Fordelene ved gudsfrykt

 Fordeler for dem som har ærbødig ærefrykt og hellig frykt for Herren: Salme 25:12-14.

1. Herren vil instruere dem i måten de bør velge.

2. Deres sjel vil forbli i velstand (Guds godhet)

3. Deres etterkommere (frø) vil arve landet (jorden)

4. Herrens hemmelighet (overnaturlig innsikt) tilhører dem

5. Den Hellige Ånd vil avsløre og fremheve dybdene (privilegiene) i hans pakt

Mysteriene som ble åpenbart, del 6: Gudsfryktens mysterium

Vi lever i et kunnskapssamfunn, hvor vi blir skolert og undervist i alt mulig. Det er vel snart ikke den ting det ikke kurses i, eller holdes seminar om. Profeten Daniel beskriver endens tid som en tid da "kunnskapen skal bli stor" (Dan 12,4b) Men det finnes en kunnskap som ikke først og fremst erverves gjennom boklig lærdom, og som derfor er mangelvare i vår tid. Den oppnås kun gjennom åpenbaring og erfaring. Det er gudsfryktens mysterium eller hemmelighet.

"Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap," leser vi i Ord 1,7

Frykt i form av ærefrykt. 

Slik gudsfrykten uttrykkes i Det nye testamente har den sin grunn i den urkristne trosbekjennelsen vi finner gjengitt i 1.Tim 3,16: "Og det må alle bekjenne, - stort er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." Vi kan med andre ord slå fast at gudsfryktens mysterium handler om inkarnasjonens under, at Gud ble menneske. Jesus sa ved en anledning: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte. Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte." (Luk 12,5) Den som her skal fryktes er Gud, som i Hebreerbrevet 12,29 beskrives: "En fortærende ild."

I alt Jesus gjorde satte han sin Fars vilje først. Det finnes det en rekke eksempler på i evangeliene. Hebreerbrevets forfatter oppsummerer dette på følgende måte i Hebr 5,7: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." Gudsfrykt har med andre ord å gjøre med Guds vilje. Vi viser i praksis at vi frykter Gud når vi gjør hans vilje og følger hans ord. Manglende gudsfrykt gir seg utslag i en lettvint omgang med Guds vilje som er uttrykt i Guds ord: "Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg." (Joh 14,23-24) I sitt første brev skriver apostelen Johannes følgende: "På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,2-3) 

Vi mangler ingenting hva angår rett gudsfrykt. Det er ikke der problemet ligger: "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss det største og mest dyrebare løfter." (2.Pet 1,3-4) Gudsfrykten er lagt ned i oss. Det er derfor Paulus underviser sin unge medarbeide: "Øv deg heller i gudsfrykt." (1.Tim 4,7) Vi kan altså vokse i gudsfrykten. Det vil si når vi vokser i kjennskap og kunnskap om Guds karakter.

fortsettes

Den guddommelige visdommens kilder, del 4

Hva er visdommens opphav? Svaret på det spørsmålet gis oss i Ord 9,10: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." Ærefrykt for Guds hellighet skaper grobunn for visdom, fordi mennesket ser sin begrensning og forstår at man er avhengig av Gud for å kunne forstå. Sann kunnskap kommer av at man kjenner Den Hellige. 

I sin dårskap setter mennesket sin lit til sin egen styrke. Det er ikke mangel på menneskelig styrke som er problemet i dagens forsamlinger. Det er motsatt! Det er for mye menneskelig styrke, slik at Gud ikke slipper til med sin! "Salig," sier kong David, "er den mannen som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige." (Salme 40,5) Den samme kong David sier i en annen salme. hva som burde være vårt svar til de som vil stole på sin egen styrke, sin egen kunnskap, sin egen kløkt: "Noen priser vogner, noen hester, MEN VI PRISER HERREN, VÅR GUDS NAVN." (Salme 20,8)

"Visdom," skriver dr.teol David Hedegård og teolog og dr.i filologi Aapeli Saarisalo, "er den praktiske anvendelsen av kunnskap, det vil si evnen til å velge de beste midlene til å virkelligjøre sine mål. Likesom Guds kunnskap er uendelig, så er også hans visdom uendelig, det vil si at hans visdom strekker seg til alt og vet råd for alt." (Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1009) 

Den hardt prøvede Job er klar over sin begrensning, og anerkjenner virkelig hvem som er kilden til visdommen: "Hos ham (altså hos Gud, mitt tillegg) er visdom og velde, ham tilhører råd og forsstand." (Job 12,13)  Det samme gjør den ukjente salmisten som skrev Salme 104: "Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt." (v.24)

I doksologien som avslutter undervisningen til apostelen Paulus om Israels utvelgelse, lovpriser han Herren og utbryter: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap om Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." (Rom 11,33)

Den visdom mennesket tilegner seg består i evnen til å finne Guds viljes vei og i det praktiske livets forhold å gjøre Guds gode vilje. Det forutsetter menneskets Gudsfrykt.

Jeg innledet denne artikkelen med å sitere Ord 9,10, men vi finner det samme i Salme 111,10 hvor det heter: "Å frykte Herren er begynnelsen til visom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid."sd

Med andre ord: Den som vil ha del i Guds visdom -- og leve etter den - må begynne med begynnelsen! Han eller hun må begynne med å be om ærefrykt for Den Hellige, må slippe tak i sin egen styrke og sin egen kløkt og løsninger, og sette sin lit til Herren alene!

På samme måte som Gud er kilden til styrke, evne og rikdom, er Han også kilden til visdom. Vi vil aldri komme inn i Guds overnaturlige visdom før vi innser og erkjennner dette. Skal vi koble oss på Guds visdom, må vi først komme til Gud i ydmykhet og si: 'Herre, jeg vil søke deg av hele mitt hjerte. Jeg har ingen visdom. Jeg trenger din visdom i mitt liv.' 

Det er et tankors dette: I ett og alt burde jo Guds folk være de mest vellykkede mennesker på jorden, med tanke på de rikdommer vi eier i Gud, men slik er det jo ikke. Årsaken er at vi ikke forstår og heller ikke innser at vi trenger Guds visdom. Vi søker alle mulige løsninger, vi bruker opp all vår styrke og alle menneskelige ressurser før vi søker Gud! Vi tror at vi er så smarte, derfor søker vi ikke Gud først.

"Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren." (Jer 9,23-24)

fortsettes

La oss proklamere Guds løfter om Guds herlighet over stedet hvor vi bor

Venner har vært på små og øde steder i Alaska på et profetisk bønneoppdrag for å be Herren fylle disse stedene med ærefrykt for Herrens herlighet og nærvær. De har gjort det i samsvar med ordene fra profeten Habakkuk 2,14 som sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." 

Dette samsvarer godt med noe jeg skrev om på bloggen i 2020: "Jeg ser for meg at Gud er i ferd med å reise opp bønnevektere som kan rundt på ulike steder i Norge for å deklarere og proklamere Guds løfter, i ulike lokale bønneinitiativer. Ta gjerne kontakt med meg om Gud leder deg til å gjøre dette der hvor du bor, eller føler deg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å reise. Jeg er overbevist om at flere vil bli kalt av Gud til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å reise rundt for å preke, men for å deklarere og proklamere de løfter du blir påminnet om å fremsi over de stedene Gud minner deg om."

Når jeg fikk høre om det profetiske bønneoppdraget i Alaska, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 111,10. I min norske Bibel heter det: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid." Ærefrykten for Guds herlighet, for Hans navn, er det aller viktigste vi kan be for i dag - for alle mennesker. Det er mangelen på ærefrykt for Gud som gjør at den åndelige tilstanden er som den er i våre forsamlinger.

The Amplified Bible får frem noe av dybden i dette verset fra Salmenes bok, her i min oversettelse: "Den ærbødige frykten og tilbedelsen av Herren er begynnelsen på visdom og dyktighet (det foregående og det første essensielle, forutsetningen og alfabetet til dem) En god forståelse, visdom og mening har alle de som gjør Herrens vilje. Deres lovprisning av Ham varer til evig tid."

Bare det blir føre til det og varmere i været har tenkt å ta med meg rullestolen i bilen og kjøre til steder i nærområdet, hvor jeg kan proklamere og deklarere Guds løfter om Herrens herlighet og ærefrykten for Hans navn, i full forvissning om at Herren vil lytte til min bønn og svare meg. Kanskje du kan gjøre det på ditt sted?

Billedtekst. Nordlys i Alaska

Ærefrykten for Gud og det hellige hysj

'Jeg lengter slik etter å høre et hellig hysj berøre Kristi kropp. Vi synes å tenke at vi må fylle tomrommet med våre lyder og vår egen vei, men jeg sier dere at vi må vende tilbake til ærefrykten for Gud og anerkjenne Hans hellighet.

Jeg lengter etter å se mennesker strømme til botsbenken, gråtende og rope ut til Gud og bli desperate og knust og ruinerte for noen annen elsker, at de gjør de religiøse forlegne når de overgir sine erstatninger og legger dem igjen på alteret.

Alt fordi de hørte lyden av Hans åndepust i et hellig hysj.

