I stille tilbedelse med bøyde knær

Herre, jeg bøyer meg i tilbedelse, i stille ærefrykt for deg, du tre ganger hellige Gud. Jeg gjør det med pannen mot gulvet, i overgivelse. Du, du alene tilkommer all lov og pris og ære.

Av og til synger vi, Herre, at vi bøyer våre knær for deg, men vi står eller sitter like urørlige. Noen har fått oss til å tro at vi bøyer våre knær i våre hjerter! For å være ærlig, Herre, vet jeg ikke helt hva som menes med det. Kanskje det er en lettvint måte å slippe å bøye knea?

Jo, jeg vet jo at det ikke handler om det ytre, men om det indre. Men jeg kjenner at det å bøye knærne mine, gjør noe med stoltheten min. Det er godt å bøye seg, for deg. Jeg skal være så ærlig, Herre, å si at det er ganske ubehagelig. Det gjør faktisk litt vondt. Knærne mine smerter. Men, Herre, her om dagen så jeg en dame på over 90 år, bøye sine knær. Hun slet, men ned på sine knær skulle hun!

Hun hadde ærefrykt for deg, Herre.

Gi meg den samme ærefrykten! Den sanne Gudsfrykten. Ærbødigheten for deg.

Herre, la meg tie.
La meg lytte.
Lær meg å overgi meg til deg.
Helt og holdent.
Ikke holde noe tilbake.

Jeg klarer ikke å bøye kne så lenge, Herre.
Til det smerter det for mye.
Men så lenge jeg kan, bøyer jeg knærne mine.
For å vise - ikke for mennesker - men for deg, at jeg mener det på ramme alvor, når jeg sier:

Jeg elsker deg, og jeg vil at du skal ha råderetten i mitt liv.

Lær meg å tilbe med hjertet mitt, med hele kroppen min!

Behovet for gudsfrykt, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Zac Poonen om behovet for gudsfrykt:

'Når Adam og Eva krenket Guds hellighet, ble de drevet ut av Eden. Gud satte kjeruber med et flammende sverd foran Livets tre for å verne det. Dette Livets tre representerer det evige liv (den guddommelige natur) som Jesus kom for å gi oss. Sverdet er et bilde på korset som må drepe vårt selvliv, før vi kan få del i guddommelig natur. Ja, det er sant at sverdet først rammet Jesus. Men vi ble korsfestet sammen med Ham: '...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20) Og 'De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med med dets lidenskaper og begjær'. (Gal 5,24)

Lik kjerubene må menighetens eldste også svinge sverdet og proklamere at den eneste veien til guddommelig liv er gjennom kjødets død. Veien tilbake til fellesskap med Gud er via det sverdet. Det er fordi dette sverdet ikke svinges at, flesteparten av dagens menigheter er fulle av kompromisser og har opphørt å være uttrykk for Kristi kropp.

I 4.Mos 25,1 leser vi om en tid da folket begynte 'å drive hor med moabittiske kvinner'. En av israelittene førte til og med en av de moabittiske kvinnene inn i sitt telt (v.6). Men det var en prest som reddet Israel fra å bli ødelagt som nasjon denne dagen - Pinhas. Han var så nidkjær for Herrens ære, at han øyeblikkelig grep et spyd, og drepte både mannen og kvinnen inne i teltet (v.7-8). Da stanset Gud pesten (v.9). Men allerede da var 24.000 mennesker døde. Pesten spredte seg så raskt at hadde det ikke vært for den ene 'kjeruben som svingte sverdet' den dagen, ta hadde pesten tatt livet av hele Israels leir.

Ser du hvor verdifullt det er å ha 'en kjerub med et sverd' i hver menighet? 

Pesten sprer seg raskt i dagens kirke, fordi det er ikke mange nok 'Pinhas'er' som vet hvordan de skal svinge sverdet. Alt for mange eldstebrødre og forkynnere vil være til behag for mennesker som konstant oppfordrer oss til å 'elske midjanittene'. Djevelen vil gi oss hundrevis av argumenter for hvorfor vi ikke skal bruke sverdet i menigheten. Han vil til og med sitere Bibelen til støtte for sine argumenter - slik han gjorde det overfor Jesus. 

Hva oppnådde Pinhas personlig ved å svinge sverdet? Ingenting. Sagt på en annen måte - han hadde mye å miste - spesielt hans gode rykte om å være snill og mild! Han utsatte seg også for mye baksnakking og sinne fra slektninger og venner av mannen han drepte. Men det var Guds ære og herlighet som motiverte Pinhas. Og Gud satte sitt godkjenningsstempel på tjenesten til Pinhas, ved å si: 'Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene fordi han viste brennende iver for meg blant dem'. (v.11)

Når alt kommer til alt er det Guds godkjenningsstempel det eneste som teller. Herren sa mer til Pinhas denne dagen: 'Jeg slutter min fredspakt med ham. Med ham og etterkommerne hans skal det inngås en pakt om prestetjeneste for all framtid, fordi han viste brennende iver for sin Gud og gjorde soning for israelittene'. (v.12-13)

I mange menigheter er det ingen fred i dag fordi man har søkt fred på menneskelig vis - uten å bruke Guds sverd. Resultatet er strid og uenighet. Kristi fred er kjøpt med et sverd  (som dreper selv-livet) - både i hjemmene og i menigheten.

De som er i menighetens lederskap må brenne med en nidkjær lidenskap for Guds navns ære, hvis de skal bevare menighetens renhet. De må glemme å få et rykte på seg av å være snill og mild, og konsentrere seg ene og alene om Guds ære. 

Det var denne lidenskapen for Guds ære som gjorde at Jesus drev pengevekslerne ut av Guds tempel: 'Brennende iver for Guds hus skal fortære meg'. (Joh 2,17) Dette er den viktigste delen av det å være Kristus-lik. Men hvem er interessert i å bli Kristus-lik når det vil gjøre deg upopulær og misforstått.

Behovet for gudsfrykt, del 1

Her er en ny artikkel av Zac Poonen. Denne gangen skriver han om 'Gudsfrykt'. Dette er et budskap vi alle trenger å høre - igjen og igjen. Her i min oversettelse:

'Det nye testamente bruker et bilde på menigheten, som et hus som Gud bygger. I Ord 24,3 leser vi at det huset kan bare bygges med visdom:

'Med visdom blir huset bygd, og med innsikt blir det reist'.

En disippel blir ikke vis bare ved å studere Skriften. Det øker bare hans kunnskap. Det er Herrens frykt som er begynnelsen til visdommen: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10 Norsk Bibel) Å frykte Herren er det kristne livets ABC. Jak 3,17 sier: 'Men visdommen ovenfra er først og fremst ren...' Derfor må alle som vil bygge menighet først lære hva Herrens frykt innebærer. De må være i stand til å si: 'Jeg vil lære dere frykt for Herren'. (Salme 34,12)

Vi kan legge vekt på læremessig korrekthet, følelsesmessige opplevelser, lovsang og tilbedelse, evangelisering eller hva det måtte være. Men hvis fundamentet som er Herrens frykt er fraværende, så vil alt det vi har bygget opp kollapse en dag.

Menigheten kan ikke bygges på programmer, aktiviteter, penger, menneskelige strategier eller ved noe prinsipp hentet fra forretningsverdenen. Kristent arbeid som er drevet på bakgrunn av slike prinsipper kan være så imponerende de bare vil i menneskers øyne, men når Gud tester det ved sin ild, så vil man se at det hele bare er tre, halm og strå (1.Kor 3,11-15):
'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelsteiner, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan det enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild'.

Selve kjennetegnet på Guds hus er selvransakelse - en selverkjennelse som er et resultat av å leve foran Guds ansikt. Jesaja, Job og Johannes så at de ingenting var og de så sin synd når de så Gud.  

'For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus'. (1.Pet 4,17)

'Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, HERREN over hærskarene'. (Jes 6,5)

'Før hadde jeg bare hørt ryktet om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske'. (Job 42,5-6)

'Da jeg så ham, falt jeg som død ned ved føttene hans'. (Åp 1,17)

(fortsettes)

Hellighet og ærbødighet, del 4

Her fortsetter artikkelserien 'Hellighet og ærbødighet'. Forrige del ble publisert mandag 29.september:

Vi lever i en veldig rastløs tid. Mange har problemer med å slå rot. Ringvirkningene av dette setter også sitt preg på vårt åndelige liv. Vi går lett lei, vil prøve noe nytt. Rotløsheten er kanskje samtidens største problem.

Hellighet og stabilitet er lenket sammen. I Guds rike modnes ting fram. 'I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler'. (Joh 15,8)

Det tar tid før et tre bærer frukt.

Den åndelige veiens mål er 'stedet der Gud finnes', sa Evagrios av Pontos, som på 300-tallets slutt ble den åndelige veiledningstradisjonens store mester.

Å være en kristen er å leve med en dualitet: På den ene siden er man en pilegrim - på vei mot et hellig sted, samtidig som man med full tillit har slått seg ned - på nettopp det stedet.

Dette beskrives med to uttrykk:

Peregrinatio pro Christo
Stabilitas loci

La meg forsøke å forklare:

Peregrinatio pro Christo - oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse
Stabilitas loci - troskapen mot det som er gitt, det rotfestede livet på det stedet som er gitt meg.

Det finnes mange i dag som søker opplevelsene - også de åndelige. For dem er den åndelige søkingen til slutt blitt en tvang. De ender ofte opp frustrerte, desillusjonerte, fragmenterte.

Den som våger å bli, slå rot, vokse sakte, oppdager noen av 'dybdene i Gud' (1.Kor 2,10)

Benedict av Nursia kom med følgende radikale råd:

'Bli på det stedet der du er'.

Det er i hverdagene, i trofastheten mot stedet hvor du bor, i stabiliteten at Guds hellige Ånd former og danner oss til Kristi bilde.

Mange søker råd i dag og stemmene er mange.

Men de er ofte grunne.

For de man spør om råd lever selv ikke det budskapet de formidler.

I neste del av denne serien skal vi se nærmere på den åndelige veiledningens og den åndelige veilederens rolle.

(fortsettes)

Hellighet og ærbødighet, del 3

Troen setter spor. Et menneske som lever med Gud, i Hans nærhet, preges av det og bærer noe med seg fra den evige verden.

Vi har møtt dem, mange av oss. De gjør ikke så stort nummer av seg. Stillferdige, mennesker som er bærere av en djup fred og når de har gått igjen har de etterlatt seg noe.

Et atmosfære som av og til er til å ta og føle på. Man kjenner seg oppløftet, beriket. Deres besøk har velsignet oss.

De er mennesker av få ord. Med ordene har tyngde. De er veloverveid. De snakker ikke om andre. De snakker om Jesus. Ikke som en teori, men som levd liv. Sammen med dem forstår man at man selv har mye å lære, og at Herren har forunt oss at slike mennesker finnes. Som forbilder. Men de gjør oss ikke små. Tråkker aldri på oss. Livene deres løfter, og skaper en djup lengsel hos den som møter dem, etter å leve som dem.

De er ikke spart for lidelser. De har smakt mer enn andre. Deres tro er prøvd.

Og dermed blitt kostbar. Som rent gull.

De kommer fra stillheten. I ørkenlandskapet er de formet og dannet. Mye tid alene med Gud, gjør at de kjenner Hans røst, og vet å skjelne den fra andre.

Deres liv, denne hellighet de bærer med seg, dufter. De har vært mye sammen med Jesus. Dette er bedere i ordets rette forstand. Mennesker som vet å utløse sitt hjerte.

Nei, de er ikke fullkomne.

De bærer sår. Spor etter lidelsene de har vært igjennom. Det er nettopp det som gjør dem troverdige.

Når man ser dem tenker man på ordene fra 2.Kor 4,6:

'For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'.

Dette er hellighet.

(fortsettes)

Hellighet og ærbødighet, del 2

Det mest utfordrende sted å leve som en kristen er ikke der hvor mennesker ser oss, men der hvor kun Gud ser oss.

Da kan vi ikke spille noen roller. Da prøves ektheten i troen vår. Hva består den egentlig av? Hvilken relasjon har jeg egentlig med Gud?

Når den siste lampen er slukket i kirken. Når jeg ikke lenger deler i fellesskap med andre kristne, men er for meg selv - det er da det viser seg om det jeg bekjenner i det offentlige rom - gjennom taler, undervisning, bønn, samtale - er ekte eller bare noe tilgjort. Ingenting kan skjules for Gud, selv om det kan skjules når jeg er sammen med andre. 

I den bibelleseplanen som vi følger daglig, vi som er medlemmer av Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, leser vi for tiden blant annet 2.Korinterbrev. I går var vi kommet til avslutningen av kapitel 10. Det passet i grunnen veldig godt med tanke på det tema som jeg nå skriver om. I vers 18 heter det:

'Det er ikke den som selv gir seg anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler'.

Gud lar seg ikke imponere av hva slags titler vi smykker oss med, eller andre gir oss.  Hva hjelper det om det vi holder på  med ikke er noe Gud stiller seg bak? Hvis ikke Han sanksjonerer det? Da hjelper det lite om det vokser og blir stort. Gud er sørgelig lite opptatt av det som mennesker skryter av!

Jesus sier det slik:

'Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne'. (Luk 16,15b)

Vi skal altså ikke strebe etter posisjoner eller det som er gjevt, høyt og stort. Her er hva vi skal jage etter:

'Streb etter ... helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren'. (Hebr 12,14)

Hellighet er ikke noe vagt, usynlig.
Hellighet er synlig og konkret.
Du finner den igjen i mennesker som Den Hellige Ånd har fått prege.

(fortsettes) 

Hellighet og ærbødighet, del 1

Konkret hellighet. Til å ta og føle på. Levd liv som er blitt gjennomskinnelig.

Ærbødighet. Ærefrykt.

Dette er min lengsel for kirken.

Fordi dette er kirkens tydelige mangelvare. Den mangler Gudsfrykten. Profeten Jesaja erfarte Gud, og Guds hellighet.

'I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6,1-5)

Hadde våre øyne også sett kongen, Herren over hærskarene, hadde livene våre blitt levd annerledes, da ville også våre gudstjenester vært preget av det. Da ville livene våre være preget av stillhet.

'Den som har mye å si om seg selv', sa den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafsson, 'har ennå ikke sett Gud'. 

Hvorfor ser vi mye konkret hellighet blant trossøsken i for eksempel den koptiske og den syriske kristenheten, mens vi i det pinsekarismatiske vesten ser celebriteter? 

Hva er det vi ikke har sett, vi som tror vi har sett alt? Som mener at vi sitter igjen med originalen?

Jeg lengter etter den kroppsliggjorte troen, den konkrete helligheten. Som er synlig i levd liv, som bærer med seg en velduft av Kristus.

Jeg tror ikke jeg er alene om å bære på den lengselen. Hos meg har tørsten etter hellighet blitt alt mer sterkere.

(fortsettes)

Bildet: Munken Paisios, som bær med seg et Gudsnærvær som var til å ta og føle på for de som var så heldige å møte ham.

Kom, la oss falle ned for Herren, vår Gud

I dag har vi kommet halvveis i fastetiden, til fastens 21 dag. Under den tidebønn som kalles vesper bes i dag Efraim Syrerens fastebønn. Du finner den gjengitt nederst i denne artikkelen. Ved hver del av denne bønnen, gjør man såkalte prostrasjoner - det vil si: ved å falle ned med hodet mot marken.

Mange kjenner dette igjen når de ser muslimer be i moskeen, men som med så mye annet, er dette noe muslimene har hentet fra den kristne gudstjenesten. Prostrasjonen er et uttrykk for den ærbødighet og ærefrykt som tilkommer Gud alene. Har man tatt del i en ortodoks gudstjeneste, og særlig i fastetiden, så ser man dette flere ganger i gudstjenesten. For meg personlig har disse kroppslige uttrykkene stor betydning. For vi er jo ikke bare sjel og ånd, men også kropp. Og med kroppen vår tilber vi Gud.

'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud'. (1.Kor 6,19-20)

I vår tid er ikke denne enheten i treenigheten så viktig. Vi skiller ånd, sjel og kropp fra hverandre, og får en åndelighet som ikke tar høyde for at mennesket er et hele som hører sammen. Dette får også praktiske konsekvenser for vårt bønneliv, hvor bønn for det meste blir ord. Men bønnens språk er langt rikere enn ordene våre. Også kroppen kan brukes i bønn: gjennom dans, knefall, prostrasjoner, hender som løftes mot himmelen, eller formes som en skål som Gud kan fylle, gjennom måten vi beveger oss på.

Peter Halldorf skriver om prostrasjonen på følgende måte:

'Ved å anbefale prostrasjonen fremholder kirken at kropp og sjel ikke kan skilles. Hele mennesket har falt, og hele mennesket må gjenopprettes. Gjennom synden har kroppen fått herreveldet over ånden. Kroppen skal ikke foraktes eller beseires. Som en del av Guds avbilde er den hellig. Gud, den Hellige, ble selv kropp. Fastens hensikt er å rense kroppen til det sjelens tempel der Guds Ånd gjerne vil bo. Den kristne askesen er aldri en kamp mot kroppen - den er en kamp i kroppen og for kroppens frelse. Derfor må omvendelsen omfatte hele mennesket. I prostrasjonen deltar kroppen i sjelens bønn, og sjelen ber med hele kroppen'.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens,
mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Bøyning til marken)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens,
tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Bøyning til marken)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke
dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Bøyning til marken)

Kilde: Ortodoks bønnebok, Solum forlag, 2002, side 109

Når vi tilber ser vi Jesu føtter

Har du tenkt over følgende:

Når vi begynner å tilbe er det føttene til Herren vi først ser!

I Åpenbaringen kapitel fire kan vi lese om Guds trone i himmelen og lovprisningen til Ham. Etter å ha beskrevet det Johannes får se, leser vi:

"Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt." (v.9-11)

Maria vasket Jesu føtter med sine tårer, Johannes "falt ned som død ved føttene Hans", da Han så den oppstandne og herliggjorte Kristus, Allherskeren.

Den knelende, overgitte stillingen er den mest naturlige av alle, når en går fra å lovprise til det å tilbe. Denne ærbødigheten er noe som Den Hellige Ånd må skape i oss.

Mitt råd er dette: BE om å få denne ærbødigheten, denne hellige gudsfrykten.

Det er virkelig en Åndens gave.

Det jeg drømmer om å se er en menighet på kne i bønn og tilbedelse. Som ikke er opptatt av musikken, av taleren, av et program - men av Gud, av Jesus. Som er lidenskapelig oppslukt av Ham - og Ham alene.

Jeg oppholder meg i Salme 27 for tiden. La meg sitere denne salmen slik den gjengis i Bibelen Guds Ord:

Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? De da onde kom imot meg, da mine motstandere og fiender ville fortære mitt kjøtt, snublet de og falt. Om en hær skulle leire seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg i dette.

En ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel.

For Han gjemmer meg under Sitt dekke på den onde dag. Han holder meg i skjul i Sitt tabernakel. Han skal løfte meg opp på en klippe. Og nå skal mitt hode heves over mine fiender som omringer meg, og jeg vil ofre gledesoffer i Hans tabernakel. Ja, jeg vil synge, jeg vil lovsynge Herren. Hør min røst, Herre, når jeg roper. Se i nåde til meg og svar meg!

Da Du sa: 'Søk Mitt åsyn', gjentok mitt hjerte for Deg: 'Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke.'

Skjul ikke Ditt åsyn for meg! Send ikke Din tjener bort i vrede! Du har vært min hjelp. Ikke svikt meg og ikke forlat meg! Å, Du, min frelses Gud. Om min far og min mor forlater meg, så skal Herren ta seg av meg. Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land. Vent på Herren, vær frimodig og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Uthevelsene er mine. Dette er en av de bønnene jeg ber for tiden, og jeg legger spesielt trykk på vers fire og åtte, som her er utvidet.

Jeg ber om en virkelig lidenskapelig, altoppslukende kjærlighet til Jesus. Ber du sammen med meg?