Stor er din trofasthet, del 4

 Salme 121,3-4 introduserer Gud som Israels vokter: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd." Til tross for de mange bestrebelsene fra Israels fiender tilhører det jødiske folk det eneste folket som har overlevd siden bibelsk tid. Fra en generasjon til den neste ble Israel voktet av Herren, og bevart som folk.

Tro mot sitt Ord har Israels Vokter, med ed fortsatt lovet å være Skjoldet for det jødiske folk idet det vender tilbake til deres hjemland: "På den dagen skal Herren verne Jerusalems innbyggere." (Sak 12,8a)

Den nye staten var bare en time gammel da en forenet hær, bestående av hærstyrker fra fem arabiske land angrep Israel i 1948. Israel hadde ingen fly, stridsvogner, maskingeværer, artilleri eller armerte kjøretøyer og landet var rammet av en internasjonal våpenembargo. Den lille israelske hæren hadde en forsvinnende liten mulighet til å forsvare seg mot veltrente og velutrustede arabiske hærstyrker - men Israels vokter viste seg å være trofast! Han hadde brakt det jødiske folket tilbake til det land Han hadde lovet å gi dem, for godt: "Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn." (Joel 3,20) Det er sterkt å lese de profetiske ordene fra Amos 9,14-15: 

"Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem sier Herren din Gud."

Dette profetiske ordet har gått i oppfyllelse rett foran våre øyne.

Med Guds inngripen og hjelp slo de angrepet tilbake, og beviste at Israel er kommet for å bli.

'Mot alle odds' synes å være Guds 'modus operandi' for Israels forsvar. På kvelden før Israels seksdagers krig tok til var utgangspunktet det verst tenkelige. Israels parkområder var gjort klare for massegraver, men til hele verden forbløffelse beseiret Israel overmakten. Militære eksperter kunne ikke i etterkant forklare hvordan dette var mulig. Men Moshe Dayan, Israels forsvarsminister, visste hvorfor. Morgenen etter at krigen var vunnet stakk Dayan en lapp inn i sprekkene i klagemuren. På lappen sto det skrevet: "Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." Et sitat fra Salme 118,20.

Det samme skjedde nå nylig under det som er blitt kalt 12-dagers krigen, i krigen mellom Iran og Israel. Gud Herren er Israels vokter, som verken slumrer eller sover.

Israel utgjør 0,2% av hele Midt-Østen. Landet er omringet av 22 fiendtlige innstilte arabiske nasjoner 640 ganger Israels størrelse og 60 ganger landets befolkning. Hva er hemmeligheten til Israels overlevelse? Tro om vi ikke finner svaret her i Mal 3,6: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Gud er Israels vokter, derfor, er Israel bevart.

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 3

 Tragisk nok - Israels historie er en historie, en syklus av åndelig utroskap, tukt, omvendelse og gjenopprettelse som spenner fra Israels inntog i Det lovede land til Israels nasjonale gjenfødelse.

Amos - se 5,27; 6,14 og 7,17 - profeterte at Israels nordlige kongedømme ville bli ført i eksil, en profeti som ble oppfylt da Assyria beseiret Israel og spredte folket. Så ble folket i det sørlige kongedømmet, Juda, ført i eksil - se Jeremia 16,13 og 21,10. Disse profetiene ble oppfylt da Babylon ødela Jerusalem og det første tempelet. Salomo hadde profetert om dette i 2.Krøn 7,19-21. 

Men Gud var trofast, og brukte den persiske kongen, Kyros, som et instrument for å få en rest av Israel til å vende tilbake til det lovede land - Jesaja 6,11-13 og Jesaja 48,20.

Syklusen fortsetter idet Jerusalem og tempelet ble ødelagt for andre gang - se Daniel 9,26; matt 24,2 og Luk 19,43-44. Det jødiske folk ble spredt til jordens fire hjørner - 3.Mos 26,33-34 og Esek 12,15 - hvor de skulle utsettes for mye lidelse, forfølgelse og undertrykkelse av hedningefolkene. 

I over 2000 år, holdt det jødiske folk fast ved overbevisningen om at Ham som spredte dem også ville samle dem slik at de kunne vende tilbake til deres eldgamle hjemland. Og deres tro var baser på mer enn et vagt håp. Det finnes over 60 stedet i Det gamle testamente hvor Gud gir et løfte om å føre Abrahams etterkommere tilbake til Løfteslandet. Her er noen eksempler: "På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat  og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner." (Jes 11,11-12) 

Så har vi ordene fra Sakarja 10,9-10: "Jeg vil så dem ut blant folkene. Men i de fjerne land skal de komme meg i hu. De skal leve med sine barn og komme tilbake. Jeg vil føre dem tilbake fra landet Egypt og samle dem fra Assur og føre dem til Gileads land og til Libanon, og der skal det ikke bli rom nok for dem." 

Denne hjemkomsten - Aliyah - begynte på slutten av det nittende århundre og fra jordens fir hjørner. Profetordet går i oppfyllelse: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi dem min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu. For så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager." (Jer 31,31-36) Med andre ord Guds løfter har ikke gått ut på dato, men er evige.

Gud har ikke bare gitt et løfte, å samle de adspredte, men også å gjenføde Israel som nasjon på en forunderlig måte: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner. (Jes 66,8)

Guds utvalgte tid for denne profetiske begivenheten fant sted 14.mai 1948. Og tro mot sitt ord skjedde det på en dag! I en fotnote til Jes 66,8 i The Amplified Bible, heter det, her i min oversettelse: "Aldri før i verdenshistorien har noe slik skjedd før - men Gud holder sitt ord."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 2

 Vår reise starter med at Gud introduserer seg selv for et menneske som en dag skal bli kalt Troens far og Guds venn, og som jødenes stamfar. Fra Abraham ville Gud la føde fram et folk for seg selv: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." (1.Mos 12,2) Se også 5.Mos 7,6.

