Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Jeg møter ham i morgengryet

 De intense smertene kommer ikke lenger uanmeldt. De dukker opp 06.00 hver morgen, som en uvelkommen gjest. Jeg forsøker å dempe dem med å be Gudsnavnet Jah-ve, på inn og utpust. Da ber jeg først Jah og trekker pusten og i det jeg puster ut: ve. Det lindrer. Men i det siste har jeg også forsøkt å se for meg to bilder:

Det ene er hentet fra Salme 42 og skildrer den ukjente Korah-sangerens Gudslengsel: "Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?" (Salme 42,2-3) Da ser jeg for meg hjorten i morgengryet, som på dette bildet.

Andre bildet er hentet fra Høysangen: 

"Min kjæreste gikk ned til sin hage, til duftende urtesenger. Han ville gjete i hagene og plukke liljer. Min kjæreste er min, og jeg er hans, han som gjeter blant liljene." (Høy 6,2-3) Jeg forsøker å oppholde meg i denne hagen hvor Bruden møter Brudgommen, og der, i smertene, lengter jeg etter Ham som lengter etter Bruden. 

Den djupeste lengselen

"Jeg regner alt som tap for den overlegne kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre...så jeg kan kjenne ham." (Filipperne 3:8)

Å, å være som Johannes og legge hodet på brystet til Frelseren, lytte til Guds ømme hjerteslag! Dette, elskede, er ropet til dem som søker det djupere liv i Kristus – ikke for å vite om ham, men for å virkelig kjenne ham.

Vil du bli med brudgommen din på dette strålende eventyret? Det grunne vannet metter ikke lenger, for når du først har smakt på Jesus, utvikler du en umettelig hunger etter mer av hans skjønnhet. Du blir en skattesøker, lengter etter de endeløse åpenbaringene av Hans prakt. Dette er den ultimate streben etter å gå utover Guds hender til Guds hjerte.

Mens dere går sammen ved det stille vannet, deler Mesteren hemmeligheter fra dypet av sin sjel. Himmelens søteste nektar strømmer frem for å tenne deg med hellig begjær. Du bryr deg ikke bare om gavene, men for giveren. Dårens gull forsvinner og du løper etter den evige skatten det er å kjenne ham bedre.

Djupere og djupere tar Han deg til hans hjerteslag blir ditt eget. Du kan bruke hele livet på å utforske de endeløse kamrene til hans kjærlighet og fortsatt føle at du bare har rørt overflaten. Å, et fantastisk mysterium!

La denne lengselen røre deg, elskede brud, til å kaste mindre hengivenheter til side. Måtte det sette føttene dine til å danse stadig nærmere Den Vakre mens du søker å se inn i den søte Mesterens flammende øyne. Vær stille og lytt – kan du høre hjerteslagene rope navnet ditt? Kast deg i Jesu armer og finn din ultimate glede!

​- Steve Porter/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker? 

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25).

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større. 

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dyp, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet.

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer kan han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Kom Herre - dryg ikke lenger!

Jeg ble inspirert av denne historien om den profetiske poeten Horatius Bonar (bildet). I følge historiske skrifter brukte han å trekke for gardinene, så opp i himmelen og sa: «Kanskje i kveld, Herre.» Om morgenen åpnet han persiennene, ogi det så inn i den nye dagen ville han si: «Kanskje i dag, Herre.»

Jeg elsker denne historien. Etter å ha hørt fra så mange venner at de også går til vinduet for å se etter om Han kommer tilbake, følte jeg det passende å dele Bonars historie og dette svært overbevisende diktet hans, fra 1846:

Kom, Herre, og dryg ikke!

Kom du etterlengtede dag

Å hvorfor disse årene med å vente her,

disse forfallstidene?

Kom, for dine hellige venter fortsatt;

Daglig stiger deres sukk;

Ånden og bruden sier: "Kom";

Hører du ikke ropet?

Kom, for skapelsen stønner,

utålmodig etter å vente,

utslitt av disse lange årene av lengsel,

disse tidsaldre av forsinkelser.

Kom, for kjærligheten blir kald,

dens trinn er svake og langsomme;

troen er nå tapt i vantro,

håpets lampe brenner svakt og lavt.

Kom i din herlige makt,

kom med jernstangen,

spre dine fiender foran ditt ansikt,

Den mektigste Guds Sønn!

Kom og gjør alle ting nye,

bygg opp denne ødelagte jorden;

gjenopprett vårt falmede paradis,

skapelsens andre fødsel.

Kom og begynn din regjeringstid

av evig fred;

kom, ta riket til deg selv,

Rettferdighetens store konge.

- Amy Thomas Davis/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Diktet til Horatius Bonar er oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Gud trenger oss like mye som vi trenger Ham

 Det høres kanskje rart ut, men Gud ønsker å finne meg like mye som, om ikke mer enn, jeg ønsker å finne Gud. Ja, Gud trenger meg like mye som jeg trenger Gud. Gud er ikke patriarken som blir hjemme, ikke beveger seg og forventer at barna hans kommer til ham, be om unnskyldning for deres avvikende oppførsel, ber om tilgivelse og lover å gjøre det bedre. Tvert imot, han forlater huset, ignorerer sin verdighet ved å løpe mot dem, tar ikke hensyn til unnskyldninger og løfter om forandring, og bringer dem til bordet rikt forberedt for dem.

Jeg begynner nå å se hvor radikalt karakteren på min åndelige reise vil endre seg når jeg ikke lenger tenker på at Gud gjemmer seg og gjør det så vanskelig som mulig for meg å finne ham, men i stedet som den som leter etter meg mens jeg gjemmer meg.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen  (c)

Hva ser vi når vi ser rundt oss?

Hva ser vi? Det spørsmålet er blitt aktualisert for meg den senere tiden, og har fått fornyet aktualitet etter å ha lest en del posteringer på ulike Facebook-profiler. Ser vi bare en kirke i forfall og frafall, eller ser vi noe av det Gud gjør i vår tid? Tar vi på alvor den økende åndelige lengselen ute blant folk, eller er vi kun opptatt med den mørke tiden vi lever i? 

Bønnekapellet vårt - Kristi himmelfartskapeller på Eina - har vært nedstengt i to år pga pandemien. I går hadde vi for første gudstjeneste, selv om den offisielle åpningen er neste torsdag kl.18.00 - på Kristi himmelfartsdag. I går fikk vi høre vitnesbyrd om noe av det som har skjedd i det stille disse to årene. Hit, til kapellet, har mennesker kommet for å oppleve stillheten og Guds nærværet, selv om det ikke har vært gudstjenester her. De har fortalt om hvordan de har opplevd den spesielle atmosfærren her. Hit har noen kommet hver dag for å be, noen er også blitt viet i kapellet, Så selv om ikke vi har feiret gudstjenester her, har stedet levd sitt eget liv. Det gjør meg ydmyk. Til Kristi himmelfartskapellet kan alle komme, vi spør ikke om noens bakgrunn og vi verver ingen medlemmer.

De siste årene har mange av oss registrert en større lengsel etter å be og komme inn i en god bønnerytme som passer deres hverdager. Stadig flere kommer til bønnekonferanser, bønnesamlinger og bønneseminarer. I årene før pandemien merket jeg at stadig flere kom til bønneseminarene jeg holdt. 

Enkelte steder hører vi også om mennesker som kommer til en levende tro på Jesus, mens andre er underveis. Dette gir meg håp, og håp for framtiden. Kanskje vi - i stedet for å se på mørket - skulle se etter lys? Husk ordene fra Johannes-prologen: "I ham, var liv og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det ... Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,4-5 og v.9)

La oss ta alle menneskers gudslengsel på alvor, vise raushet og respekt for de prosesser ulike mennesker befinner seg i - og sist, men ikke minst, lære oss til å lytte, Da  vil vi oppdage at Gud gjør langt flere ting og djupere ting enn vi tror og ser med det blotte øyet.

Gjenfunnet paradis

Jeg vet at det faktum at jeg alltid søker etter Gud, alltid sliter med å oppdage kjærlighetens fylde, alltid lengter etter den fullstendige sannheten, forteller meg at jeg allerede har fått en smak av Gud, kjærlighet og sannhet. Jeg kan bare se etter noe jeg til en viss grad allerede har funnet. Hvordan kan jeg søke etter skjønnhet og sannhet med mindre den skjønnheten og sannheten allerede er kjent for meg i djupet av mitt hjerte? Det ser ut til at vi alle mennesker har dype indre minner om paradiset vi har mistet. Kanskje ordet uskyld er bedre enn ordet paradis. Vi var uskyldige før vi begynte å føle skyld; vi var i lyset før vi gikk inn i mørket; vi var hjemme før vi begynte å søke etter et hjem. Djupt inne i våre tanker og hjerter er det skjult skatten vi søker. Vi kjenner dens dyrebarhet, og vi vet at den inneholder den gaven vi ønsker oss mest: et liv sterkere enn døden.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer." 

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

Hans brud hører ham banke og forstår hvorfor Han kommer

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på. Lukk opp for meg, min søster; min elskede, min due, min fullkomne. Mitt hode er dekket av dugg, hårlokkene av nattens dråper.' Høy 5,2

Når du hører noen banker på døren, vet du ikke alltid hvem det er. Du står opp, åpner døren og svarer den som kaller på deg.

Bankingen er ment å skulle fange din oppmerksomhet slik at du vil gi et gjensvar. Hva om du skulle høre noen banke midt på natten? Tenk om det var en varsom banking som fikk hjertet dittt til å hoppe. fordi du visste hvem det var? Ikke bare vissste du hvem det var, men du visste også hvorfor det ble ropt på deg så sent

SE, Brudgommen Jesus, kommer for å ha samfunn med sin elskede Brud"! Han holdet lampen sin i hånden og går så varsomt mot døren. Han håper at Hans brud har gjort seg rede og gjort seg klar for Hans besøk. Hans hjerte lengter etter dette nære fellesskap. Hans hjerte banker for Hans brud. Bruden Hans hører Ham banke og forstår hvorfor Han kommer. Hun kan til og med høre hans milde fottrinn utenfor døren. Hun sover, men hennes hjerte våker.'

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.

Den Hellige Ånd og det indre livet

Når vi begynner å øve oss i å leve i bønn, har vi kanskje en sterk følelse av at vi ved egen vilje har bestemt våre vaner, men etter hvert som vi modnes og gjør oss egne erfaringer med Gud, forstår vi at bønnen er Guds initiativ.

Jeg vender stadig tilbake til Jesu egne ord om Den Hellige Ånd:

'Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' Joh 3,8

Det er Ånden som tar iniatiativet, det er Ånden som skaper lengselen i oss etter å be. Så la vinden blåse! La oss fylles av Den Hellige Ånd.

Vi må stifte beskjentskap med Den Hellige Ånd som bor i oss. Dra opp levende vann fra brønnen i vårt indre. Vi trenger ikke å søke noe utenfor oss selv - vi har fått Den Hellige Ånd.

Til den samaritanske kvinnen sa Jesus:

'Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.' Joh 4,13

Hjemme hos Gud

Hjemme hos Deg, Gud, er det ro. Der er intet opprørt hav, ingen kaostanker, ingen tristhet, ingen avskjeder.

Hjemme hos Deg, Gud, er det mange rom, ingen av dem trange, Du var raus når Du laget dem. Intet er sparsommelig med deg.

Du strør om deg med farger, dufter så henrivende at hjertet mitt skjelver av sødmen.

Du sparer ikke på nåden Din.
skandaløst deler du den ut,
og favner oss i vår skrøpelighet.

Dette er min mandag 'mårrå' blues, Herre.
Jeg lovsynger din store kjærlighet.

Jeg bor hos Deg.
Jeg har mitt hjem i Deg.

Mandag 5.august 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Min lengsel - min tørst

Nå er allting enkelt.
Alt på plass.
Du er i meg:
Mitt liv, min fred.
Jeg er i deg:
omfavnet, bevart.
Ordene trengs ikke mer.
Alt mitt er ditt.
Alt ditt er mitt.

---

Vandre innover mot sitt hjerte.
Konsentrere sine vide sirkler
mot et midtpunkt 
som er tidløs, evig.
Alle sirklers sentrum
er det samme.
Midt i alt og alle
livets kilde.
Vi skulle ikke tørste slik
om ikke kilden fantes.

- Margareta Melin (bildet)

Uutslukkelig lengsel etter Herren

"Paulus hadde vidunderlige opplevelser med Herren, og gjennom hele sin tjeneste var daglig i kontakt med det overnaturlige. Men like fullt var hans blikk og hans dypeste lengsel rettet mot Guds egen person. Hans mål var å lære Kristus å kjenne! Og på grunn av denne brennende lengselen, var han beredt til å oppgi alt annet.

Den samme lengselen burde karakterisere alle oss kristne, slik at vi daglig søkte Guds åsyn. Vi skulle brenne med den samme ilden som brant i Paulus, i Jeremia, i Moses... Dette var menn som ikke var fornøyd med status quo. Hele tiden ville han ha mer! De tørstet etter Gud, de lengtet etter å se hans herlighet. 

Israelfolket vandret i lyset fra det guddommelige nærværet på en mektig måte. Men like fullt søkte de ikke Gud, de var ikke opptatt med å elske og lyde ham mens de vandret gjennom ørkenen. Men Mose holdning var helt annerledes! Folket ropte: 'Vi vil ha vann! Vi vil ha mat!' Men Moses ba: 'Vis meg din herlighet! Jeg vil bli kjent med  deg! Jeg vil lære deg å kjenne!' I forbindelsem med Guds åpenbaring sier Salme 103,7:

'Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.'

Har du tenkt på hvorfor det var Moses som fikk kunnskap, ikke folket?

Grunnen var ganske enkel: Moses ba om det. Ifølge 2.Mos 33,13 ropte han: 'Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg...' Og Gud svarte på den bønnen.

Herren lengter etter å åpenbare seg på en herlig måte i våre liv, men alt avhenger av hvor mye vi tørster etter Den Hellige Ånd."

- Claudio Freidzon, argentinsk pastor og vekkelsesevangelist fra Assemblies of God, i boken: 'Hellige Ånd, jeg tørster etter deg.' Prokla Media 1997, side 14. Norsk oversettelse Jan-Kristian Viumdal.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg lever med bønnene og hymnene til han som ble kalt Symeon den nye teologen (949-1022) om dagen. Det har å gjøre med noe undervisning jeg skal ha i en menighet hvor jeg skal tale om ikke så lenge. Symeon var en mann som bar på en brennende Gudslengsel, en mann påtagelig fylt av Den Hellige Ånd.

Her er et forsøk på å oversette hans bønn til Den Hellige Ånd. Når man ber den kjenner man litt på den åndelige tørst denne mannen hadde:

Kom, sanne lys.
Kom, evige liv.
Kom, skjulte mysterium.
Kom, uutsigelige skatt.
Kom, virkelighet bortenfor ord.
Kom, person bortenfor all forstand.
Kom, Allmektige, for uten opphold skaper, omformer og forandrer Du alle ting, helt og holdent gjennom Din vilje.
Kom, Du usynlige som ingen kan berøre med sin hånd.
Kom, Du som aldri rokkes, men som likevel i hvert øyeblikk er i bevegelse, Du nærmer Deg oss som ligger i helvete, dog forblir Du høyere enn himmelen.
Kom, Du hvis navn fyller våre hjerter
med lengsel og stadig er på våre lepper;
dog kan vi ikke si eller vite hvem Du er
eller hvordan Din natur er.
Kom, Du som er ensom til de ensomme.
Kom, for Du er selve begjæret i mitt indre.
Kom, mitt livs liv og min ånd.
Kom, min glede, min ære, min uendelige fryd.

Om å se Gud

"Lykkelige er de som lever i troens tillit, for de skal se Gud. Hvordan? Som Maria, som oppmerksomt 'gjemte alt i sitt hjerte' og så Gud med sitt indre blikk.

Evighetens Gud,
du vet at vårt menneskelige språk ikke strekker til når vi vil uttrykke vår lengsel etter fellesskap med deg. Du gir oss en gave. Den er et liv 'skjult i deg'. Og tillitens morgen gryr."

- Bror Roger av Taize (1915-2005).
Fra boken: I alle ting en stille glede

Motsetninger som helbreder

"De mange motsetningene i livet - som at man kjenner seg hjemløs i sitt eget hjem, lei når man har nok å gjøre, ensom selv om man er populær, full av tvil selv om man er troende - kan gjøre oss frustrerte, irriterte og til og med deprimerte. De kan få oss til å kjenne oss som om vi aldri er riktig nærværende. Hver dør som åpnes gjør at vi oppdager at det er mange flere dører som er stengte.

Men man kan reagere på en annen måte. Samme motsigelser kan få oss til å fylles med en djup lengsel etter de som finnes bortenfor alle begjær, den lengsel som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsigelsene skaper da en motstand som kan få oss til å nærme oss Gud."

- Henri Nouwen: Bread in the Wilderness. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen