Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 7

En alvorlig sykdom og etterdønningene av en større operasjon i 1951 gjorde det umulig for fader Sofrony (bildet) å vende tilbake til Athos. Et annet forhold var at den kalde krigen hadde gjort situasjonen for munker med slavisk opprinnelse - fader Sofrony var russer - betydelig forverret. Derfor stanset fader Sofrony opp i et av de mest kjente ekil-russiske miljøene i Frankrike: Ste-Genevieve-des-Bois, i nærheten av Paris.

I dette miljøet var det mange som etterhvert ble tiltrukket av den bønnens atmosfære fader Sofrony bar med seg. En disippelflokk samlet seg om ham. I 1959, etter forgjeves å ha funnet et sted for å bygge opp en kommunitet i Frankrike, reiste fader Sofrony til England sammen med en håndfull disipler. Gruppen bosatte seg i Tolleshunt Knights i Essex, i en fraflyttet prestegård. Her så Johannes døperens kloster dagens lys.

Maxime Egger beskriver dette slik:

'Fader Sofronys vei er forbilledlig. I Storbritannia innrettet han sine anstrengelser på å bygge opp en 'åndelig familie', forenet i kjærligheten og en søken etter 'det ene nødvendige'. Det er vanskelig, når man oppdager hans kloster, ikke å tenke på den hellige Sergeijs mystikk, eller kanskje enda mer på Nil av Sorkys. På samme måte som den sistnevnte skattet han intellektuell virksomhet høyt, på tross av sin misstro mot akademisk telogi.'

Johannes døperens kloster har ingen regel, men lever likevel i en bønnens rytme, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Dagen er oppdelt i tre deler: måltider, arbeid og bønn og med bønnen også liturgien. For fader Sofrony var liturgien ikke bare 'en from troshandling, men betraktingen av Gudsmennesket, der Han utfører sitt verk, Herrens påskes stadige nærvær iblant oss,' for å bruke hans egne ord.

Fader Sofrony sa det slik: 'Om frelsen i Kriatus er det endelige målet for våre liv, kan alt vi gjør bli bønn. Vårt daglige liv må bli en uavbrutt liturgi.'

Den åndelige basen for Johannes døperens kloster ble, naturlig nok, den hellige Siluans undervisning.

11.juli 1993 sovnet fader Sofrony inn i Herren, nesten 97 år gammel.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 6

'Et menneske i Kristus, som ønsket å inkarnere Ordet i historien og verden, forvandlet historien og verden i Lyset fra Ordet.' Slik beskriver Maxime Egger fader Sofrony (bildet) og legger til: 'en stillhetens mann, gjennom hvilket Ordet talte, som fødte oss til oss selv og livet i Kristus gjennom sitt inspirerende ord. En ordets mann, brennende som salmisten, som kunne tale til en like til hvem det skulle være, fra barn til den mest sofistikerte filosof, eller for ikke å glemme den enkleste arbeider. En bønnens mann, som skjenkte Gud sin første tanke, og som fra Ham fikk svarene på de mange tusen spørsmålene han fikk fra sine besøkende. En mann, en bærer av Ånden, som kunne kunsten i å lese menneskets hjerter, dele deres gledesemner og sorger og åpne dem for nåden.'

I 1941 ble fader Sofrony prestviet i hellige Paulus' kloster. Mot slutten av dette året forlot han Karoulia på Athos, og etter et gammelt ønske fra munkene i hellige Paulus' kloster, slo han seg ned i et eremitbosted nær Nea Skiti. Det hadde navn etter den hellige Treenigheten. Leveforholdene der var svært enkle og ikke minst vanskelige, fordi hulen og et lite kapell, på grunn av beliggenheten, var utsatt for store oversvømmelser av vann. Helsen til fader Sofrony tok skade av dette og etter to år måtte han flytte herfra. Han flyttet til Hl.Andreas' eremitkloster og akkurat dette stedet skulle få stor betydning for mange og så mange andre mennesker verden over.

For det var her han fikk den indre innskytelsen til å gjøre de åndelige erfaringene til staretsen Siluan
kjent for andre enn den sluttede kretsen på Athos. På grunn av stridigheter blant munkene og på grunn av sykdom forlater han Athos i 1947 til fordel for Frankrike.

Et år senere publiseres 'Den hellige starets Siluan', som blir oversatt til mange språk, deriblant til svensk. Utgiver her er Artos forlag.

Boken er blitt en klassiker i den ortodoks-asketiske litteraturen og fader Aimilianos, igumen ved Simonos Petra på Athos, kaller den til og med 'en ny 'Filokalia'.

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 5

'Å be for menneskene, det er å utøse sitt blod', sa staretsen Siluan. En slik bønn kommer ikke av seg selv. Den skapes av Den Hellige Ånd. Den er Åndens gave.

Slik fikk fader Sofrony del i staretsen Siluans erfaringsbaserte bønneundervisning. Han var en god og trygg læremester. Farget av det han lærte av den hellige Siluan, skrev fader Sofrony: 'Bønn er en evig skapelse, helt overlegen hver form av kunst eller vitenskap. Gjennom bønnen får vi forbindelse med den evige Væren uten begynnelse. Med andre ord - Gud, den eneste, som virkelig er, overfører sitt liv til oss gjennom bønnen. Bønnen er en akt av høyeste visdom, av skjønnhet og verdighet som overgår alt.'

Så kunne han legge til:

'Sann bønn til den sanne Gud er å omgås Den Hellige Ånd som ber inne i ham. Det er Han som lærer oss å kjenne Gud... Bønneakten er en nåde som kommer ovenfra.'

Om vi skulle sammenligne  fader Sofronys liv med en skålvekt, ville den ene skålen inneholde hans bønneliv, mens den andre ville inneholde Kristus. Hans liv var i aller høyeste grad kristosentrisk:

'Jeg kjenner ingen gresk, russisk, engelsk eller arabisk Kristus,' skrev fader Sofrony og la til: 'Kristus er for meg over alt... å dra Ham ned på det nasjonale plan, gjør at vi mister alt og det mørkner rundt oss.'

Fader Sofrony var også opptatt av at vi som kristne er kalt til å elske våre fiender. Forbønnen for menneskeheten, for hele Adams slekt, og kjærlighet til vår neste var for fader Sofrony ikke noe mindre enn evangeliets hjørnestein. 'Det eneste botemidlet mot alt ondt. Det endelige kriteriet for den sanne troen, for den ekte foreningen med Gud. Den som har kraft til å elske sine fiender kjenner Kristus i ånd og sannhet,' skriver Maxime Egger om fader Sofrony

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 2

For kunstmaleren Sergeij Sacharov ble livet snudd på hodet den dagen Gud viste seg for ham, som 'Jeg er'. Selv hadde han gitt opp Gud, men Gud hadde på ingen måte overgitt Sergeij.  En overveldende opplevelse, som fikk sin rette betydning fra en tekst i Bibelen:. 'Jeg er den jeg er.' (2.Mos 3,14), endret hans livskurs.  Og Gud, får for Sergeij et ansikt i Sønnen, i Jesus.

Sergeij Sacharov skulle bli munken Sofrony. Det er hans historie vi skal følge et lite veistykke, med noen innsmett fra mitt personlige møte med hans tekster.

'Uten Ham (Jesus), kjenner jeg verken Gud eller mennesker,' skriver fader Sofrony, som i Guds Sønns inkarnasjon så Guds evige hensikt med mennesket: frelsen som guddommeliggjørelse. 'Mennesket er mer enn et mikrokosmos, hun er et mikrotheos,' skrev fader Sofrony. Et sted hvor Gud har sin bolig.

For fader Sofrony er hellighet ikke en etisk, men en ontologisk kategori. Dette forklarer han slik: 'Et menneske er hellig, ikke fordi hun har oppnådd et høyt nivå på det menneskelige, moralske området, eller et liv i aske eller til og med i bønn (også fariseerne fastet og leste lange bønner), men fordi hun er bærer av Den Hellige Ånd, inne i seg.'

Denne Guds åpenbarelse av seg selv ble for fader Sofrony ikke bare en uendelig glede, men også en kilde til det han beskriver som en 'en smerte som skulle bli et livsmotto for hele hans liv i Gud.' For da Gud åpenbarte seg for ham som Han er, lot han Sergeij se seg selv som den han var, i sitt innerste. Han fikk gjennom Den Hellige Ånd se sitt eget hjerte, se sin synd og sitt indre mørke. Synd, ikke som en overtredelse av en etisk norm, men som uvitenhet om den sanne Gud. som vegring mot å ta imot Fars kjærlighet. Dette førte til at Segeij opplevde det han kaller 'angerens helvete'. Ja, han kaller det 'en gave fra himmelen, større enn gaven til å se engler'.

Han som skulle bli fader Sofrony, kom inn i et mørke. Som apostelen Peter gråt han fortvilelsens bitre tårer. Men inne i ham skaptes et nytt liv, inne i ham spirte det han kaller 'et annet blikk, en annen hørsel, kraften til et nytt liv.'

Sergeij skulle få oppleve at det finnes et Lys som fortrenger alt mørke.

På påskeaften 1924, rett etter nattverden, besøker Gud ham og lar ham få skue Det uskapte lyset fra sitt rike. Han beskriver det slik:

'Det var om et pust av Guds evighet hadde berørt min sjel. Det var som et teppe av fred og kjærlighet ble værende igjen hos meg i tre dager. Det fordrev mørket som omga meg. Jeg vendte tilbake til livet, og i meg og med meg var hele verden gjenoppstått. Den eneste virkelige ufriheten er syndens slaveri. Den eneste virkelige friheten er oppstandelsen i Gud.'

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

Livet i Kristus er uuttømmelig

I forbindelse med forberedelsene til dagens workshop om Jesusbønnen i Storsalen, leste jeg noe av fader Sofrony (bildet), som vil danne selve utgangspunktet for det jeg skal snakke om. Fader Sofrony, hvis borgerlige navn var Sergeij Sacharov (1896-1993), var uten tvil en av vår tids mer fremstående åndelige skikkelser. Han var en forvalter og en fornyer av den russisk-ortodokse fromhetstradisjonen der teologisk refleksjon og livet med Gud er ett. Her er hva jeg leste. Jeg foreslår at du leser det sakte, og leser det en gang til, kanskje mediterer over det, for det er dybde i dette:

"Livet i Kristus er på djupet uuttømmelig; å tilegne seg det er en langsom prosess hvor vi tar i bruk hele oss. Det guddommelige Navnets innhold og betydning avsløres kun gradvis. Selv bare en flyktig påkallelse av det kan varme vårt hjerte og være verdifullt.

Men vi må ikke stanse halvveis. Vår tid her på jorden er så kort og vi må utnytte hver time slik at vår kunnskap om Gud når modenhet.

Og når gleden i vårt hjerte og lyset i vår ånd smelter sammen og blir ett, da nærmer vi oss fullkommenheten."