Å tjene Herren selv, del 2

 Jeg har en kjær venn som nå er hos Herren. En dag, etter at vi hadde en tid med bønn sammen, leste vi dette skriftstedet i Esekiel (44:9-26, 28, 31). Hun var veldig mye eldre enn meg, og hun sa til meg: "Min unge bror, det var tjue år siden jeg først studerte dette skriftstedet."

"Hvordan reagerte du på det?" spurte jeg.

Hun svarte: "Så snart jeg hadde lest den ferdig, lukket jeg Bibelen min, og knelte ned for Herren og ba: 'Herre, gjør meg til en som skal tjene deg, ikke for templet." Ber vi også den bønnen?

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om å tjene Gud eller tjene tempelet? Her er hva Ordet sier:

Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på min helligdom, da Israels barn gikk vill fra meg, de skal komme nær til meg for å gjøre tjeneste for mig. og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet, sier Herren Gud (Esekiel 44:15).

Betingelsene som er grunnleggende for all tjeneste som virkelig kan kalles tjeneste for Herren, er å nærme seg Ham og stå foran ham. Men hvor vanskelig vi ofte synes det er å trekke oss inn i hans nærhet! Vi krymper bort fra ensomheten, og selv når vi løsner oss fysisk, fortsetter tankene våre å vandre omkring. Mange av oss kan ha glede av å jobbe blant mennesker, men hvor mange av oss kan nærme oss (Gud i Det Aller Helligste? Likevel er det bare når vi nærmer oss Ham at vi kan tjene Ham.

Å komme inn i Guds nærhet og knele for ham i en time krever all den styrke vi har. Vi må trenge oss på! Men alle som tjener Herren vet hvor dyrebare slike tider er, det søte det er å våkne ved midnatt og tilbringe en time i bønn, eller å våkne veldig tidlig om morgenen og stå opp for en times bønn før nattens siste søvn.

Med mindre vi virkelig vet hva det er å nærme oss Gud, kan vi ikke vite hva det er å tjene ham. Det er umulig å stå langt unna og fortsatt tjene Ham. Vi kan ikke tjene ham på avstand. Det er bare ett sted hvor tjeneste for Ham er mulig, og det er i det hellige. I den ytre forgården nærmer du deg folket; i det hellige nærmer du deg Herren.

Skriftavsnittet vi har sitert understreker ikke bare vårt behov for å nærme oss Gud; det taler også om å stå foran ham for å tjene. I dag ønsker vi alltid å gå videre; vi kan ikke stå stille. Det er så mange ting som krever vår oppmerksomhet at vi hele tiden er på farten. Vi kan ikke stoppe et øyeblikk.

Men en åndelig person vet å stå stille. Han kan stå foran Gud til Gud gjør sin vilje kjent. Han kan stå og vente på ordre. Dette må dere som er ledere vurdere spesielt. Kan du bli overtalt til å stoppe og ikke bevege deg på en liten stund? Det er det som refereres til her: «stå og tjene meg». Mener du ikke at en tjener bør avvente sin herres ordre før han søker å tjene ham? Formodningens synd.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 10

Når Elia bygget opp igjen alteret på Karmel som var revet ned, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud. Elia visste, at kong Akab hadde gjort mer for å få Gud vred enn noen annen før ham: "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var for lite at han vandret i Jeroboams, Nebads sønns synder, tok han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al til kone, og ga seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham. Han reiste et alter for Ba'al i det Ba'al-templet han hadde bygd i Samaria. Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham." (1.Kong 16,29-33) 

Alteret var i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer hadde blitt båret fram for Israels skyld. Elia bygget opp igjen alteret og ofret syndofferet for å vende Guds vrede bort fra folket. Når han ba om ild, så visste han, at Guds hellighet er som en fortærende ild: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29) Det må heller ikke vi glemme som lever i dag hvor mesteparten av hellighetsforkynnelsen har forstummet. Ilden, som falt på Karmel, var ikke en ufarlig åpenbaring av Guds herlighet. Guds hellighetsild kan både skape glede blant folket, fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe dem som var under Guds dom. Det hadde hendt tidligere i Israels historie: "Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem. Så steg han ned, etter at han hadde ofret syndeofferet og brennofferet og fredsofferet. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt. Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem og de døde for Herrens åsyn." (3.Mos 9,22-24 og 10,1-2)

Den som skal utføre en Elia-tjeneste må forstå at Gud kan bli vred. Vi har fått en forkynnelse i dag som utelukker at Gud kan bli vred i Den nye pakt, men det stemmer ikke med Guds ord. I Romerbrevet skriver apostelen Paulus følgende: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet."(Rom 1,18) Han gjentar det samme når han skriver til forsamlingen i Efesos: "Også dere har han gjort levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3) Vi ser av disse to skriftstedene at Guds vrede er reell, og at alle mennesker er "vredens barn", før de omvender seg og blir frelst. Da blir de Guds barn.

Det er her forbønnstjenesten kommer inn, for å vende Guds vrede bort fra folket. Den skal vi se nærmere på i neste artikkel.

fortsettes
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 9

 For noen år siden vakte det aldri så lite reaksjoner at noen forbedere dro til grensen mellom Norge og Russland for å be om beskyttelse for Norges grenser og den kristelige dagspressen skrev artikler hvor det ble problematisert at noen hadde båret fram profetiske budskap om at Russland ville angripe Norge. Det ble advart mot åndelig overspenthet og krigshysteri. I dag har disse stemmene stilnet, og mange ser behovet for å be for Norge og vårt lands grenser. Og dette gjelder ikke bare Norge, men Gud vekker sitt bedende folk til å ta større samfunnsoppdrag. Dette skjer samtidig med at verden blir stadig mer globalistisk. Det arbeides for en verdensøkonomi og en verdensregjering. 

En slik verdensregjering uten Kristus kommer til å være som et villdyr med alle tidligere diktatorers sammenlagte villdyrsnatur i seg. Denne verdensregjeringen kommer til å lede verden vill og ut i kaos og undergang. Til beskyttelse mot det antikristelige verdenssamfunnet har Gud satt nasjonenes grenser. I følge Apg 17,26-27 har Gud skapt folkene og fastsatt de nasjonale grensene mellom dem: "Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss." 

