Gjør djupdykk i Skriften

 "Hvis sorg rammer deg, dykk ned i [Skriften] som i et medisinskap; ta fra dem trøst i vanskelige tider, uansett om dine problemer er tap, eller død, eller tap av slektninger; eller snarere ikke bare dykk inn i dem, men ta dem helt inn i tankene dine , selv uten dem."

- Hl. Johannes Chrysostomos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Himmelen på jord

 "Selvfølgelig må du begjære himmelen, men før himmelen blir gitt befaler Kristus oss å realisere himmelen på jorden, å oppføre o9ss på jorden som om vi var i himmelen og å bære hele verdens bønner."

-Hl.Johannes Chrysostomos/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

'Den sanne bønnen kommer ikke fra munnen, den kommer fra hjertet, det vil si fra hele mennesket. Den er et rop 'de profundis', fra djupet,' skriver den ortodokse teologen Olivier Clement.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Det er mulig å be med munnen uten at ens hjerte er med. Det er mulig å be med munnen, mens man i tankene er et annet sted. Det er mulig å bruke velformede vakre ord, uten at ens hjerte er berørt.

Gud fri meg fra det!

Johannes Chrysostomos skrev ved en anledning, her i min oversettelse:

'Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rives opp av stormen, slik er det bønner som er rotfestet: de stiger til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor salmisten sier: Fra dypet roper jeg på Deg, Herre. (Salme 130,1)'

En beder med helbredelsens nådegave

Gud har gitt mange gaver til sin menighet. En av dem er helbredelsens nådegave. En av de som tjente Herren med denne gaven var den hellige Maroun, eller Maron, som han også er kjent som. Hans historie går helt tilbake til menigheten i Antiokia.

Hellige Maroun var en syrisk kristen munk fra det 4 århundre hvis etterfølgere etter hans død, grunnla en kristen bevegelse som i dag er kjent som den maronittiske kirke. Han ble født i år 345 i byen Cyrus i det som nå er det sørlige Tyrkia, ikke så langt fra den syriske byen Aleppo.

Han var opprinnelig prest, men valgte å trekke seg tilbake til Taurus-fjellene hvor han levde som munk. Hens hellighet og helbredelsestjeneste gjorde at mange mennesker oppsøkte ham fra hele imperiet. En av dem var den hellige Johannes Chrysostomos, som skrev til ham rundt år 405 og uttrykte sin kjærlighet og respekt og ba samtidig om forbønn fra Maroun. Det sies nemlig at Maroum og Johannes Chrysostomos hadde studert sammen i Antiokia, som på dette tidspunktet var den tredje største byen i Det romerske imperiet.

Hellige Maroun's liv var et liv i stillhet, tilbaketrukkethet og bønn. Han var også kjent for sin enkelhet og sin ekstraordinære lengsel etter å leve i Guds hellige nærvær. Det var dette Guds nærværet folk kjente igjen og som gjorde at så mange oppsøkte ham. Folk kom til ham både fra Syria og Libanon. Mange for å bli bedt for, og mange opplevde å bli mirakuløst helbredet.

Han levde under åpen himmel i nærheten av et avgudstempel som han hadde omgjort til en kristen kirke. Han la også ut på misjonsreiser, og over alt han kom forkynte han Kristus.

Han døde i år 410. Det er ukjent hvor han er begravet. Hans undervisning ble gitt videre av hans disipler.

Sammen med venner i Den maronittiske kirken takker jeg Gud for den hellige Maroun i dag, og ber om at Herren oppreiser mange som han. Vi trenger sårt helbredelsens nådegave i kirken i dag. Det er så mange behov.

Erkjennelse av synd

'Den verste formen for synd er ikke å erkjenne at man er syndig.'

Hl.Caesarius av Arles.

'Elsk ydmykhet og det vil beskytte deg fra dine synder.'

Abba Isaiah

'Av synd følger skam. I omvendelsens kjølvann følger frimodighet.'

Johannes Chrysotomos

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.' Apostelen Johannes i 1.Joh 1,8-10.

Hva handler fastetiden om?

Vi befinner oss i begynnelsen av Den store fasten. Kanskje hl.Johannes Chrysostomos kan hjelpe oss til å få en bedre forståelse av hva det hele handler om?

