Samuel Aweida tar et tydelig læreansvar og nekter biskop Younen talerstolen

Dagen/Magazinet gjengir i dag en kommentar av Samuel Aweida (bildet), pastor for Beit Eliahu menigheten i Haifa. Her imøtegår Aweida noe av den kritikken han ble møtt med i forbindelse med hans oppgjør med erstatningsteologien og hans understrekning at Gud fremdeles står bak sine løfter til Israel med hensyn til blant annet landløftene.

Etter å ha lest Aweidas svar i dag må jeg si at jeg har fått enda mer respekt for den mannen! Her er en pastor som virkelig tar sitt læreansvar på ramme alvor. Han skriver blant annet om den lutherske biskop Munib Younan, som ikke vil ta ordet Israel i sin munn og som kaller de som mener at Gud står ved sitt ord med hensyn til Israels land og folk, for vranglærere! Biskop Munib Younan er president for Det lutherske verdensforbundet og luthersk biskop for Palestina og Jordan siden 1998.

"Folk som Bishara Awwad og Munib Younan får ikke forkynne i Beit Eliahu og spre sine agendaer. Som hyrde for denne dyrebare flokken i Haifa er det min oppgave å beskytte fårene mot en slik lære. Det står alle de messianske menighetene for, slik det klart kom fram på den siste lederkonferansen i Jerusalem. Det høres lite hyggelig ut, men det står vi for selv om vi tråkker på noen følsomme tær."

Aweida kommenterer også kravene fra enkelte norske kirkeledere om at det må føres dialog med folk som Younan:

"Det føres hele tiden samtaler med en del arabiske ledere som det går an å snakke med, men det som undrer oss er hvorfor norske ledere som er så klart imot erstatningsteologien er så stille om saken når de har dialog med 'palestinerne'. Vi vil ikke bruke for mye tid til å diskutere med erstatningsteologer og de som 'kan forstå dem', men heller undervise sannheten og være tro mot den i kjærlighet."

La oss huske pastor Samuel Aweida i vår forbønn. Han er virkelig en tydelig røst i et utydelig teologisk landskap.

Budskapet om Jesu gjenkomst og Israels gjenopprettelse førte til dannelsen av menonittlandsby i Haifa, del 2

Aldri før hadde Heinrich kjent seg så oppglødet. Og han kjente det kokte da nyhetene kom at jøder over hele Russland skyndte seg til Palestina i et stort Aliyah. Velstående jøder fra England og Amerika, ble det sagt, kjøpte land i tyrkisk Palestina. Her skulle jødiske familier slå seg ned som gårdbrukere i landsbyer.

Fikentreet sto i blomst! Bibelske profetier ble oppfylt like foran deres øyne! Heinrich hadde ikke tid til å vente på sine foreldre og søstre. Han slo seg sammen med en begeistret gruppe menonitter som dro via Tbilisi i nåværende Georgia og Batum til Middelhavet og derfra med skip til Haifa i 1883.

Det var en vidunderlig, men litt forvirrende situasjon som møtte ham, når han kom til Haifa. Rett opp fra stranda i Haifa hadde menonitter fra Russland, og noen familier fra Tyskland (fra Korntal nær Stuttgart), slått seg ned langs en gate som ledet opp til Karmelfjellet. Litt lenger unna, langs kysten, hadde en annen gruppe bygget en landsby i den gamle arabiske byen Jaffa. Og på Saronsletten, nær Gaza by, hadde en gruppe menonitter som nettopp hadde ankommet slått seg ned Sarona, og noen andre igjen hadde slått seg ned litt lenger inn i landet, nær Refaim og i Galilea.

Overalt møtte de nyankomne familiene svære vanskeligheter. Arabiske landsbyboere var vennlige og kom med frukt som de kunne spise. Men de kunne jo ikke kommunisere med dem. Tyrkiske myndighetspersoner gjorde lite for å hjelpe og skapte mest problemer og la hindringer i veien for dem. Kvinner og barn ble syke på grunn av det fremmede klimaet, særlig i sumpområdene i Sarona, og om natten ble de angrepet av banditter.

Men ingenting gjorde disse menonittene motløse. De arbeidet med iver for å gjøre i stand Jesu hjemland for Hans gjenkomst! Blant de første som ankom fra Russland var familiene til Jakob Goertzen, Heinrich Friesen, Herman Fast, og Diedrich Dueck sammen med Katherina Decker, som var enke og hennes barn. Men mange flere skulle følge.

Familien til Nikolai Schmidt Gnadenfeld slo seg ned i nærheten av Jerusalem, og guttene deres begynte å gjete sauer på høydene rundt byen. De hadde brakt med seg flotte Merino sauer fra Russland. Men de langhårede sauene tålte det tørre klimaet og den foret de fikk dårlig. Så prøvde de seg med sennepsfrødyrking, men markedet for noe slikt var ikke stort. Det endte opp med at de kjøpte en vingård mellom Jerusalem og Betlehem og denne lykkedes de med.