Byggingen av Babels tårn var den første tendensen i historien til et verdensrike bygget av menneskers egne evner og styrke, der Gud var utestengt. For å forhindre det antikristelige verdensriket ga Gud folket ulike språk og spredte dem ut over jorden. Du kan lese om dette i 1.Mos 11,1-9. Da Gud delte opp jordens innbyggere i nasjoner med bestemte grenser var det for å beskytte oss mot en verdensregjering uten Gud. Derfor bør kristne være ekstra oppmerksomme når det i vår tid snakkes om den sterke mann og om en verdensregjering. 

Troløshet kommer til å være et av tegnene på at vi lever i den siste tiden før Jesu gjenkomst. Troløsheten er rettet mot familien og nasjonen, og troløsheten kommer framfor alt til å bære preg av at nasjonenes ledere selger nasjonens interesser til multinasjonale banker og selskaper, som arbeider for den antikristelige maktovertagelsen. I en tid som denne reiser Gud opp forbedere og nasjonale forbønnstjenester som en motvekt mot mørkets rike. Det har gått ut et kall, fra Guds trone, om å ta forbønnsansvar for Norge og Norges grenser. Det gledelige er at stadig flere følger det kallet. Lik profeten Elia har de fått en tjeneste om å være forløpere for Jesu gjenkomst.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 8

 Alle profeter er forbedere, men ikke alle forbedere er profeter! Profetene i Det gamle testamente hadde et ansvar for nasjonen. Det ser vi tydelig i livet til profeten Elia. Det gjorde ham til en forbeder for nasjonen: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jak 5,17-18) Forbederens rolle når det gjelder å be for nasjonen, er tydelig beskrevet i 2.Krøn 7,13-15: "Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt ved mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg, fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke seg den bønn som stiger opp fra dette stedet." En Ny testamentlig parallell er 1.Tim 2,1-3: "Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser." 

Profeten Elia kjempet mot nasjonens åndelige fiender. I sin ånd registrerte han folkets åndelige tilstand. Han var en vekter, som slo alarm overfor farene: "Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø! - og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel." (Esek 33,7-9) 

På Karmel var Elia en veiviser for folket. Han kalte dem til omvendelse og han var som en hel forsvarsarme for nasjonen: "Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere!" (2.Kong 2,12)

Elia var Guds talsmann og fikk si et: "Så sier Herren", til både folket og dets ledere. Hans ansvar for nasjonen førte ham fram for nasjonens ledere. Han bar fram veiledning, advarsel og dom til kongene. Kunne han ikke nå dem personlig, skrev han brev og sendte bud etter dem. Han avsatte og innsatte konger og felte dommer over dem. På fjellet Horeb fikk han oppdraget om å gå og salve to personer til konger: "Da sa Herren til ham: Gå tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus. Gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria! Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted." (2.Kong 19,15-17) Disse to kongene fikk i oppdrag og utføre dommen over Jesabels og Ahabs hus. 

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 7

 Jeg liker så godt ordet 'gjenopprettelse'. Endens tid er også gjenopprettelsens tid: "...og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apg 3, 20-21) Det er viktig å løfte fram dette perspektivet i en mørk tid som vår. Midt i kaoset har Herren lovet tider med fornyelse og trøst, og det skjer i den tiden som går forut for Jesu gjenkomst. 

Profeten Elia hadde gjenopprettelsens tjeneste, og om ham sier Jesus: "Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand." (Matt 17,11) Gjenopprettelsens tider finner sted som en forberedelse på Jesu gjenkomst. Jeg tror at Elia er en mennesketype, som vil fremstå som en motvekt mot den antikristelige mennesketype - lovløshetens menneske, fortapelsens sønn: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn." (2.Tess 2,3)

For å bedre kunne forstå behovet for gjenopprettelse, må vi forstå hvordan den onde opererer. Apostelen Paulus avslørte den ondes planer på følgende måte: "Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal dere aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?" (Apg 13,10) Om Herrens veier heter det hos profeten Hosea: "Hvem er vis, så han skjønner dette, forstandig, så han merker seg det? For Herrens veier er rette. De rettferdige ferdes på dem, men overtrederne snubler der." (Hos 14,10) Djevelen er en mester i å forvrenge Herrens rette veier. Når apostelen Peter taler til den store forsamlingen på pinsedagen, sier han: "La dere frelse fra denne vrange slekt." (Apg 2,40) Dette ordet kan også oversettes 'vrangsnudde slekt'. 

Fra begynnelsen av var veien rett. Gud har en rett vei for alle mennesker. Vi er alle skapt i Guds bilde, men det varte ikke lenge, før Satan forvridde Guds avbilde til ugjenkjennelighet. Gud hadde også en rett vei for familien og slekten, men tenk hvordan Satan har lykkes med å forvrenge det som Gud hadde opprinnelig tenkt for familien. Satan har også forvrengt Guds rette veier for forsamlingen. Det begynte så bra på pinsedagen, men når de kommer til de syv forsamlingene i Lille-Asia, er det bare to, som får helt godkjent. I to forsamlinger, Sardes og Laodikea, hadde den onde lykkes med å forvrenge det meste.

Elia-tjenesten er gjenopprettelsens tjeneste. Dette ser vi klart og tydelig hos profeten Jesaja: "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens håns har fått dobbelt for alle sine synder. Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal sammen se at Herrens munn har talt." (Jes 40,1-5) Dette ordet brukes om døperen Johannes, som gjorde en Elia-tjeneste. Han gjorde Herrens veier rette gjennom sin sterke hellighets-og omvendelsesforkynnelse, før Jesus trådte fram første gangen.