'Du sier at du faster? Bevis det for meg gjennom dine gjerninger! Gjennom hvilke gjerninger? Om du møter et fattig menneske, forbarm deg over ham! Om du møter en fiende, forsone deg med han! Om du ser en venn bli hedret, bli ikke misunnelig! Om du møter en vakker kvinne, gå forbi henne!

La ikke bare munnen faste, men også øyet, føttene og hendene, ja, alle kroppens lemmer. La hendene faste ved å være rene fra tyveri og grådighet. La føttene faste ved å springe etter de uoppnåelige forstillingene. La øynene faste ved å motstå fra de vakre visjoner eller dvele ved fremmede skjønnheter. La også ørene faste ved å motstå fra ond tale og ærekrenkelse. La også munnen faste fra uverdig tale og sladder.

For hva vinner vi på å avstå fra å spise fugl og fisk, hvis vi fortsatt biter og eter vår bror. Den som baktaler spiser kjøtt, og biter naboens kropp'.

(Til orientering: i den ortodokse fasten avstår man i fastetiden fra å spise kjøtt og fisk. Med dette i bakhodet er det lettere å forstå den siste setningen)

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 2

Jødene ble tidlig beskyldt for å være 'Kristus-mordere'. Men Det nye testamente gjør det klinkende klart at også hedningene er ansvarlige og medskyldige i korsfestelsen av Kristus. Jeg anbefaler deg å ta frem Bibelen din og lese Matt 20,18-19 og Apg 4,26-28, så vil du se dette.

Men flere av de såkalte kirkefedrene mente noe annet: Justin Martyr (100-165) skrev følgende: "Det er rettferdig at trengslene er kommet over dere, for dere har myrdet Den rettferdige'. (Edward Flannery: The Anguish of the Jews, Paulist Press, New York, 1985, side 40)

Kristne teologer i det tredje århundre fulgte så dette opp, blant annet ble teorien behandlet av Origenes og Hippolyt, og fra det fjerde århundre var dette den dominerende tanken i Kirken.

Men den som virkelig brukte de store og sterke ordene, var han som ble kalt for 'Gullmunn', Johannes Chrysostomos. Han lærte at det var en kristenplikt å hate jødene. Hør på dette:

'«Synagogen er verre enn et bordell…Den er slyngelens hule…demonenes tempel, innviet til avguderiets kulter…et møtested for Kristi mordere…et hus, verre enn en drikkebule…et tyvenes reir, et vanryens hus, et skammens hvilested, djevelens tilfluktsted, fortapelsens svelg og avgrunn…Av den grunn hater jeg synagogen…jeg hater jødene av samme grunn» (Malcolm Hay, The Roots of Christian Anti.Semittism, New York: Liberty Press, 1981, side 27-28)

Så djupt stakk altså jødehatet i den tidlige kirken. Tenk hvor mye ødeleggelse disse tragiske og ondskapsfulle uttalelsene førte til.

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, har sikkert rett når han sier:

'I mange århundrer lyttet jødene til ekkoet  av disse tre ordene fra Johannes Chrysostomos, mannen med gull-munnen: Gud hater dere. Og på den måten har den populære kristne læren lært at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massarkrert jøder, har handlet som et redskap for guddommelig vrede' (For kilde, se samme som ovenfor)

 (fortsettes)

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, Johannes Chrysostomos, eller Johannes Gullmunn. Det skal vi også gjøre når vi samles til nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i dag. Hver gang vi feirer denne nattverdgudstjenesten feirer vi også minnet om en av kirkens menn eller kvinner, og fra deres liv finner vi lærdommer for vår egen vandring med Herren.

Du finner mer om Johannes Chrysostomos her:
http://www.monastisk.blogspot.com

Korsets dynamiske kraft, del 5

I den forrige artikkelen så vi hvordan korset er et anstøt for jødene. I denne artikkelen skal vi se nærmere på reaksjonen på korsets budskap hos grekerne:

"grekerne søker visdom", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 1,22.

Dermed ble budskapet om korset "dårskap" (1.Kor 1,23) Og det av to grunner:

1) Det som var mest karakteristisk for Gud ut fra gresk tankegang er det de kalte apatheia. Ganske riktig - ordet betyr apati, men langt mer enn det. Det betyr fullstendig følelsesløshet. Grekerne hevdet at hvis Gud kunne føle glede, sorg eller sinne, ville det bety at et eller annet menneske i samme øyeblikk hadde innvirkning på Gud og dermed trakk de den konklusjonen at mennesket var større enn Gud. Derfor hevdet de videre, måtte Gud være fullstendig uimottagelig av alle følelser som kunne påvirke Ham. En lidende Gud var for grekerne selvmotsigende.

