Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 4

Forfatteren Wes Howard-Brock har i en setning, som forøvrig også er tittelen på en bok han har skrevet, beskrevet det  jordskjelv av omveltninger som kom menigheten til del keiser Konstantin ble kirkens verdslige overhode: 'Empire Baptized', på norsk 'Et døpt imperium'. Boken har forøvrig den megetsigende undertittelen: 'How the Church embraced what Jesus rejected', på norsk: 'Hvordan Kirken omfavnet det Jesus avviste'. Det var akkurat det som skjedde! Den engelske biskopen B.F Westcost har sagt det så beskrivende om denne tiden: "Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen."

Eller for å sitere N.F.S Grundtvig, hentet fra hans verdenshistorie: "Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet som biskop Eusebios og millioner av kristne med ham haar tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte opphøyelse til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en djup 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre side gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest - Pontifex Maximus)."

Den svenske forfatteren og pinsevennen Sven Lidman må ha delt Grundtvigs syn på keiser Konstantins opphøyelse til å bli kirkens sekulære overhode, for Lidman skriver: "Den kristne bevegelse som begynte år 33 e.Kr på Golgata, fikk et spedalskhetsårallerede i de dager da keiser Konstantin grep fatt i kirken for gjennom denne å gjøre et forsøk på å redde statsmakten i ennå noen hundre år i et ellers ramponert og råttent politisk system. Han innledet på den måten en serie av åndelige utuktshandlinger, hvori Jesu brud sank ned til å bli en skjøge på den politiske markedsplass." (Kilde: Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 27) 

Kirken gikk fra å være brud, fri og ren til å bli en trellkvinne, bundet av og til et statsapparat. Keiser Konstantins forsøk på helt å legge kirken helt under sitt herredømme, førte Kristi kirke enda lenger bort fra dens opprinnelige stilling som salt og lys i verden, og som sannhetens støtte og grunnvoll. 

Det er for meg komplett uforståelig at keiser Konstantin av alle, av Den ortodokse kirke, regnes som en helgen på linje med Herrens hellige apostler. Faktum er at denne keiseren lot drepe sin egen svigerfar, Maximilian, sin svoger Licinius, som var keiser av Orientten, sønnen Crispus og sin andre hustru Fausta og nevøen Licinian. Først på dødsleiet lot han seg døpe. Det var keiser Konstantin som ga kirken Rom som gave. Han overloot den til pave Sylvester, da han forlot byen for å bygge opp Konstantinopel.

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 3

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter kaller keiserhovedstaden 'Babylon', og den kristne forsamlingen der for "menigheten i Babylon", jfr 1.Pet 5,13. I dette ondskapens mørke fantes det et lys! Og lyset skinte mangge steder i Imperiet. Det begynte med 12 disipler, som ble 3000 og så 5000. Kirkehistorikere regner med at det ca år 100 fantes omkring 200.000 kristne i Romerriket. I Rom var det kanskje drøyt 100 som fulgte Veien. (Kilde: Henry Ussing: Evangeliets sejersgang ud over jorden. Gads forlag, København 1924, side 13)  

Om enn den kristne forsamlingen ikke var stor, tatt i betraktning av at det bodde en million mennesker i keiserhovedstaden, skriver apostelen Paulus dette om dem: "Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro." (Rom 1,8) Kanskje delte de den samme overveldende utfordringen, de kristne i Romerriket, som jeg har hatt en tid nå, at det midt i keiserdyrkelsen, dekadensen, prostitusjonen, forfølgelsen, fantes noen som forkynte De gode nyhetene om Guds rike! Evangeliet var nådd like til keiserens hoff! Til menigheten i Filippi hilser Paulus "særlig til de som hører til keiserens hus." (Fil 4,22)

Medlemmene av disse små husmenighetene i Rom kaller apostelen for "Guds elskede, kalte og hellige" (Rom 1,7) Han skriver at han lengter etter å se dem, slik at han blant annet kan ta del i det han kaller "vår felles tro, deres og min." (Rom 1,12)

De første menighetene var frie, lokale forsamlinger, men utgjorde et ideelt udelelig fellesskap. De var relatert til hverandre, hjalp hverandre og en rekke felles oppgaver bandt dem sammen. Noe annet som bandt dem sammen var "vår felles tro", som er det samme som legen og den aller første kirkehistorikeren, Lukas, beskriver som "apostlenes lære" (Apg 2,42) Menigheten i Rom hadde ikke en egen tro, den var felles med alle de andre kristne forsamlingene. Den sto heller ikke i en særstilling over de andre lokale menighetene. Det skulle først skje mange år senere at Rom ble 'moderkirken'. 

Det er sannsynlig at selve 'moder-menigheten' i Jerusalem mer eller mindre kollapset og opphørte å eksisterte i år 62 e.Kr. Årsaken var at denne menighetens forstander, Herrens egen bror, Jakob, ble steinet og menigheten ble spredt for alle vinder. Tyngdepunktet flyttet seg fra Jerusalem til Antiokia og derfra til Rom. Ifølge Ireneus av Lyon (125-202) "har Peter og Paulus gitt kirken et fast fundament i Rom". i betydningen at moder-menigheten er overflyttet fra Jerusalem til Rom med sin biskops-myndighet. Dette skal ha funnet sted i årene 63-64, og nå er det Rom som har den fremste plassen fremfor de andre menighetene.  Det var også på denne måten at forstanderen menigheten i Rom, eller biskopen i Rom, gikk fra å være biskop til å bli pave. Slik var det ikke fra begynnelsen av. 

Utviklingen fra å være enn enkle husmenigheter med et lederskap bestående av en ledende eldste (forstander) med et eldsteråd, til en biskopstyrt kirke gikk svært fort. Allerede omkring år 96 e.Kr skrev Klemens, som da var blitt biskop i Rom, et brev til menigheten i Korint, at man i ett og alt bør være biskopen underdaning. (Kilde: Klemens første brev til korinterne)

Så kom forfølgelsene av de krisne. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios begynte det hele med keiser Nero. Eusebios siterer i sin kirkehistorie romeren Tertullianus som skriver: "Les deres historie! Der finner dere at Nero... var grusom mot alle, særskilt i Rom, og han var den første til å forfølge den kristne læren." (Kilde: Eusebios' kirkehistorie. Artos forlag 1999, side 76)

Det er ingen overdrivelse å si at etter keiser Nero fulgte den ene grusomme romerske keiseren etter den andre, og Kristi forsamling ble hardt prøvet og led mye. Så dukket keiser Konstantin. Med ham fulgte en enorm forandring av menigheten. Mer om det i neste og siste artikkel i denne serien.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 2

Blant de 3000 som ble frelst på pinsefestens dag i Jerusalem var det "tilreisende fra Roma" (Apg 2,10) Det er rimelig å anta at flere av disse dro tilbake til hjembyen og var blant de som grunnla den første husmenigheten i keiserhovedstaden. Takket være apostelens brev til husmenighetene i Rom kjenner vi navnene på flere av de som utgjorde Kristi kropp i dette Babylon, som apostelen Peter, omtaler byen som. Her finner vi Priskilla og Akvilas, som vi kjenner fra Apostlenes gjerninger som nære medarbeidere av apostelen Paulus, og menigheten som samles i deres hus. Her er Epenetus, som beskrives av Paulus som "Asias førstegrøde for Kristus", her er "Maria som har arbeidet meget for dere", her er Andronikus og Junias "mine slektninger og mine medfanger", her er Amplianus "min kjære venn i Herren", her er Apelles "den  prøvede i Kristus", bare for å nevne noen navn fra persongalleriet i Rom 16,1-16. Ta deg tid til å lese disse 16 versene, og tenk på personene som nevnes. Det er rent oppbyggelig i seg selv, ikke minst de beskrivelser Paulus gir av enkelte av dem.