Nå, ved Jesu gjenkomst, har vi behov for en tjeneste, som oppfyller ordene til profeten Jesaja om å bane veien for Jesu gjenkomst. Gjenopprettelse er å gjøre rett det som er kroket, og føre tilbake det som trenger gjenopprettelse tilbake til Guds opprinnelige plan.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 5

 Har du noen gang undret deg over hvordan Herren trener sine tjenere for de harde og tøffe oppgavene som ligger foran dem? Det kan synes som om Guds profeter trer plutselig fram på scenen, men det er bare tilsynelatende. Bak profetrøster som Amos, Jesaja og Elia, ligger det år av forberedelser. Vi finner et godt eksempel på dette i livet til profeten Elia: "Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med..." (1.Kong 17,1) Elia hadde tilbragt år av forberedelse i Herrens fortrolige råd. Det er den skjulte treningstiden som gjelder, før man trer fram med det budskapet Herren har gitt oss. Vi må først høre Gud tale, før vi åpner vår munn. Innen profetene i Det gamle testamente trådte fram, hørte de Herren brøle som en løve: "Herren skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem." (Amos 1,2) Kjell Sjöberg forteller om en hollandsk forkynner, som i en åpenbaring hørte Herren si: 'Min Ånd brøler etter profeten Elia.' I dag ser Gud etter følgende: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." (Esek 22,30)  

Profeten Elia står foran den onde kongen Akab. De er motpoler. Kong Akab var en mann, som har gjort mer for å påkalle Herrens vrede, enn noen annen før ham, 1.Kong 16,30-34 og 21,25. Vi kan gjerne kalle ham et 'anti-gudsmenneske'. som har gitt seg helt i avgudenes tjeneste. Akab er frafallets menneske. Elia er det gjenopprettede gudsmenneske.

Når det frafallne anti-gudsmennesket trer fram, strever hele skapningen etter likevekt, etter at det gjnopprettede gudsmennesket skal stå fram. Det er derfor Elia trer fram i den aller mørkeste tiden, en antikristelig tid.

Gjenopprettelse som begrep i Bibelen, betyr å tilbakeføre alt til sin opprinnelige skikk, slik som Gud hadde gjort det fra begynnelsen av. 

1. Elia har et gjenopprettet gudsforhold. Han vet, at han er Herrens tjener. Han kjenner Herren og hans vilje. 

2. Elia opptrer som Herrens representant. Han har fått autoritet fra Herrem.

3. Elia råder over skapelsen gjennom bønn. Han ber og regnet stanser opp. Han ber igjen, og det regner. Denne rettighet ga også Gud til det første mennesket: "Og Gud velsignet det og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden." (1.Mos 1,28)

4. Elia har et gjenopprettet bønneliv. Han uttaler i sin bønn det som Herren senere utfører. Når han ber, så er Herrens ord i hans munn, 1.Kong 17,21-24. Elia gikk inn i et ansvar for sin nasjon i sin bønn. Når han ba om at det ikke skulle regne på tre år og seks måneder, så var det en bønn, som gjaldt hele nasjonen. Han utfordret hele den antikristelig staten med et gudstegn for å føre folket fram til det avgjørende veiskillet.

5. Elia var utrustet med åndelige gaver. Han har kraftgjerningenes gave og den profetiske gaven. Som gjenopprettede mennesker er vi et tempel for Den Hellige Ånd, og Åndens gaver skal virke gjennom oss.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 2

Metodisten, professor emeritus Howard Snyders, har i sin bok 'Community of the King' gitt oss fire kjennetegn på den profetiske forsamlingen. 

1. Forsamlingen er profetisk, når den skaper og opprettholder en forsonet og forsonende fellesskap av troende: 2.Kor 5,16-21; Kol 2,1-23 og Ef 2,1-22.

All splittelse må ses på som synd og verdslighet, jfr. 1.Kor 3,3-4. I den lokale forsamlingen må forsoningen være mer enn en teori og en usynlig, åndelig foreteelse. Forsoningen må være virkelig og synlig ved at alle kløfter mellom mennesker avhengig av etnisitet, økonomi og elitetenkning blir utfordret bibelsk. Forsamlingen skal hjelpe til med å forsone ektefeller, barn og foreldre, ansatte og sjefer hvor som helst det er disharmoni i relasjoner. Men først og fremst skal forsamlingen være en demonstrasjon av forsoning i sitt eget fellesskap.

2. Forsamlingen er profetisk når den gjenkjenner og utpeker den virkelige fienden: Matt 10,28; Luk 12,4-5; Ef 6,12; Rom 8,38-39; 1.Kor 15,26 og Åp 20,2.

Forsamlingen har selv gått seg vill ved å ta stilling i konflikter uten å gjenkjenne hvem som er den virkelige fienden. Om forsamlingen aksepterer satans falske definisjoner av fienden, så aksepterer den også satans taktikk. Forsamlingen må definere den virkelige fienden i åndeverdenen, som ligger bakom den synlige fienden.

3. Forsamlingen er profetisk, når den fornekter verdens definisjon av makt og utøvelse av makt: Matt 20,20-28; Matt 23,1-12; Mark 9,35-37; Luk 9,46-48; Luk 22,24-27; Joh 13,12-17; Fil 2, 1-11 og 1.Kor 1,18-31.

I forsamlingen får ikke makt være et spørsmål om posisjon, hierarki eller høye titler, men i stedet er det et spørsmål om funksjon og tjeneste. Storheten hos en kristen har ingenting med status, grader eller rykte å gjøre, men hvordan han eller hun fungerer som tjenere. 

4. Forsamlingen er profetisk når den arbeider for rettferdighet i samfunnet: Salme 82,1-4; Amos 5,21-24; Luk 3,10-14; Luk 4,18-21; Matt 11,4-6 og Ef 5,11.

