En overraskende telefonsamtale på fødselsdagen min

I forgårs, på fødselsdagen min, mens jeg overveldet av følelser og takknemlighet for de mange hundre fødselsdagshilsener jeg hadde fått på Facebook leste dem en etter en, fikk jeg en overraskende telefon. I den andre enden var min gode venn Canon Andrew White, som sang 'Happy birthday' for meg! Andrew White, som var en av hovedtalerne på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i 2019, er kanskje best kjent som 'Presten fra Baghdad'. Med stor fare for sitt eget liv arbeidet han som anglikansk prest midt i krigens redsler i den irakiske hovedstadenn. Hit kom han etter å ha fått beskjed fra sin biskop at de ikke  hadde bruk for ham lenger. Da hadde Andrew fått beskjed om at han hadde fått MS. Men Gud hadde bruk for ham! Herren sendte ham til et av de farligste stedene på jorda: Irak.

Nå ville han gratulere meg med dagen! Vi har hatt jevnlig kontakt i flere år. Gud ledet Andrew til å ringe meg når jeg for noen år siden skulle gjennom en stor by-pass operasjon av hjertet, og var så redd for det jeg måtte igjennom. Dagen før operasjonen, som reddet livet mitt, ringte Andrew og ba for meg. Rolig gikk jeg operasjonen i møte. Jeg kommer aldri til å glemme den omsorgen han viste den gangen, og så mange andre ganger.

Som i går. Andrew White, som på grunn av sin helsetilstand - han sitter i rullestol nå pga MS - holdt på å dø av Covid-19, har vært igjennom en ny sykdomsfase hvor han har vært nær ved å dø flere ganger. Han er en virkelig fighter og reiser seg igjen hver gang. Canon Andrew White er mitt stoe forbilde. Når jeg har dårlige dager på grunn av Parkinson tenker jeg på Andrew og hva han går igjennom, og på den måten kommr jeg meg igjennom mine vanskelige dager.

Etter planen er Andrew nå snart underveis til Bethel Church i Reddig i California hvor han skal være frem til januar neste år. I 2023 håper jeg inderlig vi ser ham i Norge. Er det menigheter som kunne tenke seg å ha ham på besøk som taler, så ta gjerne kontakt med meg. 

Stor og inderlig takk for alle fødselsdagshilsener! Alle er lest, og alle er verdsatt høyt. 

Billedtekst: Canon Andrew White og meg på bønnekonferansen på Grimerud i 2019. Foto: May Sissel Hansen

Broder Andreas 94 år

 

I dag, på 12.mai, fyller legenden Broder Andreas (bildet), 94 år. 'Guds smugler' er fremdeles i aktivitet, først og fremst i forbønnens tjeneste, men også som taler. Tenk hva denne uredde nederlenderen har fått bety for den lidende kirke, og betyr fremdeles. Mens andre forsøkte å komme seg ut av 'Jernteppet' reiste Broder Andreas motsatt vei, med kallet om 'å styrke den rest som er igjen'. Hans vinnende vesen, tro, trofasthet, kjærlighet har satt mot i mang en forfulgt kristen og hans levde liv har utfordret mange til tjeneste for Herren, verden over. Meg selv inkludert. 

På denne hans fødselsdag, bøyer jeg mine knær og takker Gud for Broder Andreas, og ber for alle kristne som blir forfulgt for  sin tro og overbevisning.

Bursdager

Bursdager må feires. Jeg tror det er viktigere å feire en bursdag enn en vellykket eksamen, en forfremmelse eller en seier. Fordi å feire en bursdag betyr å si til noen: "Takk for at du er deg." Å feire en bursdag er å opphøye livet og være glad for det. På en bursdag sier vi ikke: "Takk for det du gjorde, sa eller oppnådde." Nei, vi sier: "Takk for at du ble født og er blant oss."

