Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter. 

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Om å kjenne sine begrensninger

 Selv om vi er frie til å leve og reise etter eget ønske, er det viktig å kjenne grensene for vårt kall. Å reise utenfor denne grensen må gjøres med tillatelse fra Herren.

Uansett hvor jeg reiser og ser et skilt som angir en by-, fylke- eller statsgrense, ber jeg disse ordene: "Med tillatelse, Herre." Jeg antar ikke at jeg er fri til å reise uten Herrens tillatelse. Jeg ønsker å krysse disse naturlige grensene med Herrens tillatelse, ikke mine antakelser.

Noen ting vi møter på våre reiser vil ta oss til steder under påvirkning av ånder som ikke er fra Gud. Å vite at vi reiser på et oppdrag fra Herren vil være vår beskyttelse på de ukjente stedene.

Paulus reiste aldri basert på sine antakelser. Hans reiser var alltid under ledelse fra Herren. Paulus hadde en visjon. I det synet: «En mann fra Makedonia i Nord-Hellas sto der og ba ham: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Så vi bestemte oss for å dra til Makedonia med en gang, etter å ha konkludert med at Gud kalte oss til å forkynne det gode budskap der» (Apg 16:9-10). Paulus måtte reise gjennom forskjellige byer for å komme til Makedonia. Hver by Paulus reiste gjennom ble en del av hans voksende innflytelse da Ånden førte ham mot Athen.

Mens han tjenestegjorde i Athen, forkynte Paulus disse ordene: "For i ham lever vi og beveger oss og er til" Apg 17:28). «I Ham»-delen avslørte den utvidede grensen for Paulus’ innflytelse mens han reiste. Våre reiser og alt vi gjør må være i ham, ellers vil vi bli fristet til å arbeide i kjødet, ikke i Ånden. Det var Paulus’ forståelse av denne sannheten som utløste tegn, under og mirakler som møtte åndene som hadde kontroll over byene og områdene han reiste gjennom. Den samme oppgaven og dens beskyttelse er tilgjengelig for hver enkelt av oss hvis vi blir ledet av Ånden, ikke av våre antakelser.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vend kappen etter vinden

 Jesus finner et ensomt sted for å være alene med disiplene og la dem få hvile seg (Mark 6,30-34). Dette gjør han under Åndens ledelse. Men når vi ser menneskelig på det, mislykkes planen hans. Antakelig ble Jesus overrasket da han så at det 'ensomme stedet' var fullt av folk, men han ble ikke virkelig skuffet. En menneskelig feil er ikke noe personlig nederlag, han vet at Faderen har en plan med alt som skjer. 

Vi opplever også mange ganger at våre jordiske planer blir tilintetgjort. Gud vil at vi skal bruke vår sunne fornuft og legge visse planer for livet vårt. Men han garanterer ikke at planene kommer til å lykkes. Ikke en gang når vi lar oss lede av Den Hellige Ånd er det sikkert at vi kommer til å fullføre det han leder oss til.

Det hører med til Guds pedagogikk at han ofte ødelegger planene våre, også de som vi har lagt ved hans hjelp. Han vet at når han skal få det gamle mennesket til å dø, så finnes det ikke noe mer effektivt enn å forhindre oss i å gjennomføre det vi planlegger. Vi kan bli nesten desperate når den ene planen etter den andre går i vasken. Men Gud vet at slik desperasjon kan gi oss en ny vilje til å følge ham, slik at vi hvert øyeblikk er beredt til å gjøre akkurat det Gud vil, uten garantier for suksess. Når vi mislykkes, kan vi lære oss å være smidige og stadig beredt til å slå inn på nye veier. Det er ikke feil å vende kappen etter vinden, hvis vinden er Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 308

Gud taler til deg i ulike sesonger

 Herren sier: «Lytt til min røst og ta opp det jeg sier til deg og legg ned det jeg sier til deg. Ikke alle kan gå dit jeg skal sende deg. Noen mennesker er bare i livet ditt for en sesong. Jeg vil legge tung dømmekraft i din ånd om hver omstendighet. Søk Meg i dette området. Jeg kan ikke styre deg på rett vei hvis du ser på dører jeg har lukket. Vær åpen for Min beste og perfekte vilje over livet ditt. Det du ser som skiller seg ut er en vei som vil føre til forsinkelser og mørke smug.