Kristne har et særskilt ansvar for de fattige og undertrykte. Hvordan man behandler de fattige, de undertrykte og de utslåtte og de som ikke har noen sosial og politisk makt er en test på hvor rettferdig et samfunn eller et politisk system er. Derfor er det også en test på forsamlingens rettferdighetsbegrep.

fortsettes
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 1

 Den siste tiden har jeg tenkt så mye på han som ble kalt, 'Gutteprofeten' fra Kara Kala i den russiske delen av Armenia. Det er Demos Shakarian, grunnleggeren av Full Gospel Businessmen International, som forteller om ham. Han var bare en liten gutt da Herren begynte å fortelle ham om en forfølgelse som skulle komme mot de kristne i hjembyen hans, Kara Kala. Gutteprofeten forutså en tragedie, da hundretusentalls skulle bli drept. Gutteprofeten oppfordret dem til å gjøre seg rede til å flykte en dag. I et syn hadde han sett et kart som viste flyktruten - den sluttet på østkysten av USA. Men de skulle fortsette til det nye landets vestkyst. Der skulle Gud velsigne dem og gi dem framgang.

Femti år senere fikk gutteprofeten, som nå var blitt voksen tilkjennegi, at nå var tiden inne, da synet han hadde sett skulle gå i oppfyllelse. Armenerne fikk beskjed: "Flykt til Amerika! Alle som blir igjen vil bli drept." En gruppe pinsevenn-familier lyttet til den profetiske tiltalen, og valgte å handle på den. Året 1914 begynte en forferdelig skrekkperiode for det armenske folket, da to tredjedeler ble drept. Over en millionmennesker ble drept, deriblant alle kristne fra byen Kara Kala. De hadde fått den profetiske advarselen, men valgte å overse den. Demos Shakarians farfar solgte gården sin i 1905. Han valgte å lytte til det profetiske budskapet, og på den måten reddet han familien sin. 

Åndens tid, som er nå, kommer til å være profetisk, fordi så mye av profetiske i Guds ord kommer til å gå i oppfyllelse. Derfor må Guds forsamling i endens tid bli profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. I oppbruddstider blir profetrøstene ekstra viktige, og i den profetiske forsamlingen ligger Guds plan for å overleve i vanskelige tider. 

Når det gjelder Krist sanne forsamling, den forsamlingen som holder fast ved Guds ord, har Jesus gitt et løfte:..."Jeg vil bygge min menighet, OG DØDSRIKETS PORTER SKAL IKKE FÅ MAKT OVER DEN." (Matt 16,18)

Derfor tror jeg på en gjenopprettet og seirende forsamling i endens tid, og jeg tror på profettjenestens gjenopprettelse. 

"Den profetiske forsamlingen studerer og gransker det profetiske ordet for å kunne orientere seg i den dystre villmarken, som den nå værende tidsalder utgjør, og for å ha målet om Guds rike klart i sikte," sier hele Nordens 'bønneapostel', Kjell Sjöberg. Og apostelen Peter skriver: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter." (2.Pet 1,19)

fortsettes

Tanker en pinseaften 2024

 

"Menigheten er hjelpeløs uten Åndens nærvær og kraft. Menigheten har aldri tidligere talt så mye om seg selv og sine problemer. Dette er alltid et dårlig tegn. Lysten til å snakke om virksomheten tiltar i samme grad som kraften avtar. Det blir flere konferanser og diskusjoner når virksomheten mislykkes. Problemene kommer av at man mislykkes.

Man har ikke noe behov av å diskutere problemet så lenge man når dem. Det er ikke noe problem med tomme kirker så lenge kirkene er fulle. Man har ingen bønnemøteproblemer så lenge bønnemøtene pulserer av liv og tilfredsstiller hjertets og livets mange behov. Om selve tiltrekningskraften savnes, er det ingenting som trekker. Det er ingen ide å innby til middag om det ikke er noe å spise...

Menigheten har mistet autoritetens kjennetegn, visdommens hemmelighet og kraftens gave på grunn av at en hardnakket har forsømt og tilsidesatt Den Hellige Ånd. Kraftløshet og nederlag er uunngåelig fakta når men søker å erstatte Guds Ånds nærvær og kraft med verdslig visdom og verdslige resultater."

- Samuel Chadwick: Pinseliv og pinsekraft. Filadelfiaforlaget 1971, side 10-11

Mysteriene som ble åpenbart, del 5: Menighetens bortrykkelse

 "Vi skal alle dø, sier vi. Det er det eneste sikre!" Som om det var slik for absolutt alle. Men slik er det ikke! "Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal reist opp uforhengelige, og vi skal bli forvandlet." (1.Kor 15,51-52) Så om vi lever da bortrykkelsen finner sted, skal vi ikke dø først. Det eneste vi har til felles med alle Guds barn, er at kroppen vår skal forvandles! Det er det eneste sikre! Sikrere enn døden.

Dette, sier Paulus, er et mysterium, og det er ikke vanskelig å være enig med ham i det! Det er vanskelig å gripe med forstanden. 

Apostelen Paulus er inne på det samme i dert brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki: "Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels rørst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1.Tess 4,16-17)

Hvilken dag bortrykkelsen av Guds menighet skal bli! 

Da Jesu venn, Lasarus, ble kalt ut av graven, "ropte Jesus med høy røst: Lasarus, kom ut!" (Joh 11,43) En dag kommer det et "bydende rop fra himmelen", Guds basun, skal lyde og Herren selv skal tømme gravene til alle de som er sovnet inn i Herren. I et øyeblikk skal de alle - både de døde og de som lever og tror på Herren når dette finner sted - forvandles, og de skal rykkes bort for å møte Herren. Bortrykkelsen av Guds menighet er noe annet enn Kristi gjenkomst, da Han skal sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, jfr Sak 14,4 og Apg 1,11. Det siste er Hans synlige gjenkomst. Ved bortrykkelsen er det bare de troende som møter Ham i skyen, jfr 1.Tess 4,17.

Hvordan kan dette kunne skje? Fil 3,21 gir oss svaret: "Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også  å legge alle ting under seg." 

Forløsningens dag som finner sted ved bortrykkelsen av menigheten vil også være seierens eller triumfens dag! Døden er beseiret! "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus."  (1.Kor 15,57)

Menighetens bortrykkelse kan summeres opp med Jesu ord i Joh 17,24: "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt."