Jeg tenker ikke bare på de som ikke går i kirken og på de ufrelste, men også på de Guds folk at de må mer ekte og rå når de oppholder seg i Guds nærvær, slik at virkelige endrinnger kan finne sted og holde.

Du forstår, folk snakker ikke om dette fordi dette selger ikke mange bøker eller tiltrekker seg de store mengdene. Det er på overtid for kirken om den skal handle sammen. Hvis vi vil se en endring må det begynne med oss.'

- Lovesick Scribe.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gudsfrykten i folket

Et slikt brødfat lages nok ikke lenger. Dette vakre fatet med påskriften 'Gi oss i dag vårt daglige brød' er noe May Sissel har arvet. For en del år siden var et slikt fat vanlig i norske hjem. Det daglige brød var ingen selvfølge. Gudsfrykten var tilstede i folk.

I dag - rundt spisebordet - undrer vi oss over hvor mye vi har mistet, vi som bor i verdens rikeste land.

Kristi storhet - vår ydmykhet

Jeg har brukt litt av dagen til å lytte til en preken av Marc Dupont, en anerkjent profetisk røst, kjent fra en rekke besøk i Norge. Han mener kristne må gjenoppdage Johannes Åpenbaring. Ikke så mye på grunn av eskatologien, som det å få del i hjertet til Johannes -  seeren, profeten, apostelen, som fikk et så radikalt møte med Jesus. Det møtet forandret alt.

Jesus, seierherren, kongenes konge, Han som triumferer. Herrenes Herre. Det er dette Åpenbaringsboken handler om!

Rett før jeg satte meg ned for å lytte til Dupont, hadde jeg hørt på Francis Chan, som snakket om det viktigste behovet vi har når vi skal be.

Chan svarer: YDMYKHET.

Vi må huske at når vi ber trer vi fram for Guds trone. Bevisstheten om det burde gjøre noe med oss. Det er som om vi tror vi gjør Gud en tjeneste når vi trer frem for Gud. Men det gjør vi jo ikke.

Både Dupont og Chan samstemmer når det gjelder dette: vi trenger større Gudsfrykt, større ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Over en lengre tid har jeg hatt min oppmerksomhet rundt dette, da jeg har kjent at dette er noe Gud taler om inn i vår tid. Derfor var det bekreftende å lytte til disse to

Visdom, forstand og ærefrykt for Gud

Det er ikke alt man kan lese seg til, og det er heller ingen garanti for at man blir så mye klokere av å studere.

Men det finnes en ting som helt sikkert gjør en vis og forstandig! Det er å kjenne Den Hellige.

Vi snakker ikke om kunnskap om Gud - selv om den også er viktig. Det handler om noe helt annet: kjennskap. Vi kan vite mye om Gud og likevel ikke kjenne Ham. Vi kan ha rett i alt og likevel ta helt feil.

Det er derfor apostelen Paulus, når han ber for den kristne forsamlingen i Efesos, ber om at "vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne." (Ef 1,17)

Det er hva det handler om! Lære Gud å kjenne. Da trenger vi åpenbaring.

Den åpenbaringen kommer gjennom visdom og begynnelsen til denne visdommen er gudsfrykt! I dag er det veldig få som snakker om den. Kristenheten er preget av en manglende ærefrykt for den tre ganger HELLIGE Gud.

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10)

Å kjenne Den Hellige begynner med ærefrykt for Gud.

Ærefrykt for Gud er blitt et prioritert bønneemne for meg personlig. Jeg vil nemlig lære Gud å kjenne. Det er et mål for mitt liv.

Fryktet døden - fant fred med Gud

Her er dagens gladmelding:

Gregorij fra Georgia fryktet døden, men han visste ikke hvor han skulle vende seg for å finne svar. En kveld, i en desperasjon, gikk han inn i en lokal ortodoks kirke hvor han brukte mange timer på å trygle Gud om å åpenbare seg for ham.

Gud svarte to uker senere ved å sende en helt ukjent mann i hans vei. Mannen stoppet ham på gaten og gav ham et Nytestamente. Noen få måneder senere besøkte Gregorij en evangelisk menighet hvor han hørte evangeliet forkynt. Gregorij overga sitt liv til Gud, og fant fred.

Nå går han på en bibelskole tilknyttet Schoold without borders, som er en del av baptistenes arbeid i Øst-Europa.

Gregorij kjenner bedre enn de fleste den kraften som finnes i Bibelen til å forvandle menneskeliv.

La oss be for bibelspredningsarbeidet i Øst-Europa.

Å tilbe Herren knelende eller med stive knær

Jesus forteller oss hvilken lengsel Far bærer på. Han lengter etter menn og kvinner som tilber.

'Men den time kommer, og er nå da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker dem som tilber Ham slik'. (Joh 4,23. Bibelen - Guds Ord).

Når forhenget trekkes til side og vi får et lite glimt inn i tronssalen i himmelen, så viser Guds ord oss at det er en stadig pågående tilbedelse av Gud der. Engler, kjeruber, serafer er involvert i denne tilbedelsen, sammen med de hellige. Det er en ting jeg har merket meg når det gjelder denne tilbedelsen. De menneskene som tilber i tronsalen, de kaster seg alltid ned og tilber enten på sine knær eller liggende på gulvet:

'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen ...' (Åp 4,9-10)

'Da Han hadde tatt bokrullen, falt de fire livsvesener og de tjurefire eldste ned foran Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse ...' (Åp 5,8)

'Da sa de fire livsvesener: Amen! Og de tjuefire eldste falt ned og tilba Ham som lever i all evighet'. (Åp 5,14)

Å knele eller gjøre prostrasjoner er det mest naturlige av alt når man møter Herren. Når apostelen Johannes møter Den oppstandne Kristus, Allherskeren, så skjer dette: 'Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans ...' (Åp 1,17)

Det greske ordet om er brukt om tilbedelse - 'proskuneo' i Det nye testamente betyr da bokstavelig talt 'å kysse grunnen når man ligger langflat foran en hersker', eller 'falle på sine knær i tilbedelse'. Dette kommer fra vårt hjerte, skapt av Den Hellige Ånd.

Guds ord slår fast følgende: 'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,10-11)

Jeg har alltid synes det er merkelig at vi under lovprisningen synger 'så kneler vi for Ham', og fortsatt blir stående oppreist. Hva er det som gjør at vi er så redd for å bøye våre knær? Noen vil kanskje innvende at det er 'religiøst' og en 'ytre form for tilbedelse', og at de 'bøyer sitt hjerte'. Tro om ikke det er like så religiøst! Kanskje handler våre stive knær mest av alt om vår egen stolthet og fasade! Kanskje vi er redd for å vise at vi vil bøye oss for Herren?

Noen mener også at Herren har kalt dem til å bli stående fordi Herren ikke er ute etter nesegrus tilbedelse. En slik tanke er utenombibelsk og ikke i tråd med det Bibelen faktisk lærer oss.

Min bønn for tiden er at Herren skal vekke sitt folk og at vi må få gudsfrykten tilbake iblant oss. Jeg tror at de stive knær mang en gang handler om at vi ikke lenger forstår at vi har med den tre ganger HELLIGE Gud å gjøre. Joda, alt kan bli religiøst, men jeg har også funnet ut at alle andre er religiøse, bortsett fra en selv. Kanskje vi alle burde spørre Herren om Han foretrekker mennesker som står med stive knær, eller de som kaster seg ned og øser ut sin takk og tilbedelse til Ham som alene tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse?

Behovet for gudsfrykt, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Zac Poonen om behovet for gudsfrykt:

'Når Adam og Eva krenket Guds hellighet, ble de drevet ut av Eden. Gud satte kjeruber med et flammende sverd foran Livets tre for å verne det. Dette Livets tre representerer det evige liv (den guddommelige natur) som Jesus kom for å gi oss. Sverdet er et bilde på korset som må drepe vårt selvliv, før vi kan få del i guddommelig natur. Ja, det er sant at sverdet først rammet Jesus. Men vi ble korsfestet sammen med Ham: '...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20) Og 'De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med med dets lidenskaper og begjær'. (Gal 5,24)

Lik kjerubene må menighetens eldste også svinge sverdet og proklamere at den eneste veien til guddommelig liv er gjennom kjødets død. Veien tilbake til fellesskap med Gud er via det sverdet. Det er fordi dette sverdet ikke svinges at, flesteparten av dagens menigheter er fulle av kompromisser og har opphørt å være uttrykk for Kristi kropp.

I 4.Mos 25,1 leser vi om en tid da folket begynte 'å drive hor med moabittiske kvinner'. En av israelittene førte til og med en av de moabittiske kvinnene inn i sitt telt (v.6). Men det var en prest som reddet Israel fra å bli ødelagt som nasjon denne dagen - Pinhas. Han var så nidkjær for Herrens ære, at han øyeblikkelig grep et spyd, og drepte både mannen og kvinnen inne i teltet (v.7-8). Da stanset Gud pesten (v.9). Men allerede da var 24.000 mennesker døde. Pesten spredte seg så raskt at hadde det ikke vært for den ene 'kjeruben som svingte sverdet' den dagen, ta hadde pesten tatt livet av hele Israels leir.