 På bursdager feirer vi gaven. Vi klager ikke på det som har skjedd eller spekulerer i hva som vil skje, men vi løfter noen opp og lar alle si: «Vi elsker deg».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En kristens tre fødselsdager

En kristen har tre fødselsdager: den fysiske, den åndelige (i dåpen), og dagen du dør. Det er ingen tilfeldighet at den dagen vi minnes en helgen er den dagen de døde, som er deres himmelske fødselsdag.

Oversatt fra Orthodox Gladness av Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror, skal leve om han enn dør.' (Joh 11,25)

Tilgitt

I dag har jeg fått leve i 61 år. Hvilken gave! Det er utrolig for fort tiden har gått. Man gjør seg mange tanker. Hva er det aller største jeg har opplevd disse 61 årene? Det største er å bli elsket og tilgitt. Elsket av Gud og mennesker, og få mine synder tilgitt. Noe større finnes ikke. Så har jeg vært så heldig å bli far til to flotte barn. Det er fantastisk.

Jeg er elsket av Gud, av kona mi, barna mine og mange venner. Det er en gave det! Kan ikke kjøpes for penger. Jeg er elsket som den jeg er, med mine skrøpeligheter, feil, mangler. Det er stort.

Men jeg tror det største av alt er syndernes forlatelse.

For på 61 år har jeg syndet mot Gud i tanker, ord og gjerninger mye. Jeg har gjort mange feil, mange forsømmelser, såret mennesker, sagt ting jeg ikke burde, krenket mennesker, vært ulydig mot Gud.

Mine synder er mange og de kan telles.

Hver dag ber jeg:

"Far, jeg har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, og tilgi meg alle mine synder, for Jesu Kristi skyld."

Og så har jeg fått tro ordene:

"Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser for all urett." 1.Joh 1,9

Jack Hayford 85 år

Den Hellige Ånd er forunderlig. Han har sine veier, og alltid en utvei. De siste dagene har jeg kjent på en stor sorg og fortvilelse. Jeg skal ikke på det nåværende tidspunkt fortelle mer om det. Kanskje senere.

Men Den Hellige Ånd kjenner oss, og i dag henledet han min oppmerksomhet på en preken av Jack Hayford (bildet), hvor Hayford taler om å tro når man ikke kan se noe.

'Jeg undres på hvor gammel Hayford er blitt tenkte jeg.'

Jeg googlet og fant ut at han har fødselsdag i dag, og er blitt 85 år.

Med ett kjente jeg på en slik djup takknemlighet for denne gudsmannen!

En av Guds store generaler. Pastorenes pastor.  En mann med integritet, trofast, som hele livet har holdt frem Bibelen som Guds autoritative, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og som eneste autoritet for liv og lære. Som elsker Israel, tror på bønnens kraft og makt og som lever hva han lærer.

Hvilket forbilde!

Ikke mange av hans kaliber i dag, hvor så mange forkynnere og pastorer går på kompromiss med Guds ord.

Og prekenen - den ble til stor hjelp for meg.

En gave

I dag er vår kjære Wheaton terrier, Poirot, 11 år. Jeg pleier å si: han er en firbeint gave bestående av ubetinget kjærlighet! Alltid like glad, alltid like positiv, alltid der for oss. Det var vært elleve morsomme år. En fantastisk støtte på mine dårlige sykdomsdager. Han har sittet ved siden av meg med labben på brystkassa når jeg har hatt anginaanfall. Han har varslet når jeg har hatt lavt blodsukker, og han går ved siden av meg når Parkinsons gjør meg ustø.

Og så har vi veldig mange gode og lange samtaler! Han er den beste sjelesørgeren. Alltid lyttende. Noen ganger skakker han på hodet og ser meg djupt inn i øynene og forteller meg at han elsker meg uansett.

I dag skal han få det beste han vet : pølser med 'knekkelyd'.

Billy Graham 99 år i dag

I dag fyller Billy Graham 99 år. Han er hel ved tvers igjennom. Jeg kjenner ingen evangelist med en slik integritet, uangripelig når det gjelder moral og vandel og økonomi.

Men det jeg beundrer mest er hans klippefaste overbevisning om at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelige inspirerte ord. Billy Graham var bare en ung mann når han bestemte seg for at han ville tro at Bibelen var Guds ord. Så har Gud velsignet denne hans overbevisning. Billy Graham har sett hvordan Gud har stadfestet sitt ord ved at millioner av mennesker har kommet til tro på Jesus.

Det er også et annet sterkt vitnesbyrd som må nevnes i denne sammenhengen: Til tross for alvorlig sykdom og alderens svekkelse, så er Billy Graham like overgitt til Gud som han alltid har vært. For tusenvis av mennesker er han et sterkt vitnesbyrd om Guds uendelige nåde og trofasthet.

Til helgen kommer hans sønn, Franklin, til Oslo Spektrum. Oslos storstue vil fylles av mennesker som vil få evangeliet presentert, akkurat slik som far, så sønn. Den beste måten vi kan hedre Billy Graham på 99 års dagen er å be for Håpets festival og be om at mange må komme til en levende tro på Jesus, førstkommende lørdag og søndag.

Billy Graham 98 år

I dag fyller Billy Graham 98 år! Jeg vil hedre ham på denne måten. I en av sine erindringsbøker forteller han at han tidlig tok en bestemmelse: Han skulle forholde seg til Bibelen som Guds evige, guddommelig inspirerte ord, den eneste autoritet for liv og lære. Denne avgjørelsen, sa han, var helt avgjørende og bestemmende for både hans liv og tjeneste.

Billy Graham har vist gjennom alle år av sin tjeneste at han ikke har bøyd av for dette, men holdt seg til den bestemmelsen han tok. Dermed er han blitt en mann med stor integritet, med Billy Graham, har det ikke vært noen skandaler. Frimodig har han forkynt evangeliet og sett tusener på tusener bli født på ny.

Hermon forlag har de siste årene utgitt en rekke bøker av Billy Graham. Ta deg en tur innom deres nettside eller kjøp dem via en kristen bokhandel. Anbefales på det sterkeste.

58 års dag, Kristi himmelfartskapellet og Gregor opplyseren

Den siste dagen i september er spesiell for meg. Først og fremst fordi det er fødselsdagen min. Av Guds nåde alene fyller jeg i dag 58 år. Herren har vært god mot meg og latt meg leve til denne dag. På denne dagen, for fire år siden, ble også Kristi himmelfartskapellet vigslet, og jeg fryder meg over at vi med to unntak har kunnet feiret gudstjeneste der hver torsdag siden. Og sist, men ikke minst, kan vi denne dagen feire minnet om Gregor Opplyseren - Armenias apostel. Det er en stor glede å leve sammen med de hellige! De er til slik inspirasjon og de utfordrer med sine liv.

Jeg kunne svært gjerne ønsket å få anledning til å besøke verdens første kristne nasjon. Armenia ble kristnet allerede på 300-tallet. Landet, som ligger i Sør-Kaukasus, har ingen kystlinje og ligger inneklemt mellom Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst og Iran i sør. Det regnes for å være verdens eldste land, og armenernes historie går trolig tilbake til sivilisasjonens opprinnelse.

Gregor var den første som forkynte evangeliet i Armenia. Den gangen var Armenia også inneklemt - mellom de veldige romerske og persiske rikene. Apostlene Bartolomeus og Taddeus skal i følge tradisjonen ha nådd disse landene, og apostelen Tomas skal ha reist gjennom Armenia på vei til India.

Men det var først og fremst gjennom denne Gregor eller Gregorios, sønn av Anak, en persisk prins, som var født i Armenia, at landet ble nådd med evangeliet. Hans fødsel og oppvekst var svært dramatisk. Fordi foreldrene hadde deltatt i et komplott i den hensikt å rydde Armenias konge, Khosrov, av veien, ble de begge drept. Gregor unnslapp så vidt døden ved at barnepiken klarte å få ham med seg når hun flyktet til Caesarea i Kappadokia. Der ble han døpt, vokste opp, giftet seg og fikk to sønner.

Men Gregor ville tilbake til Armenia. En tid tjente han under kong Trdat. Denne kongen var derimot ikke spesielt vennlig mot kristne eller den kristne tro, og da han fikk høre at foreldrene til Gregor hadde deltatt i komplottet mot kong Khosrov ga han ordre om at Gregor skulle gripes og kastet ham så i fengsel. Gregor tilbrakte de neste 15 år i fangehullet.

Men så ble kong Trdat alvorlig syk. Kongens søstre hadde så en drøm og i drømmen får hun vite at det er bare en ting som kan redde kongens liv: Gregors forbønn. Hun får overtalt kongen til å hente Gregor ut av fangehullet, og kong Trdat blir helbredet gjennom Gregors forbønn. Det fører til at kongen blir en kristen, og lar seg døpe. Det skjer i år 301. Kongens mirakuløse helbredelse og radikale omvendelse førte så til at en stor del av Armenias befolkning omvender seg til den kristne tro.

Året etter, i år 302 ordineres Gregor til biskop, og året etter bidrar han sterkt til at katedralen Edzimiatsin, bygges opp. Den er fortsatt sentrum for den armenske kirken.

Her er et bilde av den vakre katedralen.

Gregor fortsatte å forkynne evangeliet i hele Armenia. Mot slutten trakk han seg tilbake for å leve i bønn i et kloster i det øvre Armenia. Han dør år 331.

Armenia har også en svært rik salmeskatt. Hør denne blendende vakre salmen sunget av Isabel Beyrakadarian. Det er min gave til deg i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=z3Y9yzTxCfw

"Gud er berre eit kjærtegn!"

I dag fyller Arnold Eidslott 90 år. Hans diktning har fulgt meg i mange år, og betydd mye i ulike faser av livet. Ikke minst de krevende og vanskelige.

I et intervju med Bergens Tidende fra 1989 forteller Eidslott om sitt forhold til diktningen:

"Å være dikter er et kall, noe du får. Den som er dikter vet at man må, det kommer til ham.

Arnold Eidslott er noe så sjeldent som en kristen lyriker. I så måte står han i en stolt kristen tradisjon. Vi har nettopp feiret Efraim Syreren (309-373), som fikk tilnavnet 'Helligåndens harpe' av selveste Johannes Chrysostomos. Gjennom sin diktning har både Efraim og Arnold Eidslott tilført oss betydelige innsikter i det som kalles troens mysterium.

For det er ingen søtladen romantisk kristelighet Eidslott tilbyr sine lesere. De må bryne seg på de store spørsmålene, de krevende sidene ved livet og menneskenes historie. For Eidslott knytter gjerne sine dikt til historiske personer og hendelser. Han gir ikke nødvendigvis noen svar på tilværelsens mange spørsmål, men hjelper oss til å sette ord på undringen.

I et av hans dikt heter det at:

"Gud er eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn."

Men det er et dikt Eidslott har skrevet om sin tro jeg gjerne vil dele med bloggens lesere på denne hans fødselsdag. Det sier så mye i så få ord. Med det sier jeg: Gratulerer med dagen, Arnold Eidslott.

MIN TRO

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble oss gitt
som et kjærtegn i tussmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

Fra «Vinden blåser dit den vil» Gyldendal

Tanker ved fylte 57

Så er jeg blitt 57. Utrolig hvor fort tiden går. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet. For vennskap. I går var jeg så heldig å få bli med en av mine beste venner, Salah Ibrahimi, til fjells. Nærmere bestemt Gausdal Vestfjell, hvor dette bildet er tatt. Kronisk sykdom gjør at jeg ikke lenger er mobil, så det blir ikke så mange skrittene, men Gausdal Vestfjell er veldig tilgjengelig også for en som er hjertesyk. Her er det utrolig vakkert. Det var hit til Gausdal Vestfjell May Sissel og jeg dro på vår første fjelltur etter at vi giftet oss i 1982.

Salah og jeg har kjent hverandre siden 1997, og har opplevd så mye godt sammen. Gode og djupe samtaler, måltidsfellesskap, vi har delt sorger og gleder - og vært på turer. Alene og sammen med våre familier. Våre kurdiske venner har gitt oss så mye glede og godhet, vi setter umåtelig stor pris på dem. Vennskap er ikke noe selvfølgelig. Det må pleies og tas vare på. Så det varer livet ut.

I det hele tatt er det viktig å ta vare på øyeblikkene, de tilsynelatende ordinære tingene, de vanlige dagene. De er jo livet! Når man blir syk er ikke alt like selvfølgelig lenger. Det er ikke bare de kroppslige plagene og utfordringene med mye smerter, slitenhet, søvnløshet og fortvilelse, men også sorgen over alle tapene. Som i mitt tilfelle at de lange skogs- og fjellturene er over. Det er et stort tap. Jeg som var så glad i dem. Når man også er ute av det ordinære arbeidslivet, mister man kontakt med kollegaer, og det er lett å bli ensom og isolert.

Men jeg er veldig heldig som har en så god og snill kone, to flotte barn, en svigersønn, familie, venner, og en så god familiehund - Poirot. Hvilken glede alt dette gir.

Og det gir stor glede fortsatt å få anledning til å undervise og forkynne. For meg er det livet. Noen har lurt på hvordan jeg klarer det når jeg sliter så mye med kroppslige plager og begrensninger? For det første har ikke Gud trukket tilbake sitt kall. Kallet er der, og kallet er faktisk mer givende, spennende og brennende enn det noensinne har vært. Jeg har sagt til Herren - og til familien at jeg aller helst vil dø med skoene på og på en talerstol med en åpen Bibel. Det holder meg også oppe at noen har bruk for meg, og at jeg fortsatt kan få gi noe av det Herren har gitt meg. Det gir glede, det gir livsmot og jeg opplever også at Herren gir styrke som dagen er - i min svakhet. For uten Ham er jeg absolutt ingen ting. I meg selv har jeg ikke lenger noen styrke. Men Han har - og Han gir meg når jeg trenger det.

Dette året som har gått har jeg hatt gleden av å holde flere seminarer om bønn i flere menigheter. Mange steder har vi opplevd et forunderlig Guds nærvær. Mange mennesker er blitt berørt, og vi har fått så mange gode tilbakemeldinger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Jeg gleder meg over det gode samarbeidet mellom menigheter fra ulike kirkesamfunn. I noen byer har flere menigheter slått seg sammen. Det er et stort takkeemne. Jeg kjenner også på stor takknemlighet for kontakter med pastorer og prester og bønneledere i inn- og utland. Arbeidet May Sissel og jeg står i ønsker også å være en oppmuntring for dem. De er det for oss.

I går gledet jeg meg over alle som husket på meg. Takk til dere som sendte sms'er, ringte eller skrev på Facebook. Det verdsettes veldig høyt. Og takk til alle dere som ba for meg i går, og som ber for meg hver dag eller når Herren minner dere. Jeg lever av de bønnene!

Jeg har lagt mitt liv i Guds hender - der er jeg trygg, også når livet stanser opp eller motbakkene er lange.

Det jeg kjenner aller mest takknemlighet for er Guds forunderlige nåde og kjærlighet. At Han har elsket meg siden unnfangelsen, elsker meg nå og vil elske meg også gjennom dødsskyggens dal. Finnes det noe større enn Fars kjærlighet? Den som omfavner deg. Jeg vet jeg er høyt elsket. Det er det beste av alt.

Og Jesus - ja, Han elsker jeg mer og mer. Han er Frelseren, Han er den gode, kjære vennen. Han er Herre.

En av de som gratulerte meg i går sendte meg en hilsen med et sitat fra Fjodor M. Dostojevskij. Det satte jeg veldig stor pris på. Dostosjevskij skrev noe som jeg stiller meg helt bak:

Jeg tror at det intet skjønnere finnes,
intet djupere,
intet så dragende,
intet så sant,
så klokt, så modig,
så fullkomment som Jesus Kristus.

Jeg sier til meg selv
at Hans like ikke bare ikke finnes,
men ikke kan finnes.
Hvis noen kunne bevise for meg
at sannheten om vårt liv
ikke er hos Kristus,
da ville jeg heller være hos Kristus
enn med sannheten.

Noen dager før fødselsdagen min fikk jeg både høre og se Grågåstoget som gikk i en stor bue over huset vårt. Det var vemodig. Nå er de på vei sørover, og vi går vinteren imøte. Men jeg kjente samtidig på takknemligheten over å få bo i et land med årstidenes skiftninger. Over lyset og mørket. Over fargene, lydene, luktene, over fjell og sjø, over alt det skapte. Over morgengryet. Den fløyelsmyke sommeren. Over høsten.

Men mest av alt gleder jeg meg over Kristi oppstandelse. Den gir håp om en morgendag og en evighet.

Foto: Salah Ibrahimi.

Musikken som bringer oss inn i stillheten

Når augustdagene glir over i en begynnende høst fyller den estiske komponisten Arvo Pärt 80 år. Det hører liksom sammen. Få har nemlig hjulpet så mange til å høre stillheten og føle taushetens mystikk, som han. Og høsten med sin fargeprakt, morgentåke, frostnetter og krystallklar luft inviterer oss inn i stillheten.

Arvo Pärt får oss til å sanse lyden, og skaper et indre landskap som hjelper oss til komme inn i den skapende hvilen og bli berørt av mysteriet.

Han har forklart sin musikk slik:

'Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig at det er om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med et lite materiale, med en stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, av et bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker'.

Så har han han da også utviklet sin egen musikkstil som han kaller 'tintinnabuli' - klokkeklang, en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang.

Arvo Pärt ble født i Paide i Estland 11.september 1935. Han var bare 14 år gammel da han skrev sine egne komposisjoner. I 1954 begynte han å studere musikk. Det var slett ikke enkelt under sovjet-kommunismen. Særlig utfordrende ble det for en som skapte komposisjoner som ikke passet inn under sovjetsystemet og som til og med var religiøst inspirert.

Han ble student ved Moskva konservatorium. I begynnelsen av 1970 årene ble Arvo Pärt medlem av Den russisk-ortodokse kirke. På grunn av problemene og utfordringene med de sovjetiske myndighetene emigrerte Arvo Pärt og familien til daværende Vest-Tyskland og bosatte seg i Berlin og har siden da bodd der. Etter Sovjetunionens fall og Estlands uavhengighet, tilbringer Arvo Pärt deler av året på sitt estiske landsted.

Flere av Arvo Pärt's komposisjoner er prekener! Svært gode sådanne!

Du kan lytte til noen av dem her:

arvo pärt silouans song: https://www.youtube.com/watch?v=9hB62OcC2Dk

Silencio: https://www.youtube.com/watch?v=O_GnWMH5MAQ

Magnificat: https://www.youtube.com/watch?v=TbxnnC22gwY

Gratulerer med 96 års dagen!

I dag gratulerer vi troskjempen, Billy Graham, med 96 års dagen! Ved siden av de tusener på tusener som har hørt evangeliet, og tatt en beslutning om å gjøre Jesus til Frelser og Herre i deres liv, så har verdensevangelisten Graham hatt en integritet og stått for noe fundamentalt ekte. Fortsatt brenner ilden i ham. Fortsatt er det nøden for de som ennå ikke er nådd som driver ham.