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 3

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter kaller keiserhovedstaden 'Babylon', og den kristne forsamlingen der for "menigheten i Babylon", jfr 1.Pet 5,13. I dette ondskapens mørke fantes det et lys! Og lyset skinte mangge steder i Imperiet. Det begynte med 12 disipler, som ble 3000 og så 5000. Kirkehistorikere regner med at det ca år 100 fantes omkring 200.000 kristne i Romerriket. I Rom var det kanskje drøyt 100 som fulgte Veien. (Kilde: Henry Ussing: Evangeliets sejersgang ud over jorden. Gads forlag, København 1924, side 13)  

Om enn den kristne forsamlingen ikke var stor, tatt i betraktning av at det bodde en million mennesker i keiserhovedstaden, skriver apostelen Paulus dette om dem: "Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro." (Rom 1,8) Kanskje delte de den samme overveldende utfordringen, de kristne i Romerriket, som jeg har hatt en tid nå, at det midt i keiserdyrkelsen, dekadensen, prostitusjonen, forfølgelsen, fantes noen som forkynte De gode nyhetene om Guds rike! Evangeliet var nådd like til keiserens hoff! Til menigheten i Filippi hilser Paulus "særlig til de som hører til keiserens hus." (Fil 4,22)

Medlemmene av disse små husmenighetene i Rom kaller apostelen for "Guds elskede, kalte og hellige" (Rom 1,7) Han skriver at han lengter etter å se dem, slik at han blant annet kan ta del i det han kaller "vår felles tro, deres og min." (Rom 1,12)

De første menighetene var frie, lokale forsamlinger, men utgjorde et ideelt udelelig fellesskap. De var relatert til hverandre, hjalp hverandre og en rekke felles oppgaver bandt dem sammen. Noe annet som bandt dem sammen var "vår felles tro", som er det samme som legen og den aller første kirkehistorikeren, Lukas, beskriver som "apostlenes lære" (Apg 2,42) Menigheten i Rom hadde ikke en egen tro, den var felles med alle de andre kristne forsamlingene. Den sto heller ikke i en særstilling over de andre lokale menighetene. Det skulle først skje mange år senere at Rom ble 'moderkirken'. 

Det er sannsynlig at selve 'moder-menigheten' i Jerusalem mer eller mindre kollapset og opphørte å eksisterte i år 62 e.Kr. Årsaken var at denne menighetens forstander, Herrens egen bror, Jakob, ble steinet og menigheten ble spredt for alle vinder. Tyngdepunktet flyttet seg fra Jerusalem til Antiokia og derfra til Rom. Ifølge Ireneus av Lyon (125-202) "har Peter og Paulus gitt kirken et fast fundament i Rom". i betydningen at moder-menigheten er overflyttet fra Jerusalem til Rom med sin biskops-myndighet. Dette skal ha funnet sted i årene 63-64, og nå er det Rom som har den fremste plassen fremfor de andre menighetene.  Det var også på denne måten at forstanderen menigheten i Rom, eller biskopen i Rom, gikk fra å være biskop til å bli pave. Slik var det ikke fra begynnelsen av. 

Utviklingen fra å være enn enkle husmenigheter med et lederskap bestående av en ledende eldste (forstander) med et eldsteråd, til en biskopstyrt kirke gikk svært fort. Allerede omkring år 96 e.Kr skrev Klemens, som da var blitt biskop i Rom, et brev til menigheten i Korint, at man i ett og alt bør være biskopen underdaning. (Kilde: Klemens første brev til korinterne)

Så kom forfølgelsene av de krisne. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios begynte det hele med keiser Nero. Eusebios siterer i sin kirkehistorie romeren Tertullianus som skriver: "Les deres historie! Der finner dere at Nero... var grusom mot alle, særskilt i Rom, og han var den første til å forfølge den kristne læren." (Kilde: Eusebios' kirkehistorie. Artos forlag 1999, side 76)

Det er ingen overdrivelse å si at etter keiser Nero fulgte den ene grusomme romerske keiseren etter den andre, og Kristi forsamling ble hardt prøvet og led mye. Så dukket keiser Konstantin. Med ham fulgte en enorm forandring av menigheten. Mer om det i neste og siste artikkel i denne serien.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 2

Blant de 3000 som ble frelst på pinsefestens dag i Jerusalem var det "tilreisende fra Roma" (Apg 2,10) Det er rimelig å anta at flere av disse dro tilbake til hjembyen og var blant de som grunnla den første husmenigheten i keiserhovedstaden. Takket være apostelens brev til husmenighetene i Rom kjenner vi navnene på flere av de som utgjorde Kristi kropp i dette Babylon, som apostelen Peter, omtaler byen som. Her finner vi Priskilla og Akvilas, som vi kjenner fra Apostlenes gjerninger som nære medarbeidere av apostelen Paulus, og menigheten som samles i deres hus. Her er Epenetus, som beskrives av Paulus som "Asias førstegrøde for Kristus", her er "Maria som har arbeidet meget for dere", her er Andronikus og Junias "mine slektninger og mine medfanger", her er Amplianus "min kjære venn i Herren", her er Apelles "den  prøvede i Kristus", bare for å nevne noen navn fra persongalleriet i Rom 16,1-16. Ta deg tid til å lese disse 16 versene, og tenk på personene som nevnes. Det er rent oppbyggelig i seg selv, ikke minst de beskrivelser Paulus gir av enkelte av dem.

Som jeg skrev i første del av denne artikkelserien er det rimelig å anta at det fantes Kristustroende i Rom allerede 15 år før apostelen Paulus skrev Romerbrevet omkring år 57. Syv eller åtte før Paulus skrev dette brevet, som av teologene regnes som det fremste av hans lærebrev, hadde keiser Klaudius, trolig i år 49 e.Kr, utvist en gruppe jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette. 

Ifølge Apg 18,2 hørte ekteparet Priskilla og Akvilas til de som ble utvist fra Rom. Etter att keiser Klaudis var død i år 54 fikk de utviste jødene vende tilbake. Når Paulus tre år senere skriver Romerbrevet syntes han å forutsette at det fantes en kristen forsamling i keiserhovedstaden, i akll hovedsak bestående av hednungekristne men med tydelige jødiske innslag. 