Ser du hvor verdifullt det er å ha 'en kjerub med et sverd' i hver menighet? 

Pesten sprer seg raskt i dagens kirke, fordi det er ikke mange nok 'Pinhas'er' som vet hvordan de skal svinge sverdet. Alt for mange eldstebrødre og forkynnere vil være til behag for mennesker som konstant oppfordrer oss til å 'elske midjanittene'. Djevelen vil gi oss hundrevis av argumenter for hvorfor vi ikke skal bruke sverdet i menigheten. Han vil til og med sitere Bibelen til støtte for sine argumenter - slik han gjorde det overfor Jesus. 

Hva oppnådde Pinhas personlig ved å svinge sverdet? Ingenting. Sagt på en annen måte - han hadde mye å miste - spesielt hans gode rykte om å være snill og mild! Han utsatte seg også for mye baksnakking og sinne fra slektninger og venner av mannen han drepte. Men det var Guds ære og herlighet som motiverte Pinhas. Og Gud satte sitt godkjenningsstempel på tjenesten til Pinhas, ved å si: 'Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene fordi han viste brennende iver for meg blant dem'. (v.11)

Når alt kommer til alt er det Guds godkjenningsstempel det eneste som teller. Herren sa mer til Pinhas denne dagen: 'Jeg slutter min fredspakt med ham. Med ham og etterkommerne hans skal det inngås en pakt om prestetjeneste for all framtid, fordi han viste brennende iver for sin Gud og gjorde soning for israelittene'. (v.12-13)

I mange menigheter er det ingen fred i dag fordi man har søkt fred på menneskelig vis - uten å bruke Guds sverd. Resultatet er strid og uenighet. Kristi fred er kjøpt med et sverd  (som dreper selv-livet) - både i hjemmene og i menigheten.

De som er i menighetens lederskap må brenne med en nidkjær lidenskap for Guds navns ære, hvis de skal bevare menighetens renhet. De må glemme å få et rykte på seg av å være snill og mild, og konsentrere seg ene og alene om Guds ære. 

Det var denne lidenskapen for Guds ære som gjorde at Jesus drev pengevekslerne ut av Guds tempel: 'Brennende iver for Guds hus skal fortære meg'. (Joh 2,17) Dette er den viktigste delen av det å være Kristus-lik. Men hvem er interessert i å bli Kristus-lik når det vil gjøre deg upopulær og misforstått.

Behovet for gudsfrykt, del 1

Her er en ny artikkel av Zac Poonen. Denne gangen skriver han om 'Gudsfrykt'. Dette er et budskap vi alle trenger å høre - igjen og igjen. Her i min oversettelse:

'Det nye testamente bruker et bilde på menigheten, som et hus som Gud bygger. I Ord 24,3 leser vi at det huset kan bare bygges med visdom:

'Med visdom blir huset bygd, og med innsikt blir det reist'.

En disippel blir ikke vis bare ved å studere Skriften. Det øker bare hans kunnskap. Det er Herrens frykt som er begynnelsen til visdommen: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10 Norsk Bibel) Å frykte Herren er det kristne livets ABC. Jak 3,17 sier: 'Men visdommen ovenfra er først og fremst ren...' Derfor må alle som vil bygge menighet først lære hva Herrens frykt innebærer. De må være i stand til å si: 'Jeg vil lære dere frykt for Herren'. (Salme 34,12)

Vi kan legge vekt på læremessig korrekthet, følelsesmessige opplevelser, lovsang og tilbedelse, evangelisering eller hva det måtte være. Men hvis fundamentet som er Herrens frykt er fraværende, så vil alt det vi har bygget opp kollapse en dag.

Menigheten kan ikke bygges på programmer, aktiviteter, penger, menneskelige strategier eller ved noe prinsipp hentet fra forretningsverdenen. Kristent arbeid som er drevet på bakgrunn av slike prinsipper kan være så imponerende de bare vil i menneskers øyne, men når Gud tester det ved sin ild, så vil man se at det hele bare er tre, halm og strå (1.Kor 3,11-15):
'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelsteiner, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan det enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild'.

Selve kjennetegnet på Guds hus er selvransakelse - en selverkjennelse som er et resultat av å leve foran Guds ansikt. Jesaja, Job og Johannes så at de ingenting var og de så sin synd når de så Gud.  

