En kristens tre fødselsdager

En kristen har tre fødselsdager: den fysiske, den åndelige (i dåpen), og dagen du dør. Det er ingen tilfeldighet at den dagen vi minnes en helgen er den dagen de døde, som er deres himmelske fødselsdag.

Oversatt fra Orthodox Gladness av Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror, skal leve om han enn dør.' (Joh 11,25)

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

Den litt slitsomme protestantismen

Det ligger jo i ordets natur: som protestant protesterer man. Men i lengden kan det bli slitsomt og tære på krefter og humør. Alltid å ha en mening om alt mulig. Alltid passe seg så man har de riktige meningene. Alltid passe seg så man ikke sier noe som kan få en til å tro at man ikke har "katoliserende tendenser".

Hos enkelte protestanter i Norge er man først ordentlig kristen om man mener Donald Trump er Guds gave til både USA og menneskeheten, like asylpolitikken til Sylvi Listhaug, man må stemme borgerlig for ikke å svikte Guds ord, man må for all del ikke skrive noe positivt om pave Frans, da er man i ferd med å bli katolikk og man må ikke si at døde mennesker fortsatt kan ha betydning i ens liv, for da bedriver en okkultisme, og ber man tidebønner er man lovisk eller har med New Age å gjøre. Taler man i en sammenheng, og det blir kjent, kan man risikere å ikke få tale i en annen, fordi man har hatt å gjøre med tvilsomme kristne.

Det skal ikke være lett. Man kan prøve å være ordentlig kristen den som vil, så vil man fort finne ut at man kan bli andpusten.

Ikke misforstå meg - vel det er lettere sagt enn gjort, for man blir raskt tillagt meninger man ikke har. Og det nytter ikke å rette opp noe. Har man først fått ordet på seg at man er slik er slik, så er man det, selv om man selv vet at man ikke er det. Ryktene går fort i visse sammenhenger.

Som en skrev til meg: "Alt du skriver er katolsk ..." Da hjelper det ikke om bloggen min har 10.000 artikler, og de færreste av dem handler om den romersk-katolske kirken. Det hjelper lite om man forsøker å fortelle at tidebønner er en gammel jødisk tradisjon, som også Jesus og apostlene praktiserte. Dette har i deres øyne med New Age å gjøre. Dermed basta.

Ikke misforstå meg - det er mange sider ved den protestantiske arven jeg verdsetter. Men av og til føles rommet veldig trangt, og av og til er jeg sliten av å ha de riktige meningene. Det er jo så mange av dem. Noen mener Jesus kommer igjen før den store trengsel, andre midt i den store trengsel, og noen etter den store trengsel - og alle mener de at nettopp deres syn er rett. Og hevder du ikke deres syn, så er det tvilsomt om du er ordentlig kristen.

Vel, dette var bare et forsøk på å puste en torsdag ettermiddag. Noen ganger synes jeg det er litt slitsomt å være kristen. I hvert fall om jeg skal være ordentlig kristen, slik det forventes av meg.

Og nå kommer det vel til å gå nye rykter om at jeg er i ferd med å bli katolikk. Det har jo noen ment i lang tid.

Hvem er en kristen?

Hva kreves egentlig for å kunne kalle seg en kristen? Jeg undrer meg litt på det.

Betyr det at for å kalle deg en kristen må du være som Sylvi Listhaug og støtte liberal politikk og hennes innvandrerkritiske linje, stemme Fremskrittspartiet eller De kristne? Må du være kritisk til pave Frans, og være overbevist om at Den romersk-katolske kirke er Skjøgen i Åpenbaringsboken? Må du støtte alt det den til enhver tid sittende regjering i Israel gjør - så lenge den regjeringen er konservativ? Må du være villig til å gi ditt liv for nasjonen Norge, om det skulle kreves av deg? Eller om du er amerikaner stemme på Donald Trump eller Ted Cruz? Kjempe for å bære våpen for å forsvare deg? Være motstander av Obamacare? Betyr det at du er en kristen at du kler deg på en bestemt måte? Eller blir med på homeparties for å kjøpe et eller annet vaskemiddel eller en bestemt helsedrikk som er et vidundermiddel?

Jeg spør fordi det kan synes slik når man leser en del avisinnlegg eller kommentarer på Facebook.

