En drøm om 'slettene i Armenia'

Natt til onsdag drømte jeg om 'slettene i Armenia'. Jeg hører tydelig en stemme som sier de ordene, og jeg befinner meg i et frodig, vakkert landskap, på en stor slette. Når jeg legger meg for natten ber jeg om at jeg må drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd, og jeg har delt noen drømmer med dere her på bloggen gjennom årenes løp. Profeten Joel profeterer jo om at "deres gamle menn skal ha drømmer" når han profeterer om Åndens utøselse i endens tid, og jeg hører jo under den kategorien nå! Men hva i all verden betyr 'slettene i Armenia'. Jeg aner ikke. Jeg måtte google det, og fant et oppslag i Wikipedia om 'Ararat-sletten'. Jeg føler meg tilskyndet til å be for det Gud vil utrette der! Om du opplever at du vil stå sammen med meg i bønn for dette geografiske stedet i Armenia, hører jeg gjerne fra deg.

I følge Wikipedia er Ararat-sletten 'en av de største slettene i Det armenske høylandet og strekker seg ut vest for Sevan-området ved foten av Geghamfjellene. I nord grenser sletten til fjellet Aragats og i sør til fjellet Ararat. Elven Araks deler sletten i to og den nordlige delen ligger i Armenia, mens den sørlige ligger i Tyrkia.

Araratsletten og Sevan-området er solrike områder med omkring 2700 soltimer i året.'

Men hvorfor jeg skal be for akkurat denne sletten vet jeg ikke. Ikke noe annet enn at Herren er opptatt av dette området, og vil noe der. Kanskje noen av mine lesere kjenner til dette området? 

Vi leser om Ararat i 1.Mosebok. Det var der Arken til Noah strandet, og det første Noah gjør etter å ha gått ut av Arken er å reise et alter for Herren: 

"Og Noah bygde et alter for Herren." (1.Mos 8,20)

Kanskje er det Herren vil gjøre på nytt? Reise et bønnealter på Armenias sletter? 

Armenia er verdens eldste kristne nasjon, og ute på Araratsletten finnes klosteret Khor Virap, med sitt bønnekapell grunnlagt i år 642.

Våre hjertesukk - vårt bønnespråk

Jeg ble så grepet i går når vi leste om Gregorius av Narek (951-1003) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. 900-tallet var en blomstringstid for den armenske kirke. Ifølge tradisjonen nådde budskapet om Jesus hit med apostlene Taddeus og Bartelomeus. I år 301 blir så Armenia det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion. I forbindelse med denne blomstringstiden ble Gregorius født. Han er sønn av landets erkebiskop.

Hans mor døde mens han ennå var liten, og Gregorius blir oppfostret i det lokale klosteret. Her lærer han å lese og med stor iver gir han seg i kast med de store greske og syriske teologene. Han skrev hymner og bibelkommentarer og han blir en ivrig predikant. Det sies at språket hans var preget ev en poetisk skjønnhet og var rik på billedbruk. Leg og lærd kom gjerne for å høre på ham.

Men hva var det som grep meg så sterkt?

Jo dette: En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte: "Hva kan et menneske gi Gud som har skapt alt og omfavner alt?"

Gregorius tenker seg godt om. Det tar tid før han svarer. Når han kommer tilbake svarer han: "Sine hjertesukk!"

Ja, slik er det. Jeg kjenner på en djup glede over å kunne gi Ham dem. Det er også bønnens språk. Hjertespråket.

58 års dag, Kristi himmelfartskapellet og Gregor opplyseren

Den siste dagen i september er spesiell for meg. Først og fremst fordi det er fødselsdagen min. Av Guds nåde alene fyller jeg i dag 58 år. Herren har vært god mot meg og latt meg leve til denne dag. På denne dagen, for fire år siden, ble også Kristi himmelfartskapellet vigslet, og jeg fryder meg over at vi med to unntak har kunnet feiret gudstjeneste der hver torsdag siden. Og sist, men ikke minst, kan vi denne dagen feire minnet om Gregor Opplyseren - Armenias apostel. Det er en stor glede å leve sammen med de hellige! De er til slik inspirasjon og de utfordrer med sine liv.