'For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus'. (1.Pet 4,17)

'Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, HERREN over hærskarene'. (Jes 6,5)

'Før hadde jeg bare hørt ryktet om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske'. (Job 42,5-6)

'Da jeg så ham, falt jeg som død ned ved føttene hans'. (Åp 1,17)

(fortsettes)

Herrens frykt er et skattkammer, del 1

Vi lever i en skjebnesvanger tid for Kristi forsamling. Den har sine ytre fiender, men de indre er de farligste, og Guds ord lærer oss at tiden forut for Jesu gjenkomst vil være vanskelige tider. Det største behovet slik jeg ser det er at vi gjenoppdager hva Bibelen har å si om Gudsfrykten - ikke minst for å bli bevart i endens tid, men også for å få del i de rikdommer Herren har for de som frykter Ham.

Apostelen Paulus gir sin unge medarbeider Timoteus følgende råd: 'Øv deg ... i gudsfrykt!' (1.Tim 3,7b) Det er et godt råd vi bør ta til oss. Gudsfrykten er nemlig ikke noe som kommer automatisk, som om den skulle komme av seg selv. Det er en rekke forutsetninger for at den skal vokse frem i våre liv. Det skal jeg komme tilbake til i denne artikkelserien.

I går leste jeg et ord fra profeten Jesaja som beskriver Herrens frykt for oss på denne måten:

'Herrens frykt skal være Sions skatt'. (Jes 33,6)

Dette er siste del av verset, som begynner slik:

'Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap...'

Dette er et nøkkelvers for å forstå hvilke velsignelser som finnes i det å frykte Herren. Hellig frykt er nemlig nøkkelen til Guds sikre grunnvoll, når alt annet rakner! Hebreerbrevets forfatter beskriver endens tid slik:

'Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild'. (Hebr 12,26-29)

La oss merke oss følgende: Alt vil rystes! Alt vil kastes om kull.
Når det skjer må vi tjene Gud til hans behag. På hvilken måte: med Gudsfrykt!

Gudsfrykten er det som er nøkkelen til Guds skattkammer! Det er hva profeten Jesaja sier. Hva inneholder dette skattkammeret? Frelse, visdom og kunnskap! Sammen med Guds kjærlighet inneholder den selve livets grunnvoll.

(fortsettes)

Å falle ned og tilbe

Et ord jeg stadig vender tilbake til disse dagene er Åp 4,10-11:

'... da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og vår Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt'.

Gud lengter etter tilbedere!

Hva betyr det?

Både det hebraiske og det greske ordet for tilbedelse betyr 'å kaste seg ubetinget ned for Gud, å underkaste seg Hans vilje, tjene Ham, ha ærefrykt for Ham og gi Ham ære og pris'.

Det hebraiske ordet 'shachah' betyr 'å tilbe, å kaste seg ned, å bøye seg', og det greske orkdet 'proskuneo' betyr 'å kysse noens hånd (som er et tegn på respekt), falle på kne og berøre bakken med hodet (som uttrykk for djup ærefrykt', å legge seg ned i ærefrykt og lydighet, med respekt og ydmyk bønn'.

Om de vise menn heter det:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det ...' (Matt 2,11)

Personlig kjenner jeg at det nå er 'en tid' for tilbedelse, en tid for å falle ned og hylle Jesus. Jeg ber om at Den Hellige Ånd må berøre meg på en slik måte at det skjer med hjertet, ikke med hodet. At hele livet mitt kan bli - tilbedelse. Jeg ber om å få erfare et nytt nivå av det å tilbe, og jeg ber om at når jeg lovsynger, at Gud da vil føre meg inn i tilbedelsen. Jeg ber om en større ærefrykt i livet mitt, om mer hellighetslengsel.

Gud har skapt en slik tørst i meg den siste tiden. Det er forunderlig. Jeg lengter etter mer av Jesus. Mer!

Vil du be for meg at jeg opplever det?

Hellighet og ærbødighet, del 4

Her fortsetter artikkelserien 'Hellighet og ærbødighet'. Forrige del ble publisert mandag 29.september:

Vi lever i en veldig rastløs tid. Mange har problemer med å slå rot. Ringvirkningene av dette setter også sitt preg på vårt åndelige liv. Vi går lett lei, vil prøve noe nytt. Rotløsheten er kanskje samtidens største problem.

Hellighet og stabilitet er lenket sammen. I Guds rike modnes ting fram. 'I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler'. (Joh 15,8)

Det tar tid før et tre bærer frukt.

Den åndelige veiens mål er 'stedet der Gud finnes', sa Evagrios av Pontos, som på 300-tallets slutt ble den åndelige veiledningstradisjonens store mester.

Å være en kristen er å leve med en dualitet: På den ene siden er man en pilegrim - på vei mot et hellig sted, samtidig som man med full tillit har slått seg ned - på nettopp det stedet.

Dette beskrives med to uttrykk:

Peregrinatio pro Christo
Stabilitas loci

La meg forsøke å forklare:

Peregrinatio pro Christo - oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse
Stabilitas loci - troskapen mot det som er gitt, det rotfestede livet på det stedet som er gitt meg.

Det finnes mange i dag som søker opplevelsene - også de åndelige. For dem er den åndelige søkingen til slutt blitt en tvang. De ender ofte opp frustrerte, desillusjonerte, fragmenterte.

Den som våger å bli, slå rot, vokse sakte, oppdager noen av 'dybdene i Gud' (1.Kor 2,10)

Benedict av Nursia kom med følgende radikale råd:

'Bli på det stedet der du er'.

Det er i hverdagene, i trofastheten mot stedet hvor du bor, i stabiliteten at Guds hellige Ånd former og danner oss til Kristi bilde.

Mange søker råd i dag og stemmene er mange.

Men de er ofte grunne.

For de man spør om råd lever selv ikke det budskapet de formidler.

I neste del av denne serien skal vi se nærmere på den åndelige veiledningens og den åndelige veilederens rolle.

(fortsettes)

Hellighet og ærbødighet, del 3

Troen setter spor. Et menneske som lever med Gud, i Hans nærhet, preges av det og bærer noe med seg fra den evige verden.

Vi har møtt dem, mange av oss. De gjør ikke så stort nummer av seg. Stillferdige, mennesker som er bærere av en djup fred og når de har gått igjen har de etterlatt seg noe.

Et atmosfære som av og til er til å ta og føle på. Man kjenner seg oppløftet, beriket. Deres besøk har velsignet oss.

De er mennesker av få ord. Med ordene har tyngde. De er veloverveid. De snakker ikke om andre. De snakker om Jesus. Ikke som en teori, men som levd liv. Sammen med dem forstår man at man selv har mye å lære, og at Herren har forunt oss at slike mennesker finnes. Som forbilder. Men de gjør oss ikke små. Tråkker aldri på oss. Livene deres løfter, og skaper en djup lengsel hos den som møter dem, etter å leve som dem.

De er ikke spart for lidelser. De har smakt mer enn andre. Deres tro er prøvd.

Og dermed blitt kostbar. Som rent gull.

De kommer fra stillheten. I ørkenlandskapet er de formet og dannet. Mye tid alene med Gud, gjør at de kjenner Hans røst, og vet å skjelne den fra andre.

Deres liv, denne hellighet de bærer med seg, dufter. De har vært mye sammen med Jesus. Dette er bedere i ordets rette forstand. Mennesker som vet å utløse sitt hjerte.

Nei, de er ikke fullkomne.

De bærer sår. Spor etter lidelsene de har vært igjennom. Det er nettopp det som gjør dem troverdige.

Når man ser dem tenker man på ordene fra 2.Kor 4,6:

'For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'.

Dette er hellighet.

(fortsettes)

Om gudsfrykten, del 1

'Gudsfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning', skriver en av det forrige århundres store åndelige veiledere: Arkimandit Sofrony. Omkring ham vokste det frem en kommunitet i Essex i England, hvor Jesusbønnen har fått være den pulserende kraften.

Han legger til:

'Den har ingenting felles med den redsel dyr opplever. Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten for å vise seg uverdig Gud som åpenbares for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra en hver annen jordisk frykt. Våre fedre, disse Åndens uredde tjenere, dro ut i ørkenen - noe som forekommer selv i dag - og levde der blant ville dyr og giftslanger i en fattigdom som nåtidens mennesker ikke kan gjøre seg noen forestillinger om. Dette gjorde de for å være fri til å gråte over sin store avstand til den Gud som de elsket'.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993) taler om en erfaring ikke så mange kristne har gjort seg. Erfaringer gjort underveis på troens vei om det å frykte Gud.

Her er hemmligheten:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Hva er det som bringer Guds nærvær til oss? Det er anger og omvendelse! Noen annen vei finnes ikke. En kristen som vil oppleve å leve i og med Guds nærvær, må lære seg å kjenne korset. Da må selvlivet dø.

Apostelen Paulus skriver:

'Jeg er korsfestet med Kristus ....' Gal 2,19b)

Når guvernøren på Patras truet apostelen Andreas med å korsfeste ham svarte han:

'Om jeg fryktet korset skulle jeg aldri forkynne det'.

