Viser innlegg med etiketten A.W Tozer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten A.W Tozer. Vis alle innlegg

søndag, juli 14, 2024

Vi trenger profetrøstene igjen


 A.W.TOZER: VI TRENGER PROFETER IGJEN!

«Det er ikke nok for en Guds mann å forkynne sannheten. Han har ingen rett til å bruke en manns tid på å bare fortelle ham hva som er sant. Det er et tvilsomt kompliment til predikanten når publikum nikker og sier: «Det var sant». Det samme kan sies hvis han viet seg til å forvrenge multiplikasjonstabellen. Det er også sant.

En menighet kan forsvinne som et resultat av en sjelløs bibelutstilling like sikkert som den kan forsvinne der Bibelen ikke er nevnt i det hele tatt. For å være effektiv må predikantens budskap være levende. Det må forstyrre, vekke, utfordre. Det må være Guds stemme i nåtiden til en spesiell gruppe mennesker. Da og først da er det et profetisk ord og mennesket selv en profet.

For å oppfylle sitt kall må profeten være under konstant påvirkning av Den Hellige Ånd. Han må også være oppmerksom på den moralske og åndelige tilstanden som råder. All åndelig undervisning bør være relatert til livet. Den må trenge gjennom lytternes daglige, individuelle liv. Uten å henvende seg til noen bestemt person, vil den sanne profeten med et budskap bore seg inn i samvittigheten til hver tilhører, som om den var adressert til ham alene.

For virkelig å forkynne sannheten er det ofte nødvendig for Guds mann å kjenne folks hjerter bedre enn de selv gjør. Mennesker er ofte internt forvirret av tanker og ønsker, som ikke kan forenes. Den salvede profet må tale inn i denne forvirringen med klargjørende visdom. Han må overraske sine lyttere med sin uante kunnskap om deres hemmelige tanker. Predikantens oppgave er til syvende og sist altfor vanskelig for noe menneske. Han er drevet til Gud for visdom. Han må søke Kristi sinn og kaste seg ned for Den Hellige Ånd for å få åndelig kraft og intellektuell skarphet for oppgaven.»

A.W.Tozer, Guds profet i kirken, s. 21. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen


fredag, juni 30, 2023

Lær Gud å kjenne!


 A,W Tozer's (bildet) råd til sin sønn: "Når du begynner på college vl du finne at alle guttene der vil samle seg rundt et bord for å diskutere teologi. Jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre: Gå til rommet ditt, og møt Gud! Og når de fire studieårene er over, vil de fortsatt væe på samme stadiet, mens du forlengst har gått forbi dem. Det er støre kapasiteter som har kjempet med disse spørsmålene, og ikke kommet frem til noe tilfredstillende svar. I stedet, lær Gud å kjenne!" (Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)

torsdag, august 19, 2021

Noe å tenke over


"Rett før han døde hørte jeg Dr. Reuben A. Torrey (bildet) preke om Den Hellige Ånd. Han var temmelig svak og stemmen hans ganske skjelven, men det var likevel en av de største prekener jeg har hørt, og selv om mange år har gått kjenner jeg fremdeles den velduftende sødmen. Det er en setning som er blitt stående: 

'Vi trenger ikke bekymre oss for å få mer av Den Hellige Ånd, men se til at Han får mer av oss. Vi kan ha alt vi vil av Ham hvis Han får alt av oss.'

Dette er ord verd å grunne på."

- A.W Tozer sitert i biografien: 'In Pursuit of God. The Life of A.W Tozer' skrevet av James L. Snyder. Christian Publications 1991, side 162. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, mai 09, 2021

Om å være til for Ham


Det finnes en ikke uvesentlig nyanseforskjell i 1.Sam 2,11 og 3,1 som utgjør hele forskjellen i vår oppfatning av Guds kall til tjeneste. I Norsk Bibel og Bibelforlagets oversettelser leser vi at Samuel "tjente Herren", mens Bibelselkapet oversetter det slik: "(Samuel) gjorde tjeneste for Herren." Det er et hav av forskjell mellom de to måtene å oversette disse to bibelversene på!