Gjennom Abrahams etterkommere, skulle deres relasjon med Gud, deres historie, deres profeter og deres skrifter, introdusere Gud for nasjonene. Gud ga også Kana'ans land, fra Nilen til Eufrat til Abrahams ætt som en arv: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det." "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18)

Denne arven ble sikret som en betingelsesløs pakt som opprettholdes av Gud, ikke mennesker: "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes." (1.Mos 26,2-4)

Gud åpenbarer videre for Abraham at hans etterkommere skulle være slaver i Egypt i 400 år ( se 1.Mos 15,13). Deretter skulle det komme en dom over Egypt, og Israels befrielse fire generasjoner senere.

Begge disse profetiene ble oppfylt ned til minste detalj.

40 år etter at de hadde forlatt Egypt, sto en nasjon av tidligere slaver på utsiden av Det lovede land, klar til å gjøre sin entre. Rett før han ga over lederskapet til Josva profeterte Moses og forutså et opprør og at israelittene ville falle for avgudsdyrkelse:  - se 5.Mos 52,15-21. Dette opprøret ville få en konsekvens som er beskrevet i 5.Mos 28,64-67: "Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Blant disse folk skal du aldri ha ro. Det skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Om kvelden skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 1

 Sangen  'Stor er din trofasthet', skrevet av Thomas Chrisholm (1866-1960), hører med blant de sangene jeg oftest valgte når jeg ledet gudstjenestene i den kirkelige sammenhengen jeg tilhører. Det hender jeg nynner på den om dagen også.

En annen sang om Guds trofasthet lyder slik: 'Gud er trofast! Slik lød sangen blant Guds folk i fordums tid. Samme sang fra tider gangen toner klar som dagen lid. Han som før sitt folk velsignet er for oss den samme enn. Gud er trofast, Gud er trofast, syng det om, og om igjen!'

Det fortelles en historie som går 150 år tilbake i tid. Den tyske keiseren, Wilhelm II, spurte en gang sin rådgiver, Otto von Bismarck, om han kunne bevise Guds eksistens. Bismarck skal da ha svart uten å nøle: 'Jødene, Deres Majestet, jødene!'

I dag, mer enn noensinne, står det jødiske folk - og spesielt staten Israels mirakuløse gjenfødelse - som et sterkt vitnesbyrd om Guds eksistens! Den er en proklamasjon om at Gud holder ord. At han er trofast mot sine løfter. De er evige og uforanderlige. 14.mai 1948 gikk ordene i Jesaja 66,8 i sin bokstavelige oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner."

Det jødiske folkets historie, gjenopprettelsen av staten Israel, jødenes overlevelse fram til vår tid og løftene om deres framtid og håp står som et bevis på det profetiske ordets oppfyllelse. Som en gylden tråd gjennom hele Det gamle testamente, presenterer de hebraiske profetene en liste med helt spesifikke begivenheter for det jødiske folk, som skulle gå i oppfyllelse tusenvis av år frem i tid. I det Gud trekker forhenget til side og tillater Moses, Jesaja, Esekiel, Sakarja og flere andre å avsløre detaljene, ser vi en linje som går fra Abraham, Isak og Jakob og som bekrefter Guds evige løfter til Israels land og folk. Her passer det godt å sitere det profetiske ordet fra Jesaja 46,10: "...jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg."

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan Gud viser sin trofasthet i praksis mot det jødiske folk, som et eksempel for oss.

fortsettes

Løftene kan ikke svikte - nei, de står evig fast

 Det er utrolig spennende å leve nå - i en tid hvor så mange av Guds løfter går bokstavelig i oppfyllelse rett foran våre øyne. Jeg tenker på et profetisk ord i Apg 15,15-16: "Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. De nedbrutte av dem vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren..." 

I rundt 3500 år har Israel vært jødenes land. Men de har også vært i eksil i Egypt og Babylon. Romerne spredte dem utover hele verden. Men på 1800-tallet startet den tredje tilbakevendingen som resulterte i opprettelsen av staten Israel den 14.mai 1948. Det er oppfyllelsen av Guds profetiske ord: "Hvem har hørt slike ting? Hvem har sett slike ting? Kommer et land på en dag..." (Jes 66,8) Ja, Bibelen har sannelig rett. Jesus sier: "Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer." (Joh 14,29)

Siden 1948 har jødene kommet tilbake til sitt eget land i stort antall: "...Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra deres urenheter og fra deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere.." (Esek 36,22-26)

Nå er Israel i krig, og det med alle terroristers mor, Iran. Dette er en tid hvor vi må intensivere bønnekampen for Israel. Aldri har det vært viktigere å be for Israel enn nå, og jeg vil oppmuntre mine lesere til å be for Israel daglig. Israel kjemper nå en kamp, ikke bare for sin egen eksistens, men for den frie verden. Iran må aldri få seg atomvåpen, heter det i slutterklæringen fra G7-toppmøtet. Lederne for dette møtet sier også at Israel har rett til å forsvare seg. det er derfor med undring og sterk uro jeg merker meg ordene til statssekretær Andreas Kravik (Ap) til NRK: "Vi kan ikke akseptere at stater tar seg til rette på denne måten." Statssekretæren mener at Israels angrep på Iran strider mot folkeretten: "Det angrepet som Israel har initiert mot Iran, er i strid mot folkeretten. Det er farlig med tanke på regional stabilitet og global sikkerhet." Iran av alle er vel ikke akkurat den som skaper verken regional stabilitet eller global sikkerhet. Landet har sørget for å finansiere Hamas, Hesballah og andre terrorgrupper og utgjør en betudelig fare for verdensfreden. Vi burde heller takke Israel for at de gjør jobben for å sikre oss alle en framtid.