Jeg kunne svært gjerne ønsket å få anledning til å besøke verdens første kristne nasjon. Armenia ble kristnet allerede på 300-tallet. Landet, som ligger i Sør-Kaukasus, har ingen kystlinje og ligger inneklemt mellom Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst og Iran i sør. Det regnes for å være verdens eldste land, og armenernes historie går trolig tilbake til sivilisasjonens opprinnelse.

Gregor var den første som forkynte evangeliet i Armenia. Den gangen var Armenia også inneklemt - mellom de veldige romerske og persiske rikene. Apostlene Bartolomeus og Taddeus skal i følge tradisjonen ha nådd disse landene, og apostelen Tomas skal ha reist gjennom Armenia på vei til India.

Men det var først og fremst gjennom denne Gregor eller Gregorios, sønn av Anak, en persisk prins, som var født i Armenia, at landet ble nådd med evangeliet. Hans fødsel og oppvekst var svært dramatisk. Fordi foreldrene hadde deltatt i et komplott i den hensikt å rydde Armenias konge, Khosrov, av veien, ble de begge drept. Gregor unnslapp så vidt døden ved at barnepiken klarte å få ham med seg når hun flyktet til Caesarea i Kappadokia. Der ble han døpt, vokste opp, giftet seg og fikk to sønner.

Men Gregor ville tilbake til Armenia. En tid tjente han under kong Trdat. Denne kongen var derimot ikke spesielt vennlig mot kristne eller den kristne tro, og da han fikk høre at foreldrene til Gregor hadde deltatt i komplottet mot kong Khosrov ga han ordre om at Gregor skulle gripes og kastet ham så i fengsel. Gregor tilbrakte de neste 15 år i fangehullet.

Men så ble kong Trdat alvorlig syk. Kongens søstre hadde så en drøm og i drømmen får hun vite at det er bare en ting som kan redde kongens liv: Gregors forbønn. Hun får overtalt kongen til å hente Gregor ut av fangehullet, og kong Trdat blir helbredet gjennom Gregors forbønn. Det fører til at kongen blir en kristen, og lar seg døpe. Det skjer i år 301. Kongens mirakuløse helbredelse og radikale omvendelse førte så til at en stor del av Armenias befolkning omvender seg til den kristne tro.

Året etter, i år 302 ordineres Gregor til biskop, og året etter bidrar han sterkt til at katedralen Edzimiatsin, bygges opp. Den er fortsatt sentrum for den armenske kirken.

Her er et bilde av den vakre katedralen.

Gregor fortsatte å forkynne evangeliet i hele Armenia. Mot slutten trakk han seg tilbake for å leve i bønn i et kloster i det øvre Armenia. Han dør år 331.

Armenia har også en svært rik salmeskatt. Hør denne blendende vakre salmen sunget av Isabel Beyrakadarian. Det er min gave til deg i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=z3Y9yzTxCfw

La oss glede oss over alt det Gud gjør i dag

Det er mye dystert som skjer, men jammen er det også mange lyspunkter! Guds rike går fram. Det perspektivet er det viktig å ha i en tid som vår. Jeg tenker ofte på ordene fra Ord 5,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."

I dag blir jeg oppmuntret over å lese om Naira (bildet), en hjertespesialist fra Armenia, som inspirert av baptistenes arbeid kalt, "School without borders", har startet opp et arbeid blant syke i Jerevan.

"Det er slik en velsignelse å nå mine personlige mål, samtidig som jeg også kan tjene andre gjennom Kristus", sier Naira og legger til: "Jeg er så takknemlig for måten Gud bruker meg på."

Og det finnes studenter fra "School without borders" som planter nye menigheter i svært vanskelige og krevende områder fra Sentral-Asia til Nord-Kaukasus til det krigstrette øst-Ukraina.

Nylig var Øivind Augland, fra Norge som representant fra organisasjonen M4-Europe i Bryansk i Russland, for å presentere nytt studiemateriale som kan bli til stor hjelp for de som driver med menighetsplanting i Øst-Europa. Han deltok på kongressen til Den russiske baptistunionen, og fikk presentert materialet der.

