forunderlige ting i Wales, begynte det samme å skje i Kristi himmelfartskapellet. Begge steder opplever vi et påtagelig Gudsnærvær. Daphe og Roy Godwin er to enkle mennesker, som kommuniserer svært godt med nordmenn. Deres stillferdige vitnesbyrd om det Gud gjør midt i blant dem på dette vakre retreatstedet griper alle som hører på. Jeg er overbevist om at de kom til Norge, til Voss, på nøyaktig rett tidspunkt for de planer Gud har med Norge. Det som begynte på Voss disse dagene vil få ringvirkninger over hele landet. Jeg tror vi ser begynnelsen til at Gud reiser opp bønnens hus over hele vår nasjon, steder hvor mennesker blir velsignet. Mer om dette senere.

Fra undervisningen mandag ettermiddag med tema: Den profetiske forbønnstjenesten.

En stor takk til arrangørene av OutCry Voss som inviterte May Sissel og meg til å være med på dette. Det var en stor ære å få dele fellesskap med dere disse dagene. Vi kommer gjerne tilbake.

Til Voss

Lørdag gleder jeg meg til å sette kursen mot Voss. Til OUTCRY 2017. Søndag kveld skal jeg tale på denne spennende bønnekonferansen, og mandag skal jeg ha seminar. Tema for seminaret er: "Den profetiske forbønnstjenesten. Kallet til å leve for Guds ansikt".

På denne konferansen taler også Roy Godwin, forfatteren av boken: "Strømmer av nåde", med undertittelen: "Å bli et folk som velsigner." Boken er utgitt av Prokla Media og jeg har skrevet en anbefaling til den. Gleder meg veldig til å treffe og høre denne mannen, som har opplevd så mye spennende med Herren.

Herrens forunderlige ledelse, del 4

I tre artikler har jeg skrevet om Herrens forunderlige ledelse. I den fjerde skal vi se nærmere på noen av de særtrekkene jeg ser i det som skjer i Wales og det vi opplever i vårt arbeid med Kristi himmelfartskapellet på Eina:

Det finnes noen særtrekk ved retreatstedet Ffald-Y-Brenin i Wales (bildet).

* Det viktigste er at de som kommer hit opplever å komme inn i Herrens forunderlige nærvær. Det er i dette nærværet at mennesker blir helbredet, gjenopprettet og bestemmer seg for å følge Jesus. Alt handler om Herrens nærvær.

* Her leves ut en fast daglig bønnerytme. Det betyr at man til visse tider på dagen samles for å be tidebønner, dvs bønner hentet fra Salmenes Bok og fra bønneskatten i Det nye testamente. Man har valgt å ta vare på stillheten, og leve med i en liturgisk gudstjenesteform, som også har plass til det frie og spontane.

* Det ingen fokus på å legge planer. Man lever med i hverdagenes enkelhet. Det er heller ingen fokus på penger. Det som trengs kommer inn.

* Man søker Åndens ledelse, og de som ber for gjestene som kommer er enkle lekfolk, som er opptatt av å fokusere på Jesus. Lederen, Roy Godwin, forteller humoristisk at mange av de oppsiktsvekkende helbredelsene skjer når han og kona er bortreist.

* Arbeidet som drives ved dette retreatstedet er tverrkirkelig eller økumenisk.

Det er noen ting jeg har kjent meg ledet til i vårt gudstjenesteliv i Kristi himmelfartskapellet. Det er interessant å se hvordan dette samstemmer med det de har kjent seg ledet til i Wales:

* Lenge før vi begynte med våre gudstjenester og vårt bønnearbeid har jeg følt at vi ikke skulle gå for fort fram. Vi skulle utvise troskap og tålmodighet og fortsette med den bønnerytmen vi hadde startet opp med. Det er fristende å skynde seg framover, men hele tiden har jeg kjent at vi skal leve i et rolig tempo og gjøre de samme tingene vi gjør hver gang vi møtes til våre gudstjenester. Det vil si: holde oss til den liturgien vi følger når vi kommer sammen. Det har vist seg at de som deltar kommer gradvis inn i denne liturgien, og kjenner at dens språk etter hvert blir deres eget. Gjentagelsens hemmelighet er en hemmelighet!

* Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun er et sted for stillhet og bønn, ikke et sted for teologiske diskusjoner. Vi bestreber oss på å leve i fred og enhet med alle som bekjenner troen på Jesus som Frelser og Herre.

* Helt siden begynnelsen har vi velsignet alle som kommer inn døra i kapellet med korstegnet. Alle som deltar i gudstjenesten får tilbud om å bli salvet og bedt for. Det er velsignelsen de lyser over alle som kommer inn i kapellet i Wales. Og det er når de velsigner de som kommer at de ser de mest forunderlige bønnesvarene - også de mange helbredelsene - som også vi har vært vitne til i Kristi himmelfartskapellet.

Vi vil fortsette å arbeide slik Herren har vist oss, og vi ber om å få være trofaste i vårt kall.

(fortsettes)

Guds forunderlige ledelse, del 3

Her fortsetter serien om Herrens forunderlige ledelse, og om Roy Godwin (bildet). Mens jeg skrev om ham i gårsdagens bloggartikkel, falt en ny brikke på plass. Husker du kullbiten jeg fikk fra Wales, som jeg fortalte om i den første artikkelen og som skulle få en slik viktig profetisk betydning for meg? Uten at jeg har visst det kommer kullbiten fra området hvor Roy Godwin har sitt retreatsted og hvor Evan Roberts hadde sitt livsforvandlende møte med Den Hellige Ånd. Det er mange brikker som faller på plass om dagen!

Ingen ting er tilfeldig når det handler om Herren!

I går skrev jeg om de frustrasjonene Roy Godwin opplevde etter en stund på retratstedet han skulle være leder for. Roy Godwins store lidenskap var å se mennesker komme til tro. En dag, i sin frustrasjon, sa han til Gud: "Om du ikke gjør noe, kan jeg ikke bli værende her!"

Gud skulle svare hans ærlige bønn. Svaret var faktisk ganske så uventet, og skulle bli selve 'kick-starten' på den unike tjenesten man finner ved Ffald-Y-Brenin - den tiltrekningskraften stedet har for mennesker med alle slags bakgrunner. Mange av dem bar på en djup lengsel etter Gud, uten å forstå hva det var.

Det første paret som kom, rett etter at Roy hadde bedt, nærmest snublet over stedet ved en 'tilfeldighet'. Roy viste dem rundt, tilbød dem en kopp tea, og tok dem med inn i kapellet. Her spurte han om han kunne be for dem og ba en enkel velsignelsesbønn. Da begynte mannen å gråte. Diskret forlot Roy mannen og lot ham være alene slik at Herren kunne fullføre det Han hadde begynt. Neste dag skjedde det noe lignende og Roy begynte å forstå at man ikke trengte sterk lovsang og hjertevarm forkynnelse for at mennesker skulle komme inn i Guds nærhet.

Istedet berørte en enkel gjestfrihet, en kopp tea og Gudsnærværet i stillheten og den naturlige skjønnheten mennesker på en helt spesiell måte.

Gradvis begynte Herren å vise Roy hvordan hans tjeneste skulle utvikle seg ved Ffald-Y-Brenin.

Med sin evangelikale bakgrunn hadde ikke Roy noen tradisjon for liturgisk bønn, men han hadde alltid hatt interesse for keltisk spiritualitet, med sine misjonsbevisste kommuniteter bestående av gifte, enslige og konsekrerte mennesker som levde sammen. Dette synes å tilby en stabilitet ikke ulikt den man fant i klostrene blandet sammen med Åndens frihet.

Så det utvikle seg en daglig bønnerytme som skulle bli selve hjertet i det som skjer i Ffald-Y-Brenin. Bønnerytmen består av tidebønner blandet sammen med spontane bønner.

Arbeidet er økumenisk. Hver og en som er med har med seg sine egne natur- og nådegaver, og man deler de ulike kirkenes rikdom med hverandre.

Et særpreg er den såkalte velsignelsesbønnen. Man evangeliserer gjennom å velsigne. På fredager bes velsignelser over nabolaget, både sauene og gjeterne, lærere og elever og ekteskap. Frukten av denne bønnen har man sett gradvis. Den lokale kirken som ikke hadde hatt dåp på mange år kunne plutselig ha syv. Noen av bøndene har registrert at de har bedre avlinger og sunnere dyr.

Noe av det som Den Hellige Ånd har utført ved Ffald-Y-Brenin har vært spektakulære. Ikke minst gjelder dette de mange helbredelsene. Men det skjer også mye hverdagslig og ordinært. Mange har kommet til tro.

Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Guds forunderlige ledelse, del 2

Her fortsetter historien om noe av det forunderlige Herren har gjort den siste tiden. I forrige artikkel, som ble publisert i går, lovte jeg å fortelle historien om Roy Godwin, som her er avbildet sammen med kona Daphne:

Det er historisk sus over retreatsenteret som Roy og Daphne driver langt utenfor alfarvei, i Pembrokshire ved FTfaid-y-Brenin, i Wales. Retreatsenteret er lokalisert i en region hvor kristne først slo seg ned for 1600 år siden. Området fikk navnet "englenes ås" - ikke uten grunn! Dette er et sted som er 'innbedt". Blaenannerch Chapel, hvor vekkelsesevangelisten Evan Roberts fikk et så sterkt møte med Den Hellige Ånd, i 1904, er like i nærheten.

"Roy Godwin er en smilende mann, med et muntert ansikt, hvis ansikt skinner som en lyspære," skriver en av de som har møtt ham. Godwin kan fortelle om bemerkelsesverdige ting som skjer i hans vakre retreatsenter i det sørlige Wales.

Om turgåere som ligger i bregnene leende etter at de har kommet til retreatsenteret til fots. Om tilfeldige fremmede som har kommet til landsbyen og følt seg dratt hit, og som er blitt tatt med til kapellet, og har brutt sammen i tårer og om besøkende som har hatt syner hvor de har sett Jesus - og alt dette midt i skjønnheten og stillheten i de walisiske åsene.

Retreatsenteret ligger høyt oppe på en ås, utsikten er storslått. Nesten så den tar pusten fra deg. Den Hellige Ånd synes alltid å ha vært i virksomhet her. Brynah, en tidlig keltisk munk fra Irland, som evangeliserte dette området, pleide å klyve opp på denne åsen. Og som sagt: stedet er kjent som Carn Ingli - englenes ås. Årsaken er nok at mange har kjent Gudsnærværet her, og noen har sett engler.

På 1800-tallet ble det originale bondegårds-huset registrert som et sted for gudstjenester og det var med dette som utgangspunkt at kapellene i området ble bygd. Den som opprinnelig hadde visjonen om et retreatsenter her var Phylida Mould, som har inspirert av tittelen til en bok av Francis Schaeffer: "How should we then live?" Hun ba og følte at Herren gav henne en syn av et vakkert sted for tilbedelse, en fjelltopp-idyll hvor kristne kunne komme for å bli forfrisket og møte Gud i skaperverket og det hverdagslige liv.

Hun skulle vente i mange år før dette ble en realitet, og holdt på å gi det hele opp, da hun og hennes ektemann kom over Ffald-Y-Brenin, og forstod med ett at stedet hadde alt det hun lette etter.

Noen år senere blir Daphne og Roy Godwin en del av historien.

Verken han eller hans kone ønsket seg hit. Roy var evangelist og hadde en fremgangsrik tjeneste som leder gjennom New Churches Network. På grunn av ulike omstendigheter hadde han ganske nylig forlatt tjenesten og fått seg en godt betalt sekulær jobb.

Roy forteller: "Jeg var ikke ferdig med den første dagen i den nye jobben da han tenkte: 'Hva gjør jeg her egentlig?' Jeg kom inn i et forferdelig mørke og fortvilelse og en følelse av at Gud ikke var med meg lenger. Noe slikt hadde jeg aldri følt noen gang."

Han ringte kona og sa: "Jeg er på feil sted!" Roy sa opp jobben, og uten noe å gå til, satte de sin lit til Gud. Omtrent på denne tiden får Roy og Daphne en telefon. Det er Phylida Mould som ringer for å minne han på tilbudet hun har gitt ham om å bli leder for retreatsenteret Ffald-Y-Brenin. Men Roy hadde ingen bakgrunn med retreat-arbeid i det hele tatt. Han hadde ikke en gang vært med på en retreat. Han visste ingenting om noe som hadde med det å gjøre i det hele tatt.

I det han ba over forespørselen og delte sine frustrasjoner med Gud, følte han at Herren sa til ham: "Det er fordi du vet at du ikke har noenting at jeg har brakt deg hit - alt du kan gjøre er å se hen til meg."

Så talte Herren på nytt og sa at før Ffald-Y-Brenin kunne bli et bønnens hus, måtte Roy selv bli et bønnens hus. Roy husket at han tidlig i sin tjeneste hadde tilbrakt timesvis i bønn til Herren, men at han var blitt så travel i sitt arbeid for Herren at han ikke hadde tid for å be.

Han undret seg over om han i det hele tatt visste hvordan man skulle be og vendte seg til Herren helt sønderknust. Etter hvert som han kom nærmere Gud fornyet han sin intimitet med Gud, og Den Hellige Ånd lærte ham en ny måte å be på. Det innebar blant annet bønnevandringer. Roy og kona gikk rundt på den 30 mål store tomta, velsignet den og ba om Jesu blods beskyttelse over hvert eneste rom i husene.

Roy's lidenskap derimot var å nå ikke-troende med evangeliet, ikke bare kristne som skulle komme avsides. En dag han var veldig frustrert, sa han til Gud: "Jeg klarer ikke å bli her, hvis ikke du gjør noe."

Det er etter å ha bedt denne bønnen at tros-eventyret starter. Men mer om det i morgen.

(fortsettes)

Guds forunderlige ledelse, del 1

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spennende jeg har vært med på - noensinne! Det handler om Guds forunderlige ledelse, og det som har skjedd de siste månedene har forsterket opplevelsen av å få være med på et tros-eventyr.

Og det skjer mens jeg kroppslig sett lever i stor svakhet og skrøpelighet. Samtidig har vi vært vitne til noen forunderlige bønnesvar i form av mennesker som har blitt helbredet både til kropp og sjel, andre har fått oppleve fornyelse og gjenopprettelse og blitt sterkt berørt av Herren.

Jeg kjenner på en djup glede, takknemlighet, ydmykhet og glede over å få være en del av det Gud gjør iblant oss.

Det hele begynner i 1988. Da gav Gud meg visjonen om det som i dag er Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun. Jeg så det hele for meg i en drøm. For fire år siden kunne drømmen realiseres. Som mange av dere vet møtes vi i kapellet for å feire vår bønnegudstjeneste hver torsdag kl.18.00.  Det ingen av oss visste når kapellet ble bygget, er at dette stedet har vært et sted 'hvor bederne møttes'. Det vil si at her har det vært mennesker som har bedt siden slutten av 1800- begynnelsen av 1900-tallet. Vi har med andre ord koblet oss på en velsignelseskilde som allerede var der. Det forklarer noen av de merkelige hendelsene som fant sted, før kapellet sto ferdig. Flere kom til Øvre Strømstad og sto utenfor stedet vårt og gråt åpenlyst. Nå vet vi hvorfor - de var berørt av Guds hellige nærvær. Og slik har det fortsatt. Den ene etter den andre forteller det samme: de opplever å bli så berørt av Gudsnærværet. Denne sommeren har det vært mange som har opplevd dette. Og det er folk fra alle slags sammenhenger. Noen av dem har opplevd at Gud har grepet radikalt inn i deres liv. Noen er blitt helt friske av livstruende sykdommer. Noen har fått nytt mot til å leve videre. Andre har opplevd at de har møtt Herren på nytt.

Og alt foregår helt stillferdig. Vi ber våre bønner, vi følger rytmen i gudstjenestens liturgi. Her er ingen storslått musikk, eller kjente predikanter. Her må du bøye hodet for å komme inn kapelldøra. Men Herren er her. Mange møtes av Herren i det jeg tegner korsets tegn i deres panne, og velsigner dem. Noen betjenes med profetiske ord. Andre lyser vi bare velsignelsen over.

Ffald-Y-Brenin - Pembrokeshire - Wales
På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i 2015 skjer det noe veldig spesielt. En av hovedtalene, Rania Sayegh, en arabisk bønneleder fra Nasaret, ba meg om å komme fram. Hun hadde noe hun ville gi meg. Forut for dette hadde jeg hatt en drøm. Jeg hadde skrevet den ned på et stykke papir.

Torsdag samme uke som den nasjonale bønnekonferansen ble holdt hadde Rania hadde en samling med Nasjonalt bønneråd. Der delte hun en drøm hun hadde hatt vedrørende Norge. Den handlet blant annet om at hun så at Guds ild var i ferd med å slukkes mange steder i vårt land, og at det bare var glør igjen. Men at Herren ville reise opp bønnealtere hvor ilden ble tent på ny. Nærmest ord for ord gjenga hun den samme drømmen jeg hadde hatt en tid før konferansen.

Idet jeg kom frem overrakte hun meg et stykke kull fra arnestedet for vekkelsen i Wales. Det var flere som fikk en lignende kullbit. Gaven ble gitt med profetiske ord om at vi skulle være med på å tenne ilden på nytt i landet vårt.

Så går tiden. Jeg kjenner at drømmen og kullbiten er viktig med hensyn til det kallet Gud har gitt meg, men med så mange helseutfordringer jeg har, hvordan skal dette kunne leves ut? Det har vært et bønneemne lenge.

På lørdag faller en ny brikke på plass. Det skjer i forbindelse med bønnesamlingen hvor 18 bønneledere møtes i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Min gode venn, Håvard Sand, forfatteren av bøker som "Planen - Guds mysterier og evige hensikter", "Bruden reiser seg" og "Brudgommens venner", spør om jeg kjenner til en mann ved navn Roy Godwin fra Wales. Med det samme klarte jeg ikke å forbinde dette navnet med noen jeg kjente til.

Men det skulle vise seg at jeg kjente til ham, men bare overfladisk. Når jeg kom hjem tok jeg meg tid til å sjekke ut nærmere om hvem Roy Godwin er. Og jeg ble veldig forundret og 'heftig begeistret'. For - Roy Godwin arbeider ut fra samme visjon som den visjonen Herren gav meg i 1988 og som Han har bekreftet flere ganger senere. Det er nesten ikke til å tro!

Roy Godwin og hans kone driver et retreatsted i en landsby i Wales helt utenfor allfarvei. Stedet er nesten bortgjemt. Men hit kommer folk fra hele verden. Mange dras hit ene og alene av Den Hellige Ånd. De kommer for å bli frelst, helbredet, og overveldes av Guds hellige nærvær. Alt bygger på bønn. Ved retreatsenteret til Roy Godwin Ffald-Y-Brenin - i Pembrokeshire - Wales, bes det tidebønner, det finnes en fast bønnerytme, og det er et sted for alt Guds folk. Akkurat som med Kristi himmelfartskapellet.

I neste artikkel, som publiseres i morgen, skal jeg fortelle historien om Roy Godwin.

(fortsettes)