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 1

Er Israels skjebne oppfylt gjennom Kirken? Er Kirken en erstatning for eller en forlengelse av Israel? Har Kirken overtatt løftene Gud ga Israel? Disse, og flere lignende spørsmål, skal jeg forsøke å besvare - slik jeg ser det - i denne artikkelserien:

Bibelen - forstått som Det gamle- og Det nye testamente opererer med to størrelser som Den treenige Gud åpenbarer seg igjennom: Israel og Menigheten. Begge har sin spesielle utvelgelse, kall og løfter. Det er ting disse to størrelsene har felles, og det eer  ting som er forskjellig fra hverandre. Israel har for eksempel fått et jordisk kall: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud  utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate." (5.Mos 7,6) 

I de påfølgende versene får vi også vite hvorfor Gud utvalgte Israel: "Det var ikke fordi dere var større enn alle andre folk at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere - for dere var de minste av alle folkene - men fordi Herren elsker dere, og fordi Han ville holde eden Han hadde sverget deres fedre. Derfor har Gud ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra slavehuset, fra egypterkongen Faraos hånd." (v.7-8)

Menigheten har derimot fått et himmelsk kall: "Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene." (Hebr 8,1). Israel har fått en jordisk arv: "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din slekt skal Jeg gi dette landet." (1.Mos 12,7) Menigheten har på sin side fått en himmelsk arv: "... til en arv som er uforgjeengelig, flekkfri og uvisnelig, og forvart i Himmelen for dere." (1.Pet 1,4) Israel har fått et løfte om gjenopprettelse og samling i det landet Gud haar gitt dem for evig, se Esek 37.1-14. Menigheten har fått løfte om gjenopprettelse og bortrykkelse til himmelen, se 1.Tess 4,13-18. Guds ord forteller oss at Israel skal bli det ledende folk i 1000-års riket: "For så sier Herren: Bryt ut i jubel for Jakob med glede og rop med fryd over den fremste blant folkeslagene. Forkynn, lovpris og si: Herre, frels Ditt folk, Israels rest." (Jer 31,7) Menigheten skal herske sammen med Kristus i den kommende tidsalder: "Hvis vi holder ut, skal vi også herske med Ham." (2.Tim 2,12

Bibelen er klar, men blant Guds folk har forvirringen vært stor gjennom Kirkens historie. Det skyldes flere ting. Og det begynte tidlig. Istedet for å lese Guds ord slik det står, begynte man tidlig å lese den allegorisk. Det begynte med kirkefedre som Justin Martyr, Ireneus, og ikke minst Oriigines og Augustin, som utviklet en lære som i korte trekk gikk ut på at Kirken hadde erstattet eller videreført Israel i Guds plan. Kirken skulle nå betraktes som 'Det nye Israel' - et begrep som ikke finnes i Den Hellige Skrift. Fra omkring år 400 er Israel som oftest blitt brukt som synonym av ulike bibellærere. 

Senere skulle en helt sentral bibeloversettelse spille en avgjørende rollen for å befeste dette teologiske synet. Jeg tenker på King James oversettelsen fra 1611. La meg gi deg et eksempel på dette: Kapittel 43 hos Jesaja begynner med ordene: "Men nå, så sier Herren som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel..." I King James oversettelsen har oversetterne satt en overskrift som lyder slik: 'Gud trøster kirken med sine løfter.' Et annet eksempel er hentet fra kapittel 44 som begynner med ordene: "Men hør nå, Jakob, min tjener, Israel som jeg har utvalgt..." Men overskriften lyder: 'Kirken blir trøstet.' 

Det er vanlig i mange kristne sammenhenger å lese Det gamle testamentes løfter til Israel, som om de gjelder Kirken eller menigheten. Dermed oppstår det en tro om at Gud har erstattet Israel med Kirken. Men Gud har aldri sviktet de løftene Han ga til Israels land og folk. De er evige!

fortsettes

Guds ord står fast til evig tid

Nylig måtte jeg ta en avgjørelse. Mens jeg ba, husker jeg at Herren lovet å lede oss med sin fred. Så jeg ba om hans fred i den retningen vi skulle gå. Herren ga oss ikke bare en bestemt fred, men alle bitene begynte å falle sammen. Våre hjerter var fulle av takksigelse, vi visste at Gud hadde besvart vår bønn.

Hvor fantastisk når Guds ord er innebygd i våre hjerter, og vi lærer å støtte oss på hans ord når vi ber og tror på det. Hvor viktig er vår daglige hengivenhet, og at vi bruker tid på å tenke på hans ord; at hans ord kan komme til tankene når vi trenger det og bli tilegnet våre liv.                                                  

«Ditt ord har jeg gjemt i mitt hjerte, så jeg ikke skal synde mot deg» Salme 119:11.

Den Hellige Ånd vil minne om ord Jesus har talt, det er hans del. Men det må være der for at vi skal huske det, det er vår del!

«Men Talsmannen, som er Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» Joh 14:26.

Herrens ønske er at sannheten er djupt forankret i våre hjerter og tankemåte. Når vi ser på ham med et lyttende øre, kan vi be og tro på at Herrens ønske skal bli oppfylt i oss.

"Se, du ønsker sannhet i det indre, og i det skjulte skal du gjøre meg kjent med visdom" Salme 51:6.

Herren har lovet: "Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri" Johannes 8:32. Igjen kan vi be inn i Guds ord og tro på at det fungerer i våre liv. Hvilken frihet vi kommer inn i når vi først søker hans velsignelse, hans fred og hans nærvær i våre liv.

Hvilken oppmuntring vi har gjennom hans ord! "Mine kjære, jeg ønsker fremfor alt at du må ha det godt og ha det godt, likesom din sjel har det godt" 3 Joh 1:2. Hans ord er dyrebare og verdsettes.

"Ditt ord er meget rent, derfor elsker din tjener det" Salme 119:40.

«Behagelige ord er som en honningkake, søte for sjelen og helse for beinene» Ordspråkene 16:24.