Bildet viser noen av de russiske menonittene som kom til Israel.

(fortsettes)

Budskapet om Jesu gjenkomst og Israels gjenopprettelse førte til dannelsen av menonittlandsby i Haifa, del 1

Tillat meg å presentere unikt historisk materiale. Om du har vært i Haifa, Israels store havneby, har du helt sikkert stått oppe på Karmelfjellet hvor profeten Elia's hule ligger og sett ut over havneområdet. Rett nedenfor den ligger det store Bahai' templet, og nedfor der igjen en rekke av hus hele veien ned til havet. Ser du litt nærmere på disse husene ligner de på hus hvis arkitektur ligner på hus tilhørende menonittene. Og det er akkurat det disse husene er! Ben-Gurion gaten som gaten heter hvor disse husene ligger var tidligere en menonittlandsby hvor guttene sørget for å få kuene inn for natten.

En menonittlandsby i hjertet av Israel, hvordan er det mulig?

Historien finnes fortalt i en bok av Heinrich Sawatzky (det lille bildet). Han skrev boken i 1955, da var han 94 år gammel, og bodde i Bayswater, en forstad til Melbourne i Australia. Heinrich Sawatzky var en såkalt Gemeiden Ältester for denne menonittlandsbyen. Oversatt til norsk vil det bli en tilsynsmann eller forstander. Sawatzky var født i en menonitt kommunitet i Russland, nåværende Ukraina. Han vokste opp i et lite hus på enden av en gate i landsbyen Mantau. Hans far, ganske ulikt russiske menonitter, var ikke priært gårdbruker. Han malte hus, og inventar. Han elsket også Herren og søkte å kjenne Herren på en dypere måte gjennom studier av Bibelen. Av denne årsak besøkte han også andre menonitt-kommuniteter, men også tyske pietistiske bosettinger langs elven Volga. Han fikk mange venner, blant annet ble han godt kjent med en forkynner ved navn Bernhard Harder.

Når Heinrich, eneste overlevende sønn i familien, nådde tenårene, sendte faren ham til en videregående skole i Halbstadt. Heinrich elsket også Herren, og ønsket å bli lærer, men et rykte begynte å spre seg blant menonittene på den tiden. Et rykte som forvandlet livene til Sawatzky familien fullstendig.

Det hele begynte når en venn, Johann Lange, en menonittvenn fra menonittlandsbyen Gnadenfeld, kom hjem fra Tyskland. Han kom hjem svært så begeistret, nesten for ivrig til å kunne fortelle hva han hadde opplevd.

"Herren Jesus kommer igjen, og Han kommer snart. Hans folk vil samles i Jerusalem. Før dette skjer vil de kristne utgjøre begynnelsen, så vil jødene bli omvendt. De vil gjenreise sin falne nasjon, de vil bygge opp de øde land, og templet i Jerusalem vil bli gjenreist. Etter dette vil Jesus komme igjen, og regjere blant dem. Hans makt til spre seg til hele verden og vare i 1000 år."

Ikke bare kunne Johann begrunne det han sa med mange skriftsteder, han brakte også med seg skriftlig materiale som viste at folk i Tyskland, England, Amerika, ja over hele verden nå våknet opp for denne sannheten: "Jødene vil vende tilbake til Palestina, og hele Israel vil bli frelst når Herren vender tilbake."

Først kom en håndfull mennesker sammen, så ble de flere, for å studere Johannes Åpenbaring, og de ville høre hva Johann Lange hadde å si. De ble så begeistret over det de fant at "en menighet i menigheten" ble til. "Jerusalemfreunde" (Jerusalemvennene) ble de kalt.

Når Heinrich fylte 17 var han overbevist om at hans fremtid lå i Palestina, for å hjelpe jøder med å omvende seg og møte Jesus når Han kom igjen. Dette var året da han sluttet skolen og flyttet med sine foreldre og fem søstre til Kaukasus, hvor Jesusalemvennene hadde samlet seg i tre landsbyer nær Pyatigorsk.

Tre år senere, i 1880, hadde flere tusen mennesker kommet sammen nær Pyatigorsk for en stor Tempelfest. På denne samlingen deltok talere fra Tyskland som fortalte om jødenes gjenopprettelse. De mente jødene var Guds utvalgte folk og de talte om Guds herlighet som snart ville vise seg i Jerusalem under Kristi herrevelde.

