Dette får jeg ikke til å stemme

Det finnes mange og ulike syn på eskatologien - læren om de siste tider. Et syn som jeg finner stadig mer problematisk, og som jeg stiller meg spørrende til, er dette: Rett før det som omtales som 'Den store trengsel', som er en periode på syv år, skal Menigheten, ifølge dette synet, rykkes opp til himmelen, for å feire Lammets bryllupmåltid. Mens jødene går gjennom det som kalles Jakobs-trengsel, så skal de kristne feire! Er ikke dette en form for erstatningsteologi? Kaller virkelig Abrahams, Isaks og Jakobs Gud sitt folk tilbake fra jordens fire hjørner, for så å slakte dem ned for fote i Løfteslandet? Hvor mange Jakobs-trengsler må gjennom? De har vært gjennom to allerede: Under keiser Titus i år 70 og så Holocaust.

Slik jeg leser Skriften finner Lammets bryllupsmåltid sted etter at Kristus har kommet tilbake til Oljeberget, og måltidet feires med frelste jøder og hedninger. 

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 4

Bibelen ble ny og annerledes etter at jeg kom til Israel første gang. Plutselig var Kapernaum, Nasaret, Jerusalem, Cæsarea Filippi, Harmageddon, konkrete steder, ikke bare noe jeg hadde lest om. Bibelen handler konkret om et folk og et stykke land, og besøket hjalp meg til å innse at geografi og historie er vevd sammen. Geografisk sett utspiller de bibelske hendelsene seg i Isaels land; historisk sett handler de om Israels folk. Våre trosrøtter er jødiske, Bibelen er en jødisk bok og vår Frelser er en jøde. Jeg har alltid reagert på fremstillinger av Jesus med en annen etnisk nasjonalitet enn den jødiske. Han er hele verdens Frelser, men han er av Davids rotskudd og ætt.

 Profeten Sakarja så for seg et fysisk sted når han profeterte om fremtidige begivenheter, om hendelser som ennå ligger i fremtiden: "På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør...På den dagen skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdelen til havet i øst og den andre halvdelen til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik." (Sak 14, 4 og v.8) Det konkrete stedet er Jerusalem. Vi ser for oss Scopusberget i nord og Oljeberget i sør. Vestover på den andre siden ligger Kedrondalen. Det finnes et paralellsted til dette skriftstedet fra Sakarja hos profeten Esekiel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt en allegorisk utleggelse av ordene fra Esekiel, hvor predikanten med stor iver har talt om Dobbeltbekken. Det er vel og bra, men profeten Esekiel profeterte om noe konkret som skal skje en dag i fremtiden. "Så førte han meg tilbake til husets inngang. Og se, det kom vann under husets dørterskel mot øst, for forsiden av huset vendte mot øst. Og vannet rant ned fra høyre side av huset, sør for alteret. Så lot han meg gå ut gjennon nordporten og førte meg omkring utenfor, til den ytre porten, til den porten som vender mot øst. Og se, det vellet vann fram fra den høyre siden. Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene..."(Esek 47,1-3) Vi leser videre hvorden vannmassene øker i omfang. Hva er dette tale om? Et fremtidig tredje jødisk tempel. Profeten Esekiel nevner et sted som han kaller 'Arabah'. Det er det hebraiske navnet for Jordandalen, der den sørover utbreder seg mot Akababukten fra det sted der Jordanelvet renner ut i Dødehavet. Fra Tempelberget på venstre side av Dødehavet og Arabah på den østre siden skrevet ned i detalj av Sakarja og Esekiel. Alt passer helt og holdent med beskrivelsen Sakarja og Esekiel gir.

Bibelen gir mening når den leses geografisk og historisk. Vi må passe oss så vi ikke leser noe inn i teksten som ikke står der. Som for eksempel at Bruden skal feire Lammets bryllupsmåltid under Trengselstiden. Skal ikke jødene som blir frelst og alle andre nasjoner som blir frelst under den, få feire Lammets bryllupsmåltid? Tro om ikke dette er rester av erstatningsteologi.

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 3

Begrepet 'Det nye Israel' finnes ikke i Det nye testamentes skrifter, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe nytt Israel. Israel er Israel, og kirken er kirken. Kirken har ikke erstattet eller overtatt eller videreført Guds planer med sitt eldgamle paktsfolk. Gud har fremdeles sine planer med Israel, og jødefolket er på mange måter 'fremtidens folk'. En dag, om ikke så lenge, skal Abrahams, Isak og Jakobs Gud 'gjenreise riket for Israel'. Han har allerede begynt å samle jødefolket fra den store adspredelsen ute blant hedningenasjonene, og kaller dem tilbake til hjemlandet Han med ed har lovet dem. Det nye testamente bruker aldri Israel som et synonym for Kirken eller Menigheten. 

Men det finnes et annet ord i Det nye testamente som er blitt brukt av erstatningsteologene som forsvar for deres syn, nemlig Gal 6,15-16: "For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor - fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!"

Hva betyr så dette? At de som lever etter denne rettesnoren er Guds Israel, enten de er jøder eller hedninger. Vanskeligere er det ikke.

Det er en grunn for at Paulus gjør dette skillet mellom troende med hedensk og jødisk bakgrunn i Galaterbrevet. På den ene siden hadde hedningene blitt kristne ved en enkel, overnaturlig gjenfødelse. De hadde ingen tidligere bakgrunnskunnskap om den ene sanne Gud. På den andre siden, var jødenes tro på Messias høydepunktet i en progressiv historisk utvikling som startet med utgangen fra Egypt og som hadde utviklet seg over mange hundre år gjennom tjenesten til konger, profeter og prester, utvalgt av Gud. 