Når jeg leser Det nye testamente finner jeg helt andre kriterier for å kunne kalle seg en kristen. Som disse:

* Omvendelse og dåp
'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,38) 'Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn'. (Joh 1,12)

* Ta opp sitt kors hver dag
'Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23) 'Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet. For det er nok at dere i den tid som har gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere. Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde'. (1.Pet 4,1-5)

* Har Jesus som Herre i sitt liv
'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24) 'Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,7) 'Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden'. (Joh 18,36) 'Han (Moses) valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen'. (Hebr 11,25-26)

Så langt jeg kan se er en kristen et menneske som har omvendt seg fra sin synd, og tatt imot Jesus som både Frelser og Herre. Han eller hun er blitt borgere av et annet rike med en annen konge enn denne verdens konger og herrer. Han eller hun lever ikke lenger med sin gamle identitet, men er blitt nye mennesker i kraft av Jesu nåde og Hans blod. De er blitt konger og prester for et annet rike, med andre lover og med andre prinsipper enn denne verdens. Jeg tror at mange av våre problemer og utfordringer handler om at vi blander sammen Guds rike og denne verdens riker.

En virkelig kristen

'En virkelig kristen er sjeldent å finne i våre dager. Han føler den høyeste kjærlighet til Den Ene han aldri har sett, han snakker familiært hver eneste dag til En han ikke kan se, forventer å komme til himmelen på grunn av En Annens dyd.

Han uttømmer seg selv, slik at Han kan fylles, erkjenner at han gjør synd, slik at han kan erklæres rettferdig, bøyer seg, slik at han kan stå opp igjen, er sterkest når han er svakest, rikest når han er fattigst, og lykkeligst når han føler seg som verst. 

Han dør, for å kunne leve, forsaker alt for å kunne få, gir bort for å kunne beholde, ser det usynlige, hører den ikke hørbare og kjenner det som overgår all kunnskap'.

A.W. Tozer (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. 

Aidan Wilson Tozer (1897-1963) var en amerikansk pastor, forfatter, redaktør og åndelig mentor for mange, blant annet for Leonard Ravenhill. Kjent som en beder og profetisk røst. 

"Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen"

Diskusjonene innad i den nye hebraiske bevegelsen fortsetter. Nå er spørsmålet om man kan kalle seg kristen. En av talesmennene for en del av den svenske retningen, har forlengst frasagt seg kristentroen. Nå skriver han en artikkel om bruken av navnet "kristen" i Det nye testamente. Debatten er i grunnen litt interessant. Ikke så mye på grunn av de noe spesielle standpunktene enkelte av representantene for denne forfekter, men mest dette at et par av skriftstedene som trekkes frem viser at det er forskjell på menigheten i nådens tid, og Israel som land og folk.

Som Derek Prince pleide å si: Gud har to paktsfolk, og det gjelder spesielle løfter og ordninger, for begge to.

Et av skriftstedene som trekkes frem er Apgj 26 hvor apostelen Paulus står foran kong Agrippa. I sin tale til kongen forteller Paulus om sin egen bakgrunn og sin omvendelse. Så henvender han seg direkte til kongen og sier:

"Kong, Agrippa, tror du profetene?" (v.27) Før kongen i det hele tatt rekker å svare, sier Paulus: "Jeg vet at du tror!" Legg så merke til svaret kongen gir. For her ligger hele poenget. Kong Agrippa svarer:

"Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen." (v.28)

Dette poenget går både artikkelforfatteren og de fleste av debattantene glipp av. Det underlige er jo at kongen ikke svarer: "Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli jøde."

Dette ville jo ha vært et naturlig svar i og med at Paulus henviser til Moses og til profetene i sin tale. Og Agrippa var tross alt "jødenes konge". I innledningen til sin tale gir Paulus kong Agrippa kompliment for hans intime kjennskap til jødiske forhold, skikker og stridigheter. Paulus beskriver også sitt forhold til loven: han tilhørte fariseerpartiet. Men kongen hadde forstått noe noen av disse representantene for den nye hebraiske bevegelsen fornekter. Nemlig at det er forskjell på jødedommen og den kristne tro. Kong Agrippa hadde forstått dette. Han var grepet av historien apostelen kunne fortelle om Jesus fra Nasaret.

I sitt brev til de kristne forsamlingene i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, skriver Peter:

"Men lider han som en kristen, da må han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn." (1.Pet 4,16)

Her ser vi igjen et eksempel på at det vektlegges noe spesielt når ordet kristen benyttes. Christianos på gresk. Dette har selvsagt sammenheng med hvem Kristus var, og hva Han og Hans rike representerer. Men dette vil ikke nye nye "hebreerne" høre tale om, kanskje fordi kabalen da ikke vil gå opp.