Billedtekst: Øivind Augland presenterer studiematerialet på kongressen til Den russiske baptistunionen.

Så det er mye å glede seg over. La oss takke Gud for at det gode som skjer i Hans rike. For alt som blir sådd, gjennom Bibelspredning og Ordets forkynnelse, for alle som nås gjennom barmhjertighetsarbeid og gode gjerninger. For alle som kommer til tro, lar seg døpe og blir medlem av Guds menighet. For alle sommerleirene for barn- og ungdom som holdes hundrevis av steder i Øst-Europa denne sommeren. Mange av disse barna kommer fra ikke-kristne hjem, og får kanskje høre om Jesus for aller første gang.

Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje. 

Uredd estisk misjonær vitne til det armenske folkemordet

I går skrev jeg om den uredde og for oss ukjente misjonæren Alma Johansson, som var vitne til det armenske folkemordet.

I dag vil jeg fortelle om estiske Anna Hedvig Buhl (bildet). Hun er en av de modige kvinnelige misjonærene som hjalp ofrene for det forferdelige folkemordet.

Hun ble født i 1887 i Haapsalu i Estland, og vokste opp i en velstående familie som sørget for at hun fikk en god utdannelse. Anna Hedvig Buhl snakket estisk, russisk, fransk, engelsk, tysk og lærte tyrkisk og armensk mens hun arbeidet som misjonær i Kilikia.

Hun ankom Kilikia i 1911, som er kjent fra Det nye testamente. Apostelen Paulus var født i Tarsos i Kilikia, og stedet er nevnt en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Vi snakker om den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Her startet hun opp sitt arbeid som lærer i et barnehjem i Beitel. Hun var knyttet til dette barnehjemmet i fire år og ble et øyenvitne til massakrer på armenere begått av unge tyrkere.

I 1918 klarte hun å redde barnehjemsbarna for å måtte dra i eksil, men måtte året etter reise tilbake til Estland. Men her skulle hun ikke bli lenge. Allerede tre år senere - i 1921 - reiste hun ut igjen som misjonær. Denne gangen utsendt av den nystartede misjonsorganisasjonen 'Action Chretienne en Orient'. Reisens mål var Aleppo i Syria. Her etablerte hun en flyktningeleir for overlevende fra det armenske folkemordet. Her grunnla hun også et veveri og et utsalg for husflidsprodukter, noe som gav arbeidet til 500 armenske kvinner.

I det armenske samfunnet i Aleppo var Anna Hedvig Buhl høyt elsket. 40 år av sitt liv tilbrakte hun blant armenerne her. Hun var 64 år da hun forlot Aleppo, og hadde ikke hatt tid til å etablere sin egen familie, så uselvisk var hun.

I 1965 deltok Anna Hedvig Buhl i 50 års markeringen av det armenske folkemordet i Aleppo og Beirut. Mor Buhl, som hun var kjent som blant armenerne, 3. oktober 1981, 91 år gammel.

Ukjent svensk misjonær øyenvitne til folkemordet på armenerne

En hittil ukjent misjonshistorie er blitt avdekket i Sverige. På minnedagen for det armenske folkemordet, 24. april, kommer mange til å hedre minnet om misjonæren Alma Johanssons heltemodige innsats på begynnelsen av 1900-tallet (bildet), ved hennes grav på Skogskyrkogården i Stockholm.

I år er det ganske nøyaktig 100 år siden det armenske folkemordet. Natten mellom 24.og 15. april 1915, startet nedslaktingen av armenerne i det daværende osmanske riket. Denne natten ble et hundretalls intellektuelle armenere bortført og regelrett henrettet i Istanbul. Mot slutten av dette året nådde man en topp, men innen 1923 var 1,5 millioner armenere myrdet. Fremdeles vil ikke Norge anerkjenne dette som et folkemord. For regjeringen er forholdet til Tyrkia viktigere. Det er nesten ikke til å tro.

Den svenske misjonæren Alma Johansson var øyenvitne til disse uhyrlige grusomhetene.

I juli 1915 befant hun seg i byen Musch - nåværende Mus i Tyrkia. Denne uredde kvinnen var alene. De andre misjonærene hadde flyktet på grunn av tyrkernes grusomme behandling av armenerne. I tre dager hadde armenerne måtte utstå de mest barbariske handlinger. Mennesker ble myrdet, hus ble satt i brann. Flere ganger var Alma selv i dødsfare. Kulene hvinte rundt henne, men hun ble ikke skadet og kunne senere fortelle om de kaldblodige drapene på uskyldige armenere. Hun fortalte om det hun hadde sett til både tyske og amerikanske diplomater.

Når Alma Johansson kom tilbake til Sverige senere dette året så var hun både fysisk og psykisk nedbrutt. Men fem år senere - i 1910 - reiste hun til Konstantinopel - dagens Istanbul - for å arbeide blant de armenerne som fremdeles befant seg i denne metropolen.

Hvem var så denne Alma Johansson?

Hun ble født i Häbo-Tibble i Uppland i 1881 og 20 år gammel leser hun i et blad om de foreldreløse armenske barnene. Det griper henne så sterkt. På denne tiden ble Kvinnliga Missionsarbetare stiftet, og de sendte henne først på et bibelkurs i Tyskland, før reisen gikk videre til dagens Tyrkia. Hun begynte sitt arbeide i byen Musch i den østlige delen av landet. Her arbeidet hun på et barnehjem og som sykepleier.

I 1930 - 15 år etter massakren - beskriver hun det hun har sett på denne måten:

'De som hörde de dödsdömdes fotsteg, som sågo skarornas skuggestalter, kunde ej glömma det, och ett leende syntes aldrig mer på deras läppar; tungt var minnet de buro på'.

Alma Johansson arbeidet blant armenerne i årene 1902-1941, først i den østlige delen av Tyrkia, og senere en periode i Konstantinopel og blant armenere i landflyktighet i Tessaloniki i Hellas. Alma Johansson døde nyttårsaften 1974.

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Økonomisk krise i Russland og Eurasia gir nye muligheter for evangeliet

Den elendige økonomiske situasjonen i Russland og i de tidligere sovjetiske statene, gir overraskende muligheter for evangeliske kristne.

Den økonomiske krisen i Russland og i noen av de tidligere sovjetiske statene vokser. Så seriøs er situasjonen at lederne for Hvite-Russland, Kasakhstan og Russland møtte hverandre nylig for å finne frem til en strategi for å møte devalueringen, den lave prisen på energi og den galopperende inflasjonen.

I følge presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nazarbayev vil økonomien i 2015 'bli et et år med store utfordringer og stor risiko'. Det sa han i forbindelse med de tre presidentenes møte i Den eurasiske økonomiske unionen, i følge Mission Network News.

Valutakrisen rammet Russland med styrke for noen få måneder siden, men ennå slår den ikke ut i massearbeidsløshet eller konkurser.

Et interessant trekk i det hele er at den økonomiske krisen ser ut til å føre til at Den eurasiske økonomiske unionen ser ut til å utvides. Armenia er blitt medlem, og Kirgisistan står får tur. Er det et nytt stor-russisk rike vi ser i emning?

Joel Griffith i Slavic Gospel Association er bekymret. Hvordan vil den pågående økonomiske krisen ramme de evangeliske menighetene? Misjonsarbeidet?

Det er grunn til å dele den bekymringen med Griffith. De evangeliske menighetene er avhengig av økonomisk støtte fra sine egne medlemmer.                                                                  

Hva angår Den russisk-ortodokse kirke så har den sterke bånd til den russiske stat og får sin økonomiske støtte derfra. Det skal mye til at russiske myndigheter legger restriksjoner på denne støtten, siden stat og kirke er så sammenvevd og staten er avhengig av kirken som sin forlengede arm.

Men det skjer noe veldig interessant midt oppe i elendigheten:

Evangeliske kristne og deres menigheter er blitt sett på som en kult. Folk legger nå merke til at evangeliske menigheter er de som deler ut mat til de trengende, og når folk kommer i kontakt med medlemmene av disse menighetene, så blir de klar over at de historiene de har hørt om dem ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan gi en enorm mulighet for evangeliet. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å be for dette. At disse åpne dørene må brukes på en klok måte, slik at mange mennesker gjennom denne krisen kan komme til tro på den Herre Jesus.

