Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 6

Det er ikke noe vagt og usikkert over Guds løfter. Han som er 'Alfa og Omega' - 'han som er, og som var og som kommer' - selve begynnelsen og enden - Jesus Kristus, 'Han som begynte en god gjerning vil fullføre den...' (Fil 1,6) Det er ingen tvil hos Paulus. Han er ikke bare 'litt sikker', han er helt overbevist, uten tvil: 'Jeg er blitt fullt viss på ...'

Herren Gud begynner ikke på et halvhjertet prosjekt, og Han begynner ikke på noe Han ikke fullfører! Det er det noe veldig trøstefullt over. Gud lar seg heller ikke skremme, blir overrasket i den forstand at Han ikke ser det som kommee og Han er på ingen måte nervøs. Han ler av sine fiender og den makt de representerer. Skulle noe være for vanskelig for Herren? Absolutt ikke! Han er ikke en del av skaperverket, Han ER Skaperen. 

Det er alltid Guds initiativ. Det er Han som begynner. Ikke jeg. Det er ikke engang jeg som tar initiativ til å søke Gud, det er Gud som har lagt ned i meg Gudslengelsen. Allerede før jeg søker Gud har Han søkt meg! Allerede før jeg begynner å be har Han formet tanker hos meg og skapt en lengsel etter å be. Han er Alfa - BEGYNNELSEN. Men Han er også Omega - SLUTTEN.

Så selv om det ser vanskelig ut, ja, nesten håpløst fullfører Herren det Han har begynt på! 

Og Han gjør det helt frem til 'Jesu Kristi dag' - det vil si: dagen da Han kommerigjen for å hente sine'. Vi kan bli fortvilet, vi kan bli redde, men det Herren har begynt på i våre liv, se det, det vil Han fulllføre og så henter Han oss hjem! 

Årsaken til dette utdyper apostelen Paulus i Filipperbrevet kap.2,13: 'For Gud er den som virker i dllere både å ville og å virke til hans behag.' 

Gud har en egen evne til å bevare sine! Judas hilser de som 'er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus' (Jud v.1). Hvordan det skjer? Det er opp til Gud. Det er Hans oppgave. Han er den som fullfører det Han har påbegynt. Han er pottemakeren som gjør leirkrukken ferdig. Av og til må Han begynne på nytt igjen, men Han vraker den ikke. Han former og danner den til Han er ferdig. Vi blir 'berget i havn' selv om seilasen kan være stormfull. Ingen kan rive noen ut av Fars hender, sier Jesus: 'Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem , er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.' (Joh.10,28-29)

Som Emilia Lindberg synger: 'Han er med meg på høyden, Han skal være med deg i dalen, så om motgang deg møter , da vil Han deg hjelpe, din Gud, for den Gud som finnes i medgang , Han er den samme i motgang, dag eller natt, ja det er samme Gud'. 

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 5

Apostelen Paulus er full av takknemlighet når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi. Da er det helt naturlig at også hans bønner er fulle av takksigelser. Det er lett for at bønnene våre blir fulle av 'akk' i stedet for 'takk'. Derfor er det mye visdom i å finne noe å takke for, og for Paulus var ikke det vanskelig når det kom til vennene i Filippi. Hver gang han tenkte på dem, skriver han, takket han Gud for dem! 

"Alltid når jeg ber for dere, gjør jeg min bønn for dere alle med glede." (Fil 1,4)

Ikke bare for noen, men for alle. Det finnes alltid noe i hvert eneste menneske som man kan takke Gud for. Det gjelder å finne det. Det er så lett å fokusere på det negative. Så let etter noe du kan takke for og velsigne selv de menneskene som synes vriene og vanskelige. Takksigelse gjør det mye vanskeligere å manipulere når vi ber.                                                                                                                             

Men dette med takksigelse er ikke så enkelt som det høres ut som! Vi er jo så ivrige etter å be for ting, at det å takke er vanskeligere. Jeg har prøvd med en 'takksigelses-stund' på noen av mine bønneseminarer som jeg har holdt i ulike menigheter. Etter å ha bedt for ulike ting, så har vi avsatt tid til til at vi bare skal takke og ikke komme frem med bønnebegjæringer til Herren. Det går bra noen få minutter, men så skjer det som ikke skulle skje: under takksigelsesstunden er det noen som begynner å be for et eller annet. Ikke det at det er noe galt i å komme frem med våre bønnebegjæringer for Gud, men tiden var jo avsatt til å takke! Kanskje må vi øve oss i å takke, for jo mer vi takker, jo mer blir takksigelsen en del av bønnespråket vårt. 