La oss omslutte Billy Graham i våre forbønner denne dagen!

Paven inviterte tre hjemløse på bursdagsfest

Når feiret en kirkeleder fødselsdagen sin med å invitere de hjemløse på bursdagsfest?

Pave Frans I feiret sin 77 års dag den 17.desember med å invitere tre hjemløse menn, som holder til i området rundt Vatikanet, til å feire sammen med ham. En hund som tilhører en av de hjemløse, fikk også være med!

For de tre var det hele en kjempestor overraskelse. Først dukket sekretæren for Vatikanet, erkebiskop Pietro Parolin, opp. Han spurte om ikke de tre kunne tenke seg å feire bursdagen til paven! Mennene, som er i 40 årene, fra Polen, Slovakia og Den tsjekkiske republikk, så fikk de laste alle sine eiendeler over i erkebiskopens bil, sammen med hunden. Inne i pavens residens ventet paven på å hilse dem velkommen. Så ble de tre invitert på frokost.

Og så ble det bløtkake, barnekor og hilsener.

Foto: CNS/Reuters/L'Osservatore Romano.

Ærlighetsteologen Jean Vanier er 84 år i dag!

Ved siden av Henri Nouwen, er det få som har betydd mer for min vandring med Jesus de siste årene, enn Jean Vanier. I dag fyller han 84 år. Jean Vanier står for en ærlighetsteologi som vår tid trenger mer enn noe annet. Herlighetsteologien holder ikke mål i møte med livets realiteter. Alle blir ikke helbredet, noen må leve med kronisk sykdom livet ut, andre med fysiske og psykiske handikap. Alle blir ikke rike, men må leve med fattigdom. Jean Vanier presenterer Jesus, slik Han fremstår i evangeliene, usminket og levende, både gjennom sine mange bøker, og ikke minst forkroppsliget i sitt eget liv. Han er nær, sårbar, profetisk og livsbejaende. Han har en egen evne til å se mennesker, og bekrefte dem. Og han lærer oss å gjenkjenne Jesus i andre mennesker - ikke minst de som samfunnet ikke bryr seg om.

Her følger en link til en video i syv episoder som jeg unner deg å se! De har berørt meg sterkt. Og jeg tror de også vil gjøre det med mange av bloggens lesere:

http://www.patheos.com/blogs/slowchurch/2012/09/10/jean-vanier-interview/

Jeg vet selvsagt at Jean Vanier ikke leser dette, men likevel: Gratulerer så mye med dagen!

Skjærtorsdag er menighetens fødselsdag

Stiller man spørsmålet: Når er kirkens fødselsdag, får man som oftest til svar: pinsedag. Men tro om det ikke er dagen i dag: skjærtorsdag!

Det er minst to grunner for dette:

1. Når Jesus bryter brødet med disiplene, så sier Han: '... dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere'. (Luk 22,20)

2. I sammenheng med nattverdfeiringen på Øvresalen, sier Jesus: 'Og nå overdrar jeg riket til dere...' (Luk 22,29)

Den kristne menigheten eksisterte på pinsedagen. Den dagen ble de 120 til 3120, og de fikk del i pinseerfaringen: Ånden som kom over dem og iførte dem kraft.

Hendelsen på Øvresalen i Jerusalem skjærtorsdag innleder en ny fase i Gudsfolkets historie, og det som innleder den er eukaristien. Legg merke til at evangeliene forteller at det var 'mens de holdt måltid', at Jesus tok et brød, takket og brøt det. Rammen var påskemåltidet. Så hender det noe: Jesus tar et brød, bryter det og sier: 'Dette er min kropp'. Så tar Han kalken, og sier: 'Dette er mitt blod'. Og: 'Dette beger er den nye pakt i mitt blod'. Dermed er det hellige måltidet innstiftet, og med det trer Kristi ekklesia frem: menigheten av de som er kjøpt med Kristi dyrebare blod.

Det er all grunn til å feire i dag!