Billedtekst: Presidentene Nursultan Nazarbayev, Alexander Lukashenko og Vladimir Putin møtte hverandre nylig for å diskutere landenes økonomiske krise.

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på baptistenes historie i Armenia. Den spennende historien er nok for det meste ukjent.

Vi må tilbake til slutten av det 19.århundre. Røttene kan spores tilbake til en gruppe troende i Tbilisi i Georgia, men vi finner også spor i historien i byer som Shushi og Alexandrapol - dagens Gyumri, som en gang var en del av det russiske imperiet.

Men spor finnes også i Sveits. I et luthersk miljø. I 1820 og 1830 årene ble misjonærer utdannet i Basel med tanke på misjon i Armenia. Disse misjonærene fikk del i det viktigste teologiske grunnlaget for en protestantisk trosoverbevisning før de ble sendt ut som misjonærer til Armenias østlige og nordlige deler. Vi skal se nærmere på dette senere.

I 1867 ble den første russiske baptisten døpt i elven Kura i Tbilisi. Det skulle bli den spede begynnelsen til den første evangeliske menigheten i Georgia, som igjen skulle bli modermenigheten til mange menighetsdannelser i Kaukasus-området og ellers i det veldige russiske riket.

Den gangen var Tbilisi et kulturelt sentrum i Kaukasus, ikke bare for innbyggerne av Georgia, men også for armenere og russere. Mange berømte armenske forfattere, musikere og kunstnere levde og arbeidet i Tbilisi. For armenerne i denne perioden var Tbilisi et hovedsenter, mens Jerevan - dagens armenske hovedstad - bare var en by med 50.000 innbyggere. Den georgiske hovedstaden ble også et åndelig sentrum for baptister av ulike etniske grupperinger, blant annet armenere som var bosatt i byen eller i ens nærhet. Noen av de armenerne som var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro tilbake til hjemlandet, og følte ansvar for å dele sin tro og overbevisning med andre armenere.

Baptistmenigheten i Tbilisi sendte ut mange misjonærer for å plante nye menigheter i det russiske imperiet, inkludert Armenia. Avstanden mellom Tbilisi og den armenske grensen er bare på 55 kilometer.

V. Krasinskij skriver i en artikkel i baptistmagasinet 'Bratskij Vestnik' (Brorskaps herolden), at disse tidlige baptistene var svært opptatt av misjon:

'Det er viktig å få med seg at baptistmenigheten i Tbilisi hadde medlemmer som representerte ulike nasjonaliteter. De medlemmene som som hadde blitt sterkere i sin tro ved å delta i fellesskapet og i kunnskap om sannheten, forlot Tbilisi og dro tilbake til sitt hjemland eller for å arbeide i andre land. De begynte arbeidet med å forkynne evangeliet, og nye fellesskap ble dannet. På denne måten ble menigheten i Tbilisi en fødestue for utbredelsen av evangeliet tvers over det russiske imperiet' (V.Krasinskij: History and Growth of The Evangelical-Baptist Movement in Tbilisi)

fortsettes

Billedtekst: Det er vilt og vakkert i Armenia.

Islamister sprengte armensk kirke og ødela uerstattelige dokumentbevis for det armenske folkemordet

Tragediene vil ingen ende ta for våre kristne trossøsken i Syria. Det forferdeligste av alt er selvsagt at menneskeliv går tapt, men det er også smertefullt når alt kjent og kjært rundt deg går tapt for alltid.

Nok en gang opplever armenerne dette. Ikke fra IS denne gangen, men fra en annen islamistisk gruppe: Jabhat al-Nusra, som kjemper for å beholde erobret mark i den nordlige delen av Syria.