"Ditt ord er en lampe for mine føtter og et lys for min sti" Salme 119:105.

"Legg til mine skritt etter ditt ord, og la ingen misgjerning herske over meg" Salme 119:133.

Guds ord er sant fra begynnelse til slutt. Vi kan hvile i hans ord og vite at det vil bli oppfylt. Vi kan si hans ord. Tenke hans ord. La hans ord lede våre tanker og følelser. Vi kan dele hans ord med andre.

«Min tunge skal tale om ditt ord, for alle dine bud er rettferdighet» Salme 119:172.

Herren berømmer dem som kjenner Guds ord, og med rette anvender det på deres livsomstendigheter:

«Studer for å vise deg godkjent for Gud; en arbeider som ikke trenger å skamme seg, som deler sannhetens ord rett.» 2 Timoteus 2:15

"La de eldste som er gode forstandere, regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider i ordet og i læren." 1. Timoteus 5:17

Når du tar deg tid til å bruke tid i Guds ord i dag, kan du finne oppmuntring, styrke og fred. Ikke bare å lese som på et maraton. Men ta et skriftsted, et vers og se på konteksten, og ta deg tid til å la det verset sette seg i hjertet ditt.

Måtte det rette ordet komme til tankene til rett tid, mens du går nedover veien livsveien. Uansett behov, kan du finne trøst og håp når du ser på Guds ord, ta deg tid til å dvele ved Guds ord og huske Guds ord. Måtte fred, visdom, helbredelse og styrke gis til din ånd.

Uansett omstendigheter kan vi være i stand til å si: «Jeg har gledet meg over veien for dine vitnesbyrd, like mye som over all rikdom. Jeg vil grunne på dine befalinger og se på dine veier. Jeg vil fryde meg i dine lover, jeg vil ikke glemme ditt ord.» Salmene 119:14-16

Slik David posisjonerte seg, må vi også posisjonere oss selv. "Du er mitt skjulested og mitt skjold, jeg håper på ditt ord." Salmene 119:14

"Jeg vil tilbe til ditt hellige tempel og prise ditt navn for din miskunnhet og for din sannhet, for du har opphøyet ditt ord over ditt navn." Salme 138:2

Måtte vi huske at Herren virker og beveger seg gjennom sitt ord! Han har opphøyet sitt ord til og med over sitt navn. Måtte vi skjule hans ord i våre hjerter, slik at de gjennom valgene vi tar, kan bli erfaringsmessig våre.

- Nancy Taylor Tate/PAROUSIA MINISTERIES/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 16: Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdjupe vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La oss proklamere Guds løfter om Guds herlighet over stedet hvor vi bor

Venner har vært på små og øde steder i Alaska på et profetisk bønneoppdrag for å be Herren fylle disse stedene med ærefrykt for Herrens herlighet og nærvær. De har gjort det i samsvar med ordene fra profeten Habakkuk 2,14 som sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." 

Dette samsvarer godt med noe jeg skrev om på bloggen i 2020: "Jeg ser for meg at Gud er i ferd med å reise opp bønnevektere som kan rundt på ulike steder i Norge for å deklarere og proklamere Guds løfter, i ulike lokale bønneinitiativer. Ta gjerne kontakt med meg om Gud leder deg til å gjøre dette der hvor du bor, eller føler deg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å reise. Jeg er overbevist om at flere vil bli kalt av Gud til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å reise rundt for å preke, men for å deklarere og proklamere de løfter du blir påminnet om å fremsi over de stedene Gud minner deg om."

Når jeg fikk høre om det profetiske bønneoppdraget i Alaska, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 111,10. I min norske Bibel heter det: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid." Ærefrykten for Guds herlighet, for Hans navn, er det aller viktigste vi kan be for i dag - for alle mennesker. Det er mangelen på ærefrykt for Gud som gjør at den åndelige tilstanden er som den er i våre forsamlinger.

The Amplified Bible får frem noe av dybden i dette verset fra Salmenes bok, her i min oversettelse: "Den ærbødige frykten og tilbedelsen av Herren er begynnelsen på visdom og dyktighet (det foregående og det første essensielle, forutsetningen og alfabetet til dem) En god forståelse, visdom og mening har alle de som gjør Herrens vilje. Deres lovprisning av Ham varer til evig tid."

Bare det blir føre til det og varmere i været har tenkt å ta med meg rullestolen i bilen og kjøre til steder i nærområdet, hvor jeg kan proklamere og deklarere Guds løfter om Herrens herlighet og ærefrykten for Hans navn, i full forvissning om at Herren vil lytte til min bønn og svare meg. Kanskje du kan gjøre det på ditt sted?

Billedtekst. Nordlys i Alaska

Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdype vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

-  Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Når profetiene oppfylles foran våre øyne - det unike med Israel, del 1

10 år før jeg ble født ble verden vitne til at disse profetiske ordene fra profeten Jesaja gikk bokstavelig talt i oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer vel et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner." (Jes 66,8) Jødene får sitt land tilbake etter å ha vært drevet på flukt i år 70 etter Kristus. Dette skjedde 14.mai 1948. 

19 år senere, da jeg var ni år gammel, nærmere bestemt 6.juni 1967, under det som er blitt kalt Seksdagerskrigen, går en annen sentral profeti i oppfyllelse. Jesus forutså at "Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Luk 21,24) Nå var den den østlige delen av Israels hovedstad tilbake i jødiske hender, og Guds ord var atter en gang gått i oppfyllelse rett foran våre øyne! 

Den største profetiske begivenhet i vår egen tid er jødenes tilbakekomst til det landet Gud ga dem med ed. Israel er selve Løfteslandet. Israel er viseren på Guds endetidklokke. Det som skjedde i 1948 og i 1967 er konkrete bevis på at Gud står bak sitt ord, Han er til å stole på, og Han holder ord! Hos profeten Jeremia leser vi: "For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,12) Det har Gud bevist at  Han gjør.