Ikke la prosessen med Meg føre til at du skader deg gjennom sinne eller bitterhet. Du vil lure på hvorfor ting har falt fra hverandre. Jeg er med deg. Jeg vil trøste din sjel og ditt sinn. Jeg har dine behov på hjertet. Slipp alt som binder deg opp. Jeg vil fjerne alle lenker og trelldom over livet ditt. Velg å ikke gå tilbake inn i fengselscellen som jeg frigjorde deg fra. Du er en velsignelse, og jeg elsker deg høyt!"

- MaryEllen McCloud, til norsk ved  Bjørn Olav Hansen

Fristelsens høyre eller venstre side

 Det er spennende å leve med Herren. Det er sikkert og visst, men det er ikke alltid lett å holde fokus og å være konsentrert om det man skal. Distraksjonene er mange. I Fadervår lyder en av bønnene: "Og la oss ikke komme i fristelse..." (Matt 6,13) Denne bønnen lever i meg til stadighet. Fristelser kan være så mangt. En koptisk munk som lever som eneboer oppe på Sinai-fjellet, fader Lazarus El-Anthony (bildet), skulle på forunderlig vis komme meg til hjelp for noen dager siden da jeg sto midt oppe i et veivalg jeg måtte ta. Fader Lazarus taler om fristelsens høyre og venstre side.

Jeg skal forsøke å sammenfatte: Et angrep fra den onde som kommer fra venstre side er gjenkjennbart. Djevelen frister oss med det vi vet er ondt. Vi er fullt bevisste om at det vi gjør er synd. Da står vi overfor et klart valg, og valget er ofte enkelt å ta.

Men enkelte ganger frister djevelen oss med ting som ikke nødvendigvis er å forstå som synd. Den eneste årsaken til at de er feil, er at de ikke er Guds vilje. Den onde kler den da som om det er vår vilje, eller som Guds vilje. Men det kommer fra den onde. Noen ganger kan den onde vri på noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er Guds vilje for meg. 

Fader Lazarus forteller at han en dag dro til Afrika på et oppdrag han hadde fått fra sin biskop. Han skulle drive med evangeliserings- og barmhjertighetsarbeid. Blant annet ble en gruppe på 70-80 spedalske nådd med evangeliet og døpt. Men fader Lazarus opplevde likevel at han mislyktes. Han kjente en djup uro, og brøt opp. Dette var ikke hans kall. Det var ikke noe galt med det han gjorde, men dette var ikke Guds fullkomne vilje med hans liv. Først når han dro tilbake til stillheten på Sinai-fjellet var han tilbake på hovedsporet.

"Bli på det stedet Gud har kalt deg," sier fader Lazarus og legger til: "Forlat det ikke. Du vil vite at du er på rett plass på grunn av den fred du kjenner når du er der. Før du finner den freden vil du være urolig. Når du finner den vet du at du er der du skal være. Ingen fred er mer vidunderlig enn når du befinner deg i Guds vilje med ditt liv. Det er en trygghet, en sikkerhet som verden ikke kan gi. Selv vakre ting Den Hellige Ånd gjør gjennom andre, behøver ikke være Guds vilje for deg."

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som det er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje." (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holde hans bud og gjør det som er hans gode vilje" (1.Joh 3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Spesialinvitasjon

Jeg sa til Herren: "Hvor er du og hva holder du på med?" Jeg kjente at han sa: "Jeg er i Mitt ovale kontor, og du kommer til å bli ok. Jeg er opptatt med å signere erklæringer og dekreter for å utgyte Min Ånd over alt kjød. Kom høyere opp og sitt med Meg i himmelske steder. Det er et sete i Mitt ovale kontor med navnet ditt på. Og utsikten er ikke av denne verden."

"Han troner over jordens krets, som gresshopper er de som bor der. Han brer himlene ut som et slør, spenner dem ut som et telt å bo i." (Jes 40,22)

- Bill Yount/oversatt av Bjørn Olav Hansen(c)

Beslutningsvegring og Den Hellige Ånd

Ikke nøl med å svare på Herrens ledelse. Bli godt kjent med Den Hellige Ånd. Fokuser på Herren. Bli veldig kjent med stemmen hans slik at du kjenner igjen når han snakker til deg om deg. Og når han taler – som han veileder – hva enn han sier, gjør det. . . uansett, uansett, og når han sier. Lytt og adlyd. . . . Ikke nøl med din lydighet til Hans ledelse.