(fortsettes)

Sann Israelsvenn død i Haifa

Sent i går kveld fikk jeg melding om at Dr. Magne Smith sovnet stille inn i sitt rom i Sjømannskirken i Haifa. Han ble 71 år gammel. Dr. Smith var vår private sjåfør på vår siste reise til Israel, og vi tilbrakte et par dager sammen i Haifa og Galileaområdet før han kjørte oss inn til Jerusalem. Ved siden av sin fremragende kunnskap om Israels land og folk, var han en dyktig forkynner og sjelesørger. Ikke minst det siste gjorde at disse sightseeing-turene ble noe mer enn bare å se de hellige stedene. De ble svært personlige opplevelser, som jeg ikke kommer til å glemme. At han døde i Israel kjennes underlig ut, men også med mening når man kjenner Manges store kjærlighet for landet og folket. Bruno og Gro Wenske, som var nære venner av Dr. Magne Smith skriver følgende i forbindelse med dødsfallet:
Dr. Magne Smith er ikke lenger iblant oss. Den 11.4. sovnet han stille inn i sin seng i Sjømannskirken i Haifa, 71 år gammel, få timer før han skulle tatt flyet tilbake til Norge. På kirken var vi alle i sjokk, for han hadde vært i full virksomhet like til det siste. Han virket sterkere enn noen av oss. Ja, han blomstret riktig i Israel. For han elsket å være i dette landet. Mange vil huske han for hans mange andakter og prekener, forbønn og møtevirksomhet, alltid med det sjelsørgeriske sikte. ”Den stille mann” ble han kalt. Han gjorde så lite vesen av seg selv, og holdt seg helst i bakgrunnen. Han var lege, kirurg og psykiater, men kalte seg selv aldri for ”dr. Smith” bare : ”Magne”. Magne hadde tid til å lytte, og var mest opptatt av å hjelpe dem som hadde det vondt. Han lærte oss så mye. Han ba oss å lytte til Talsmannen, Jesus, som alltid taler vel om oss, og ikke til Anklageren, som er Løgneren og bare lyver på oss, og står dag og natt for Guds åsyn bare for å anklage oss. ”Jesus taler bare godt om deg og meg”, sa Magne, når vi har tatt vår tilflukt til Jesus. Fra 1992 var Magne fast taler på våre Israel-stevner om sommeren. Han talte om sin beste venn, Jesus. Hans terapi som lege ble kalt: ”Tilgivelses-terapi”.

Vi takker Gud for Magne, takker for hva vi har lært av hans råd og veiledning, hans stille omsorgsfulle vesen, den kjærlighet han viste oss alle, og den fred og trygghet han bar med seg. Når Magne var nær oss, var vi trygge. I den siste gudstjeneste han hadde for oss og vår turistgruppe den 5.4. talte han om Guds fred som han hadde inne i seg, og som Jesus vil gi oss alle. ”Åndens frukt”, står det er: ”Kjærlighet, glede og fred”. Det opplevde vi i Magnes nærhet. Vi takker Gud for Magne, lyser fred over hans minne, og ber for hans barn og familie. Men tomrommet etter Magne er stort her i Israel, hvor han også hadde mange venner.

Første gang Magne var i Israel var i 1956. Da var han telegrafist på en norsk passasjerbåt (en av BRAND-båtene), og var med på Sjømannskirkens turer. Fra da av hadde han kontakt med min far (Per Faye-Hansen), og fulgte utviklingen både i Israel og i Sjømannskirken med stor interesse. Og han forble en trofast Israel-venn til sin dødsdag. Han så Israel klart i Bibelens lys. Derfor støttet han også jødenes rett til hele landet, og hadde mange venner både blant jødene som ble kastet ut fra Gush Katif i Gasa-stripen, og jødene i Judea og Samaria. Han gledet seg bl.a. over ambulanse-traktoren vi nylig fikk gi til jødene i Hebron. Hele sitt liv arbeidet han for å redde menneskeliv. Fra 1992 var Magne to eller tre ganger hvert år i Israel.

Den 13.4. hadde vi en minnegudstjeneste for han. På kort varsel kom bl.a. prof. Zertal med sin kone og 3 av de messianske jødene fra Yad Hashmona: Salo Kapusta, Gershon Nerel og Eli Ben Avraham for å trøste oss og hverandre, og for å være med på minnesamværet. Særlig gjorde vitnesbyrdet til prof. Adam Zertal inntrykk på oss. Professoren er jo ingen kristen. Men han, som hadde helt sosialistisk og ateistisk bakgrunn, ble bestevenn med Magne etter at Magne hadde vært sjåfør og guide for professoren rundt i Norge for et par år siden. Zertal sa bl.a.: ”Magne var ingen karismatiker. Han talte med en mild, jevn stemme og hevet aldri røsten. Han brukte bare Guds Ord, og folk flokket seg om han. Jeg var med på flere av hans helbredelses-møter. Jeg så han i virksomhet. Folk sto i lange køer for å få forbønn hos Magne. Han hadde en kraft som jeg aldri har sett maken til.” Det var et meget spesielt minnesamvær som vi takker Abrahams, Isaks og Israels Gud for.