Det andre apostelen Paulus holder frem er gleden han har når han minnes filipperne: "Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn med glede." (Fil 1,4)

Takknemlighet skaper glede! "Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene." (Ord 17,22) og "Et glad hjerte gjør ansiktet lyst, men hjertesorg bryter ånden ned." (Ord 15,13) Jo mer vi takker, jo gladere blir vi.

Hva er det Paulus takker for og gleder seg over når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi? Det er først og fremst dette: "For fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet." (Fil 1,5) Det er dette som virkelig betyr noe: arbeidet for evangeliet. 'Evangelion' er et gresk ord som betyr: 'gode nyheter'. Gode nyheter om hva da? Om Guds rike, De gode nyhetene apostlene forkynte, alle som en, var de gode nyhetene om Guds rike. Den kristne forsamlingen i Filippi brukte all sin tid og alle sine ressurser på å spre de gode nyhetene om Guds rike. Dette Riket var diamentralt motsatt av det romersk imperiet, og hadde helt andre verdier og lover.

fortsettes 

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 9

En ny morgen rant opp over byen Filippi, og den klare, greske solen lyste fra en.  blå hvelving over den lille byen. Solstrålene smatt inn gjennom rifter i fengselsmuren og kastet sitt milde lys ned i fengslets fangehull. I fangevokterens hus  stelte var det stor glede denne dagen. Frelse var kommet til hans hus. Den romerske fangevokteren og de so hørte til ham hadde blitt nye skapninger i Kristus. Lovsangen fulgte over fra fengselet til fangevokterens hjem! Den nyvunne frelsen i Kristus, og gleden over å være døpt til Hans død og oppreist til et nytt liv må ha vært til å ta og føle på.

Arrestasjonen av Paulus og Silas skulle vise seg å være ytterst problematisk for myndighetene, da det går opp for dem at de har arrestert, mishandlet og fengslet romerske borgere. Romerske borgere hadde rettigheter, rettigheter myndighetene i dette tilfellet hadde krenket. 

Borgerskap i Romerriket var et privilegium som ble gitt til individer som levde innenfor en gitt sone. I utgangspinktet gjaldt disse borgerettighetene bare byen Rom, men gjennom den såkalte Forbundsfellekrigen og gjennom visse reformer ble disse borgerettighetene utvidet. Mot slutten av keiserriket hadde alle som levde innenfor Romerrikets grenser borgerrettigheter. Slike rettigheter var en priviligert poltisk og juridisk status knyttet til alle frifødte enkeltindivider i henhold til lov, eiendom og styring avhengig av hvilken gruppe du tilhørte i det romerske samfunnet: 

Om du var mann hadde du omfattende privilegier og beskyttelse, men det som kanskje er oppsiktsvekkende sett med dagens øyne, er hvilke rettigheter kvinnene hadde i det romerske samfunnet. Vel og merke om du var en rik kvinne. Begrensninge var der. En kvinne kunne uansett ikke ha muligheten til å stemme eller inneha noen offentlig eller administrativ stilling, men om du var en rik kvinne kunne du delta i det offentlige liv ved å finansiere byggeprosjekter eller støtte religiøse festivler og seremonier eller andre kulturelle hendelser. Kvinner hadde oså rett til å eie eiendom, drive forretninger -her er purpurkremmersken Lydia et godt eksempel - og de kunne også oppløse ekteskap ved skillsmisse. 

Men det fantes også to andre grupper som hadde visse rettigheter i det romerske samfunnet. Det gjaldt slaver og de som ble omtalt som frimenn. Slaver ble sett på som en annens eiendom og manglet derfor personlih frihet og rettigheter, men over tid kunne de skaffe seg visse former for beskyttelse igølge romersk rett. En del slaver ble frie ved at de ble gitt status i testamentet ved sin eiers død, Så hadde du frimennene som var frigitte slaver. De ble ikke automatisk gitt statsbogerskap, men kunn få det etterhvert. 

Det var de romerske styresmaktene i Filippi, de romerske pretorene,som hadde latt Paulus og Silas hudstryke og kastet dem i fengsel. De hadde sikkert hørt om det som hadde skjedd i byens fengsel, og nå var de redde. De ville ha saken ute av verden så fort som mulig, før det ble bråk, siden de hadde krenket de tos bogerrettigheter. Lukas beskriver dette slik: "Da det nå var blitt dag, sendte styresmaktene bud med sine tjenere: Sett disse mennene fri" (Apg 16,35)

Men Paulus ville ikke at de lokale styresmaktene skulle slippe så lettvint unna! I det minste kunne de selv komme til fengselet og bi skjeden selv, uten å sende sine rettstjenere! Så skjedde: "Da kom de selv og godsnakket med dem. Da førte dem ut og bad dem dra bort fra byen." (v.39)

Slutt

Serien fortsetter med Apg 17.

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 8

Gud har sine måter å utfri sine på! "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Salme 34,20) I dette tilfellet bruker Han et jordskjelv. I Apg 12, hvor Lukas forteller om at Peter sitter fengslet, bruker Han en engel. Det er som hellighetsforkynneren Emil Gustafson synger: "O Herre, du veier i tusentalls har. Og hvilken du velger for meg. Får være det samme når du meg tar, til himmelen sammen med deg." En ting er i hvertfall sikkert: Når vi har med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede! 

Det er overnaturlig det som skjer i de mørke fangehullene i fengselet i Filippi. Jordskjelvet fikk alle lemker til å løsne på alle fangene, og bygningen raser samen uten at noen av fangene kommer til skade! Det er et helt spesielt inngrep fra Gud, som svar på bønn og lovprisning, synkronisert med selve jordskjelvet. Enda en gang ble Guds kraft åpenbart i Filippi og på europeisk jord! Dette er Europas apostoliske kristenarv! Det er noe å takke Gud for og tenke på i kommende trengselstider på vårt kontinent! Europas arv er en kristendom i tegn og med under. Jeg tror at relativt få er klar over at lovprisning i seg selv er det mektigste våpenet vi har i den åndelige krigføringen. Skriften sier at Gud troner på Israels lovsanger: "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." (Salme 22,4)  Djevelen kan ikke stå seg imot lovprisning til Gud.

Lovsangen til Paulus og Silas hørtes! Apgj 16,25 forteller oss at "alle fangene hørte på". Paulus og Silas var frimodige! De var ikke forsakte og stillfarne. De utnyttet situasjonen de var kommet oppi til bokstavelig å bringe lys inn i mørket. 

Vi lever i en tid med så mye hensynstagen. Vi er så redde for å provosere at vi blir tause. Men verken Paulus eller Silas skammet seg over evangeliet! De benyttet anledningen til å være vitner både med sine ord, toner og liv. I stedet for akk ble drt takk! Husk at vi alle har noen som 'hører på'. Hva forteller vi dem med livene våre? Hva er vi reklameplakater for? 

Kong Davids ord ble oppfylt i det som skjedde i fengselet i Filippi: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til min livs Gud." (Salme 42,9)

Den romerske fangevokteren ble vekket to ganger. Både bokstavelig og i overført betydning. Først av jordskjelvet, men jordskjelvet og det faktum at ingen ble skadet, fikk ham til å stille det aller viktigste spørsmålet et menneske kan stille: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Og svaret kommer krystallklart: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg 16,30) Jesus selv etterlot ingen tvil: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Det finnes bare en vei til Gud, og veien heter Jesus. Så svart/hvitt er kristen tro. Det finnes ingen alernativer. Apostelen Peter sier det slik: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12) Dette er den overleverte troen. Dette er sann apostolisk tro. Sier noen noe annet er det vranglære.

Vi merker oss ordene i vers 32: "Da talte de Herrens ord til dem og til som var i hans hus." Det er de som hører Herrens ord som senere samme dag blir døpt, jfr vers33. Ingen ble døpt som ikke selv hadde hørt Guds ord lagt ut. Dåpen kom som en konsekvens av at de hadde kommet til tro på Herren Jesus. De nye troende i Filippi ble døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til den gryende forsamlingen i byen. En romersk fangevokter hører med til førstegrøden av evangeliet på eutopeisk jord.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 7

 

Når jeg leser om apostelen Paulus og profeten Silas som blir hudstrøket og kastet inn i det innerste fangehullet og fikk føttene festet i en stokk, hvor de velger å synge lovsanger ved midnattstid, kommer jeg til å tenke på misjonæren Dean Denler. I 1960 ble han dignostisert med uhelbredelig kreft og var dødssyk. Ved en anledning fortalte han kona si, Ruth, at han en dag "ville prise Gud i all evighet," så la han til: "men det er bare her på jorda vi kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham i all smerte." 

Å lovprise Gud er et bevisst valg vi tar. 

"Det kan virke paradoksalt," skriver Henri Nouwen "men legedom og dans begynner med at vi ser alvorlig på det som forårsaker smerten vår." Så legger han til: For hvis vi prøver å gjemme deler av vår livshistorie fra Guds øyne og vår egen samvittighet, gjør vi oss til dommere over vår egen fortid. Vi begrenser den guddommelige nåden så den blir mindre enn vår egen frykt. Våre bestrebelser på å frikoble oss fra vår egen lidelse, ender med at vi frikobler lidelsen fra Guds lidelse for oss. Veien ut av våre smerter er å gå inn i dem og gjennom dem." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 6-7)

Lovprisning, vende blikket mot Herren, er en vei ut av smerten. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus noe som gjelder alle troende: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim, 3,12) Ikke 'kan', men 'SKAL'. Det er utfordrende! 

Paulus og Silas måtte betale en høy pris for sin troskap mot Kristus! Senere, nåt apostelen Paulus skriver brev til sine venner i Filippi, skriver han om Kristi lidelsessamfunn: "så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus: "Nå gleder jeg meg over mine lidelsr for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mittt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten." (Kol 1,24) 

Jesus ble hudstrøket eller flogget. "Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke." (Joh 19,1)  "For meg ble han pisket', sier Bernhard av Clairvaux og Augustin tilføyer: De båndene som bandt Jesu hender til hudstrykningsstokken, var hans kjærlighet til oss."                 

Hva betyr dette? Det er snakk om 'den romerske nihalede katt' - 'horrible flagellum' - 'den redselsfulle svepen'. Den hadde et kort skaft med en tykk, flettet lærsnert som delte seg i minst ni små remmer, hver med en blyklump i enden. Den forårsaket stor skade på kroppen. Det var med en Paulus og Silas ble mishandlet. Blodige og forslåtte ble de så satt i det innerste fangehullet med føttene i en stokk. Frarøvet sin frihet. Smertene må ha vært store. Likevel valgte de to å lovprise Gud. Det er som sagt et valg de tar. 

Menneskelig sett var situasjonen håpløs. Paulus og Silas var ikke bare fengslet, men de satt i den innerste cellen. Det fantes ikke en eneste synlig utvei for dem, men de var kommet til Europa med evangeliet, som ikke består av ord, men av kraft! "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

De visste og viste at det viktigste våpnet de hadde i den åndelige kampen var bønn og lovprisning!

"Rop med fryd for Herren dere rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige." (Salme 33,1)

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 4

Det jødiske samfunnet i Filippi var ikke stort. Det ser vi av det faktum at det ikke var en synagoge der. Men de hadde et bønnested ved en elv, hor en del kvinner kom sammen. På den tid krevdes det minst 10 jødiske menn for at de kunne ha en synagoge, og kanskje var det ikke så mange jødiske menn her? En av kvinnene som kom til denne bønnestedet for å feire sabbaten var en kvinne ved navn Lydia. Ved siden av sitt yrke beskrives hun av Lukas som "dyrket Gud etter jødenes tro." (Apg 16,14) Med andre ord var hun en hedning som var kommet til tro på Jahve - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Disse ble kalt 'gudfryktige'. Den typiske synagogeforsamlingen bestod av jøder, proselytter og gudfryktige. En proselytt var født som hedning, men hadde brutt med sin hedenske kultur og offisielt konvertert til jødedommen. Disse ble altså kalt proselytter for å kunne skjelne dem fra biologiske jøder. Så hadde man en tredje kategori: de gudfryktige. Det var hedninger som ennå ikke hadde tatt skrittet fullt ut, som blant annet innebar omskjærelse og å følge Moseloven, men som var grepet av jødenes Gud.

Slik var det med Lydia. 

Av yrke var hun 'purpurkremerske'. Det plasserer henne i samfunnets øvre skikt, i følge bibeleksegeten David W.J Gill. I følge hans bok:'Acts and the Urban Elites'  anser Gill Lydia for å være en forretningskvinne av internasjonlt format. Hun "solgte lukusklær eller eksotiske varer, som purpurfarge eller parfyme" og at hun var rik. Vi merker oss at Lukas nevner at hun hadde sitt eget hjem, for det er til dette hjemmet hun inviterer Paulus og hans apostoliske team. (jfr Apg 16,15) Siden det nevnes eksplisitt at dette var huset til Lydia, tyder det på at hun var enslig. Og det viser også hennes sosiale status. Hun eide sitt eget hus og det var stort nok til å huse Paulus og hans team. 

Paulus og vennene hans kommer i kontakt med disse bedende kvinnene. "Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen." (Apg 16,13) Dette viser jo det grensesprengende ved evangeliet. Her er det ingen forskjell på mann eller kvinne. Som Paulus skriver i brevet til de kristne forsamlingene i Galatia-området: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus." (Gal 3,28)

Herren "åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus", Apg 16,15.

Lydia, ja, ikke bare henne, men hele hennes hus kommer til tro. Vi merker oss at dette er en genuin omvendelse, ikke noe overfladisk her. Lukas legger vekt på at Lydia 'gav akt på det som ble talt'. og på bekjennelsen av sin tro blir Lydia døpt sammen med "de som hørte til hennes hus". Det skjedde sikkert i elven hvor de møttes, for etter dåpen ber hun Paulus og hans team hjem til seg.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 3

Observante lesere av Apostlenes gjerninger vil merke seg et lite, men dog så betydningsfullt 'vi' i Apg 16,10. Frem til nå har Lukas, som har skrevet Apostlenes gjerninger skrevet om 'han' og 'dem', men for første gangen i denne vår aller første kirkehistorie møter vi 'vi-formen'. Det er tydelig at legen, evangelisten og kirkehisorikeren Lukas, haar sluttet seg til det apostoliske teamet til Paulus i Troas. Hvorfor Lukas møter teamet akkurat her, får vi ikke vite. Det er mye vi ikke vet om Lukas. Han trer tilbake for den store fortellingen. 

Antagelig kjente Paulus Lukas fra oppholdet i menigheten i Antiokia. Når de nå tar båten fra Troas over til Samotrake og videre til Neapolis (Apg 16,11-12) er de fire mann ombord i båten på vei til Hellas

Kan det være at Lukas, som er lege, oppsøker Paulus i Troas fordi han har hørt om hans fobønnstjeneste blant de syke, og var interessert i å vite mer? Det er bare en tanke. 

"Derfra drog vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni ..." Lukas har sans for detaljer, både geografiske og historiske. Hva vet vi så om denne byen?

"Filippi, en by i Makedonia nær grensen mot Trakia, en dagsreise øst for Strymon. Den het opprinnelig Krenides (kildene), men fikk navnet Filippi etter Alexander den stores far, kong Filip. Han erobret den og grunnla den på nytt. År 167 f.Kr. kom Filippi under Romas velde, og i år 42 led Caesers morder nederlag i slaget ved Filippi. I tiden for Paulus's misjonsreiser var Filippi en romersk koloni som lå ved Via Egnatia, den viktige ferdselsåren mellom Østen og Vesten. Dens havneby var Neapolis. Ved en bielv til Strymon hadde den jødiske menigheten utenfor byen et bønnested. Makedonia var delt i fire distrikter, og Filippi var en av sitt områdes fornemste byer. Filippis innbyggere hadde av keiser Augustus fått meget store friheter og rettigheter, blant annet skattefrihet. Av Filippi står i vår tid bare ubetydelige ruiner igjen." (David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde 1975, side 271)

Gresktalende byer hadde ofte store jødiske befokkningsgrupper. Filippi hadde derimot en liten jødisk befolkning. Makedonia var styrt av romerne, men befolkningen var gresktalende. Som den misjonsstrategen Paulus var oppsøker han sine egne, og det er blant den jødiske gruppen i Filippi han henvender seg når han forsøker å skape et kontaktpunkt for evangeliets forkynnelse der i byen.

Nå foregriper jeg begivenhetene som skildres videre i kapittel 16, men jeg skal komme tilbake til begivenhetene. Det er bare et ørlite ord som foundrer meg og gjør meg spørrende. Som jeg sktrev skjer det et sceneskifte i vers 11 hvor Lukas begynner å skrive i 'vi-form'. Men så kommer vi til det siste verset i kapirrel 16. Da er vi plutselig tilbake til 'de-formen': "Så drog de videre." Kan det være at Lukas ble igjen i Filippi? 

Det siste stedet vi finner apostelteamet til Paulus - Silas, Timoteus og Lukas - er i huset til purpurkremersken Lydia, hvor de bodde. Men når de forlater Filippi, blir 'vi' plutselig til 'de'. Ble Lukas igjen? Når Paulus senere skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi nevner han en som kan omtaler på følgende måte: "med rette ble kalt Synzygus" (Fil 4,3) Navnet betyr 'medarbeider'. Er dette den samme som Lukas? Den anerkjente bibelfortolkeren F.F Bruce er av den oppfatningen i boken: F.F Bruce: Apostle of the heart set free, 1977, side 221.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 1

I dag starter jeg på et nytt bibelstudium. Denne gangen fra Apostlenes gjerninger kapittel 16. Takk til alle dere som ga gode tilbakemeldinger på det forrige, som tok for seg kapittel 19:

En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før en oppdager Den Hellige Ånds gjerninger. Apostlene lar seg lede av Ånden på overnaturlig vis, gjennom syner og drømmer og profetiske ord og åpenbaringer. Dette hører med til det normale kristenlivet, mens vi har gjort det normalt til noe unormalt og ekstraordinært! Det andre vi legger merke til er at apostlene lærte underveis - av sine feil! Det er en bratt læringskurve, men om vi skal lære å vandre i Ånden og gi oss ut på den veiløse veien i et for oss ukjent landsskap må vi våge å ta feil og gjøre feil. En kristen er et overgitt menneske, overgitt til Guds vilje. Vi ser dette eksemplifisert i Jesu ord til Peter: "Sannelig, sannligb sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekkke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." (Joh 21,18)

Vi kan legge planer, gode planer, som apostelen Paulus og profeten Silas gjør, når de legger ut på en reise "gjennom Syria og Kilikia" i den hensikt at de skulle "styrke menighetene der". Motivet var edelt, men Gud hadde andre planer. Apg 16,6 forteller oss: "De drog gjennom Frygiaog det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia" Er det mulig da, sier vi kanskje. Det er da vel ikke noe galt i å tale Guds ord? Nei, det blir aldri feil. Men dette er ikke Guds kairos-tid.

Tid, slik Gud ser den, er enten 'chrinos-tid', i betydningen 'klokkketid', klokka tikker og går. Men det finnes også et annet tidsbegrep, om det er 'kairos-tiden', sonm er 'Guds velnbehagelige tid', i forståelsen: 'Guds spesielle tid - nå'. Vi finner et godt eksempel på 'keiros-tiden' eller 'kairos-øyeblikket' i Gal 4,4: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn..." Dette var Guds plan, nøye planlagt, på ingen måte tilfeldig. En rekke ting måtte oppfylles først, og ting måtte legge seg til rette. 

Så leser videre: "Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov." (v.7)

Hvordan skjedde dette? Lukas gir oss ikke noe svar, men ut fra flere andre steder i Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene og de første kristne ledes gjeenom syner, drømmer og profetiske ord, så det er rimelig grunn til å tro at det som skjer her. 

Det er interessant å merke seg usikkerheten til apostlene på den ene siden, og villigheten til å lyde Herren i ett og alt. 

Det er viktig å være klar over at våre godt planlagte fremstøt iblant blir forhindret av Den Hellige Ånd, som i dette tilfellet, mens det i andre tilfeller kan være djevelen som står bak. Vi ser et eksempel på det siste i 1.Tess 2,18: "Derfor ville vi komme til dere igjen,. Jeg, Paulus, forsøkte både en  og to ganger, men Satan hindret oss." Det er bare et intimt samfunn med Den Hellige Ånd i bønn som kan avgjøre hva som er hva. 

Paulus, Silas og Timoteus snudde. De alød Åndens ledelse. I dette tilfellet dro de tilbake til Mysia. Slik er det! Vi må av og til snu, og dra tilbake. Det krever mot og det krever overgivelse. Kanskje slappet de av ved Bosporus-strendene? De snakket sikkert sammen om hva de nå skulle gjøre, og så kanskje for seg at de greske byene Nikea og Nikomedia ville være strategiske for nye menighetsplantinger. Derfor prøvde de å nå Bitynia - men Jesu Ånd ga dem ikke lov. For andre gang hadde de bommet på Guds ledelse! Når disse tre kunne det gir det trøst for alle oss andre som også har tatt feil av Guds ledelse, og kommer til å gjøre det mange ganger til. 

Det er takket være Den Hellige Ånds konkrete ledelse at Europa får del i evangelit. Det skjer på grunn av syn.

fortsettes