(fortsettes)

Gudsfrykt - og mangelen på den

I 1529, mens han var i fengsel i Gmünden i Østerrike, skrev Peter Riedemann, en tidlig misjonær, apologet og eldste blant Hutterianerne, en gren av Døperbevegelsen, sin trosbekjennelse. I denne bekjennelsen heter det blant annet:

'Hvordan vi må bygge Guds hus og hva Guds hus er: Den første søylen i dette huset er den rene Gudsfrykten, for det står skrevet: Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Mot denne søylen raser den mektige vind og det ødeleggende vann av menneskefrykt. Vi må motstå dette i Gudsfrykt. Vi må frykte Gud mer enn mennesker'.

Kanskje er den manglende gudsfrykten den aller største utfordringen vår tids vestlige kristenhet står overfor? Kanskje har vi mer respekt for mennesker enn Gud?

Ordene fra Gal 1,10 er utfordrende:

'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'.

Peter Riedemann var ikke redd mennesker. Men fryktet Gud. Jeg skrev om ham her på bloggen i 2010. Du kan lese den artikkelen her:  http://bjornolav.blogspot.no/2010/05/peter-ridemann-en-radikal-etterflger-av.html

Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene

Jeg leste noe av den indiske bibellæreren Zac Poonen i dag, her sammen med kona Annie, som både velsignet meg og utfordret meg. Poonen tar for seg noe som har opptatt meg lenge, nemlig det Bibelen kaller for 'gudsfrykt'. Zac Poonen skriver:

'Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene'.

Stans litt opp og tenk over innholdet i den setningen, før du leser videre. Jeg har oversatt denne lille, men svært så betydningsfulle artikkelen av Zac Poonen fra Herald of His Coming, et vekkelsesblad jeg har abonnert på i mange år:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom' (Ord 9,10 Norsk Bibel)

Dette er første leksjonen i visdommens skole: 'Å frykte Herren er å hate det onde'. (Ord 8,13) Dette fordi Gud selv hater ondskap. Når vi har hørt Guds kall til å være hellige fordi Han er hellig, og vi gripes av det kallet, skal vi hate synd.


Mange troende synes det er ganske lett å overkomme enkelte synder (slike som sinne, begjær etc), i nærvær av andre fordi de er redd for sitt rykte. Men når de er alene synder de ganske ofte på disse områdene. De verdsetter menneskenes meninger høyere enn Guds. Slike kristne trenger å sørge og gråte fordi de tilber skapningen (mennesker) mer enn Skaperen: 'De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.' (Rom 1,25) De trenger å rope ut til Gud med hele sitt hjerte om at Gud må lære dem om Hans frykt.


Løftet hander om at om du løfter din stemme og søker Herrens frykt som om du søker en skjult skatt, så vil Gud lære deg gudsfrykt: 'om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren finne ut hva det er å kjenne Gud'. (Ord 2,3-5) Herren vil bare bli funnet blant de som søker Ham av hele sitt hjerte: 'Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte'. (Jer 29,13) De som sørger for deres misgjerninger vil bli trøstet, styrket og hjulpet, av Trøsteren: Salige er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt, alene. En årsak til at Herren har gitt hver og en av oss et privat område (vårt tankeliv) er at Han på den måten kan teste oss og se om vi frykter Ham, eller ikke. Hvis vi er opptatt av vårt ytre og vårt rykte overfor mennesker, så skal vi være bekymringsløse overfor synd i vårt tankeliv. For Gud gjør et skille mellom de som ønsker en total seier og de som bare ønsker en utvendig seier over synd. Hvis vi sørger over synden i vårt tankeliv like mye som vi sørger over vår synlige synd vil vi tre inn i seieren ganske raskt. 

Å tilbe er hva alt handler om når alt kommer til alt

En god venn av meg gav meg en historie om Broder Laurentius i går, som begeistret meg slik at jeg må gi den videre til bloggens lesere:

"Da broder Laurentius lå for døden spurte de ham hva han holdt på med? Han svarte: Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør!" (A.W.Tozer, The Counselor s116/Tozer Topical Reader vol1 s.140)

Det er jo dette alt handler om: tilbedelse!

Alle tilber. Spørsmålet er hvem. Jeg tror at det største behovet i Kristi forsamling på jord i dag handler om dette:

Gudsfrykt!

Hadde vi forstått hvem Gud er, ville vi øyeblikkelig ha falt ned for Ham i djup ærefrykt og tilbedelse. Det er her problemet ligger: Vi kjenner ikke Gud. Jo, vi kan en del om Ham, slik vi har lest oss til det i Bibelen, men vi kjenner ikke Gud. Hadde vi kjent Gud hadde våre gudstjenester og bønnemøter sett annerledes ut! Hadde vi kjent Gud hadde vi ikke vært opptatt av hvor lenge gudstjenesten skal vare, og når vi kan komme hjem! 

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand', sier Ord 9,10