Som jeg skrev i første del av denne artikkelserien er det rimelig å anta at det fantes Kristustroende i Rom allerede 15 år før apostelen Paulus skrev Romerbrevet omkring år 57. Syv eller åtte før Paulus skrev dette brevet, som av teologene regnes som det fremste av hans lærebrev, hadde keiser Klaudius, trolig i år 49 e.Kr, utvist en gruppe jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette. 

Ifølge Apg 18,2 hørte ekteparet Priskilla og Akvilas til de som ble utvist fra Rom. Etter att keiser Klaudis var død i år 54 fikk de utviste jødene vende tilbake. Når Paulus tre år senere skriver Romerbrevet syntes han å forutsette at det fantes en kristen forsamling i keiserhovedstaden, i akll hovedsak bestående av hednungekristne men med tydelige jødiske innslag. 

Disse kristne hadde ikke et stort kirkebygg å samles i med en stor menge troende. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde. Menigheten i Rom kom sammen i flere hjem, der mindre grupper kom sammen for bønn, undervisning og brødsbrytelse - som ellers over alt hvor de første menighetene var plantet rundt om i Romerriket. Likevel utgjorde de en kropp! Menigheten i Rom utgjorde kanskje 100 medlemmer i en by med en million innbyggere. Medlemmene kom fra ulik sosial bakgrunn. På slutten av Romerbrevet antydes det som skapte spenninger blant dem.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 1

Tanken om at det fantes en kristen forsamling i hovedstaden i det brutale keiserlige romerske imperiet, overvelder meg for tiden. Den var en ambassade for Guds rike, saltet og lyset i en verden av avgudsdyrkelse, hat, intriger, korrupsjon, dekadense, forfølgelse og rå maktutfoldelse fra keiseren selv og hans hoff. 

Kanskje var det i fattigkvarteret langs elva Tibern at brevet apostelen Paulus skrev til denne menigheten ble lest opp første gangen, i en av byens husmenigheter. I imperiets sentrum levde det mennesker som hadde gitt sin lojalitet til en annen herre enn keiseren, til Herren Jesus, grepet som de var av visjonen om et rike som ble styrt av en helt annen makt og av helt andre prinsipper enn keiserens. 

Apostelen Paulus  skriver Romerbrevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i en annen storby. Korint, omkring år 57, da han var på vei til Jerusalem med en pengegave til selve urforsamlingen, selve Moderkirken, som ble grunnlagt der. Hans hensikt var å vende vesterut, besøke Rom og derfra - på en fjerde misjonreise, til Spania. Hensikten var åpenbar: han ville ha Rom som en misjonsbase for videre misjonsfremstøt. På samme måte som han hadde hatt baser for sine apostoliske team i Antiokia, Korint og Efesos. Disse tre byene lå aldeles for langt øst for hans nye planer. 

Hva vet vi så om bakgrunnen for den første kristne forsamlingen i Rom, og hvilken betydning hadde det at det fantes en kristen forsamling akkurat der, den byen som apostelen Peter kaller 'menigheten i Babylon"? (jfr 1.Pet 5,13)

Sannsynligvis hadde det eksistert en kristen i keiserhovedstaden i 15 år da apostelen Paulus skrev Romerbrevet. 

fortsettes

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen

Jeg skal begynne på en ny gjennomlesning av Romerbrevet. Martin Luther har sagt: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det." (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Men det er ikke bare Luther som var begeistret for Romerbrevet. Om Krysotomos heter det at han lot Romerbrevet leses opp for seg to ganger i uken. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren, H.A Ironside sier det slik: "Romerbrevt er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning."

Adolf Bjerkreim siterer en engelsk forkynner som i en av sine prekener har sagt: "En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen."

Og bibellæreren Godet har sagt det slik:

"Da brevet til romerne ble skrevet var det for menigheten et ord i rette tid. Hver gang det i tidenes løp er blitt satt på den hedersplassen det tilkommer, har det innviet en ny æra."

Jeg gleder meg til å ta fatt på dette skattkammeret ennå en gang.

Nå er det endelig bekreftet: Jeg er blitt Romer!

Jeg kan endelig bekrefte det: jeg er blitt romer! Nei, ikke katolikk, men Romer. Nei, jeg stammer ikke fra rom-folket heller. Jeg har vært og er blitt enda mer overbevist Romer.

En Guds mann i England sa i en av sine prekener: "En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen."

Med "Romer" mener jeg altså "en som holder seg til den lære som Romerbrevet underviser oss i."

I sin fortale til Romerbrevet skriver den tyske reformatoren Martin Luther (1483-1546) blant annet: "Denne epistel er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium, som vel er verd at et kristent menneske ikke alene skal kjenne utenat, men daglig omgås med det, som sjelens daglige brød. For denne epistel kan aldri leses og studeres for mye eller for grundig. Og dess mer man arbeider med den, desto mer dyrebar blir den og desto bedre smaker den."

Luthers medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av to ganger for å bli kjent med dets innhold. Det fortelles om Johannes Chrysostomos (354-407), en av den tidlige kirkens mest fremstående forkynnere, at han lot Romerbrevet lese opp to ganger i uken for seg. Og for å ta med to bibelfortolkere fra mer "moderne tid", Godet og H.A. Ironside, så har de sagt følgende om Romerbrevet:

"Da brevet til romerne ble skrevet var det for menigheten et ord i rette tid. Hver gang det i tidenes løp er blitt satt på den hedersplassen det tilkommer, har det innviet en ny æra."

"Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning."

Så for tiden studerer jeg Romerbrevet, og har stor glede av det ennå en gang. Det er til slik velsignelse, fordi det er til slik praktisk hjelp for mitt hverdagsliv. Det gir nemlig svar på preserende spørsmål som har med mitt liv med Gud å gjøre, og om frelsen i Kristus.

Tre bibelkommentarer på norsk om Romerbrevet som anbefales, om du skulle ønske å gjøre som meg og bli Romer og studere dette brevet nøye, er følgende:

Dr.theol Norvald Yri: Guds ja. Oversettelse og tolkning av Romerbrevet 1-8. Eget forlag

Watchman Nee: Det normale kristenliv. Logos forlag

Adolf Bjerkreim: Guds nådes dyp. Forlaget Bibel og misjon.

Sistnevnte bok er nok ikke i salg, men prøv Pilegrimen Antikvariat. Det finnes også en klassiker når det gjelder kommentarer til Romerbrevet og det er Øyvind Andersens "Grunnsannheter til frelse", som jeg leste rett etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg er så glad for at jeg leste den boken som en av de første kristne bøkene jeg leste. Den satte mine føtter på fjell.

Billedtekst: Bildet viser et av de eldste kopiene av Romerbrevet som er tatt vare på.

Grundig bibelundervisning over Romerbrevet

Det går litt smått med tilfriskningen etter det operative inngrepet på Feiring. En del gjøremål går mye tyngre, og jeg er ekstra sliten. Selv fra skrivearbeidet må jeg ta lange pauser. I går kom jeg over en undervisningsserie over Romerbrevet som pastor Thomas Bjerkholt (på bildet sammen med sin kone), holdt for et par år siden i hans hjemmemenighet, Trondheim Frikirke. Det ble jeg salig av! Det hører med til sjeldenhetene at man får presentert så solid, dyp men samtidig lett forståelig undervisning om et så sentralt brev som Romerbrevet. Pastor Bjerkholt har preket over Rom 1-8, sammen med pastor Bjørn Jellestad. Jeg vil oppmuntre flere til å lytte til denne undervisningen. Dette er virkelig et skattkammer, og den delen av undervisningen jeg fikk med meg i går, hvor Bjerkholt talte over Rom 1,1-7 ble til stor og god hjelp for meg i min livssituasjon.

Du finner disse talene her: http://www.trondheim.frikirke.no/index.php?visSide=romerbrevet&sprak=0

Evangeliets herlige lys - forholdet mellom lov og evangelium, del 1

I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.


Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.


Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"


Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."


(fortsettes)