Lytt til denne profetien fra Jesaja:

"På den tiden skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda og fra jordens fire hjørner." (Jes 11,11-12)

Er det ikke dette vi har sett med våre egne øyne siden 1948? Jøder spredt over den vide jord har sendt tilbake til det landet Gud ga dem i tusenvis. 

Den anerkjente og høyt respekterte bibellæreren, Lance Lambert, selv jøde, og som døde i 2015, som jeg har hatt gleden av å møte i Jerusalem, har sagt det slik, her i min oversettelse: 

"Ingen annen nasjon i menneskehetens historie har to ganger blitt rykket opp med roten fra sitt land, spredt til jordens ender og så blitt brakt tilbake til det samme territoriet. Om det første eksilet og gjenopprettelsen var bemerkelsesverdig, så er det andre mirakuløst. Israel har to ganger mistet sin statlige status og sin nasjonale suverenitet, to ganger sin hovedstad og sentrum for det religiøse liv ødelagt, sine byer og bygder rasert til grunnen, sitt folk deportert og spredt omkring, for så to ganger å blitt gjenopprettet. Som om ikke dette var nok, så har ingen annen nasjon eller etnisk gruppe blitt spredt til jordens fire hjørner, og overlevd som en lett synlig og identifiserbar gruppe." (Lance Lambert: The Uniqueeness of Israel. Kingsway 1991, side 55).

Den moderne staten Israel er ikke noe mindre enn et under.

fortsettes

Mitt engasjement for Israel

Israel markerer i dag 'Yom Ha'atzmaut' - Uavhengighetsdagen, en offisiell minnedag for å markere Uavhengighetserklæringen fra 1948. For israelerne er dette en stor festdag. Datoen varierer fra år til år. På 73 års dagen faller den på 15.april.                                                                                                          

Noen har spurt om hva som er grunnen for mitt engasjement for Israel? Svaret på det spørsmålet er ikke først og fremst politisk, men bibelsk. Slik jeg ser det er staten Israels gjenopprettelse i 1948 en bokstavelig oppfyllelse av Guds evige løfter gitt til Israels land og folk. Gud svikter ikke sitt eget ord. Om Gud skulle forkaste sine løfter gitt til jødene, var vi ingen garanti for at Han ikke trekker tilbake sine løfter gitt til sin menighet. Da er ikke Gud til å stole på. Men Gud holder sine løfter. 

Min sønn og jeg har sett de to første episodene av NRK-serien om 'Frontkjemperne'. Jeg vet ikke om jeg orker å se mer. Så mye ondskap, ja direkte jævelskap, som nazistene og også norske frontkjempere var med på, hvor også jødene ble utsatt for. En brutalitet og råskap med mishandling, vilkårlige drap, bare fordi de var jøder, som er uten sidestykke. 6 millioner jøder tilintetgjort i nazistenes utryddelsesleire. Det er nesten ikke til å holde ut. Derfor er det både rett og rimelig at jødene fikk vende tilbake til sitt eget hjmland etter den forferdelige krigen. Derfor er mitt engasjemnt også politisk. Det betyr ikke at jeg til enhver tid er enig med den til enhver tid sittende statsministeren. Det er ikke israelerne selv engang. 

Jeg er hva som kalles en kristensionist. 

Det er naturlig med det bibelsynet jeg har. Jeg kan ikke gi på båten det jeg er blitt overbevist om siden jeg ble en kristen i 1972. Derfor kan jeg heller ikke være med i sammenhenger som klart og tydelig gir uttrykk for erstatningsteologi, eller er antisionister. Dette er et valg jeg gjorde for 49 år siden. Neste år er det 50 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, og kjærligheten til Israel fikk jeg inn med morsmelka - det vil si de første bibeltimene jeg hørt av en klokker i Den norske kirke, Rold Danielsen. 

Gratulerer med dagen, Israel, og alle mine jødiske venner!

Foto: Pixabuy

Maria - en politisk radikal karismatiker, del 7

Marias blendende vakre lovsang avsluttes med en forsikring om at Gud holder hva Han har gitt løfter om: 'Han tok seg av Israel, sin tjener og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt til evig tid.'

Om Gud skulle ha forkastet sitt utvalgte folk, og ikke lenger stå bak sine løfter til Israel, ville ikke Gud være til å stole på. Da kunne heller ikke vi hedninger stole på det Gud har gitt løfter om til sin menighet. Men nettopp fordi Gud holder fast ved sitt ord, kan vi stole på Ham.

Jeg merker meg ordet: evig.

Salmisten sier det slik: 'Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.' (Salme 100,5)

Evig er evig, ikke noe tidsbegrenset.

Gud Herren, Den Veldige, hadde gitt Abraham et løfte, og Gud svikter ikke ham, som Gud selv kaller sin venn. Når Abraham er 99 år gammel gjenar Gud sitt løfte for ham, og sier:

'Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd! Jeg vil slutte en pakt mellom meg ogdeg og gjøre deg umåtelig stor.'

Da leser vi at 'Abraham kastet seg ned med ansiktet mot jorden,' og så taler Gud nok en gang og sier: 'Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag. Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag. Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommene dine fra slekt til slekt, en evig pakt: jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig tid og eiendom. Og jeg vil være deres Gud.' (1.Mos 17,1-8)

Dette har Gud holdt fast ved gjennom slekt etter slekt, helt frem til vår egen tid.

Her ender min betraktning over Magnificat - Marias lovsang, hun som ble mor til vår Frelser. Jeg har bare skrapet på overflaten, her finnes djup som det kan skrives bøker om - men jeg ville bare gi deg en smakebit i disse adventstider.

Når man i tidebønnen ber Marias lovsang hver dag, beriker den ens liv mer og mer. Man blir så glad i disse ordene. De trøster, de løfter, de gir håp og forvissning. Til ulike tider stanser jeg opp og dveler ved den.