Hva betyr det å være født på ny? Del 2

En av de som har hjulpet meg til å sette søkelys på den nye fødsel, som Jesus taler om i Johannes 3, på nytt, er bibellæreren David Pawson (bildet). Han har skrevet bok om dette med tittelen: "The Normal Christian Birth", med undertittelen: "How to Give New Believers a Proper Start in Life."

Selv hadde jeg gleden av å lytte til David Pawson i forbindelse med en ledersamling på Grimerud for ikke så lenge siden. Jeg har hørt ham tale ved to anledninger før, begge gangene i Jerusalem.

I sin bok skriver Pawson at et menneskes inntreden i Guds rike består av fire elementer:

1. Omvendelse i retning Gud

2. Tro på Herren Jesus

3. Dåp i vann

4. Mottagelse av Den Hellige Ånd.

Så skriver Pawson:

"Siden alle fire elementene er nødvendige, er det en bortkastet øvelse å gradere deres viktighet, men ulike strømmer innen kirkens liv har hatt en tendens til å vektlegge en, noen gang på bekostning av andre. Men alle fire er vevd sammen i Det nye testamente."

Hele denne prosessen kan oppleves forskjellig. Pawson peker på følgende:

1. For de 12 apostler, tok det noen år.

2. For disiplene i Efesos sansynligvis noen måneder.

3. For de som ble omvendt i Samaria, kanskje noen uker.

4. For apostelen Paulus, noen få dager.

5. For fangevokteren i Filippi, noen timer.

6. For husholdet til Kornelius, noen minutter.

Vi finner fire elementene beskrevet både i evangeliene og brevene:

Hos døperen Johannes finner vi at alle fire er tilstede. Han forkynte behovet for å omvende seg fra sine synder:

"Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelsens dåp til syndernes forlatelse ....Bær da frukt som er omvendelsen verdig!" (Luk 3,3 og v.8a) Johannes kom slik at folk gjennom ham kunne komme til tro: "Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham." (Joh 1,7) Johannes introduserte dåp: "Jeg døper dere med vann til omvendelse." (Matt 3,11) Og han forutsa en dåp i Helligånden (Matt 3,11;Mark 1,8;Luk 3,16 og Joh 1,33)

Jesus gjorde det samme. Han forkynte omvendelse og tro (Mark 1,15), praktiserte dåp (Joh 4,1-2) og gav løfte om Den Hellige Ånd (Joh 7,37-39)

(fortsettes)

Hva betyr det å være født på ny? Del 1

Jeg har meditert en del over Johannes kapitel 3 de siste dagene, om Jesu møte med Nikodeus, og det å bli født på ny. Hva betyr egentlig "født på ny"? Jeg er overbevist om at det ligger mer i dette uttrykket enn det vi vanligvis legger i det. Jeg fremsetter påstanden: Om vi ikke forstår hva den nye fødsel handler om, forstår vi heller ikke hva det vil si å være og leve som en kristen!

Jeg er usikker på om vi egentlig forstår hva frelse er.

I går la jeg merke til noe i teksten som jeg ikke har dvelt så mye ved når jeg har lest teksten tidligere. Dette er jo en av de mest kjente fortellingene i Det nye testamente, men det er slik med Guds ord at nye ting dukker stadig opp når man leser det. Årsaken er jo at ordene er guddommelig inspirerte. Dette er ingen vanlig bok.

To ganger i teksten taler Jesus om Guds rike.

"Jesus svarte og sa til ham: Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike." (v.3)

"Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike."

Med andre ord: Den nye fødsel har med Guds rike å gjøre. Hva er så Guds rike?

Den kjente teologen William Barclay kommer med følgende definisjon, som jeg finner veldig interessant og veldig bibelsk: "Himmelriket er et sted hvor Guds vilje skjer like fullkomment på jorden som i himmelen. Å være i himmelriket er derfor å leve et liv hvor vi fullstendig underordner oss under Guds vilje, altså kommer til et stadium hvor vi helt og fullt og uten reservasjon aksepterer Guds vilje." (William Barclay: Din daglige Studiebibel. Johannes evangeliet, bind 1. Ansgar forlag 1982, side 138)

Barclay setter så dette i sammenheng med det Jesus sier om den nye fødsel. Han skriver:

"La oss så ta for oss ideen om barneforholdet. I en forstand er barneforholdet et enormt privilegium. De som tror, får rett til å bli Guds barn (Joh 1,12). Med hovedinnholdet i barneforholdet må nødvendigvis være lydighet. "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg." (Joh 14,21) Hovedinnholdet i barneforholdet er kjærlighet, og det viktigste ved kjærligheten er lydighet. Vi kan ikke si at vi virkelig er glad i en person, og så gjør vi ting som sårer vedkommende. Barneforholdet er et privilegium, men et privilegium som en kommer inn i bare gjennom full lydighet. Altså ser vi at det å være barn av Gud og å være i himmelriket er èn og samme ting. Et Guds barn og en borger av himmelen er begge to villige til fullt og helt å akseptere Guds vilje." (samme bok, samme sted)

Jeg tror at William Barclay er inne på noe fundamentalt viktig: Vi kan ikke løsrive det å bli født på ny, med det å komme inn i Guds rike, og et barneforhold til Gud handler ikke bare om Guds kjærlighet til oss, men også om vårt gjensvar: lydigheten mot Hans ord. Når døperen Johannes talte til de som kom ut til ham i Judeas ødemark, sa han:

"Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig."

Vi har feilaktig lært folk å be en kort bønn, hvor de har bedt Jesus komme inn i sitt hjerte, så har vi fortalt dem at nå er de blitt kristne, og så har etterlatt dem til seg selv. Men er dette det samme som å bli født på ny?

(fortsettes)

Var Paulus kristen?

Svaret er vel ganske opplagt for de fleste, vil jeg tro, men på et svensk nettforum diskuteres det om apostelen Paulus var kristen! Jeg holdt på å si: Hva skulle han ellers være?

En representant for den nye såkalte "hebraiske bevegelsen" skriver: "Du kan väl inte på allvar mena att Paulus var kristen?”

Jeg minnet vedkommende om Apgj 11, hvor Paulus spesielt nevnes i forbindelse med at ordet "kristen" benyttes første gangen.

"Han (Barnabas) drog på til Tarsus for å oppsøke Saulus. Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne." (v.25-26)

Den svenske skribenten mente å påvise at det som særpreget Paulus var at han holdt sabbaten, og forholdt seg til spesielle jødiske forordninger i henhold til Loven.

Men hvorfor fikk disiplene navnet "kristne" i Antiokia?

Var det fordi de gikk med bønnesjal eller feiret sabbaten? Var det virkelig dette som skilte dem ut fra mengden?

Og hvem var det som gav disiplene navnet kristne?

La oss se litt nærmere på Apostlenes gjerninger kapitel 11. Og aller først: Hva slags by var Antiokia? Hvem bodde her?

Antiokia var den gangen hovedstad i Syria. Det var bare to byer i hele Romerriket som var større, nemlig Rom og Aleksandria. Man regner med at det har bodd omlag 500 000 mennesker i denne byen, som på mange måter var en meget strategisk by. Antiokia lå omlag 30 km inne i landet ved elven Orontes. I dag ligger byen i Tyrkia og bærer navnet Antakya.

Det var en meget stor jødisk befolkning i Antiokia. Den anerkjente bibellæreren F.F Bruce sier: "Den jødiske koloniseringen i Antiokia begynte praktisk talt ved byens grunnlegging." (F.F Bruce: The Book of Acts. William B. Eerdmans Publishing 1988, side 224) Man antar at det har bodd jøder her i hele 300 år. Noen har anslått den jødiske befolkningen i Antiokia til 2000 på den tiden begivenhetene i Apostlenes gjerninger finner sted. Og som skikken var bodde jødene i en spesiell del av byen som ble kalt "det jødiske kvarteret". Det er også et faktum at jødene i Antiokia drev en aktiv misjon for å vinne hedenske proselytter. Interessant i denne sammenhengen er det at når de syv hellenistiske lederne blir utnevnt av apostlene, og som vi leser om i Apgj 6, var en av dem Nikolaus, "en mann fra Antiokia, som var gått over fra jødenes tro." (v.5)

Vi må derfor anta at befolkningen i Antiokia var særs godt kjent med jødene. Så det kunne ikke være det typisk jødiske som fikk dem til å kalle disiplene for kristne. Det må ha vært noe annet.

For leser vi teksten nøye, så er det jo ikke de selv som kaller seg kristne. Det er folk utenfor disippelkretsen som kaller dem det. Og da er spørsmålet hvorfor?

For noe særpreget dem. Noe ved dem gjorde at andre la merke til dem. De var annerledes. Til og med kong Agrippa så dette. I møte med Paulus, som altså enkelte som tilhører den nye såkalte "hebriske bevegelsen" hevder ikke kunne være en kristen, sier kongen: "Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen." (Apgj 26,28)

Kanskje er svaret på spørsmålet vårt å finne i Apgj 4,13:

"Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus."

Kjennetegnet på disiplene i Antiokia var ikke at de holdt sabbaten eller særlige jødiske forordninger. Det gjorde noen tusen andre i Antiokia. De folk utenfor disippelkretsen la merke til var at de som hørte til denne kretsen lignet på Jesus! DET var det som utgjorde den store forskjellen. De så noe av Jesu karakter og personlighet i disse, noe av Åndens frukter. De var annerledes. De levde annerledes. Oppførte seg annerledes. De ble LAGT MERKE TIL.

Så var det en som en dag sa: De er kristne. Andre smakte på ordet, og sa: Jo det passer godt, det er det de er. De ligner på Jesus.

En av de som av og til skriver på denne bloggen, Cato Iversen, minnet den samme svenske debattanten, om Gal 1,22. Det skriftstedet er også viktig å ta med seg. Det er Paulus som skriver:

"Personlig var jeg ukjent for DE KRISTNE MENIGHETENE i Judea."

Så langt jeg kan se omtaler Det nye testamente tre størrelser: Jøder, hedninger og Guds menighet. Alle har spesielle kall og løfter knyttet til seg.

Så ja: Paulus var absolutt en kristen!

Maleriet er Rembrandts måte å fremstille apostelen Paulus på.

Hvorfor er du en kristen?

Jeg har tenkt mye på hva en god venn av meg sa her om dagen. Ulf Magne Løvdahl hadde lyttet til en preken holdt av en gjestepredikant i menigheten som Løvdahl er pastor for, som stilte spørsmålet: "Hvorfor er du en kristen?"

Hva ville du ha svart? Fordi det finnes en himmel? Et evig liv?

Vi kunne sikkert gi ulike svar på det spørsmålet, avhengig av hvor vi befinner oss i livet og hva som betyr noe for oss akkurat nå, eller med tanke på fremtiden.

Mannen som Ulf Magne hørte svarte: "Fordi Gud finnes!"

Opplagt, ikke sant?

Nei, ikke nødvendigvis. Men det er selvsagt det mest korrekte svaret.

Problemet er bare at mange har helt andre årsaker til at de ønsker å være en kristen. Og i vår tid dreier det seg stort sett om noe som er i vårt favør, til vår fordel. "Hva får jeg ut av dette? Hvilken velsignelse er der å hente for meg?"

Utgangspunktet blir så helt annerledes så vi setter Gud i sentrum!

Jeg er en kristen, fordi Gud finnes. Smak litt på det ordene.

Hva innebærer de for deg?

Når Gud ikke er skapt i vårt bilde, når Han ikke er en snill gammel bestefar som gir oss alt vi peker på.

Men når Han er den tre ganger, hellige Gud.

Allmektig, allesteds nærværende - Gud.

Troslivet er et langdistanseløp

Apostelen Paulus bruker et eksempel fra idrettsbanen når han skriver om det kristne troslivet:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den. Enhver som deltar i en idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en uforgjengelig krans, men vi en uforgjengelig." (1.Kor 9,24-25)

Fordi alt skal gå så hurtig i dag, er det lett å tenke seg at Paulus taler om en sprint. Men jeg tror vi heller skal se det kristne troslivet som et langdistanseløp.

Og planlegge deretter.

For - alt skjer ikke på èn gang i en kristens liv. Underveis i løpet avdekker Gud for oss mer og mer av sine planer, vi modnes til å se, høre og forstå. I stedet for å slite oss ut ved å sprinte, la oss planlegge som om vi skulle løpe et riktig langt løp. Dette handler ikke om latskap, men det handler om å forstå at selv om Gud har gitt oss alt i Kristus, trenger du og jeg tid på oss til å pakke ut gavene, og ta dem i bruk. Ofte tror jeg det er slik at vi leser om en trossannhet, for så å hoppe til neste og har egentlig ikke fått med seg hva den første handler om, og langt mindre sett den som en realitet i våre liv. Det er mulig det er bare jeg som har det slik.

Men Bibelen snakker nå en gang om både et barnestadium, et ungdomsstadium og en voksen tilværelse - også når det gjelder troen. Vi skal være som barn, men vi skal legge av det barnslige. Ja, for det er forskjell på å være barnlig og barnslig.

Det snakkes om fast føde.

For meg har det vært befriende å se mitt trosliv som et langdistanseløp.

Jeg er opptatt av å være der hvor Gud vil ha meg i løpet - akkurat nå. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg har lært noe i prosessen av at det ikke lønner seg å løpe foran Gud.

Hvem er en kristen? Del 2

Måten man blir en kristen på, sier en god del om hvem som er en kristen. I følge Det nye testamente beskrives frelsesveien slik:

1. Vi må omvende oss. Jesus sier: "Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten." (Luk 13,3) Det er ikke noe håp om at vi skal bli frelst, hvis vi ikke er villige til å gi opp vår synd. Det har ingen hensikt å benekte vår syndighet, ved å forsøke å dekke den til. I Ord 28,13 står det skrevet: "Den som skjuler sine overtredelser, skal det ikke gå godt, men den som bekjenner og vender seg fra dem, skal få barmhjertighet.

2.Tro! "Tro på Herren Jesus Kristus, og du skal bli frelst, du og ditt husfolk." (Apgj 16,31) Gud sendte sin Sønn, for å dø på korset for våre synder, Han sto opp igjen fra de døde, og er fullt i stand til å frelse alle de som kommer til Ham. Det er bare frelse i dette ene navnet. "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)

3. Vi må påkalle Herrens navn. Det er bare Jesus som kan frelse oss, fordi det bare er gjennom Jesus at vi kommer til Gud, vår himmelske Far. Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten ved Meg." (Joh 14,6) "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom 10,13) "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd, frelser Han." (Salme 34,19)

4. Bli døpt! "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse." (Apgj 2,38) ".. det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av syndenaturens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,21) "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst." (Mark 16,16)

5. Bekjenn Jesus som din Herre! "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." (Rom 10,9) Bekjenn Jesu navn offentlig. Ikke skam deg over at Han nå er din Herre.

6. Adlyd Jesus i alt! "Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje." (Matt 7,21)

Hvem er en kristen? Del 1

Er du en kristen? Intet spørsmål er viktigere enn dette? Men hvem er en kristen? Er man en kristen fordi man har Jesus som sitt forbilde? Man er tiltrukket av Hans personlighet, av Hans undervisning, og ønsker å leve etter de etiske prinsippene denne undervisningen består av. Er man en kristen da? Er man en kristen fordi man er døpt og konfirmert, og bor i et såkalt kristent land? Holder det at man tror på Gud? At Gud er til? Vi skal i en serie artikler se nærmere på de bibelske definisjonene på det som ligger i dette ordet "kristen".

Men la oss aller først se på det argumentet mange bruker i dag: Jeg tror på Gud, eller: Jeg tror at det finnes en høyere makt. Er det ensbetydende med at man har en kristen bekjennelse? Til det må vi svare nei. I Jak 2,19-20 kan vi lese at selv djevelen tror: "Du tror at Gud er Èn. Du tror rett. Også demonene tror - og skjelver! Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død?" Å tro på Gud, i den forstand at man tror på Hans eksistens, er ingen frelsende tro. Men om vi sier: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Er jeg en kristen da? Til det må vi også svare nei. Demonene på Jesu tid trodde det samme: "Og hver gang de urene åndene så Ham, falt de ned for Ham og ropte og sa: Du er Guds Sønn!" (Mark 3,11) Det er interessant å legge merke til at demonene på Kristi tid trodde mer enn det liberale teologer tror i dag, men til tross for det så forble de demoner. Men er man en kristen om man gjør så godt man kan, og gjør gode gjerninger? Er man ikke da en kristen? Til det må vi også svare nei. Jesus sier: "Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min Himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet." (Matt 7,21-23)

Men hva så med argumentet om at man har Jesus som sitt store forbilde? Er man ikke en kristen da? Apostelen Paulus skriver: "Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik." (2.Kor 5,16) Levende kristentro er ikke et menneskelig forsøk på å bli god og form og rettferdig.

Så hvem er da en kristen?
(fortsettes)