2) Selve tanken om en inkarnert Gud - dette at Gud blir menneske - var opprørende for gresk tankegang. Den greske filosofen Plutark hevdet at det var en krenkelse mot Gud å involvere Ham i menneskelige forhold.

Celsus, som gikk til heftige angrep på de kristne på slutten av det 2.århundre, skrev:

"Gud er god og vakker og lykkelig og er i alt det vakreste og beste. Hvis han 'ble menneske', ville det bety at det skjedde en forandring med ham, han forandret seg fra god til dårlig, fra vakker til stygg, fra lykkelig til ulykkelig, fra det beste til det verste. Hvem ville velge en slik forandring? Det ødelige forblir alltid det samme. Gud ville aldri kunne godta en slik forandring."

For grekerne var det derfor en umulig tanke å tenke at noen som hadde lidd slik som Jesus, på noen som helst måte kunne være Guds Sønn.

Grekerne søkte visdom. Opprinnelig betydde det greske ordet "sofist" en vis mann i god betydning. Johannes Chrysostomos gir et bilde av den såkalte vise greske menn og deres rolle i de istmiske lekene i Korint:

"Du kunne føre hvordan mange av disse elendige stakkarene av noen sofister der de skrek og skjelte ut hverandre, og deres disipler, som de kalte seg, var i full krangel. Mange forfattere leste opp sine middelmådige verk, og diktere framførte sine vers, mange tryllekunstnere gav forestillinger, mange sannsigere og spåmenn drev med tydning av drømmer og spådommer, ti tusen talekunstnere kranglet om paragrafer og bagateller, og et stort antall kremmere drev med forskjellige mer eller mindre tvilsomme geskjefter."

(fortsettes)

Hva slags budskap bør vi som kristne formidle i sorgens Norge?

Det vi opplever i kjølvannet av massakren i Oslo og på Utøya er svært spesielt. Tusener på tusener har tatt til gatene for å gå i fakkel- og rosetog. Og kirkene fylles landet over. Den kristne nettavisen "The Christian Post" bruker tittelen: "En nasjon vender seg til Gud", i en stor artikkel i går. Måten Norge reagerer på er noe en hel verden legger merke til.

I Seattle i USA ledet min gode venn, Abbot Tryphon, en minnemarkering for ofrene. Det skjedde ved Nordic Heritage Museum, på tirsdag, og slike minnemarkeringer har funnet sted en rekke steder i verden. Over alt er mennesker strerkt berørt av tragedien som har rammet oss på en så grufull måte. Men ikke bare det. De er også berørt av måten vi møter tragedien på. Det er i seg selv et vitnesbyrd for andre.

Det er en spesiell tid for Norge. En tid av sorg og smerte. Sakte siger tragediens størrelse og omfagn inn over oss. Vi leter etter ord, og finner få som kan gi oss forklaring på det uforklarlige: at et menneske i sin ondskap kan påføre så mange mennesker slik smerte. Vi er rystet til det innerste.

Som kristne - hva slags budskap formidler så vi i en tid som dette? Det er et spørsmål som har opptatt meg mye disse dagene.

Kristi ikoner og nærvær i en sønderbrutt verden

Abbot Tryphon, som har norske aner, og som er leder for All Merciful Saviour Orthodox Monastry, siterer Johannes Chrysostomos, i en artikkel han har skrevet om tragedien:

"... de fattige er ikke et opptog av menneskelig nød og lidelse som fremkaller medlidenhet eller avsky, men de er Kristi ikoner, Kristi nærvær i en sønderbrutt verden.

Her tror jeg vi berører noe særdeles viktig. Vi må se at menneskene rundt oss er skapt i Guds bilde, og den lidelse og smerte de aller, aller fleste nordmenn i dag kjenner på er Kristi egen smerte. Vi må være ytterst varsomme med det som nå rører seg på djupet av menneskesjelen og ha respekt for de ulike prosessene folk befinner seg i. Det handler om å være til stede og bære med seg Kristi nærvær og gi det videre i form av det gode håndtrykket, dele tårene, ha evnen til å lytte - men ikke dytte Guds ord på folk. Frans av Assisi sa: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!" Det gjelder mer enn noensinne i den situasjonen vi nå befinner oss i. Om ikke livene våre bære vitnesbyrd om hvem vi tror på, tror du ordene våre gjør det da?

Dette er tiden for å snakke om Guds nåde slik den møter oss i Jesus Kristus, om Far som med åpne armer ønsker alle velkommen som løper til Ham, om Kristi fred som overgår all forstand. Men dette er først og fremst tiden til å lytte til hva den andre har å si, og dele kår med alle de som lider. Dette er en tid for å bygge broer, være raus med tiden med mennesker av annen overbevisning enn deg selv - og til å lytte til hva Den Hellige Ånd sier. Dette er absolutt tiden for å invitere den muslimske naboen over på tea!

Når Jesus så folkeskarene ble Han grepet av djup medlidenhet. Slik burde alle kristne be om å få reagere når de ser Norge i dag.

På bildet ser vi Vicki Nelson i Sons of Norway i Edmonds, abbot Tryphon, og medlem av Sons of Norway, Kirsten Holm delta i minnemarkeringen tirsdag. (Foto: Joshua Trujillo/Seattlepi.com)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 3

Kirkehistorikeren Eusebios blir nærmest stående alene i sin uforbeholdne beundring av keiser Konstantin og hans statskirke. Andre - som kirkefedrene Basileios den store og Johannes Crysostomos, som jeg siterte i forrige artikkel, uttaler seg sterkt kritisk.

N.F.S Grundtvig (bildet) skriver i sin verdenshistorie:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus)."

Vi må ikke glemme hvem denne Konstantin var, når alt kommer til stykke. Han var en grusom keiser. På keiserens ordre ble fem av hans nærmeste familiemedlemmer drept. Dette gjaldt hans svigerfar Maximian, svogeren Licinius, som var keiser av Orienten og som han lot drepe for å få større makt, sønnen Crispus som han fikk med sin første hustru Fausta, og nevøen Licinian som var sønn av Licinius. Han lot seg heller ikke døpe før enn på sin dødsdag. Likevel anser enkelte at han er en helgen og han sammenlignes med apostlene!

En annen som uttaler seg sterkt kritisk om det som skjedde under keiser Konstantin og senere keiser Theodosios er den norske biskop Christen Brun. I sin bok "Religionsfrihetens historie" skriver Brun:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførelsen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. I stedet for kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

Så kommer den norske biskopen med en oppsiktsvekkende, ja rent frem bemerkelsesverdig, uttalelse:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunsetninger om trosfrihet."

I neste artikkel skal vi se nærmere på et av disse dissentersamfunnene, nemlig donatistene.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 2

Det er først når keiser Theodosius den store (346-395) kommer til makten at vi egentlig kan snakke om en statskirke. Det keiser Konstantin påbegynte blir på ulike måter stadfestet og fullført av keiser Theodosius (bildet). Nå skjer det utenkelige: det verdslige overhode blir også kirkens overhode. Grunnlaget for nyordningen, som strider helt i mot de apostoliske forordningene som vi finner i Det nye testamente, hvor Kristus er hodet for menigheten, finner vi i den gamle hedenske romerske statsreligionen.

I år 382 innfører keiser Theodosius en lov som innebærer dødsstraff for det som nå kalles "sekteriske retninger". Den kristne kirke er nå kommet i den forunderlige rollen at den skal kunne ta livet av sine meningsmotstandere! På kirkemøtet i Konstantinopel i 536 fører så keiser Justinian (482-565), som var den mektigste keiser siden keiser Konstantin, med biskopens fulle tilslutning statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling."

Dette skjedde likevel ikke uten motstand og reaksjoner fra mange hold. Vi skal i senere artikler se nærmere på den vekkelsesbevegelsen som sterkest gikk ut mot statskirkesystemet, nemlig donatistene. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på noen reaksjoner fra de såkalte kirkefedrene, reaksjoner som nok ikke er særlig kjent. Enkete har fremstilt det som om det skulle ha vært en stor samstemmighet i støtten til de store endringene som innføres i kirken i og med keiser Konstantin og keiser Theodosius. Så er ikke tilfelle.

En av kapadokierne, Basileios den store (329-379), sammenligner kirken med et skip som driver omkring i en voldsom storm mens besetningsmedlemmene driver utukt med hverandre.

"Den ligner også," skriver han, "en gammel kappe som går i stykker bare man rører ved den og som ikke kan repareres så den gjenvinner sin opprinnelige styrke og kvalitet."

I "Brev til høyhellige brødre og biskoper i Vesterlandet", skriver Basileios følgende:

"Fedrenes lærdommer hånes, aposteltradisjonene regnes for intet, nyhetskremmernes påfunn gjelder i menighetene. Kunstnere fører ordet, ikke teologene. Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. Disse splitter Kristi hjord. Bedehusene er så øde, uten prester, ørkener fulle av klagende, de eldre jamrer ved å sammenligne gamle dager med nærværende. Men mest sørgelig er det at ungdommene ikke vet hva de har mistet."

Men Basileios er ikke alene om sin kritikk av det som har skjedd av kolossale endringer i kirken. Han støttes også av en annen meget sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig den greske kirkefader, Johannes Chrysostomos. Han stiller presteskapet til ansvar for kirken nå har gått i ledetog med keisermakten:

"Blod vil bli avkrevd av deres hender. La oss ikke frykte for septre eller diademer eller keiserlige klær; vi har større makt. Hva meg selv angår vil jeg heller overgi kroppen min til døden og utøse mitt blod enn jeg vil delta i denne vanhelligelse."

Johannes Chrysostomos stanser ikke med dette. Hans reaksjon på sammenbladningen av stat/kirke er sterk:

"Vi har grunn til å sørge. Hvem kan se på det som skjer uten å sørge? Mange menigheter har fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege! Så er det da ikke forbudt å sørge. Kirken er lagt på pinebenken, ledere er i landflyktighet, hjorden er splittet, verdens makter har reist seg mot helligdommen, innsatt tronrøvere og fremkalt splittelse... Kirken i denne tiden er som en kvinne som har mistet sin rikdom, men som stadig har forskjellige tegn på det hun engang eide. Hun stiller fram alle esker og skrin som tidligere inneholdt hennes skatt til offentlig skue, men hun har selv mistet skatten."

(fortsettes)

Når livene våre preker om hvem Jesus er

Gabriel Dionysiatis (bildet) var i 40 år åndelig veileder og abbed for The Holy Monastery of Dionysiou på Athos. Fader Dionysiatis, som levde i årene 1886-1983), er blitt kalt "abbedenes abbed i det 20 århundre". I en artikkel skrevet av Constantine Cavarnos som omhandler presten som åndelig far (The Priest as Spiritual Father. Belmont. Massachusetts: Institute for Byzantine and Modern Greek Studies), siteres fader Dionysiatis på noe som har opptatt meg veldig lenge. Han sier:

"Hellighet vist i livet er den beste måte å forkynne på!"

Det minner om et uttrykk av Johannes Chrysostomos:

"Et godt eksempel er bedre enn tusen prekener."

Jeg er av den overbevisning at vi mer enn noensinne trenger hellige menn og kvinner! Med det mener jeg levende eksempler på sann tro levd ut i hverdagslig liv. Et liv som ikke leves i tråd med det som en forkynner ødelegger budskapet, uansett hvor velformulert det er. Jeg blir kvalm av disse amerikanske forkynnerne som strør om seg med penger, flotte biler og hus. Og som mener det skal være slik fordi det er et eksempel på at Gud velsigner dem.

Gi meg heller et menneske som har levd i kamp med sitt eget kjød, som lever i forsakelse og tro, som har gjort det til sitt kall å bli Kristus lik! Det mennesket vil jeg gjerne lære av.

Skal vi bli mennesker som blir lik Kristus, må vi tilbringe mye tid sammen med Kristus.

Da kan det hende vi ikke har tid til annet.

Viktigheten av å lyde Gud med det samme

I dagens meditasjonstekst leste jeg Apgj 3,19:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder skal bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn."

Om dette verset skriver Johannes Crysostomos (ikonet):

"Slik er den lydighet som Kristus hos oss, at vi ikke utsetter det et eneste øyeblikk."

Det er spennende å lese Skriften med Kirkefedrenes veiledning. Vår tids hovmod er at vi tror at vi er så veldig opplyste, og har en slik åpenbaring, som tidligere tiders kristne ikke har. Vi er jo så skolerte, har tilgang på så mye informasjon, det er jo så mange lærde i blant oss.

Mon tro det. Kunnskap er en ting, erfaring kan være noe ganske annet. Ikke det at ikke dagens kristne også har gjort seg erfaringer i sin vandring med Gud. Men vi må ikke glemme at noen har gjort erfaringer også i Kirkens tidlige historie, og noe av dette de skriver om vitner om en langt djupere erfaring enn svært mye av det overfladiske vi er vitne til i dag. Jeg vil mye heller ta del i dette enn det vi tilbys fra mange kristne sammenhenger i dag. Noe av det vi tilbys i dag er faktisk til å bli kvalm av.

Vårt skip

Mens jeg var på Oase-stevnet i Fredrikstad leste jeg noen ord av Johannes Krysostomos, eller Johannes Gullmunn, som jeg fikk lyst til å dele med bloggens lesere.

Vårt skip er Det gamle og Det nye testamente, korset er vårt ror, Kristus vår rormann, Faderen er vår kaptein, Den Hellige Ånd vår vestavind, nåden er vårt seil, disiplene våre sjøfolk, profetene våre beskyttende soldater.

Om bord på dette skipet styres vi nå ut på tankens hav, ikke for å finne perler, men for å finne noe som er langt mer kostbart enn det.

Johannes Krysostomos

Hva er mer fornemt enn å være i Guds nærvær?

Hver dag mottar jeg et bibelord og et sitat fra en av ørkenfedrene fra pave Shenouda, Den koptisk ortodokse kirkes øverste leder. Disse bibelordene og sitatene er svært ofte til stor velsignelse for meg. I går ble bibelordet fra Hebr 10,35 ledsaget av et ord av den hellige Nilos av Sinai (ikonet), en av disiplene til Johannes Chrysostomos. Dette sitatet synes jeg var så bra at jeg har forsøkt å oversette det til norsk, for å dele det med bloggens lesere:

"Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme.

Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn og tålmodighet når du står foran Ham, for hav er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

Lurer du på hva som står i Hebr 10,35, så kan jeg avsløre det for deg:

"Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn."

Måtte Herren rikelig velsigne Kristi oppstandelsesdag for deg!

Bønn er noe som strømmer ut fra hjertet

Denne søndagen møter jeg disse ordene fra Johannes Chrysostomos meg i min morgenbønn:

"Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen.

Likesom tre med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som er har faste røtter:

de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten sier:

"Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)

Evagrios av Pontos har sagt:

"La ikke din tunge ytre et ord når du setter deg for å be."

Noe å tenke på når vi selv skal be.

Bønn skal flyte fra hjertets djup

Noen ord fra Johannes Chrysostomos møtte meg i dag tidlig, og jeg deler dem gjerne med bloggens lesere. Han skriver dette om bønnen:

"Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke det som er i munnen. På samme måte som trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som er fast rotede: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes påfunn. Det er derfor som salmisten sier: "Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)"

For egen regning legger jeg til: Det er viktig å få med seg hjertet når man ber. Hvis ikke blir det hele bare et ordgyteri. Vi skal utøse vårt hjerte til Herren, men vi skal ikke imponere Ham med våre bønner! Det klarer vi likevel ikke. Han kjenner oss, og vet hva som bor i djupet av oss.

Derfor trenger vi tid når vi ber. Som når vi snakker til den vi elsker. Det kan derfor være klokt å være sparsom med sine ord, når man trer fram for Den Hellige.

Den ortodokse kirkes syn på Den Hellige Skrift, del 2

Vi fortsetter her fader Lev Gillet artikkel om Den ortodokse kirkes syn på Den Hellige Skrift. Del 1 ble publisert fredag 4. september. Denne andre artikkelen er den avsluttende delen. Jeg kommer tilbake til flere artikler om Den ortodokse kirkes åndelighet, da jeg får mange forespørsler om dette:

Den hellige Johannes Chrysostomos (som vi ser preke til folkemengden) har vært apostelen Paulus' spesielle tolk for det gresktalende øst, likesom den hellige Augustin for det latinske vest. Begge trengte djupt inn i den hellige Paulus' skrifter om Kristi mystiske kropp, men ut av disse skriftene utviklet Augustin hovedsaklig en teologi om nåden, mens Chrysostomos utarbeidet praktiske livsregler.

Har det fjerde evangeliet vært den bok i Skriften som har hatt den største innflytelse innen Den ortodokse kirke? Dette har ofte vært hevdet. Ortodoksiens "johanittiske" karakter er blitt stilt opp som en motsetning til de andre kristne samfunns "petrisisme" og "paulisisme". Denne idè synes å ha oppstått i den romantisk religiøse atmosfæren som omgav de russiske slavofile og den tyske eksegesen på 1840-tallet. Denne har etterlatt seg bestående spor og kan gjenfinnes for eksempel i Peter og Johannes av fader Sergeij Bulgakov og i Tre Samtaler av Vladimir Solovjov (der den romerske kirken representeres av pave Paulus II, protestantismen av professor Pauli og ortodoksien av den helgenaktige gamlingen Johannes). Det er sant at Johannesevangeliet omgis med djup ærbødighet i Den ortodokse kirke. Det fjerde evangeliet har fanget enkle, fromme kristne gjennom sin milde stråleglans samtidig som det har fanget spekulative intellektuelle gjennom sitt tankedjup og sin Logos- og lysmystikk. Den kjærlighet med hvilken Origines fordjupet seg i dette evangelium er vel kjent. Men dette kan også sies om Augustin. På den ene siden har det fjerde evangelium hatt stor betydning for mange av fedrene og andre troende i den latinske kirken som for fedrene og andre troende som er nær beslektet med den greske kirken. Om man på den andre siden betrakter de greske fedrenes tenkning i sin helhet, finner man at det fjerde evangeliet ikke formet deres tanker mer enn andre skrifter i Det nye testamente.

To grunnholdninger til Skriften har siden 200-talet vært aktuelle under hele utviklingen til Den ortodokse kirke: den bokstavelige og historiske innstillingen, utmerket for skolen i Aleksandria. Foruten disse to holdningene, som er teologenes, kan vi gjennom hele ortodoksiens historie finne en åndelighet som skulle benevnes "evangelisk". For denne åndelighet er det kristne livet ikke likegyldig verken med ørkenens rigide askese eller med den rituelle kulten: den betoner Evangeliets ånd og dyder, nødvendigheten av å følge Kristus og kjærligheten til de fattige og trengende. Den hellige Johannes Chrysostomos er den fremste representanten for denne tradisjonen. Den gjennomsyret det tidlige konstaninopolitianske klostervesenet, takket være de klosterregeler som ble utarbeidet av den hellige Basileios, som hadde både et evangelisk og humanistisk sinnelag, og av den hellige Theodoros. Munkene i Konstantinopel hadde en svært omfattende filantropisk virksomhet. Denne evangeliske holdningen har fått sitt populære uttrykk i legenden om den hellige Nikolas. Den er blitt mer gripbar i den hellige Johannes almissegiverens liv. Denne var patriark av Aleksandria på 600-tallet - et ortodoks svar på den hellige Vincent de Paul - og de hadde stadig det vakreste ord filochristos på sine lepper, og hans motto var "å være barmhjertig og gi almisser".

Selv i Russland, som altfor ofte kalles de religiøse ytterlighetenes hjemland, har denne evangeliske fromhet, bestående i enkelhet, vennlighet, fortrøstningsfull bønn, måtehold og evnen til å skille ånder, blitt representert i en lang rekke menn, som betraktes som helgner. Blant dem kan vi nevne den hellige Sergeij av Radonezj, far til det mostovittiske klostervesenet, på 1300-tallet, den hellige Nil av Sorà, reformator av 1500-tallets klostervesen; den hellige Tichon av Zadonsk (1724-1783), forbilde til den hellige munken Zosima i Dostojevskijs Brødrene Karamasov; biskop Feofan eneboeren (1815-1894), som stadig henviser til den hellige Johannes Chrysostomos, og på begynnelsen av det forrige århundre, fader Johannes av Kronstadt. Den russiske teologen M. Tarejev (1866-1934) forsøkte å utarbeide en rent "evangelisk" ortodoks telogi og åndelighet, selv om det var bygget på en mangelfull forståelse av dogmer og riter, men dette til tross var det på en ærlig og slående måte.

Slike moderne kirkebevegelser som Zoe i Hellas, Herrens Arme i Romania og de nye "bogomilerne" i Bulgaria, er i sin kjerne evangelisk ortodokse bevegelser.