Dette vakre Maria-ikonet - Ømhetens mor - kan du komme å se i Kristi himmelfartskapellet. Det er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth, og gitt i gave av ikonmaleren. Vi kjenner på stor glede av å ha det hengende i vårt bønnekapell.

Ingen vei tilbake

'A place of no return' er et begrep. Skal man være tro mot det man har sett, kommer man til et punkt hvor det ikke er mulig å kompromisse, hvor man ikke kan ta bekvemmelighetshensyn, men hvor man må våge å stå for noe. Selv om det koster.

For meg handler det om flere ting. Blant annet om Guds evige løfter til Israels land og folk. Om dem kan jeg ikke kompromisse. For meg personlig er dette blitt alvorlig. Noe samarbeide med erstatningsteologer, eller antisemitter eller antisionister, kan jeg ikke innlate meg på. Da svikter jeg Guds ord. Og for meg er Guds ord, slik det er gitt oss i Bibelen, Guds evige, uforanderlige og autoritative og guddommelig inspirerte ord.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til en klokker i Den norske kirke. Rolf Danielsen var hans navn. Takket være ham fikk jeg en kjærlighet til Guds utvalgte folk, jødene, til Israel og det profetiske ord allerede i tidlig tenårene. Jeg ble en kristen i 1972.

Rolf Danielsen tok oss ungdommer med hjem til seg for å åpne Skriftene for oss og hjelpe oss til å se Guds plan med landet Israel og med folket, jødene. Det gjorde så sterkt inntrykk at det sitter i kroppen, den dag i dag.

Underveis har det oppstått situasjoner hvor det enkleste og mest bekvemme hadde vært å ikke tone flagg, men da hadde jeg sviktet min tro og min overbevisning.

Israelske politikere kommer og går, det er ikke dem jeg setter min lit til. Men jeg har satt min lit til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - og det Han har gitt løfter om til Israels land og folk. For det holder til evig tid.

Om Gud skulle svikte sine løfter med hensyn til Israel, så har vi ingen garanti for at Han vil holde sine løfter til oss. Hvorfor skulle Han det? Men heldigvis - Gud er ingen løgner. Han er til å stole på. Derfor holder Hans løfter.

Spurgeon om gjenopprettelsen av staten Israel, del 3

Charles Haddon Spurgeon er blitt 30 år. Han står på talerstolen i Metropolitan Tabernacle i Newington og taler profetisk om gjenopprettelsen av staten Israel. Han er tydeligere enn noen av de to foregående anledningene han har talt profetisk om Israel. Året er 1864. Det er absolutt ingen ting i det naturlige som skulle tilsi at Spurgeon har rett når han taler disse ordene. Få ser det han ser. Baptistmenigheten han pastor for er heldig som får en slik forkynnelse. Her i min oversettelse:

"Det vil bli en innfødt regjering igjen, det vil nok en gang  bli en konkret politisk stat; en stat skal bli innlemmet, og en konge skal regjere. Israel er nå blitt fremmedgjort for sitt eget land. Hennes sønner, selv om de aldri kan glemme Palestinas hellige støv, dør i håpløs distanse fra hennes innviede kyster.

Men det skal ikke bli slik for evig, for hennes sønner skal igjen glede seg i henne; hennes land skal igjen bli kalt Beulah, for som en ung mann gifter seg med en jomfru slik skal hennes sønner gifte seg med henne. 'Jeg vil plassere deg i ditt eget land,' er Guds løfte til dem...

De skal få en nasjonal velstand som vil gjøre dem berømte, ja, den skal bli så herlig at Egypt, og Tyr, og Hellas og Rom, skal alle glemme sin herlighet i den mye større prakten som kommer fra Davids trone

Alt vil bli klart og tydelig, den bokstavelige betydningen av dette skriftstedet - Esekiel 37.1-10 - en betydning som ikke må bortforklart eller åndeliggjort - må være tydelig: at både de to og de ti Israels stammer vil bli gjenopprettet i deres eget land, og at en konge skal regjere over dem.

(fortsettes)

Gud har ikke glemt sine løfter til Israel

For ganske nøyaktig 10 år siden skrev jeg noe på bloggen, som det er mange gode grunner til å minne om enda en gang:

Iain H. Murray siterer Robert Leighton, en puritaner fra det syttende århundre, i sin bok: The Puritan hope. A study in Revival and the Interpretation of Prophesy, om Israels fremtidige rolle. Sitatet burde fange vår oppmerksomhet som lever i dag, det er særdeles tidsaktuelt:

"De som ikke daglig ber om at jødene skal omvende seg, glemmer et vesentlig poeng hva angår menighetens herlighet. Det jødiske folk skal utvilsomt nok en gang bli befalt å reise seg og skinne, og deres tilbakevending skal bli 'til rikdom for verden', og det skal bli herligere tider enn hva Guds menighet noen gang har sett."

Den Evige er ikke ferdig med sitt folk. Tvert imot. Israel har en strålende fremtid! Det Pilatus skrev og hengte over korset var profetisk. "Pilatus gikk da inn i borgen igjen. Han kalte Jesus fram for seg og sa: Er du jødenes konge?" (Joh 18,33) "Pilatus sa til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vite for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst." (v.37) "Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge." (Joh 19,19) Det skulle med andre ord slås fast for samtiden og ettertiden at det var jødenes konge som ble korsfestet, og dette ble slått fast både på hebraisk (jødenes språk), gresk (hedningenes) og latin (rettsspråket). Til dags dato er dette faktum at Jesus er jødenes konge, skjult for deres øyne, og det vil være det inntil Jesus setter sine føtter på Oljeberget: "Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte bønnens og nådens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en som sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte." (Sak 12,10)

Jesus taler selv om denne begivenheten, i Matt 23,38-39: "Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!"