Å tjene Herren kan være så mangt. Vi snakker da om alle mulige slags gjøremål i form av aktiviteter. Men når vi gjør 'tjeneste for Herren' er vi til for Herren og Ham alene. Det handler da ikke om å gjøre noe for Ham først og fremst, men å være der til for Ham. Satt til side for Herren, til Hans dispoisjon. Det kan bety å være stille sammen med Ham og vente på Ham. Det handler om et vennskap, hvor en også tar del i Herrens lidelsesfellesskap. Det handler om et liv i tilbedelse. Det kan bety et tilbaketrukket liv, et liv borte fra offentighetens lys. Det kan handle om at Herren gir deg spesielle oppdrag, som du utfører for Ham alene, og som ingen andre får vite om. Å være til for Ham handler om en helt spesiell varhet for Herrens stemme, hvor man handler på det minste vink når Herren taler. Herren er sentrum og man er der for å betjene Ham - og Han alene.

Gud reiser opp mennesker med en djup lengsel etter Ham selv. De kjenner seg igjen i Davids hjerterop: "Min sjel henger fast ved deg." (Salme 63,9) Det gjengis sterkere i King James: "My soul followeth hard after thee." De er desperate etter mer av Gud selv. Deres liv er ikke drevet etter et ønske om mer penger, eller velsignelser som handler om materielle ting. Og de blander ikke sammen deres tjeneste for mennesker med 'å gjøre tjeneste for Herren'. De er ute etter langt mer enn manifestasjoner og gaver - de jager etter Giveren, de kan simpelthen ikke leve uten mer av Ham. 

Kristus-mystikeren A.W Tozer skriver i boken: 'The Persuit of God', her i min oversettelse: 

"Innenfor konservativ kristendom finnes det et økende antall mennesker hvis religiøse liv er markert av en økende hunger etter Gud selv. De er ivrige etter åndelige realiteter, og vil ikke nøye seg med ord, ei heller bli tilfredse med den korrekte 'tolkningen' av sannheten. De tørster etter Gud, og de vil ikke bli tilfredstilt før de drikker djupt av Det levende vannet."

Jeg vil være en av de som jager etter Gud.

søndag, juli 12, 2020

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

torsdag, august 08, 2019

Vandre i Herrens sannhet, del 3

Her er del tre og siste del av artikkelen til Rich Carmichael. De to andre ble publisert fredag 2.august og lørdag 3.augsust:

I lys av alt dette, hvor tragisk er det da ikke at så mange i dag ikke anerkjenner Guds sannhet og ikke villig til å vandre i samsvar med denne. Det som gjør dette så alvorlig er de følgene det får ved å vende seg bort fra Guds sannhet. Paulus beskriver det på denne måten:

'For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. For det en kan vite om Gud, liggeer åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforlignelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overga også Gud dem i deres hjertes lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret od dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i all evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skamløse lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse, Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.' (Rom 1,18-28)

Forklarer ikke dette den enorme åndelige og moralske nedbrytningen vi rundt oss på alle kanter? Og er ikke dette et kall til oss alle om å bli mer hengitte til Hans Ord, og enda mer kritiske når verden forsøker å trekke oss bort fra Guds ord.

Hvis det noensinne har vært en tid for å svømme mot strømmen, så er det nå. Som A.W Tozer sier det i en av sine prekener:

'Verdens historie viser oss at massene har aldri rett. Massene tok feil på Noahs tid. Det var bare Noah og hans familie som hadde rett. Feil blir rett ved at tall legges til. En mann som holder fast ved sannheten har alltid vært Guds orden. Massene går alltid feil vei.'

Jesus sa det slik:

'Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.'

onsdag, juli 24, 2019

Vekkelse koster

"Leonard Ravenhill (bildet), en personlig venn av A.W Tozer og en lidenskapelig bønnens mann, bs mye om vekkelse. En gang sa en pastor til ham:

- Vi skulle ønske vekkelsen kom til oss slik den kom til  Hebridene.

Ravenhill svarte:

- Men kjære bror, vekkelsen kom ikke til Hebridene gjennom ønsketenkning. Himlene ble åpnet, og Herrens mektige kraft rystet de øyene fordi skrøpelige barn av støvet helliget en faste og samlet en høytidsforsamling, og ventet tårevåte, trette og med møye for Guds trone."

- John Wesley Adams i 'Åndens ild og vekkelse', Prokla Media 2019, side 25-26

fredag, juni 14, 2019

Skriften og biografiene

'Ved siden av De hellige skrifter, er det største hjelpemiddelet for troens liv en kristen biografi. Det er virkelig noe å merke seg at store deler av Bibelen handler om livet og arbeidet til profeter, patriarker og konger - hvem de var, hva de gjorde og sa, hvordan de ba, slet og led og triumferte til slutt.' 