Vi må ikke glemme at den åndelige tilstanden i den hedenske verden på den tiden da Det nye testamente ble skrevet, var som en åker i sin ville tilstand, uten å bli kultivert. For at en hedning skulle komme til Kristus, betydde det at Gud måtte gripe direkte inn uten at vedkommende hadde vært del av den forberedende prosessen jødefolket hadde vært gjennom. Terminologien som Paulus bruker i Gal 6,15-16 viser med andre ord denne forskjellen mellom troende jøders og hedningers bakgrunn. Felles for begge disse to gruppene var at de hadde hatt et personlig møte med Messias Jesus, som hadde forvandlet deres liv. For hedningenes del grep Gud direkte inn, men for jødene var møtet høydepunktet på en historisk prosess som hadde pågått i århundrer. Derfor passet det godt for apostelen Paulus å kalle dem Guds Israel. Deres tro på Messias representerte oppfyllelsen av Guds hensikt med utvelgelsen av Israel.

fortsettes

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 2

Hvis det er slik at Gud ikke holder sitt ord med hensyn til Israels land og folk, men har erstattet Israel med Kirken, eller videreført de løfter Han med ed har gitt Israel til Kirken, hvordan kan vi da stole på at Han ikke også forkaster Kirken en dag? Hva er det med Kirken som skulle tiltale Ham til ikke å gjøre det? 

Tanken om at Gud har forkastet Israel eller videreført Guds løffer gitt til Israel til Kirken, er absurd og ubibelsk. En viktig sannhet er vanligvis enkel, og sannheten er at Israel er Israel og menigheten er menigheten. Vanskeligere er det ikke. Der hvor Gud taler i Bibelen om Israel, mener Han Israel, og ikke menigheten. 

På den andre side blir Israel ofte brukt som et forbilde på menigheten: "Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss...", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 10,11. Å fremstille Israel som et forbilde på menigheten, er imidlertid noe ganske annet enn å identifisere menigheten med Israel. Et eksempel på dette er den gripende historien om 'De tørre ben' i dalen, gjengitt i Esekiel 37. Historien om 'de tørre ben' i dalen handlr ikke om 'menighetens gjenopprettelse' eller 'åndsutgytelse og at Gud vekker sitt folk', men må sees i sammenheng med kapittel 36. Begge disse kapitlene hører sammen og handler om at Gud til føre Israels adspredte folk sammen igjen fra verdens fire hjørner, og om nasjonens gjenfødelse nasjonalt og religiøst. Så kan selvsagt 'De tørre ben' i dalen brukes som et forbilde på vekkelse generelt, men det er ikke det fortellingen handler om i utgangsppunktet. Esekiel 36-37 er løfter gitt til Israels land og folk.

Nå skal vi se nærmere på noen vers i Det nye testamentes skrifter som har skapt forvirring, og samtidig med på å skapegrobunn for erstatningensteologien. Disse versene handler om forståelsen av ordene 'jøde' og 'Guds Israel'.Men først litt bakgrunn: 

Ordet 'jøde' forekommer nesten 200 steder i Det nye testamente. To av disse versene er Rom 2,28-29: "For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennessker, men av Gud."

Dette er ikke en utvidelse av ordet 'jøde', slik en del synes å tro og mene, men heller en begrensning. Disse versene handler ikke om at 'vi er alle jøder'.

La oss se nærmere på hva apostelen Paulus vektlegger i disse to versene: Med otdene "har sin ros, ikke av menneesker, men av Gud", spiller apostelen bevisst på den hebraiske betydningen av ordet 'jøde', som er hentet fra navnet til en av Israels stammer, nemlig 'Juda'-stamme. 'Juda' betyr 'lovprisning' eller 'takksigelse'. Historien er som følger: Da Lea fødte sin fjerde sønn kalte hun ham 'Jehudah' og sa: "Nå vil jeg prise Herren". Betydningen av det hebraiske ordet 'Jehudah' - 'jøde', er derfor 'å prise' eller 'rose'. Det Paulus sier her er at hvis du er jøde, skal din ros komme fra Gud, og ikke fra mennesker. Han sier med andre ord at det ikke er nok med å være jøde i det ytre. En sann jøde må ha hjertets rette innstilling for at Gud  skal kunne rose oss.

Så har vi to vers i Åpenbaringsboken som har vakt en viss diskusjon om hva de betyr: "Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge." (Åp 2,9) "Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg." (Åp 3,9)

Disse versene må sees i lys av to forhold: Først og frremst i samme betydning som apostelen Paulus gjør i Rom 2 med vektleggingen av betydningen av ordet 'Jehudah' og om hvor man får sin ros fra, dernest var de første meniheten utsatt for forfølgelse fra både jøder og den romerske okkupaasjonsmakten. Ved å forfølge menigheten stilte både disse jødene og den romerske okkupasjonsmakten seg ii den ondes tjeneste. Dette handlet derfor ikke om jødene som folk, Dette handlet om enkelte jøder. 

I neste artikkel skal jeg blant annet se på bruken av begrepet 'Guds Israel'.

fortsettes

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 1

Er Israels skjebne oppfylt gjennom Kirken? Er Kirken en erstatning for eller en forlengelse av Israel? Har Kirken overtatt løftene Gud ga Israel? Disse, og flere lignende spørsmål, skal jeg forsøke å besvare - slik jeg ser det - i denne artikkelserien:

Bibelen - forstått som Det gamle- og Det nye testamente opererer med to størrelser som Den treenige Gud åpenbarer seg igjennom: Israel og Menigheten. Begge har sin spesielle utvelgelse, kall og løfter. Det er ting disse to størrelsene har felles, og det eer  ting som er forskjellig fra hverandre. Israel har for eksempel fått et jordisk kall: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud  utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate." (5.Mos 7,6) 

I de påfølgende versene får vi også vite hvorfor Gud utvalgte Israel: "Det var ikke fordi dere var større enn alle andre folk at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere - for dere var de minste av alle folkene - men fordi Herren elsker dere, og fordi Han ville holde eden Han hadde sverget deres fedre. Derfor har Gud ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra slavehuset, fra egypterkongen Faraos hånd." (v.7-8)

Menigheten har derimot fått et himmelsk kall: "Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene." (Hebr 8,1). Israel har fått en jordisk arv: "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din slekt skal Jeg gi dette landet." (1.Mos 12,7) Menigheten har på sin side fått en himmelsk arv: "... til en arv som er uforgjeengelig, flekkfri og uvisnelig, og forvart i Himmelen for dere." (1.Pet 1,4) Israel har fått et løfte om gjenopprettelse og samling i det landet Gud haar gitt dem for evig, se Esek 37.1-14. Menigheten har fått løfte om gjenopprettelse og bortrykkelse til himmelen, se 1.Tess 4,13-18. Guds ord forteller oss at Israel skal bli det ledende folk i 1000-års riket: "For så sier Herren: Bryt ut i jubel for Jakob med glede og rop med fryd over den fremste blant folkeslagene. Forkynn, lovpris og si: Herre, frels Ditt folk, Israels rest." (Jer 31,7) Menigheten skal herske sammen med Kristus i den kommende tidsalder: "Hvis vi holder ut, skal vi også herske med Ham." (2.Tim 2,12

Bibelen er klar, men blant Guds folk har forvirringen vært stor gjennom Kirkens historie. Det skyldes flere ting. Og det begynte tidlig. Istedet for å lese Guds ord slik det står, begynte man tidlig å lese den allegorisk. Det begynte med kirkefedre som Justin Martyr, Ireneus, og ikke minst Oriigines og Augustin, som utviklet en lære som i korte trekk gikk ut på at Kirken hadde erstattet eller videreført Israel i Guds plan. Kirken skulle nå betraktes som 'Det nye Israel' - et begrep som ikke finnes i Den Hellige Skrift. Fra omkring år 400 er Israel som oftest blitt brukt som synonym av ulike bibellærere. 

Senere skulle en helt sentral bibeloversettelse spille en avgjørende rollen for å befeste dette teologiske synet. Jeg tenker på King James oversettelsen fra 1611. La meg gi deg et eksempel på dette: Kapittel 43 hos Jesaja begynner med ordene: "Men nå, så sier Herren som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel..." I King James oversettelsen har oversetterne satt en overskrift som lyder slik: 'Gud trøster kirken med sine løfter.' Et annet eksempel er hentet fra kapittel 44 som begynner med ordene: "Men hør nå, Jakob, min tjener, Israel som jeg har utvalgt..." Men overskriften lyder: 'Kirken blir trøstet.' 

Det er vanlig i mange kristne sammenhenger å lese Det gamle testamentes løfter til Israel, som om de gjelder Kirken eller menigheten. Dermed oppstår det en tro om at Gud har erstattet Israel med Kirken. Men Gud har aldri sviktet de løftene Han ga til Israels land og folk. De er evige!

fortsettes

Paven med oppsiktsvekkende uttalelse om Jødedommen

Pave Frans I overrasker stadig. Nå med uttalelser om Israel som rokker ved erstatningsteologien!

Torsdag 26.november ble hans 'Apostolic Exhortation Evangelii Gaudium: On the Proclamation of the Gospel in Todays World' offentliggjort. Det er en tekst på mer enn 51.000 ord.

Her er det mye sprengstoff! Blant annet dette: 'Det jødiske folk står i en særstilling fordi Guds pakt med dem er aldri blitt trukket tilbake, 'for Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake' (Rom 11,29) Kirken, som deler med jødene en viktig del av Den Hellige Skrift, ser på Paktens folk og deres tro som en av de hellige røttene til sin egen kristne identiet (jfr Rom 11,16-18) Som kristne kan vi ikke se på Jødedommen som en fremmed religion, heller ikke inkluderer vi jødene blant de som kalles til å vende seg bort fra sine avguder (jfr 1.Tess 1,9). Sammen med dem tror vi på en Gud, som handler i historien, og med dem aksepterer vi Hans åpenbarte ord'.

Det er en uttalelse som nok får noen til å få kaffen i vrangstrupen, hos andre kommer det nok et aldri så lite halleluja!

På bildet ser vi pave Frans, mens han ennå er kardinal Bergoglio. Her feierer han Hanukkah i en synagoge i Buenos Aires. Det skjer i 2012.

Å tilbe en ikke-jødisk Jesus er å tilbe en falsk Jesus

En anglikansk prest, Rev.Simon Ponsonby, ber kirken om å omvende seg fra antisemittismen, som han beskriver som en synd mot Den Hellige Ånd.

Rev Simon Ponsonby, er forfatter og teolog knyttet til St Aldate's Church i Oxford. Han sier:

'Apostlene ville ikke gjenkjenne mye i dagens kirke. En kirke som har skilt seg fra sine jødiske røtter har åpnet seg selv for antisemittismens demoniske åndsmakter'.

Han sa dette i forbindelse med en årlig konferanse i Storbritannia om Den anglikanske kirkes tjeneste overfor det jødiske folk. Konferansen ble nylig holdt i Swanwick i Derbyshire.

Det var etter å ha studert nok en gang kirkens historie at han måtte konkludere med at han skammet seg over å være en kristen. Spiren til antisemittismen som ledet til Holocaust mener Rev Ponsonby er å finne blant kirkefedrene i tidlige århundrene av den kristne æra. Og at Martin Luther har spilt en nøkkelrolle i de fryktelige angrepene på jødene. Luther mente at navnet på jødenes Gud var å finne på innsiden av en gris - et uttrykk Hitler lånte. Nazismen, mener Ponsonby, er en arv etter Luther, som mante til en nødvendig fordrivelse av jødene fra Tyskland i sin siste preken. Istedet for å gjøre jødene sjalu med å vise dem Kristi kjærlighet har kirken gjentatte ganger vist sin arroganse ved å proklamere at den har erstattet Israel som Guds utvalgte folk.

Den jødiske Jesus
Rev Simon Ponsonby hevdet i sin tale at kirken har gått svært langt i å fremstille Jesus som ikke-jødisk. Han satte det hele på spissen da han at 'Gud kom til verden som jøde og kirken har forsøkt å omgjøre omskjærelsen'.

Den anglikanske presten mener Jesus var en hengitt observant jøde som helt og fullt oppfylte Loven:

'Du kan ikke forstå den djupere meningen med korset om du ikke forstår den jødiske påsken', sa Ponsonby blant annet, og la til:

'Å tilbe en ikke-jødisk er å tilbe en falsk Jesus!'

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 6

Det var etter at muslimene ødela Gravkirken i Jerusalem, at tanken om å 'befri' Det Hellige Land begynte å vokse fram. Også mange andre kirker ble ødelagt på ordre fra kalifen El Hakim.

Men det er interessant å merke seg at når man i Vest fikk høre om disse ødeleggelsene, så var det jødene som fikk skylda!

Kanskje ikke så merkelig all den stund kirkene var influert av Erstatningsteologien. Hendelsene i Israel ble en anledning til å angripe den jødiske befolkningen i Europa. Voldsomme jødeforfølgelser brøt ut i Worms, Mainz og Köln, og titusentalls jøder ble massakrert.

Det første korstoget
27.november 1095 ga pave Urban II (1088-1099) befaling om det første korstog. Det hele begynte med at folk vendte seg mot jødene som levde blant dem. En del jøder reddet livet ved flykte fra mobben, andre tok heller sitt eget liv enn å falle i hendene på den opprørte folkemengden.

Også det andre korstoget rammet jødene på denne måten, og kirkelige ledere sto i første rekke for å egge pøbelen til å bekjempe jødene som 'den kristne troens fiende'.

Abbed Peter av Cluny oppildnet de kristnes hat med blant annet disse ordene:

'Med hvilken nytte er det i å oppsøke og bekjempe den kristne troens fiender i fjerne land, når de syndige og spottende jødene, som er langt verre enn sarasenerne (muslimene) - ikke i fjerne land, men her midt i blant oss så uhemmet og ustraffet håner Kristus og alle den kristne kirkes sakramenter ... Når vi må avsky sarasenerne, som lik oss bekjenner at Kristus ble født av en jomfru og som er enige med oss i mye av det som gjelder Ham, dog ikke at Han er Gud og Guds Sønn ... og setter Hans død og oppstandelse i tvil ... hvor mye mer må da ikke jødene avskys og hates, de som helt og holdent fornekter Kristus og den kristne troen, og som forkaster, spotter og håner jomfrufødselen og alle sakramentene som er til frelse for hele menneskeheten. Jeg sier ikke dette for å skjerpe kongenes eller de kristnes sverd til deres død ... Gud vil nemlig ikke at de skal utryddes fullstendig, men at de skal spares til større kval og fornedrelse, til et liv verre enn døden, lik brodermorderen Kain'.

Resultater av denne talen var nye, grusomme jødeforfølgelser, pinsler og mord.

(fortsettes)

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 5

Jeg skrev i går at denne artikkelen ville bli den siste i denne serien. Det kan jeg ikke holde. Når man skal ta for seg erstatningsteologien og de følger den har fått for kirkenes behandling av jødene, så kan jeg ikke unngå å skrive om det syttende konsilet i Toledo i Spania:

I Spania kom de første befalingene om tvangsdåp av jøder allerede på 600-tallet. Her fikk kirken og staten sammen om å undertrykke jødene på alle tenkelige og utenkelige måter. Når så jødene forsøkte å flykte fra sine kirken eller myndighetene ble det ansett som landsforræderi.

Fra det syttende konsilet i Toledo (694), heter det:

'Man vet at jødene er besmittet gjennom gudsbespottelsens aller verste kjennetegn, gjennom utøselsen av Krisi blod er de besudlet, og gjennom skjendige meneder, besmusset, derfor skal de få jamre seg over en hard og streng straff som står i forhold til alle deres forbrytelser ... Kong Egica, vår fromme og gudfryktige konge som er tent av den fromme troens ild, vil ikke bare gjøre gjengjeld, for den vanære som er tilført Kristi kors, men er også fast bestemt på å straffe jødene på strengeste måte for deres planer om å forderve hans folk og fedreland. Derfor befaler han at alle deres eiendommer skal konfiskeres og alt de eier, skal overføres til statskassen. Disse troløse selv likesom deres hustruer, sønner og annet avkom, skal bannlyses fra sine boplasser og for alltid spres til alle Spanias provinser, og i evig trelldom skal de tjene sine herrer ... Vi befaler også at deres barn, av begge kjønn, fra de er syv år gamle ikke lenger får bo hos sine foreldre, og heller ikke opprettholde noen forbindelse med dem på andre måter. De herrer som mottar dem, skal la dem oppfostres av meget pålitelige kristne, slik at mennene gifter seg med kristne kvinner, og kvinnene gifter seg med kristne menn. Verken foreldre eller barn skal under noen som helst omstendighet få anledning til å utøve den jødiske vantro, eller på annen måte holde fram i sin villfarelse'.

Det er nesten så man ikke tror hva man leser, men slik behandlet Den romersk-katolske kirke i Spania de jødene som bodde der. Det er heller ikke vanskelig å se hvilket forbilde dette skulle bli for nazistenes behandling av jødene senere:

1. De skal straffes hardt og strengt.
2. Deres eiendommer skal konfiskeres
3. Deres kvinner og barn skal bannlyses
4. De skal fordrives
5. Deres barn skal tas fra dem
6. Barna skal tvangsdøpes og bli en del av den kristne kirke.

Og kongen? Jo, han er from og gudfryktig og er tent av troens brann!

Dette vedtaket har intet å gjøre med apostolisk kristen tro.

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 4

Bernhard av Clairvaux (bildet) er en av de mest innflytelsesrike munkene som noen gang har levd. Man berømmer ham for han store kjærlighet til Gud og mennesker. Men Bernhard har også en annen side. Han anklaget hele det jødiske folk for å vise 'en dumhet som var helt bestialsk, og mer enn bestialsk', 'en intelligens som var rå, tett og nærmest treg' og årsaken til dette var at 'de fulgte ikke Herren'.

I følge Bernhard var det ingenting i jødene som 'ikke var grovt eller rått, enten det er snakk om deres yrke, eller deres tilbøyeligheter, deres forstand eller til og med deres ritualer når de tilber Gud'. De var 'som en rase som ikke hadde Gud til far, men som var av djevelen, og som mordere på samme måten som han som var en morder fra begynnelsen'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semitism, Oxford University Press, 1983, side 54-56)

Det ser ut til at den godeste Bernhard av Clairvaux, og de andre kirkelederne jeg har nevnt så langt i denne artikkelen helt har glemt hva Guds ord sier om den som hater: "Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg'. (1.Joh 3,15)

Peter den høyverdige
En av de samtidige med Bernhard av Clairvaux var Peter den høyverdige. Han var 'kjent som en av mest saktmodige av alle mennesker, et eksempel på kristen nestekjærlighet'. Nå kan en virkelig spørre om det er mulig å gi en slik karakteristikk av et menneske, når en blir kjent med hans jødehat:

'Dere jøder, jeg henvender meg til dere. Dere som til denne dag fornekter Guds Sønn. Hvor lenge, elendige vrak, skal dere la være å tro på sannheten? Jeg tviler virkelig på om en jøde kan være menneskelig... Ut fra hulen fører jeg et uhyrlig dyr, og stiller det i gapestokken på verdens amfiteater, til beskuelse for alle mennesker. Jeg tar deg fram, du jøde, du brutale dyr, til beskuelse for alle mennesker'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-semitism, Oxford University Press, side 57)

Pave Innocent III
Han var kanskje ikke så uskyldig som navnet hans skulle tilsi:. I følge ham var jødene dømt til evig slaveri, fordi de korsfestet Jesus:

'Jesu Kristi blod roper ut mot jødene. Likevel bør de ikke drepes, så ikke det kristne folk skal glemme den guddommelige lov. Men de bør forbli omstreifere på jorden, helt til deres ansikter blir fylt av skam'. (Malcom Hay, side 76 og 81)

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, beskriver hva dette utsagnet fra pave Innocent konkret innebar: "Handelsboikott, sosial utfrysing, forvisning fra alle betrodde stillinger og stiller som innebar makt, var de viktigste økonomiske våpnene som pave Innocent klarte å bruke på en effektiv måte mot dem'.

Artikkelserien avsluttes i morgen med fokus på Martin Luther og jødehatet.

(fortsettes)

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 3

Som jeg allerede har nevnt er det Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Han tilpasset tanken om Guds rike til Kirken, med stor K, som institusjon og den himmelske staten, som skal opprettes på jorden.

Ca år 430 holder Augustin en preken om jødene. Her mener han å påvise at jødens spredning blant folkeslagene er et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med jødene skulle tjene som et skrekkens eksempel på det som vil skje med de som forlater Kirken. I 'Preken mot jødene' heter det:

'De uintelligente (jødene) har i eie de intellektuelle bøker'.

I et annet skrift: "Jødene og deres fornedrelse" heter det:

'Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og vår sannhet'.

I sin traktat 'Mot jødene' anser Augustin de daværende jødene som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus, og i dette skriftet gir han uttrykk for både sin antijødiske teologi og sin antisemittisme.

Kirkehistorikeren Eusebios
I år 310 skriver kirkehistorikeren Eusebios, en mann som lovpriste keiser Konstantin:

'Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og Tempelet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten og inntil tidens ende vil dette ikke endres'.

Det tredje og fjerde Lateranråd
Det tredje og fjerde Lateranråd, fra årene 1179 og 1215, beordret at alle jøder skulle bo atskilt fra andre folk, og de skulle ha bestemte klær som skilte dem ut fra de andre. Det er dette som senere banet veien for  jødeghettoene og den gule stjernen før og under nazi-regimet som sendte seks millioner jøder til tilintetgjørelse.

(fortsettes)

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 2

Jødene ble tidlig beskyldt for å være 'Kristus-mordere'. Men Det nye testamente gjør det klinkende klart at også hedningene er ansvarlige og medskyldige i korsfestelsen av Kristus. Jeg anbefaler deg å ta frem Bibelen din og lese Matt 20,18-19 og Apg 4,26-28, så vil du se dette.

Men flere av de såkalte kirkefedrene mente noe annet: Justin Martyr (100-165) skrev følgende: "Det er rettferdig at trengslene er kommet over dere, for dere har myrdet Den rettferdige'. (Edward Flannery: The Anguish of the Jews, Paulist Press, New York, 1985, side 40)

Kristne teologer i det tredje århundre fulgte så dette opp, blant annet ble teorien behandlet av Origenes og Hippolyt, og fra det fjerde århundre var dette den dominerende tanken i Kirken.

Men den som virkelig brukte de store og sterke ordene, var han som ble kalt for 'Gullmunn', Johannes Chrysostomos. Han lærte at det var en kristenplikt å hate jødene. Hør på dette:

'«Synagogen er verre enn et bordell…Den er slyngelens hule…demonenes tempel, innviet til avguderiets kulter…et møtested for Kristi mordere…et hus, verre enn en drikkebule…et tyvenes reir, et vanryens hus, et skammens hvilested, djevelens tilfluktsted, fortapelsens svelg og avgrunn…Av den grunn hater jeg synagogen…jeg hater jødene av samme grunn» (Malcolm Hay, The Roots of Christian Anti.Semittism, New York: Liberty Press, 1981, side 27-28)

Så djupt stakk altså jødehatet i den tidlige kirken. Tenk hvor mye ødeleggelse disse tragiske og ondskapsfulle uttalelsene førte til.

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, har sikkert rett når han sier:

'I mange århundrer lyttet jødene til ekkoet  av disse tre ordene fra Johannes Chrysostomos, mannen med gull-munnen: Gud hater dere. Og på den måten har den populære kristne læren lært at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massarkrert jøder, har handlet som et redskap for guddommelig vrede' (For kilde, se samme som ovenfor)

 (fortsettes)

Nazifiseringen av den liberale kristenhet

Den italienske forfatteren og journalisten Giulio Meotti (bildet) har skrevet en særdeles viktig artikkel som er publisert av det israelske nyhetsbyrået Arutz Sheva. Her tar Meotti et velbegrunnet oppgjør med det han kaller 'nazifiseringen av den liberale kristenheten'. Bakgrunnen er en rapport Church of Scotland nylig la frem, som Meotti kaller antisemittisk. Han mener Church of Scotland 'presenterer jødene som statsløse. Hitler tok også jødene ut av Bibelen'.

Artikkelen i sin helhet finner du i en link nederst på siden. La meg her gi deg noen smakebiter:

'I sitt teologiske angrep på jødene, tolket tidlige kristne teologer den romerske seier over jødene, tapet av det jødiske riket, jødenes hovedstad Jerusalem og Israels land, som et bevis på at Gud hadde oppgitt sitt folk'.

Meotti mener den teologien som forfektes i den liberale protestantismen demoniserer Israel: 'En systematisert, fiendtlig oppfatning av jøder og jødisk historie har igjen blitt en del av den protestantiske kristendommen,' skriver Giulio Meotti.

Fornektelse av Bibelen
Rapporten fra The Church of Scotland som denne italienske journalisten refererer til, "The inheritance of Abraham' står det å lese at Det lovede land i Bibelen bare er en metafor. Dette 'lovede land' kan i følge denne rapporten bli funnet, eller bygget, hvor som helst! Løftene om Israels land var aldri ment å tas bokstavelige, eller som gjeldende for et bestemt geografisk område.

Dette er jo en ren fornektelse og forfalskning av Guds ord, intet annet, og viser til fulle hva erstatningsteologien fremdeles forårsaker av tankegods.

Hjelper Islam
En av de tingene som Meotti hevder i sin artikkel som burde få noen og en hver av oss til å tenke er at erstatningsteologien er med på å hjelpe islamistene til å utrydde jødene!

Meotti mener at 'den arabiserte Jesus' er 'et verktøy i Jihad mot staten Israel. Og når islamistene ser at kirken nok en gang svikter jødene, så er kirken med på på å hjelpe islamistene slik at de lykkes med å gjøre Israel jøderent.

Artikkelen finner du her:
http://www.israelnationalnews.com/Articles/Article.aspx/13281#.UY3_-bU72Ai

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 1

I denne nye serien skal vi se nærmere på hva som er opprinnelsen til det som kalles for 'erstatningsteologien'. Den kan sammenfattes i følgende punkter:

* Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket er tatt fra dem og gitt til hedningene. Landløftet Gud gav til jødene er opphevet, og løftene som spesifikt omtaler Israel i Den gamle pakt gjelder nå kirken.

* Bare gjennom å døpes og forenes med kirken kan jødene få tilgivelse og bli frelst.

* Etter at jødene ble forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for hele verden: Se hvordan Gud handler med et folk som er forkastet.

Røttene
Når vi skal lete etter opprinnelsen til denne teologien må vi søke til noen av de såkalte 'kirkefedrene'. I den vesterlandske delen av kristenheten er det i første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødene. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justitian (ca år 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er Vestkirken som står for de groveste anklagene mot jødene.

Men etter hvert som tiden gikk fulgte også Østkirken opp, ikke minst gjennom kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407). Disse to ble de fremste eksponentene for det som ikke bare er et teologisk standpunkt, men de gir også uttrykk for et hat mot jødene.

Origenes og keiser Konstantin
Når apostelen Paulus skriver om Israels og de hedningekristnes stilling, så advarer han mot arroganse og overmot blant hedninger som er kommet til tro på Jesus: "Vær ikke overmodige', skriver han i Rom 11,18-20. Men det er det de kristne blir.

På den tiden Origenes levde, rundt midten av det tredje århundre, var det en alminnelig akseptert mening blant mange kristne at ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og jødenes adspredelse var Guds dom over dem, og et bevis på at han var ferdig med dem:

'De vil aldri mer komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser', skrev Origenes i skriftet 'Mot Celsus'. 

Det er interessant å merke seg at når keiser Konstantin sammenkaller til kirkemøtet i Nikea i år 325 er det ikke bare for å avklare læremessige spørsmål, men det er også for å forsikre seg om at kirken en gang for alle tar avstand fra jødene, eller det han kaller 'disse forurensede uslingene som hadde skiftet til sine hender med en skjendig forbrytelse'. (Dan Gruber: The Church and the Jews. Hannover. Elijah Publishing, 1997, side 35)

(fortsettes)

Hvem er sanne jøder, og hvem er Guds Israel?

De siste dagene har jeg hatt noen samtaler gående på Facebook med representanter for erstatningsteologien. I samtalens løp kom en de som deltok inn på noen av skriftstedene i Det nye testamente som handler om 'Guds Israel' og at ikke alle som kaller seg jøder, er sanne jøder. Disse skriftstedene brukes gjerne til å forsvare at Gud har forkastet sitt gamle paktsfolk, jødene.

La oss se litt nærmere på disse skriftstedene. 1: Rom 9,6-8: "For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftes barn må regnes til ætten'.

Hva sier dette skriftstedet oss?

Jo, at det å nedstamme fysisk fra Israel ikke er tilstrekkelig for å være berettiget til Guds lovede velsignelse. Man må også kunne vise til den samme tro som kjennetegnet Abraham, Isak og Jakob. Hvis ikke er man egentlig ikke berettiget til å bære navnet Israel. Apostelen Paulus utvider slett ikke bruken av ordet 'Israel' til å gjelde alle troende, uansett nasjonal opprinnelse. Tvert om! Han begrenser bruken av det til å gjelde etterkommerne av Israel som tror på Messias. Det er derfor galt å antyde at Paulus i dette skriftavsnittet beskriver alle troende som 'Israel'. Vi ser av Rom 9,3-5 ikke er tilfelle: "For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra med er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen'. Her kaller Paulus alle som også har avvist Messias for israelitter. De er likevel landsmenn. Det er åpenbart at Paulus her bruker ordene 'Israel' og 'israelitt' for å beskrive alle som nedstammer fra Abraham, Isak og Jakob, enten de er troende eller vantro.

2. Gal 6,15-16: "For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og barmhjertighet være over dem, og over Guds Israel!'

Hva sier dette skriftstedet oss?

Apostelen Paulus omtaler her to slags mennesker. På den ene siden gjelder det de som uten bakgrunn i omskjærelsen eller jødedommen har opplevd å bli født på ny og som vandrer i Ånden. På den andre side gjelder det de av naturlig avstamning som er blitt stående i den troen som hadde kjennetegnet deres forfedre. Gjennom den hadde de mottatt Jesus som Messias og hadde fått del i Den nye pakt. De siste kalte Paulus for 'Guds Israel'. Paulus sier at det som virkelig betyr noe er ikke religiøse ritualer, men en skapende handling av Gud i hjertet som skjer i Den nye pakten. Terminologien som brukes her viser oss forskjellen mellom troende jøders og hedningers bakgrunn. Felles for de begge er det personlige møtet med Messias, som forvandler deres liv. For hedningene grep Gud direkte inn, men for jødene var møtet selve høydepunktet i en lang historisk prosess. Derfor passet det godt å kalle dem 'Guds Israel' og ikke bare 'Israel'. Den troen 'Guds Israel' representerte var jo oppfyllelsen av Guds hensikt med selve utvelgelsen av Israel.

3. Rom 2,28-29: "For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og en sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud'.

Hva sier dette skriftstedet oss?

Apostelen Paulus spiller her på betydningen av ordet 'jøde', som er hentet fra navnet på Juda stamme. Juda betyr 'lovprisning' eller 'takksigelse'. Da Lea fødte sin fjerde sønn, kalte hun ham Juda (Jehudah på hebraisk). Betydningen av Jehudah, eller jøde, er derfor 'å prise' eller 'å rose'. Apostelen sier med andre ord: hvis du er en ekte jøde, skulle din ros komme fra Gud og ikke fra mennesker. På en måte begrenser han mer bruken av ordet jøde. Han sier at det ikke er nok å være jøde i det ytre. En sann jøde må ha hjertets innstilling for å fortjene ros fra Gud. Det er viktig å understreke at apostelen IKKE utvider bruken av ordet jøde.

Den koptiske paven, Israel og erstatningsteologien

Det kommer ikke som noen overraskelse, men det er likevel svært beklagelig, at kopternes nye pave, Tawadros, viderefører pave Shenouda III's syn på Israel.

Biskop Tawadros står i samme erstatningsteologiske sammenheng som de fleste av de historiske kirkene. Her er det fortsatt et langt stykke vei å gå, om det i det hele tatt er mulig å endre dette synet. Den kommende koptiske paven vil opprettholde den koptiske kirkes praksis om å forby pilegrimsreiser til “okkuperte Jerusalem”. Kristne og muslimer skal besøke Jerusalem sammen “etter dets frigjørelse”, sier han i følge  avisen 'Times of Israel'.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å følge den nye koptiske paven i hans syn på dette. Men det skjer ting på grunnplanet i den koptiske kirken. Flere koptere har latt være å lytte til rådene fra sin kirke i så henseende, og de har besøkt Israel og Jerusalem, og det er knyttet vennskapsbånd med messianske forsamlinger i landet. 

Biskop Tawadros er også forsiktig med å kritisere det islamske brorskapet. Det er forståelig. Vi må huske at kopterne er i en svært utsatt situasjon, og er i praksis en martyrkirke. Kopterne utgjør omlag ti prosent av Egypts 83 millioner innbyggere. Og de er trengt på alle sider.

La oss fortsette å be for våre lidende venner, og be også for forholdet til Israel. Både på det åndelige og praktiske plan. Det trengs åpenbaring for å se Israels betydning i det profetiske ord.

Oppgjør med en annen form for erstatningsteologi

I dag gjengir Dagen/Magazinet en ny kronikk av Samuel Aweida (bildet), som er pastor for Beit Eliahu Messianske Menighet i Haifa. Her går Aweida i rette med en annen side av erstatningsteologien, som det ikke snakkes så mye om. Nemlig den Israelsteologien som er mer opptatt av landet, enn av Israels frelse.

"Jeg er selv blant dem som ikke har alle svarene når det endetiden, grensene - hva som skal skje, når og hvordan" skriver Aweida, og legger til: "Jeg misunner ikke de som har tid til å være opptatt av slike ting når mange i Norges land og Israel går fortapt. Jeg har lite lyst til å være i deres sted når Jesus spør om hva de har gjort med hans soleklare befaling. Jeg kjenner flere 'Israels-frelste' nordmenn som er mer opptatt av Israels grenser enn israelerne selv er (de som ofrer sine liv for å forsvare disse grensene)."

Aweida skriver om denne formen for erstatningsteologi slik:

"Da tenker jeg på en erstatningsteologi som av en eller annen merkelig grunn kaller seg 'bibeltro' og liker veldig godt det jeg mener om den 'vanlige erstatningsteologien'. De har ikke erstattet Israels plass i Guds plan, men nesten erstattet Jesus i Guds plan for Israel. De vil påstå at misjon blant jøder ikke er nødvendig og kanskje til og med galt. Når det gjelder Israel er evangeliet blitt erstattet med alle slags andre ting de ønsker å velsigne Israel med."

Awieda kommer også inn på uttrykket som mange bruker: "Hva ville Jesus gjort?"

"Vi behøver ikke lure på hva Jesus ville ha gjort - det er bare å lese det han har sagt og hvordan han gråt."

Samuel Aweida's ord er et ord i rette tid som vi som kaller oss Israelsvenner gjør rett i å lytte til. Har du ikke Dagen/Magazinet? Løp og kjøp! Får du ikke tak i avisen der du bor? Ring 55 55 97 00 så ordes den saken!

Samuel Aweida tar et tydelig læreansvar og nekter biskop Younen talerstolen

Dagen/Magazinet gjengir i dag en kommentar av Samuel Aweida (bildet), pastor for Beit Eliahu menigheten i Haifa. Her imøtegår Aweida noe av den kritikken han ble møtt med i forbindelse med hans oppgjør med erstatningsteologien og hans understrekning at Gud fremdeles står bak sine løfter til Israel med hensyn til blant annet landløftene.

Etter å ha lest Aweidas svar i dag må jeg si at jeg har fått enda mer respekt for den mannen! Her er en pastor som virkelig tar sitt læreansvar på ramme alvor. Han skriver blant annet om den lutherske biskop Munib Younan, som ikke vil ta ordet Israel i sin munn og som kaller de som mener at Gud står ved sitt ord med hensyn til Israels land og folk, for vranglærere! Biskop Munib Younan er president for Det lutherske verdensforbundet og luthersk biskop for Palestina og Jordan siden 1998.

"Folk som Bishara Awwad og Munib Younan får ikke forkynne i Beit Eliahu og spre sine agendaer. Som hyrde for denne dyrebare flokken i Haifa er det min oppgave å beskytte fårene mot en slik lære. Det står alle de messianske menighetene for, slik det klart kom fram på den siste lederkonferansen i Jerusalem. Det høres lite hyggelig ut, men det står vi for selv om vi tråkker på noen følsomme tær."

Aweida kommenterer også kravene fra enkelte norske kirkeledere om at det må føres dialog med folk som Younan:

"Det føres hele tiden samtaler med en del arabiske ledere som det går an å snakke med, men det som undrer oss er hvorfor norske ledere som er så klart imot erstatningsteologien er så stille om saken når de har dialog med 'palestinerne'. Vi vil ikke bruke for mye tid til å diskutere med erstatningsteologer og de som 'kan forstå dem', men heller undervise sannheten og være tro mot den i kjærlighet."

La oss huske pastor Samuel Aweida i vår forbønn. Han er virkelig en tydelig røst i et utydelig teologisk landskap.

Gud står ved sitt ord om Israels land og folk

Dagen/Magazinet hadde i går et stort oppslag med den messiank-jødiske pastoren, Samuel Aweida. Aweida, som er pastor for Beit Eliahu-kirken i Haifa, går kraftig i rette med erstatningsteologene og sier:

"Gud har ikke nullet ut et eneste løfte til Israels land og folk."

Aweida, som har sin pastorutdanning fra Den evangelisk lutherske frikirke i Norge, tar oppgjør med den politiske korrektheten som gir seg uttrykk i en del kristne miljøer, hvor man setter til side hva Guds ord sier om Israels land og folk. Dette gjelder ikke minst biskop Munib Younan, som også enkelte norske kristenledere trykker til sitt bryst.

Biskop Munib Younan i Den lutherske kirken i Det hellige land og Jordan, nå også generalsekretær i Det lutherske verdensforbund, er en av de ivrigste talsmennene for erstatsningsteologien. Han tar ikke ordet Israel i sin munn og snakker bare om Palestina og de palestinske byene Betlehem og Jerusalem.

I intervjuet med Dagen/Magazinet, som er skrevet av avisens egen utsendte medarbeider i Israel, John Solsvik, sier Aweida blant annet:

"– De er blitt så opptatt av å være politisk korrekte at de har endt opp med bare å bli politiske og ikke lenger korrekte. De er bare opptatt av palestinernes sak og glemmer Guds sak og anliggende opp i det hele. Ved å ta ut Guds plan og løfter til Israel, tar de ut Guds autoritet og setter noe annet i stedet."

Det er grunn til å takke Gud for Samuel Aweida som går motstrøms og er tydelig i sin tro og overbevisning. Jeg blir glad når han også i intervjuet sier tydelig fra hvor menigheten han er pastor for vil stå med hensyn til bibeltroskap:

"– Slike får ikke slippe til på talerstolen i Beit Elihau i Haifa."

På bildet ser du Samuel Awaida sammen med lovsangere i sin menighet. Bildet er tatt av John Solsvik/Dagen-Magazinet.

Jesus var og er jøde

Jeg må innrømme at jeg er overrasket over hvor utbredt jødehatet er i enkelte kristne miljøer. At erstatningsteologien har fått sterkt innpass i enkelte kristne sammenhenger er jeg godt kjent med. Men at sterke negative holdninger fremkommer også i forhold til Jesu etnisitet var overraskende for meg.

Jeg har ført noen samtaler med noen personer på et svensk nettforum. Der hevder disse personene at det er likegyldig om Jesus var jøde eller ikke. Hovedsaken er jo at Han er verdens frelser. Men holder en slik argumentasjon vann?

Neppe. For om Jesus ikke var kommet av Davids ætt, ville Han heller ikke ha vært verdens frelser! Så alvorlig er dette.

Gal 4,4 forteller oss følgende: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven..."

Jesu første komme er jo en oppfyllelse av alle profetiene i Det Gamle testamente om Messias. En av disse er Messiasprofetien i Jesaja 9: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste." (v.6) Men vi må ikke ta dette verset ut av sammenhengen, for i det neste verset står det: "Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." Jesus skal jo en dag sette seg på Davids trone i Jerusalem. Det er en fremtidig begivenhet.

Nå har også Herren sørget for at vi har to ættetavler gjengitt i evangeliene, som burde fjerne enhver tvil om Jesus var jøde eller ikke, og at Hans etnisitet har betydning for vår evige frelse. Som om ikke det var nok, har vi også det apostoliske vitnesbyrdet og Jesu egne ord. Hør bare:

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen: ” … om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt.” (1,3)
Vi finner det samme i 2.Tim 2,8: ”Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt …” Og til slutt har vi jo Jesu egne ord i Åp 22,16: ”Jeg, Jesus … jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.”

Johannes skriver at "han (altså Jesus) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." (Joh 1,11)

Jesus fremstår jo ikke i et vakuum. Guds handlinger med Israel, som er Hans utvalgte folk, er ikke en eneste stor parents i historien. Jesus kom i tidens fylde, leste vi, Han var født av ei jødisk tenåringsmor og Han var født under Loven.

Så hevder en av disse svenske debattantene, at når Jesus oppstod igjen fra de døde, så hadde Han et herlighetslegeme, og det var dermed ikke jødisk!

Det er rett at Jesus var herliggjort, men evangeliene forteller at disiplene kjente Jesus igjen, og Han bar fremdeles naglemerkene og såret i Hans side. Han var fremdeles jøde. Og det interessante er jo at Han en dag skal komme tilbake til Oljeberget, og da skal alle jøder kjenne igjen Ham som de har gjennomboret. Hvordan skal de kjenne igjen sin Messias om Han skulle være av annen nasjonalitet?

Jeg forundres over dette: Hvorfor disse sterke reaksjonene på at Jesus var og er jøde? Kan det ha sammenheng med det eldgamle jødehatet?