Som kjent ble Israels hus lagt øde da Templet ble ødelagt i år 70 e.Kr, og jødene spredt til verdens fire hjørner. Men landet er tilbake på jødiske hender, og jødene vender hjem fra diasporaen. Det skjer i våre dager, rett foran våre øyne.

En dag skal Hosiannaropene høres i Jerusalems gater. Kongen kommer! Dette er bestemt i Guds evige rådslutning og kan ikke forandres, selv ikke om hedningenasjonene vil gjøre alt de kan for å hindre det. Salme 2, som er en profetisk salme, lyder slik:

"Hvorfor raser folkeslagene, og hvorfor planlegger folkene det som er nyttesløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår sammen med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss ribe Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!" (v 1-3) Hvordan reagerer Den Evige på dette? "Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst." (v.4-5) Det er nemlig slik at "Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg." (v.6) Ingen kan omstyrte det Gud har fastsatt. Riket for Israel vil bli gjenopprettet, helt og fullt. Da er hedningenasjonenes herskertid definitivt slutt. Da vil Israel få hele landet som var lovet Abraham, og grensene vil bli slik Gud har satt dem. Da vil Israel komme fullt inn i det kall og den utvelgelsen som Gud har hatt og har for dem:

"I dag har Herren sagt deg at du er Hans eiendomsfolk, slik Han har lovt deg, og at du skulle holde alle Hans bud, og at Han vil sette deg høyt over alle folkeslag som Han har skapt, til lovprisning, for å gi deg et navn, og gi deg ære, og at du skal være et hellig folk for Herren din Gud, slik som Han har sagt." (5.Mos 26,18-19)

800 jøder gjør Aliyah til Israel denne uken

Denne uken vil over 800 jøder flytte til Israel. Det rapporterte Hærens Radio i går. De kommer i tillegg til de 12.000 som har gjort Aliyah de siste seks månedene.

De nye israelerne kommer fra USA, Frankrike, Russland. Argentina, Ukraina og Brasil. 600 av dem ankom mandag og tirsdag og det er forventet at mer enn 200 vil komme denne onsdagen.

De som kom mandag og tirsdag ble hilset velkommen av Natan Sharanskij, som nå går av som leder for Jewish Agency og den nye lederen, Isaac Herzog, som frem til nå har ledet Sionist-Unionen. Dette var også samtidig markeringen av 70 år med Aliyah siden etableringen av den moderne staten Israel.

Antall jødiske immigranter til Israel øker for hvert år, og det til tross for alle utfordringene Israel står overfor og de truslene landets innbyggere står ansikt til ansikt med hver eneste dag.

Rett foran våre øyne går dermed Guds profetiske ord i oppfyllelse, som dette fra Jesaja:

"Siden du er dyrebar i Mine øyne, får du stor ære, og Jeg elsker deg. Derfor gir Jeg mennesker i stedet for deg, og folk i stedet for din sjel. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente sin slekt fra Øst, og samle deg fra Vest. Jeg vil si til nord: 'Gi dem fra deg!' Og til Sør: 'Hold dem ikke tilbake!' For mine sønner skal komme langt borte fra. Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham." (43,4-7)

Israel 70 år - et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet og evige løfter

I dag kan Israel feire sitt 70 års jubileum som en moderne stat. Disse 70 årene er et eneste stort mirakel, og et tydelig bevis på at Gud holder hva Han lover og står bak sine løfter. Gjennom sine profeter har Gud gitt løfter om at jødene skulle få vende tilbake til sitt land, etter at de ble spredt til jordens fire hjørner i år 70 etter Kristus. De løftene har Han holdt. Om det var slik at Gud ikke holdt disse løftene til sitt folk, jødene, kan vi heller ikke være sikre på at Han holder de løfter Han har gitt oss! Men nå har Gud vist i 70 år at Hans løfter til Israels land og folk er evige og ubrytelige. Det er sannelig et stort takkeemne.

Omringet av fiender på alle kanter kjemper Israel fremdeles en kamp for å overleve. Truslene er mange. Fra islamister. Fra Hamas og PLO. Alle vil kaste jødene på havet og utslette staten Israel. Antisemittismen er voksende. Fordømmelsene fra nasjon etter nasjon massive.

Men Israel har også venner. Mange venner. Ikke minst blant evangelikale kristne. Venner som ber. Som taler vel om. Som står opp for Israel når det trengs. Israel er ikke alene.

Kirken har ikke hatt mye å skryte av når det gjelder jødene. Erstatningsteologien har ført til forferdelige lidelser for det jødiske folk. Den har representert en uren strøm. Men det har også vært en ren strøm gjennom kirkens historie. Heldigvis har vi eksempler på uredde kristne som har lest profetiene og holdt fast ved Guds utvelgelse av jødene som sitt demonstrasjonsfolk gjennom tidene, og løftet frem det profetiske ordet. Jeg er glad for og takknemlig for at jeg fører med i denne strømmen. Rett etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk kontakt med en klokker i Den norske kirke, som underviste frimodig i det profetiske ordet, og som hjelp meg til å se at Gud aldri noensinne har eller vil svikte sitt utvalgte folk. I alle år senere har jeg holdt fast ved det. Det har jeg ikke angret på.

I dag gratulerer jeg Israel med sine 70 år, og jeg ber om at Gud må velsigne dagen og fremtiden. Jødene er sannelig fremtidens folk, takket være Guds evige løfter til dem.

Guds evige løfter ved et 100 og et 70 års jubileum

Som tiden går blir jeg mer og mer grepet og fascinert over Guds profetiske tidsplan. Over Gud som våker over sitt ord, så Han fullbyrder det (jfr Jer 1,12). Det gjelder ikke minst Hans evige løfter til Israels land og folk. Ifølge disse løftene ville det komme en dag da jødene, som var spredt til jordens ender, skulle få vende tilbake til det land Gud hadde gitt løfter om.

Om ganske nøyaktig 20 dager - den 31. oktober - er det 100 år siden general Edmund Allenby ledet en offensiv mot de tyrkiske forsvarslinjene ved kyststripen mot Gaza. General Allenby lykkes og det førte til at at veien for de allierte til å rykke fremover mot Jerusalem, og deretter Damaskus. Dette skulle bety slutten på en 400 års periode med islamsk herredømme over Det hellige land.

Men det skjedde noe mer denne dagen: 31. oktober 1917 undertegnet Lord Balfour, som da var Storbritannias utenriksminister, det som er blitt kalt Balfour-erklæringen. Den ble formelt utsendt 2. november samme år og i perioden 17. november til 30. desember fant Slaget om Jerusalem sted. Slaget om Jerusalem er en betegnelse på en rekke kamphandlinger og slag i det som den gangen gikk under navnet Palestina. Hensikten var å sikre seg kontroll over Jerusalem. Balfour-erklæringen var et brev daværende utenriksminister Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han støtter Lord Rothschild og sa seg enig med ham i at jødene trengte et nasjonalt hjem. Målet var 'å opprette et nasjonalt hjem for jødene' slik at de kunne leve samlet som et folk og ikke atskilt. På denne tiden levde de fleste jødene i diasporaen, særlig i Russland, Hvite-Russland, USA, England og Frankrike.

Balfour-erklæringen skulle i 1920 bli inkorporert i internasjonal lov i den såkalte San Remo-erklæringen, og skulle bli helt avgjørende for FN's delingsvedtak av Palestina, og gjenopprettelsen av staten Israel.

Hvem var så denne Lord Balfour?

Arthur James Balfour, født 25. juli 1848 i Whittinghame i dagens East Lothian i Skottland, var Storbritannias og Irlands statsminister fra 1902 til 1905. Han vokste opp i et kristent hjem hvor undervisningen om Jesu andre komme og troen på at jødene en dag skulle få vende tilbake til sitt hjemland var en del av trosoverbevisningen.

I 1906 ble møtte Balbour Chaim Weizmann i Manchester. De skulle bli gode venner. Chaim Weizmann vokste opp i en stor jødisk familie i Hvite-Russland. Han fikk tidlig interesse for Guds løfter om at jødene skulle vende tilbake til det landet de ble fordrevet fra. Før han flyttet til Manchester studerte Weizmann biokjemi Tyskland. Når han senere flyttet til Storbritannia ble han en av ledere for den sionistiske bevegelsen der.

Det er nok ingen tilfeldigheter at disse to mennene fant hverandre. Heller ikke at de begge to hadde en kjærlighet til Bibelen. Den ytre årsaken var at Weizmann hadde funnet opp en viktig kjemisk ingrediens for produksjonen av krutt, som den britiske regjeringen ble interessert i.

Men det er ikke bare i 1917 det skjer noe viktig og som har med Guds trofasthet mot de løfter Han har gitt sitt folk. I oktober og november 1947 - altså for ganske nøyaktig 70 år siden - ledet Gud forbederen Rees Howells i Wales til å be for jødene. Wales Bible College som Rees Howells hadde grunnlagt og ledet var et bønnens hus Gud hadde opprettet.

Jeg har hatt stor glede av å lese boken: "Flammer over Wales", som er den gripende og spennende beretningen om denne forbederens liv. Skulle ønske at den kom i et nytt opplag her i Norge. Vi trenger den. Sekretæren til Rees Howells skrev en bok som dessverre bare finnes på engelsk: Rees Howells Intercessor, som jeg anbefaler sterkt. Der heter det på side 244:

"De (altså Howells og elevene ved bibelskolen i Wales) ba inntrengende om at Gud, som en følge av pakten Abraham for 4.000 år siden, ville bringe sitt folk tilbake til deres land, slik at Palestina ennå en gang skulle bli en jødisk stat... Bønnen var konsentrert om den kommende avstemningen i FN ..."

Som kjent var det ikke noe flertall for et slikt vedtak i den første rundens avstemninger i FN.

"Men de vendte tilbake til enda mer intens bønn, og gjennom dette fikk de tro for se Guds engler påvirke medlemmene i De forente nasjoner til å arbeide på vegne av Guds folk, og de hadde full visshet om seier."

Og seier fikk de! Generalforsamlingen i FN stemte for delingen av Palestina med 33 stemmer for, 13 mot og 10 avstod fra å stemme. 14. mai 1948 ble den moderne staten Israel opprettet. Gud hadde holdt sitt ord.

Når jeg leser om dette kommer jeg til å tenke på profeten Daniel som leser profeten Jeremia og som oppdager at det nærmet seg tiden da Gud ville oppfylle det løftet Han hadde gitt Jeremia:

"I Darius', Ahasversus' sønns første regjeringsår  - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket - i det første året av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la det gå fulle sytti år til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske..." (Dan 9,1-3)

En ting er aldeles sikkert: Intet skjer på slump i Guds timeplan. Alt er nøye planlagt og Han bruker de menneskene Han vil.

Arthur James Balfour.

Forbederen Rees Howells

Chaim Weizmann.

John Bunyan om bønn

"Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for Satan."

"Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte."

"Bønn vil få et menneske til å holde seg borte fra synd, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn."

"Den som løper bort fra Gud om morgenen vil sjeldent finne Ham resten av dagen."

"De sannheter jeg kjenner best har jeg ervervet meg på mine knær. Jeg har aldri lært noe godt å kjenne, inntil det er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn."

"Du kan gjøre mer enn å be etterat du har bedt, men du kan ikke mer enn å be inntil du har bedt."

"Bønn er en oppriktig, fornuftig, hjertes hengivelse som øser ut ens sjel til Gud, gjennom Kristus, i Åndens styrke og hjelp, for slike ting som Ånden har gitt løfte om."

Alle sitater John Bunyan (1628-1688), engelsk baptistpastor, forfatter. Kjent for boken Pilegrims vandring. Skrev rundt 60 bøker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen