Den store familiebønneboka er her

Her er gaveboken til alle norske kristne familier som vil ha hjelp til å be sammen! Sammen med min gode venn Erling Thu har jeg vært med på å utgi 'Den store familiebønneboka' på Ventura forlag. Boken har fått undertittelen: 'Bønner fra vugge til grav'. Det er Erling som har gjort den formidable jobben med å samle bønner fra Bibelen og fra kirkens liv. Jeg har bidratt med bønner jeg har skrevet.

Fra forlagets presentasjon heter det: "En ressurs for familier og alle som ønsker å komme djupere inn i bønnens verden. Bønn fyller hjemmet med fred og trygg ro. Selv det fattigste hjem føles som en lun borg når familien ber, for da bor kjærligheten og ømheten der, sammen med lengselen etter å lære Gud enda bedre å kjenne. Boken inneholder en rik bønnearv fra blant annet Bibelen og kirkens historie. Noen av bønnene er på bokmål, andre på nynorsk."

Boken får du kjøpt i din lokale bokhandel, hos kristne bokhandlere eller direkte fra forlaget: www.venturaforlag.no

Boken koster kr.299.- og er innbundet.

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang del 19

"Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje. Som en lilje blant torner, slik er min kjæreste blant de unge kvinnene." (Høy 2,1-2)

Bibelforskerne er uenige om hvem det er som snakker her. Jeg tror det er Bruden. Det er hun som er Sarons blomst eller Sarons rose og liljen i dalen. Den vakreste av dem alle. Men hun har sin skjønnhet fra lidelsesfellesskapet med Ham. Liljer symboliserer renhet: "For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus." (2..Kor 11,2)

Sarons rose er Brudgommens arv! Hun som bringer velduft, nytelse og skjønnhet til Kongen. Dette er arven, belønningen, Faderen vil gi til Sønnen. Det er Faderen som kultiverer og tar vare på planten, rosen. Denne rosen og liljen representerer fylden av alt hva Jesus ønsker seg og lengter etter. 

Jeg tenker på ordene fra profeten Jesaja mens jeg skriver dette: "Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet,  vår Guds prakt." (Jes 35,1-2) Vi finner et tilsvarende vers hos profeten Hosea: "Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon." (Hos 14,6) 

Jeg merker meg at liljene finnes blant torner. I 1.Mos 3,18 leser vi om jorden: "Torner og tistler skal den bære for deg..."Tornene er ikke plantet, den vokser selv fram fra jorden. Tornebusken, vi leser om i 2.Mos 3, ble ved å brenne, men brant ikke opp. Ilden og lyset utgikk ikke fra selve tornebusken, men fra Gud. Gud gjorde bruk av tornebusken, men lot ikke tornebusken lide noe tap av den grunn. På samme måte var det, at Gud brukte Moses overfor Israel og hedningene.Det var noe av Gud selv som ble brukt. Det var helt igjennom Guds egen kapital som ble øst av.

fortsettes

Billedtekst: Sarons rose.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

En ny fase?

Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker det, men jeg skal prøve litt til! Som pasjonert tea-drikker, og ikke en hvilken som helst tea, så er det en prøvelse å drikke kaffe. Men jeg har fått anbefalt å drikke Cappuccino, fordi den har kanel som strø på toppen, og kanel demper kvalme. Og det gjør den. Det sier vel noe om kaffen. Og kanelen. Dufter godt gjør det.

Intens kvalme har jeg slitt med i månedsvis nå. På grunn av Parkinsons kan jeg ikke bruke kvalmestillne legemidler, da det ikke lar seg kombinere med medsinen jeg tar mot Parkisons. Det vil si: det finnes et legemiddel som atår igjen, som en mulighet, men den har en vanlig bivirkning, de som bruker den har lett for å besvime! Vel, da lever jeg med kvalmen.

De siste ukene har jeg opplevd en forverring av min Parkinson. Jeg er redd den er i ferd med å bevege seg inn i en ny fase med mer skjelvinger. Det er i høyre side av kroppen som jeg merker det mest. I tillegg til skjelvingene i høyre arm, begynner jeg å merke det i muskulaturen i samme arm. Den visner bort. Til tider er det slitsomt. I går fikk jeg også tilbake smertene i venstre hånd. De kan være bokså intense. Sårhelingen etter bypassoperasjonen går heldigvis rette veien.

Hva skal jeg så gjøre? Hva kan jeg gjøre? Med Parkinson: ingen ting.

Men jeg kan gjøre noe med mitt sinn!

Det som gir meg håp og inspirasjon i disse hverdagene er:

* morgenlyset
* fuglesangen
* hverdagsvennlighet
* familien min
* venner
* hunden vår

Men først og fremst gleder jeg over dette: Guds nærvær. Det stillferdige nærværet.

Og så øver jeg meg på å leve i lyset av den strålende påskedagen. Lyset fra den tomme graven. Det er særlig et ord jeg lever av og på:

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' Apg 2,24

Jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få være i live.