- A.W Tozer (bildet), gjengitt i boken: L.G.Parkhurst, jr.: Francis and Edith Schaeffer. Bethany House Publishers, 1996. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, mars 05, 2019

Kristusmystikeren A.W Tozer og hans venner

Av og til kan det være sunt å le. Det er befriende  midt oppi alt gravalvoret. En av de mest rabiate motstanderne av kontemplasjon og Kristus-mystikk, som øver sterk og hard kritikk av sine meningsmotstandere, legger ut et sitat av A.W Tozer (bildet), og bruker det som bakgrunnsbilde på sin Facebook-profil og sprer samtidig ofte bilder av Tozer med et Tozer-sitat i sosiale medier. Og bra er det!

Men han som gjør dette er nok lykkelig uvitende om at A.W Tozer var en av sin samtids fremste Kristus-mystikere. Han hentet mye av sin inspirasjon fra nettopp Kristus-mystikere gjennom tidene. Det ser man tydelig når man leser en av hans mange bøker.

Den første biografien om A.W Tozer kom ut på engelsk i 1991, og er skrevet av James L. Snyder, som har et eget kapittel om dette. Det hører med fordi Kristus-mystikken utgjorde en så stor del av Tozers eget liv. Vekkelsesevangelisten  Leonard Ravenhill har sagt at ''Dr. A.W Tozer hadde en intimitet med Gud langt utover det noen andre jeg møtt har hatt."

Hvem var det så Tozer hentet inspirasjon fra?

James L Snyder skriver i sin biografi: "In Pursuit of God" med undertittelen: "The Life of A.W Tozer", følgende, her i min oversettelse: 'Tozer's lidenskap for Gud ledet ham til de kristne mystikerne. I hans levetid var deres skrifter ikke særlig populære, selv ikke blant presteskapet. Men Tozer oppdaget at disse store sjelene, som til tross for feil i deres teologi, var fullstendig forelsket i Gud. Hans egen Gudslengsel sto i gjeld til dem. Det som disse kristne mystikerne skrev ble vevd inn som sølvtråder og som gull inn i det han skrev. Han siterte dem, parafraserte dem, imiterte dem. Han pustet sammen med dem, han satte sin lit til deres støtte." (side 155-156)

"Disse menneskene", sa Tozer, "kjente Gud, og jeg ønsker å vite det de vet om Gud og hvordan de kom frem til denne kjennskapen." Tozer kalte dem 'Gudsvennene'.

Disse Gudsvennene var Julian av Norwich, som Tozer omtalte som 'sin kjæreste'. Hos henne fant han en djup, djup Gudslengsel. Andre var: Francois Fenelon, Nicholas Herman av Lorriane, Nicholas av Cusa, Meister Eckhardt, Frederick William Faber, Lorentitus av Oppstandelsen, og Madame Jeanne Guyon, bare for å nevne noen.

Ordet 'mystikk' skremte ikke Tozer. For ham betydde ordet ganske enkelt: 'å praktisere Guds  nærvær'.

Selv har jeg lest Tozer siden 1970-tallet. Han var en av de første kristne forfatterne jeg kom over.. Han er blitt en stor inspirasjonskilde.

mandag, januar 21, 2019

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."
Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."
Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)

søndag, mai 13, 2018

Tozer - Guds hellige nærvær, tilbedelse, Kristusmystikk og kontemplasjon

I går var det 55 år siden A.W Tozer (bildet), ble forfremmet til herligheten. Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."
Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."
Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

torsdag, mars 22, 2018

Korsets sentralitet

Vi begynner å nærmere oss den strålende påskedagen. Søndag er det palmesøndag. Vi går inn i en tid hvor en svært dramatisk historie skal gjenfortelles. Det opptar mine tanker for tiden. Når jeg leser evangelietekstene slår det meg hvor lite interessert disiplene er, når Jesus forteller dem om sin nært forestående lidelse og død. Da skifter de fort emne. Det har slått meg at det ikke er så mye annerledes i dag. Vi viker unna lidelsen, og vil ikke høre for mye om at Jesus måtte lide og dø. Det passer ikke inn i moderne tankegang. Krybben tiltaler oss, det samme gjør oppstandelsen og himmelfarten og pinsen. Da er det annerledes med korset. Det har vi ikke lenger så mye fokus på.

Men etter himmelfarten og pinsen talte de første kristne om korset hele tiden. "Jeg vil ikke vite noe annet ...", skriver apostelen Paulus. Tro hva han hadde sagt om vår tids fokus på positivt selvbilde, helse og velstand? Om å lykkes i livet? Han som selv led så mye for evangeliet.

Til menighetene i Galatia-området, skriver Paulus:

"Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Dette verset tar jeg med meg disse dagene som er igjen før jeg nok en gang kan feire Kristi seierrike oppstandelse over døden.

Jeg vil bruke dagene til å granske hva Skriften har å si om korset - både den vertikale og den horisontale delen av det. Korset handler om Gud, men også om mennesket.

"Aksepter ikke en lettvint vei," skriver Aiden Wilson Tozer (1897-1963), og legger til: "Ikke tillat deg selv å bli kjælt med til du sovner i en komfortabel kirke, tømt for kraft og uten frukt. Mal ikke korset eller dekk det til med blomster. Ta det for hva det er, slik det er, og du vil finne den robuste veien til død og liv. La det drepe deg fullstendig." (Min oversettelse fra 'Coddled or Crucified i boken: A.W.Tozer: The radical Cross. Living the Passion of Christ, Wing Spread Publishers, 2006)

Appstelen Paulus har en stor bekymring. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"... men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, FOR AT IKKE KRISTI KORS SKULLE TØMMES FOR KRAFT ..." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

Er vårt budskap tømt for kraft? Forandrer det noe? Om så ikke er tilfelle er det da fordi vi ikke forkynner Jesu Kristi kors. For, sier apostelen, "ordet om korset ... er Guds kraft." (v.18)

onsdag, mars 29, 2017

Om å holde seg på den hellige veien

"Vi må bevisst gå inn for ikke å bli likedannet med det nåværende verdenssystem, ikke fordi det er det behageligste for vår personlighet, men fordi det er nødvendig for å opprettholde vårt åndelige liv.

Mange troende i dag synes å mene at de kan vinne andre ved å være enige med dem i alt. Men da blir det hele et narrespill, og faktum blir at de andre vinner over oss. Historien viser at det ikke er måten å vinne verden på.

Dr A.W. Tozer sier det slik: Et menneske som går i feil retning vil aldri komme på rett vei ved at et eller annet omgjengelig, religiøst menneske dukker opp ved hans side og slår følge i samme kurs. Den eneste redningen er om en stiller seg foran ham på veien og holder fast på at den villfarne må snu og gå i riktig retning."

- DeVern F. Fromke (28.juli 1923-28.oktober 2016) i boken: Guds evige hensikt. Logos forlag 1975)

onsdag, januar 27, 2016

En virkelig kristen

'En virkelig kristen er sjeldent å finne i våre dager. Han føler den høyeste kjærlighet til Den Ene han aldri har sett, han snakker familiært hver eneste dag til En han ikke kan se, forventer å komme til himmelen på grunn av En Annens dyd.

Han uttømmer seg selv, slik at Han kan fylles, erkjenner at han gjør synd, slik at han kan erklæres rettferdig, bøyer seg, slik at han kan stå opp igjen, er sterkest når han er svakest, rikest når han er fattigst, og lykkeligst når han føler seg som verst. 

Han dør, for å kunne leve, forsaker alt for å kunne få, gir bort for å kunne beholde, ser det usynlige, hører den ikke hørbare og kjenner det som overgår all kunnskap'.

A.W. Tozer (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. 

Aidan Wilson Tozer (1897-1963) var en amerikansk pastor, forfatter, redaktør og åndelig mentor for mange, blant annet for Leonard Ravenhill. Kjent som en beder og profetisk røst. 

torsdag, mars 31, 2011

Tilbedelsen - den forsvunne kronjuvelen

Rett før sin død i 1963, uttrykte A.W Tozer (bildet), en kjent pastor, beder og profetisk røst:

«Tilbedelse som er Gud velbehagelig er den forsvunne kronjuvelen i evangelisk kristenhet.»

Tozer var av den oppfatningen at vi nå var kommet så langt i menneskehetens historie at vi var farlig nær den tiden som var forutsagt for lenge siden, at vi kan slå hverandre på skulderen og gratulere hverandre og gjenta: Vi er rike, vi har øket vår velstand og vi har ikke behov for noe.

«Det er virkelig sant at vi savner sjeldent noe fra våre kirker disse dagene – bortsett fra en viktig ting. Vi mangler en genuin og hellig ofring av oss selv og vår tilbedelse til Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.»

Ordene A.W Tozer siktet til var selvsagt Jesu ord til menigheten i Laodikea i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken:

«Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynklelig og fattig og blind og naken ...» (Åp 3,17)

Dette er et budskap jeg kjenner Herren berører meg med for tiden: mangelen på genuin tilbedelse. Og da tenker jeg ikke bare på at vi tilber med ord, men også med våre liv. Det er min bønn at Gud skal gjøre mitt liv til en lovsang. Alt hva jeg er, og alt hva jeg har.

Jeg er ikke der. Men det er min inderlige bønn.

søndag, mars 21, 2010

Bønn fra en småprofet

A.W. Tozer, (bildet) var en av det 20 århundres mest betydningsfulle åndelige skikkelser. Da de eldste hadde lagt sine hender på ham, og innviet og innsatt ham til tjeneste som pastor, trakk Tozer seg tilbake til sitt lønnkammer og ba denne bønnen:

Å Herre, jeg har hørt Din røst og jeg fryktet. Du har kalt meg til en kolossal oppgave, i en alvorlig og farlig tid. Du skal ryste nasjonene og jorden, ja himmelen også, for at de ting som ikke kan rystes, skal bestå. Å Herre, vår Herre, Du som bøyet Deg ned for å ære meg så høyt at jeg skal være Din tjener. Intet menneske tiltar seg selv den ære, men det er Gud som kaller, slik som det også skjedde med Aron. Du har ordinert meg som Din budbærer til dem som er harde i sine hjerter og ikke vil høre. De har forkastet Deg, Herre, og det er da heller ikke å vente at de vil motta meg, tjeneren.

Min Gud, jeg skal ikke kaste bort tiden med å klage over min egen svakhet og udugelighet til oppgaven. Det er ikke jeg som har ansvaret, det er Du. Du har sagt: 'Jeg kjenner deg - jeg har kalt deg - jeg helliger deg,' og Du har også sagt: 'Du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg å si, skal du tale.' Hvem er jeg at jeg skulle gå i rette med Deg, eller dra Ditt suverene kall i tvil? Bestemmelsen er ikke min, men Din. Slik er det, Herre, Din vilje skje, ikke min!

Jeg vet godt, Herre, Du profetenes og apostlenes Gud, at så lenge jeg ærer Deg, vil du ære meg. Hjelp meg derfor å holde mitt løfte om å ære Deg i det liv som ligger foran meg, den oppgaven som venter. Hjelp meg til dette, enten det skal bli til vinning eller tap, ved liv eller død.

Det er tid, o Gud, for Deg å virke, for fienden har trengt inn på Dine beitemarker, og Dine får såres og adspredes. Falske hyrder nekter at det er farer og ler av de truende rovdyr, som omringer Din hjord. Fårene blir bedratt av disse leiesvenner og følger dem, mens ulven bryter seg inn for å drepe og ødelegge. Jeg ber Deg, gi meg skarpe øyne, så jeg kan oppdage fiendens nærvær. Gi meg forstand til å skille en falsk venn fra en sann. Gi meg syn, så jeg kan se, og mot til å tale det jeg ser. Gjør min stemme så lik Din egen at til og med de syke får kan oppdage den og begynne å følge Deg.

Herre Jesus, jeg kommer til Deg for å bli pndelig istandsatt. Legg Din hånd på meg. Salv meg med den olje som den nytestamentlige profet skal ha. La det aldri skje at jeg blir religiøs skriftlærd, så jeg mister mitt profetiske kall. Frels meg fra den forbannelse som lurer på det moderne presteskap, kompromissets forbannelse, etterligningenes og profesjonalismens. Frels meg fra den feil å dømme en menighet etter dens størrelse, dens popularitet eller årsbudsjett. Hjelp meg til å huske at jeg er en profet, ikke en religiøs arrangør - men en profet. La meg aldri bli en slave for massene. Helbred min sjel fra kjødelige ambisjoner og fri meg fra attrå etter publisitet. Frels meg fra å bli bundet til ting. La meg ikke få øde mine dager med å være opptatt av uvesentlige ting. Legg Din frykt på meg, Herre, og driv meg til bønnestedet, der jeg får kamp med makter og myndigheter, ja, mørkets herskere i denne verden. Fri meg fra å spise for mye og sove for lenge. Lær meg selvdisiplin, så jeg må bli en god Jesu Kristi soldat.

Jeg godtar hardt arbeid og lite lønn i dette liv. Jeg ber ikke om lette steder. Jeg skal forsøke å være blind for de snarveier som kunne gjøre mitt liv lettere å leve. Om andre går den bedre sti, så skal jeg forsøke å ta den hardere, uten å dømme dem for hardt. Jeg venter motstand, og når den kommer, skal jeg forsøke å ta det rolig. Når det skjer, som det kan hende med Dine tjenere iblant, at jeg skulle få gode gaver av Ditt folk, så stå med meg da og bevar meg fra den ødeleggelse som ofte kan følge med. Lær meg å bruke alt jeg mottar på en slik måte at jeg ikke skader min sjel eller mister min åndelige kraft. Og skulle det skje, ved Din tillatelige vilje, at Din menighet skulle ære meg, så la meg ikke i den stund glemme at jeg er uverdig til den minste av Dine nådesbevisninger, og at om menneskene kjente meg like godt som jeg kjente meg selv, så ville de holde æren tilbake, eller gi den til noen som er mer verd enn meg.

Og nå, Du himmelens og jordens Herre, helliger jeg de dager jeg har igjen til Deg. La meg få ståran de store eller tjene de fattige og små, å velge det er ikke min sak, og jeg ville ikke bestemme noe i den sak, om jeg kunne. Jeg er Din tjener og skal gjøre Din vilje, og den vilje er bedre for meg enn posisjon, rikdom eller berømmelse. Jeg velger den framfor alle andre ting på jorden eller i himmelen.

Skjønt jeg er utvalgt av Deg og æret ved et høyt og hellig kall, så la meg aldri glemme at jeg bare er et menneske av støv og aske, et menneske med alle de naturlige mangler og tilbøyeligheter som plager menneskeheten. Jeg ber Deg derfor, min Herre og gjenløser, frels meg fra meg selv og fra alt det jeg kan gjøre av meg selv, mens jeg forsøker å være en velsignelse for andre. Fyll meg med Din kraft, ved Den Hellige Ånd, så vil jeg gå i Din kraft og tale om Din rettferdighet, ja, Din alene. Jeg vil spre budskapet om Din gjenløsende kjærlighet vidt omkring, så lenge jeg har krefter til det.

Så, kjære Herre, når jeg blir gammel og trett og ikke mer kan virke som nå, da vil Du ha et sted ferdig til meg, høyere oppe. Da vil Du regne meg med i skaren av Dine hellige, som skal være i herlighet til evig tid. Amen. (Oversatt fra The Alliance Weekly)

onsdag, juli 15, 2009

Be til du ber!



En av de som har betydd mye for mitt åndelige liv er A.W Tozer (bildet), pastor, forfatter og ikke minst beder. Gjennom hans mange bøker er jeg blitt kraftig utfordret, oppbygget og velsignet. I en av sine artikler siterer Tozer Dr.Moddy Stuart, en stor beder fra gamle dager, som en gang sa følgende om bønn:

"Be til du ber!"

Så skriver Tozer: "Forskjellen på bønn til du slutter og bønn til du ber er illustrert av den amerikanske evangelisten John Wesley Lee. Han sammenlignet ofte en tid i bønn med en gudstjeneste, og instisterte på at mange av oss avslutter møtet før møtet er over. Han bekjente at han reiste seg for raskt fra bønnesamlingen og gikk ut derfra for å ta seg av noen presserende forretninger. En gang hadde han gått nedover gaten et kort stykke da en indre stemme stanset ham: "Sønn", synes stemmen å si, "lyste ikke du velsignelsen før møtet var slutt?" Han forstod, og skynte seg tilbake til bønnestedet hvor han forble inntil byrden ble løftet av og velsignelsen strømmet ned."

Så skriver Tozer noe svært interessant og viktig etter å ha slått fast at vanen med å avbryte bønn før vi virkelig har bedt dessverre er ganske vanlig:

"Ofte er de siste 10 minuttene viktigere for oss enn den første halve timen, fordi vi trenger å koomme inn i den rette atmosfæren for å kunne be effektivt. Det hender vi trenger å kjempe med tankene våre på grunn av alle distraksjonene vi utsettes for."

Så langt Tozer.

Jeg kan ennå huske fra den første tiden at de riktig gamle bederne som deltok i de bønnesamlingene jeg deltok i da, snakket om å be seg igjennom!

Det er nok det samme som å be til man ber, tenker jeg.

Og det er virkelig dette vi trenger så desperat i dag. Menn og kvinner i lidenskapelig bønn som drar himmelen ned over oss.

For å sitere Tozer: "Vi har ikke råd til å stanse å be inntil vi faktisk har bedt!"