Presisjon i å høre og se og rask lydighet er avgjørende både nå og i dagene som kommer.

- Gina Gholston//Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Om å høre Hans stemme

Vi tror vel ofte at om Gud virkelig hadde noe viktig å si meg ville Han gripe meg om skuldrene, og rope til meg. Tvert om, det er motsatt: Om Gud må rope til oss er det på grunn av vår umodenhet.

Gud roper ut sine sannheter, men Han hvisker sine hemmeligheter!

Bibelen er full av sannheter, men få får del i Hans hemmeligheter. Vårt øre trenger å være nær Hans lepper. Han betror sin visdom og sine hemmeligheter til sine venner, de som er villige til å gå den smale veien og som tar seg tid til å lytte til Hans stemme - som er lyden av skjør stillhet. 

"Fårene hører hans røst ... og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst." (Joh 10,3-4)

Guds timing

 Den siste måneden trodde jeg at jeg utviklet noe som ligner på OCD – en tvangslidelse. Flere ganger i løpet av natten, mens jeg ble omfavnet av varmen fra vår komfortable seng, følte jeg meg tvunget til å våkne opp og rulle over for å sjekke tiden som vises på den glødende digitale klokken som hviler på nattbordet. Jeg følte et behov for å vite nøyaktig tidspunkt, ikke en gjetning.

I går kveld skjedde det igjen. Til slutt talte Herren til meg om årsaken til det jeg feilaktig hadde tolket som forstyrrende oppførsel. Han prøvde å få oppmerksomheten min til å si et ord til meg. Mens jeg lå i sengen med ansiktet bort fra klokken, kunne jeg gjette et omtrentlig klokkeslett, ikke det nøyaktige klokkeslettet. For å vite den nøyaktige tiden som kreves må jeg jeg forstyrre søvnen og rulle over fra en behagelig, varm stilling for å faktisk se på klokken.

Vi befinner oss i et kritisk tidspunkt. Herren ønsker å åpenbare personlig timing for hver enkelt av oss, slik at når han gjør noe nytt og uventet i vår verden, vil vår personlige timing være på linje med hans timing. Dette er ikke tiden for å gjette eller postulere. Vi må vite det nøyaktige tidspunktet for at våre personlige liv skal være på linje med det større arbeidet Herren vil utføre på global skala. Denne personlige timingen vil bringe oss på linje med timingen bare Faderen vet.

Disiplene spurte Jesus: «Herre, er det på den du vil gjenreise riket for Israel?» (Apg 1:6). Ordene «vårt rike» er talende fordi Guds timing ikke handler om vårt rike. Det handler om hans rike og vår underkastede holdning til ham. Jesus svarte på disippelens spørsmål: «Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt» (Apg 1:7). Selv når timingen vår er på linje med Guds timing, vil vi ikke alltid vite årsaken eller hensikten med vår personlige timing før den er helt på linje med det Herren har planlagt å oppnå.

For å oppdage vår personlige timing kreves åpenbaring, ikke spekulasjoner. Herrens timingen for vårt liv kan bære i seg en forstyrrende åpenbaring til vår status quo. Det er ikke ment å oppfordre til frykt, men å skape et fokus og klarhet som vil fjerne tåken av antagelser en tilstand av uforstyrret åndelig dvale kan skape.

Å oppdage tidspunktet for Guds liv for vårt liv krever en villighet fra vår side til å rulle over fra våre faste og komfortable antakelser for å skjelne tidspunktet for Herren. Å oppdage at timingen vil posisjonere oss til å se og forstå Guds planer når hendelser finner sted i vår verden som vi ikke så komme. Å kjenne vår personlige timing vil hjelpe oss å tolke timingen hans og ikke leve i frykt. Den forståelsen vil sette alle ting i riktig perspektiv og innretting.

-  Garris Elkins/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Livets stormvær og Guds ledelse

Paulus sitter i storbyen Korint. Vi skriver omlag år 57 etter Kristus. Han forfatter selve kronjuvelen av sine apostoliske brev, brevet til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden. Han forundrer seg over Guds uutgrunnelighet. Guds ledelse og Hans veier og forsøker å sette ord på dette: "... hvor usporlige er hans veier" (Rom 11,33) eller "ufattelige", for å sitere 2011-ooversettelsen.

Gud er ikke til å bli klok på! Noe av det ufattige med Ham er at Han kan bruke ting i livene våre vi ikke forstår! 

Ikke alle stormer kommer for å ødelegge livet ditt, noen rydder veien for deg! 

"For vi vet at ALLE TING samvirker TIL GODE for dem som elsker Gud." (Rom 8,28)

Når livet gjør en sving - og vi mister 'venner'

Av og til tillater Gud ting som vi ikke forstår. Veien går ikke rett frem lenger. Den tar en annen retning. Iblant skjer det at Gud fjerner personer fra livet ditt du har hatt en relasjon til i lang tid, og vi begynner å bekymre oss for hva som skjer. Men vi ser slett ikke alt. Gud har den hele og fulle oversikten: Han har sett ting du ikke så, Han har hørt ting som er blitt sagt bak ryggen din, og Han så ting gå i en retning som du ikke har forstått, og som ikke har til det gode for deg!

Så, uansett hvor smertefullt det enn måtte være, ved å la Herren lede deg i en annen retning enn den du har gått til nå, så vil det tjene til at Hans hensikter med ditt liv realiseres. 

"Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." (Luk 9,62)

Den øvre eller nedre vei - om Guds ledelse i hverdagen

Hvilken vei skal man gå? Det er stadig et spørsmål for den som søker Guds ledelse. Jeg spurte Hjalmar Ekström om godt råd, og i et brev datert 1.desember 1923, svarer han, her i min oversettelse: 

"Jeg har en gang vandret hva jeg trodde var den 'øvre' veien til Kristus. Jeg har gruet meg for å bære budskapet om Kristus og hans rike ut i verden (blant annet som omkringvandrende forkynner i likhet med Vandrerpresten David Petander). Men Kristus var ikke der. Mens jeg gikk den 'øvre' veien, gikk han den nedre, og på den måten gikk vi på en måte om hverandre, vi møttes ikke, jeg så ham bare på avstand. Når jeg så møtte ham var det på Hans vei, fornedrelsens vei. Min egen vei dugde ikke. Han sa: 'Har du ikke lest hva fristeren sa?' "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg." Da forsto jeg at Kristi etterfølgere ikke skal være blant dem som roper og kiver på gater og torg. Kristus går den nedre veien, ikke talerstolens men katakombenes vei. "Men ikke noe er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene." (Luk 12,2-3) 

Men denne nedre veien er en vanskelig vei for vår menneskelige natur. Det er her som de kalde vindene og den sviende frosten og til og med sult og sykdom ofte får prøve vår tro. Men likevel, likevel, det er herlighetens og fredens vei. Man har det her ikke i seg selv, men alt hva en er, er gitt oss av Gud."

I min fortsatte samtale med Hjalmar Ekström, hvor jeg ber ham om å konkretisere hva dette har betydd for hans eget liv, svarer han: 

"Enkelte har sagt om meg at jeg er en kjetter, andre har lyttet til det budskap som er gitt meg. Jeg er til og med blitt håndgripelig overfalt av en fanatiker. Selv har jeg levd stille og i taushet og trukket meg unna offentligheten. Men i alt dette har jeg hatt gleden og lykken av å ha omgang med noen trofaste brødre og søstre, men når noen av disse har cendt seg bort fra meg og forlatt meg, da kjenner jeg meg forferdelig ensom og overgitt. Jeg har vært i en slik ensomhetsperiode en god stund nå. Om du bare visste hvilken stor glede Gud har gitt meg gjennom at jeg kom i kontakt med deg. Selv savner jeg ord for å uttrykke det."

Livet ditt er ledet av Gud

Å vandre i Herrens nærhet betyr å gå videre i livet på en slik måte at alle våre ønsker, tanker og handlinger hele tiden ledes av ham. Når vi vandrer i Herrens nærhet, minner alt vi ser, hører, berører eller smaker oss om ham. Det er dette som menes med et liv i bønn.  Det er ikke et liv der vi ber mange bønner, men et liv der ingenting, absolutt ingenting, blir gjort, sagt eller forstått uavhengig av ham som er opphavet og formålet med vår eksistens. Dette er sterkt uttrykt av de russisk-ortodokse staretsen Theophan eneboeren fra det nittende århundre:

I enhver plikt må det legges et gudfryktig hjerte, et hjerte som stadig er gjennomsyret av tanken om Gud; og dette vil være døren gjennom hvilken sjelen vil gå inn i aktivt liv. . . . Essensen er å bli etablert i minnet om Gud, og å vandre i hans nærhet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I en by kalt Betlehem

Jeg er slått i dag av den møysommelige måten Gud sørget for at den himmelske babyen ble født i Betlehem i Judea. Tre tråder, vevd sammen gjennom århundrer, kom sammen på den stjerneklare natten.

(1) Århundrer før kom moabittinnen Rut til å bo i Betlehem hvor hun giftet seg med Boas. Sønnen som ble født dem, het Obed, som var bestefaren til kong David, og fra denne slekten stammet Josef.

(2) Profeten Mika profeterte mye senere at Messias ville bli født i Betlehem, ‘en hersker over Israel, hvis opprinnelse er fra gammelt av, fra eldgamle tider’ (5:2).

(3) Cæsar Augustus beordret en folketelling som krevde at Josef skulle returnere til sitt forfedres hjem, noe som betydde at han og Maria måtte reise til Betlehem når hun skulle føde barnet.

For en fantastisk planlegging, hvilken nøye koordinering av begivenheter. Denne samme grundige Gud arbeider også med detaljene i livet mitt – og ditt – med sitt utrolige øye for detaljer. Vi kan være trygge når ting går sakte eller tilsynelatende ikke fungerer som vi forventer. Denne store Gud orkestrerer begivenheter og planene hans vil gå i oppfyllelse i hans gode tid.

- Tony Horsfall/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 8

Gud har sine måter å utfri sine på! "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Salme 34,20) I dette tilfellet bruker Han et jordskjelv. I Apg 12, hvor Lukas forteller om at Peter sitter fengslet, bruker Han en engel. Det er som hellighetsforkynneren Emil Gustafson synger: "O Herre, du veier i tusentalls har. Og hvilken du velger for meg. Får være det samme når du meg tar, til himmelen sammen med deg." En ting er i hvertfall sikkert: Når vi har med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede! 

Det er overnaturlig det som skjer i de mørke fangehullene i fengselet i Filippi. Jordskjelvet fikk alle lemker til å løsne på alle fangene, og bygningen raser samen uten at noen av fangene kommer til skade! Det er et helt spesielt inngrep fra Gud, som svar på bønn og lovprisning, synkronisert med selve jordskjelvet. Enda en gang ble Guds kraft åpenbart i Filippi og på europeisk jord! Dette er Europas apostoliske kristenarv! Det er noe å takke Gud for og tenke på i kommende trengselstider på vårt kontinent! Europas arv er en kristendom i tegn og med under. Jeg tror at relativt få er klar over at lovprisning i seg selv er det mektigste våpenet vi har i den åndelige krigføringen. Skriften sier at Gud troner på Israels lovsanger: "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." (Salme 22,4)  Djevelen kan ikke stå seg imot lovprisning til Gud.

Lovsangen til Paulus og Silas hørtes! Apgj 16,25 forteller oss at "alle fangene hørte på". Paulus og Silas var frimodige! De var ikke forsakte og stillfarne. De utnyttet situasjonen de var kommet oppi til bokstavelig å bringe lys inn i mørket. 

Vi lever i en tid med så mye hensynstagen. Vi er så redde for å provosere at vi blir tause. Men verken Paulus eller Silas skammet seg over evangeliet! De benyttet anledningen til å være vitner både med sine ord, toner og liv. I stedet for akk ble drt takk! Husk at vi alle har noen som 'hører på'. Hva forteller vi dem med livene våre? Hva er vi reklameplakater for? 

Kong Davids ord ble oppfylt i det som skjedde i fengselet i Filippi: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til min livs Gud." (Salme 42,9)

Den romerske fangevokteren ble vekket to ganger. Både bokstavelig og i overført betydning. Først av jordskjelvet, men jordskjelvet og det faktum at ingen ble skadet, fikk ham til å stille det aller viktigste spørsmålet et menneske kan stille: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Og svaret kommer krystallklart: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg 16,30) Jesus selv etterlot ingen tvil: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Det finnes bare en vei til Gud, og veien heter Jesus. Så svart/hvitt er kristen tro. Det finnes ingen alernativer. Apostelen Peter sier det slik: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12) Dette er den overleverte troen. Dette er sann apostolisk tro. Sier noen noe annet er det vranglære.

Vi merker oss ordene i vers 32: "Da talte de Herrens ord til dem og til som var i hans hus." Det er de som hører Herrens ord som senere samme dag blir døpt, jfr vers33. Ingen ble døpt som ikke selv hadde hørt Guds ord lagt ut. Dåpen kom som en konsekvens av at de hadde kommet til tro på Herren Jesus. De nye troende i Filippi ble døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til den gryende forsamlingen i byen. En romersk fangevokter hører med til førstegrøden av evangeliet på eutopeisk jord.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 2

Det har gått 16 år siden Saulus hadde sitt dramatiske møte med den Herre Jesus på vei til Damaskus. Det  synet han da har - for det var bare Saulus som så Ham, de andre hørte bare en røst - skulle forandre hans liv fullstendig. Saulus forfølgeren ble Paulus apostelen. Det er litt av et kallsbrev han får overlevert gjennom disippelen Ananias: "For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Nå står Europa for tur!

I et syn om natten ser Paulus det som skulle vise seg å være en mann fra Makedonia som bønnaller han om å reisedit: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!" (Apg 16,9) Det var altså Guds plan! Ikke den romerske provinsen Asia, ikke Bitynia, men Makedonia! Guds veier er ikke alltid våre veier, våre planer er ikke alltid Guds planer.

Drømmer og syner er en naturlig del av Den Hellige Ånds gjerninger! I sin forklaring av det som skjer på pinsedagen i Jerusalem siterer apostelen Peter profeten Joel: "Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord..." (Apg 2,17-18) 

Gjennom hele den hellige historien som er nedfelt i De hellige skrifter leser vi om engler i oppdrag, vi møter menn og kvinner som har syner og åpenbaringer og drømmer, som taler profetiske ord og som gjør tegn og under.: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie. Da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem." (Job 33,14-16)

Apostelen Paulus har sin del av dette, så også Peter og Johannes. Paulus forteller i en selvbiografisk skisse: "Jeg kjenner et menneske i Kristus - om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - en som for fjorten år siden ble rykket inn i den tredje himmel. Jeg kjenner dette menneske - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for noe menneske å ytre..." (2.Kor 12,2-4) 

Faktisk innleder Paulus denne selvbiografiske skissen slik: "Men jeg komer nå til syner og åpenbaringer fra  Herren..." (2.Kor 12,1) - merk deg flertallsformen - som noe helt naturlig for nytetamentlig tro. Ikke som noe ekstraordinært. Dette er en følge av at Ånden er utøst og at Ånden har tatt bolig i mennesker. 

Vi merker ossogså at med det amme apostelen Paulus har dette synet av denne makedonieren "prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem." (Apg 16,10)

'Straks...' Nå var det ingen nøling lenger. Vi må alltid være klar for oppbrudd når Herren taler og kaller. En kristen har løse teltplugger.

fortsettes

Han skjuler seg i tordenskyen

En venn av meg fra Misjonssambandet ga meg et bibelord her om dagen, som jeg har dvelt mye ved. De er hentet fra en av salmene til Asaf:

"Jeg hører et språk jeg ikke kjente: Jeg fridde hans skulder fra byrden , hendene slapp å bære kurven. I trengsel ropte de, og jeg fridde deg  ut; skjult i tordenskyen svaarte jeg deg." (v.6b-8a)

Det er ikke så vanskelig å forstå at Asaf henter sin billedrikdom fra fangenskapet i Egypt. Ordene brukes i en bestemt historisk kontekst, men nå er det slik at Bibelen har mange lag i seg, og skal ikke bare leses med hodet, men også med hjertet. Bibelen har både høyder og dybder, breddder og lengder og alt er båtenlaust. Den hellige ånds oppgave er å granske alle ting, også dybdene i Gud.

Når vi opplever vanskelige tider - som nå - ser vi ikkr alltid alt foran oss. Guds nærvær er innhyllet i en sky, en mørk sky. Vi kan ane at Gud har noe langt der fremme, men vi ver ikke hva. Som for så mange andre forkynnere av Guds ord, hadde jeg lagt planer får seminarer, gudstjenester, bibeltimer hele denne våren, sommeren og høsten. Iløpet av et øyeblikk var alt kanselleert. Inntektene til tjenesten vår forsvant som dugg for solen. Jeg er ikke alene om dette.

'Jeg hørte et språk jeg ikke kjente...' Hva sier du nå Gud? Hva ligger på ditt hjerte? Jeg forstår deg ikke.Språket du bruker er fremmed. Jeg må lære det og ikke minst DEG å kjenne. Du hadde visst helt andre  planer, enn de jeg la. Jeg må trå varsommere i tiden fremover. Ikke gå mine egne veier, og tro at du velsigner dem.

Dette er en periode hvor du tar av oss byrdene, åket på våre skuldre, hendene som er slitnre av å bære kurven. Da tenker jeg på hendene til to av vennene til Moses, som løftet dem opp og holdt dem oppe, så de skulle seire. Stiden kan være hård. Herren kaller oss inn i hvilen.

Og så får jeg vite at Herren taler i tordenskyen. Midt i mørket, midt i redselen, midt i det jeg frykter. Det har jeg lært under denne alvorlige sykdomsperioden jeg har stått midt opp i de sistene årene, og da særlig det siste året. Men jeg forstår ikke alltid hva Han sier.

Herren skjuler seg bak mørke skyer.

'Sky og mørke omgir ham...' (Salme 97,1)

Herre, du har kvistet vegen - en bønn

Herre, det kjennes trygt å gå denne vegen - så mange andre har gått den før. Noen slet seg avgårde, beina bar såvidt, men de kom fram, drevet av en djup lengsel etter Deg, målet for pilegrimsleia.

Andre var lettere til bens,
hadde spenst og styrke,
men det hendte de måtte
gjøre pusteøvelser når motbakkene dukket opp bak mørke skyer
- og du skjulte deg.

Men den slitne pilegrimen kjente landskapet igjen,
han hadde gått motbakker før.

Herre, du har alltid kvistet leia, for den kommende dag, om enn skjult for mitt øye,
men mitt indre blikk så
- fordi det var festet på deg.
Selv ikke en dåre skal fare vill.

En kveldsbønn, en litt sliten marsdag i 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

En forunderlig historie om Guds ledelse

Det du er i ferd med å lese er en forunderlig historie om Guds ledelse. Det er også en historie om Guds godhet.

Francis Chan er ganske nylig flyttet til nabolaget Sham Shui Po i Hong Kong sammen med sin familie. I fjor meddelte han at han ville bli misjonærer i Asia. Det skjedde etter et besøk i Myanmar. Nå forteller Chan en ekstraordinær historie om Guds ledelse. De forunderlige detaljene oppdaget han mens han holdt på med å pakke for flyttingen hjemme i California.

Chan forteller at han kom over et fotoalbum som inneholdt bilder av hans mor. Bildene viser hans mor for omlag 70 år siden mens hun levde i Hong Kong. Hun døde mens hun fødte Francis.

Francis Chans mor var en kristen og aktivt med i misjonsarbeide. Noen av bildene i fotoalbumet som Francis Chan fant inneholder bilder som viser stedene hvor bildene ble tatt. Chan forteller at noen av bildene var tatt i det nabolaget i Hong Kong, som han og familien vurderte å flytte til.

'Dette var en bekreftelse på Guds godhet.'

Francis Chan sier at det var som Gud gjennom bildene sa: Du går i rett retning.

Nabolaget som Francis Chan har flyttet til sammen med familien heter altså Sham Shui Po, og er lokalisert i Kawloon i Hong Kong. Han ble dratt til dette området fordi dette er hjemmet til den fattigste befolkningen i Hong Kong. Chan har også noen venner som allerede driver misjonsarbeid der. En av dem er i ferd med å plante en menighet, den andre driver et barmhjertighetsarbeid blant de fattigste. En av disse vennene tilbød Francis Chan en kontorplass i nabolaget, men på det tidspounktet var Francis Chan i villrede for hva han skulle gjøre. Det var da han kom over fotoalbumet.

Francis Chan lurer nå på om Gud kan ha svart på hans mors bønner? Ba hun om at hennes sønn skulle bosette seg der og at han nå er på rett plass etter alle disse årene?

Billedtekst: Francis Chan sammen med sin mor.