Disse kristne hadde ikke et stort kirkebygg å samles i med en stor menge troende. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde. Menigheten i Rom kom sammen i flere hjem, der mindre grupper kom sammen for bønn, undervisning og brødsbrytelse - som ellers over alt hvor de første menighetene var plantet rundt om i Romerriket. Likevel utgjorde de en kropp! Menigheten i Rom utgjorde kanskje 100 medlemmer i en by med en million innbyggere. Medlemmene kom fra ulik sosial bakgrunn. På slutten av Romerbrevet antydes det som skapte spenninger blant dem.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 1

Tanken om at det fantes en kristen forsamling i hovedstaden i det brutale keiserlige romerske imperiet, overvelder meg for tiden. Den var en ambassade for Guds rike, saltet og lyset i en verden av avgudsdyrkelse, hat, intriger, korrupsjon, dekadense, forfølgelse og rå maktutfoldelse fra keiseren selv og hans hoff. 

Kanskje var det i fattigkvarteret langs elva Tibern at brevet apostelen Paulus skrev til denne menigheten ble lest opp første gangen, i en av byens husmenigheter. I imperiets sentrum levde det mennesker som hadde gitt sin lojalitet til en annen herre enn keiseren, til Herren Jesus, grepet som de var av visjonen om et rike som ble styrt av en helt annen makt og av helt andre prinsipper enn keiserens. 

Apostelen Paulus  skriver Romerbrevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i en annen storby. Korint, omkring år 57, da han var på vei til Jerusalem med en pengegave til selve urforsamlingen, selve Moderkirken, som ble grunnlagt der. Hans hensikt var å vende vesterut, besøke Rom og derfra - på en fjerde misjonreise, til Spania. Hensikten var åpenbar: han ville ha Rom som en misjonsbase for videre misjonsfremstøt. På samme måte som han hadde hatt baser for sine apostoliske team i Antiokia, Korint og Efesos. Disse tre byene lå aldeles for langt øst for hans nye planer. 

Hva vet vi så om bakgrunnen for den første kristne forsamlingen i Rom, og hvilken betydning hadde det at det fantes en kristen forsamling akkurat der, den byen som apostelen Peter kaller 'menigheten i Babylon"? (jfr 1.Pet 5,13)

Sannsynligvis hadde det eksistert en kristen i keiserhovedstaden i 15 år da apostelen Paulus skrev Romerbrevet. 

fortsettes

En linje av tiggere

Denne tirsdagen mintes vi 139-årsdagen for Eberhard Arnolds fødsel. På et møte i 1935 sa han:                                          

"Kristus ønsker å åpenbare seg i et kristent samfunn hvis medlemmer ikke lenger søker sin egen ære og sin egen storhet; Han ønsker å åpenbare seg i et kristent saamfunn hvor alle er små, alle er broderlige, alle er av den barnlige Ånd. Kristus ønsker å åpenbare seg i et kristent samfunn der den barnlige Ånd plasserer oss alle i en linje, alle i samme linje, en linje av tiggere. Uansett hvor et slikt kristent samfunn lever i den sanne Ånd, uten noe hykleri og uten noe religiøst oppvisning – uansett hvor et slikt kristent samfunn eksisterer hvis eneste mål er at Kristus åpenbarer seg, som vender seg til ham for alle ting – her gir demonene etter; her åpenbarer Kristus seg som den levende Ånd, og Gud åpenbarer seg selv. som den levende Gud."

Eberhard Arnold (bildet) var en tysk teolog, filosof og forfatter som levde i årene 1883 til 1935. Han er grunnlegger av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen.

Kinesisk husmenighetsleder dømt til åtte års fengssel

(Ezhou, Hubei-provinsen – 15. februar 2022) Kinesiske myndigheter har arrestert fru Hao Zhiwei, pastoren i en husmenighet i Ezhou fordi hun nektet å slutte seg til den regjeringssanksjonerte tre-selv-kirken. Den 11. februar, etter mer enn to og et halvt års fengsel, dømte Echeng tingrett henne til 8 år etter siktelsen for "svindel". Hennes advokat Mr. Si Weijiang besøkte henne i fengselet, og hun bestemte seg for å anke.

Årsaken som ble oppgitt av regjeringen for arrestasjonen hennes var mistanke om 'svindel' fordi hun forkynte evangeliet og mottok tilbud uten godkjenning fra 'Komiteen for de protestantiske kirkenes tre-selv-patriotiske bevegelse' og 'Det kristne råd'. For advokat Si Weijiang var saken hennes sannsynligvis det første tilfellet der en husmenighetspastor ble siktet for «svindel.» Etter at hun ble arrestert, arresterte myndighetene flere husmenighetspastorer under samme siktelse. For eksempel eldste Zhang Chunlei fra Guiyang Renai reformerte kirke; Eldste Hao Ming og eldste Wu Jiannan fra Deyang Early Rain Qingcaodi Church. Den 28. november 2021 skrev eldste Li Yingqiang fra Chengdu Early Rain Covenant Church en artikkel med tittelen «Mine tre kommentarer til den kinesiske regjeringens bruk av «svindel»-anklager mot huskirkens predikanter og tilbud». Han skrev:

"Kinesiske husmenigheter mottar kollekter fra sine medlemmer og bruker pengene til å støtte predikanter økonomisk. Kollekter og kirkens støtte til forkynnere er nært knyttet til den kristne kirkes identitet og misjon."

Pastor Hao Zhiwei er 51 år gammel. Hun ble uteksaminert fra Zhongnan Teologiske Seminar i 2001. Fordi hun er en utmerket predikant, ansatte Egangqiao Church henne som sin predikant. Egangqiao Church er en tre-selv kirke i Ezhou. Fordi hun var uenig i måten Religious Affairs Bureau styrte kirken på, prøvde de å stoppe henne fra å forkynne. Hennes søknad om pastorgodkjennelse ble avslått i 2007. Da forbød de lokale myndighetene kirken, så kirken ble en husmenighet. Pastor Hao drev kirken i mer enn 18 år. I henhold til husmenighetstradisjonen inviterte kirken hennes tre pastorer til å ordinere henne som pastor i 2013. Hun oppmuntret også klassekameratene ved Zhongnan Teologiske Seminar til å skille seg fra tre-selv-kirkene.

Kilde: ChinaAid

Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 27

Det er Guds initiativ! "For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje." (Fil 2,13) Dette er et stort takkeemne! Når vi søker Herren, er det fordi Han har søkt oss først. Når vi ber, er det fordi Herren har lagt ned i djup lengsel i oss. Herren er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden.

Etter å ha sitert Kristus-hymnen og snakket om Guds initiativ blir apostelen Paulus svært direkte og ikke minst praktisk. Han skriver om hvordan filipperne kan utgjøre en forskjell i "midt i en vrang og fordervet slekt." (Fil 2,15) Denne måten å se verden og samtiden på er ikke ny for Paulus. Det samme gjør også apostlene Peter og Johannes. På pinsefestens dag i Jerusalem omtaler Peter i sin pinsepreken samtiden som "en vrang slekt" (Apg 2,40), mens Johannes skriver at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19) For å kunne forstå disse ordene bedre, er det viktig å forstå at Bibelen skiller mellom skaperverket og det vi kan kalle verdenssystemet. Skaperverket er "såre godt" (1.Mos 1,31 Rev 1930) eller "svært godt" (Bibelen Guds Ord Rev 2017), mens verdenssystemet har stått Gud imot helt siden Adam åpnet døren og lot det onde komme inn i Guds skaperorden.                                                      

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee omtaler dette forbilledlig slik: "Vi kan derfor si at det før fallet var det en jord, etter fallet kom det en 'verden', og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme. På samme måte som verden tilhører Satan, vil riket og kongedlømmet tilhøre vår Herre Jesus Kristus." (Watchman Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 14-15)

Kristi forsamling "skinner som et strålende lys i verden" (Fil 2,15). "Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

Derfor oppfordrer og oppmuntrer Paulus filipperne til å "gjøre alt uten klager og innvendinger" (v.14) - hvorfor? Fordi Kristus etterlot oss et eksempel, og Han var en tjener. "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus".

På hvilken måte skinner Kristi forsamling som et strålende lys i verden? Apostelen Paulus svarer på det spørsmålet i vers 16: "... på den måten at dere holder fram Livets Ord..." Det er ved å holde fram Guds ord uavkortet, sannferdig, uten å kompromisse at menigheten er salt og lys, og hindrer forråtnelse. Saltet mister sin kraft når Guds ord vannes ut og man tilpasser seg tidsånden. Her har dagens menighet mye å lære av urkirken. 

Kristi forsamling sammenlignes i Åpenbaringen med en lysestake av gull. Den er den strålende lys i verden så lenge den skinner, så lenge den lyser. Kompromisser den lyser den ikke mer. Da omhylles verden av et bekmørke.

fortsettes

Profetisk drøm: Sønderknuselsens kyss

Dette er et av de aller viktigste profetiske budskapene jeg har oversatt den siste tiden. Dette er et viktig budskap for vår tid, et 'nå'-ord. Merk dere bildet. Det er også profetisk. Taket er revet ned. Det er en åpen himmel over det sønderbrutte huset. Dette bildet har jeg valgt til å illustrere dette budskapet:

Jeg hadde en profetisk drøm for en tid siden hvor jeg dro til et stort stadion fullt av ungdom og unge voksne. De var samlet der for å søke veiledning, bekreftelse og oppmuntring fra Faderen. Da jeg så dem rope til Gud, så jeg lepper fra himmelen komme ned og kysse massene. Flytende honning gjennomvætet hele mengden som var samlet der.

Gud talte straks til meg i drømmen og sa: “Jeg kysser bruden min med sønderbrutthet i denne tiden. Dette er en meget dyrebar gave jeg gir henne. Religion har lært folket å gjemme seg og maskere sønderbrutthet, men der Min Ånd får lov til å bevege seg fritt, blir sønderbrutthet omfavnet og ønsket velkommen. Sønderbrutthet er alabastboksen som jeg er verdig til, og jeg ber denne neste generasjonen om å komme nå og legge seg ved føttene mine. Jeg ser mange pene alabastbokser, men ikke mange som har tillatt meg å knuse dem. ”

Da den flytende honningen begynte å tømmes over hele mengden som var samlet der, var mange på stadion synlig opprørte og begynte å vaske honningen av seg selv veldig raskt. Jeg spurte Den Hellige Ånd hva som skjedde da jeg følte enorm sorg komme over meg i drømmen. Han sa til meg, “Så mange i denne generasjonen søker forfremmelse og innflytelse, men de forstår ikke at stedet for guddommelig validering er i ørkenen, ikke på en plattform. De er klare til å stå opp og forkynne når jeg kaller dem til å lære å be og lede fra knærne. Vokt dere for stemmene i denne generasjonen som vil stryke menneskets kjødelighet ved å love berømmelse, rikdom og storhet. Se etter de som vil kalle denne generasjonen til lønnkammeret hvor jeg vil utruste dem med en ånd av sønderbrutthet og ydmykhet som aldri før. Jo høyere kall og nåde, desto djupere vil sønderknuselsen være. Til de som nekter kysset av sønderbrutthet, vil de vandre med menneskelig ambisjon og kalle det syn ovenfra, og de vil løpe og profetere når jeg ikke har talt til dem. ” 

Da jeg våknet opp fra denne profetiske drømmen, ble det veldig klart for meg gjennom bønn at Gud fremhevet to spesifikke grupper:

DEN FØRSTE GRUPPEN 

Den første gruppen var de som raskt ville vaske honningen av seg selv og avvise Guds kyss av sønderbrutthet. Ånden sa i drømmen: "Til de som nekter sønderbrutthetens kyss, de vil vandre med menneskelig ambisjon og kalle det syn ovenfra, og de vil løpe og profetere når jeg ikke har talt til dem." Han sa også: ”Så mange i denne generasjonen søker forfremmelse og innflytelse når jeg kaller dem til villmarken. Vokt dere for stemmene som lover berømmelse, rikdom og storhet. ”

Når Gud prøver å kysse denne generasjonen med sønderbrutthet, som ønsker å ta opp spørsmål om stolthet, egoistisk ambisjon og kjærlighet til plattformer og mikrofoner, vil det være stemmer som faktisk vil oppmuntre til dette bedraget. De vil love popularitet og storhet og føre mange på villspor. Vi må la Gud avsløre intensjonene og holdningene til så mange hjerter som søker en "tjeneste" når de mer enn noe annet skulle søke hengivenhet med Jesus.

DEN ANDRE GRUPPEN 

Den andre gruppen Den Hellige Ånd talte om i drømmen bringer stor glede i hjertet mitt! Gud reiser opp sønderbrutte mødre og fedre akkurat nå som vil føre denne unge generasjonen ut i villmarken og etablere sin identitet som den elskede adskilt fra all tjeneste! Gud kommer til å utruste disse sønnene og døtrene med en ånd av ydmykhet og sønderbrutthet som aldri før. Se etter gråtende budbringere som skal forløses over denne generasjonen som vil bære en spesiell salvelse for tårer og sønderbrutthet.

Vil vi tillate Faderen å kysse oss med sønderbrutthet i lønnkammeret, eller vil vi fortsette å idolisere plattformer og popularitet og falle i et stort bedrag i denne generasjonen?

Merket for evigheten

- Jeremiah Johnson/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 12

Det er en ting Paulus er frimodig å be om. Det er ikke om penger eller materiell støtte, men om forbønn. Han har bønnestøtte fra mange, deriblant den kristne forsamlingen i Filippi: "Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg." (Fil 1,19) 'Frelse' her i betydningen 'redning'. 

Vi feilvurderer både vår egen styrke og hvor utspekulert den onde og hans medhjelpere er om vi tror vi klarer oss uten bønnestøtte og bønnedekning. Det er igrunnen toppen av hybris - menneskets stolthet og uavhengighet av Gud. Da setter vi mer lit til vår menneskelige kløkt og kunnskap. Mangt et nederlag kommer som en konsekvens av manglende bønn og bønnestøtte. 

"Hva forsamlingen trenger i dag er ikke flere organisasjoner eller mer effektive metoder, men mennesker som Den Hellige Ånd kan bruke," skriver bønnegeneralen E.M Bounds (1835-1913) og legger til: "Disse menneskene må være brennende bønnemennesker. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom metoder, men gjennom mennesker. Han kommer ikke automatisk, og Han utøser ikke sin salvelse over planer, men over mennesker som ber." (E.M Bounds: Power Through Prayer. Moody Press, 1979, side 10)

Apostelen Paulus uttrykker noe av det samme om bønnens betydning overfor forsamlingen i Korint: "Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt." (2.Kor 1,11)

Jeg merker meg uttrykket: "komme oss til hjelp med bønn". 

Forbønnens tjeneste er den viktigste tjenesten i Kristi forsamling, og forbønnens tjeneste påvirker både den synlige og den usynlige verden. 

Det finnes et veldig interessant skriftavsnitt om bønnens betydning i 2.Korinterbrev. Til den kristne forsamlingen i Korint taler apostelen om de harde prøvelsene han og hans misjonsteam har vært igjennom. Vi finner dette i 2.Kor 1,8-11: "For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv,men på Gud, som oppvekker de døde. Han som utfridde oss fra en så stor død, og som fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss, når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er er gitt oss ved manges forbønn." Det er ikke "vanlig" bønn apostelen beskriver her. Dette er ikke en fortelling om at han har vært på en misjonsreise, og i den forbindelse har det vært noen som har bedt for dem. Det han forteller om er at det har pågått en åndelig strid i den himmelske verden for Paulus og hans reisefølge, som har krevd en annen form for bønn - bønn lik den Jesus taler om i Matt 11,12: "Og fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Det er sterke ord som brukes her: "trenge seg inn", "rive til seg". Dette er mennesker som har viet sine liv til forbønn, de har revet Guds rike til seg, og de overvinner helvetes porter, gjennom bønn. Det Paulus sier til forsamlingen i Korint er at da han var på denne prøvsomme og veldig farefulle misjonsreisen var det noen blant de troende i forsamlingen i Korint, som tok tak i en annen strid, en strid i bønn, som hadde direkte innvirkning på det som skjedde med de som deltok på misjonsreisen. De hjalp bokstavelig til med å hindre at Paulus og hans reisefølge døde! Hvordan kunne de gjøre det? Ved å stride i bønn! Ved å hjelpe. Ved å trenge seg inn i Himlenes rike og rive det til seg!

Paulus oppmuntret, ja formante ofte mennesker til å være i bønn, og stride i bønn. Hvem formaner folk til å be idag? Til den kristne forsamlingen i Rom skriver han: "Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, til at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min reise til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige..." (Rom 15,30-31)

Paulus møtte motstand, ofte kraftig motstand på grunn av sin forkynnelse. Det er tydelig ut fra dette skriftstedet at i Judea fantes det mennesker - ikke troende - som ikke ville ham vel. Derfor formaner han forsamlingen i Rom, ikke bare til å støtte ham i forbønn og nevne hans navn i sine bønner når de husket det, men KJEMPE sammen med ham i bønn. Da snakker vi om et annerledes stadium av bønn, - stridende bønn. Vi snakker om åndelig krigføring. Til de hellige i Kolossæ, forteller han om Epafras: "som er en av dere, en Kristi tjener, hilser dere, Han strider alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje." (Kol 4,12)

Epafras var en som stred i forbønn, han bedrev åndelig krigføring. Han tok på alvor den åndelige tilstanden som forsamlingen i Kolossæ var i, men nøyde seg ikke med å bare kartlegge den. Han gjorde noe med det! Han ba, han stred, han kjempet i bønn. Tenk hvor annerledes mye hadde vært i våre forsamlinger rundt om i dette landet, om vi hadde en del slike Epafras'er!

fortsettes