I ren og skjær vandalisme har den islamistiske gruppen sprengt i stykker den store armenske kirken i Deir el-Zour, bygget for å minnes de 1,5 millioner armenere som ble slaktet ned for fote av tyrkerne i det armenske folkemordet i 1915. Ikke bare er den særdeles vakre kirken ødelagt, men tusenvis av papirer som dokumenterte det armenske folkemordet ble brent til aske. Som om det ikke var nok: beinrestene etter hundrevis av mennesker som var ofre fra folkemordet, og som lå begravet i krypten under kirken, ble kastet ut på gatene rundt kirken. Arkivmaterialet som nå har gått tapt for alltid skriver seg helt tilbake til 1841.

Den armenske kirken ble bygget i 1846 og renovert for 43 år siden. Kun tårnet står igjen. Kirken ble en spesiell minnekirke etter folkemordet, og har betydd svært mye for armenerne. Når islamistene sprengte kirken vet man ikke for sikkert. Bilder av ødeleggelsene er nylig blitt smuglet ut av området, og slik er handlingen blitt kjent for allmennheten.

Denne handlingen av ren villskap og ondskap river opp sårene etter folkemordet for armenere over hele verden. Er det ikke snart nok nå?

Midt i ondskapen, la oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Syria og Irak.

Den engelske storavisen The Independent har et stort oppslag om denne tragedien, som du kan lese her:
http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/jabhat-alnusra-blows-up-armenian-church-in-deir-elzour-a-savage-blow-that-echoes-through-armenian-history-9852372.html

Foto av den ødelagte kirken: The Independant.

Svært strategisk lederskole i Kaukasus

Her er dagens store gledes- og takkeemne!

Se nøye på bildet! De som er avbildet er lederne for 'Skole uten vegger', fra Aserbajdsjan, Armenia og Georgia, samlet i Tbilisi i Georgia 26. september.

'Skole uten vegger' er et kristent ledertrenings-program som tar sikte på å trene morgendagens nye ledere for menigheter og misjonsorganisasjoner. Intensjonen med samlingen i Georgias hovedstad denne dagen var å drøfte visjoner og strategier for de kommende to årene.

Og all undervisningen bygger på Guds ord, og de ledelsesprinsippene som finnes beskrevet der.

Og noe mer strategisk enn dette kan jeg nesten ikke tenke meg. Kaukasus-regionen har vært plaget med en rekke inter etniske konflikter de siste årene, og den nye generasjonens kristne ledere får nå opplæring i konfliktbehandling og aktivt fredsarbeide som en del av sin ledertrening.

Nytt av året er også en økt satsning på misjonsarbeid i form av at kristne kan se sitt yrke som en mulighet til å drive aktiv evangelisering.

Fordelen med 'Skole uten vegger' -programmet er at man ikke bare erverver seg teoretisk kunnskap, men at det man lærer settes ut i praksis. Læringen blir omsatt til praktisk hverdagstro.

La oss huske på dette svært viktige arbeidet i vår forbønn. Det trengs mange nye ledere for evangelikale menigheter over hele Kaukasus-området i årene fremover. De må trenes opp nå!

Armenske baptister har grunnlagt den første kurdiske menigheten i landet

Det skjer spennende ting i Armenia - verdens eldste kristne nasjon.

I Avshar Siabend nås den kurdiske befolkningen med evangeliet. Det skjer gjennom en husmenighet, som er del av Ararat Baptistmenighet. Ararat - kjent fra Noah og vannflommen - er nemlig grenseby til Avshar Siabend.

Det var i år 301 at Armenia ble kristnet. Majoriteten av befolkningen tilhører Den Armensk apostoliske kirken. De første baptistmenighetene ble etablert på 1800-tallet. Tidlig i det 20.århundre rammet en serie med traumatiske begivenheter det voksende baptistsamfunnet i Armenia. Folkemordet på armenerne og senere den kommunistiske maktovertagelsen, førte til at kommunistene gjorde alle forsøk på å utrydde den kristne troen. Ateist-regimet måtte til slutt gi tapt, og en stor mengde mennesker vendte seg til Gud.

I 1990 fantes det bare fire baptistmenigheter i Armenia, med totalt 350 døpte medlemmer. Åtte år senere - i 1998 - var det 1100 baptister i Ararats land. I 2013 viste statistikken 6500 døpte medlemmer i 100 menigheter. Armenske baptister er svært aktive når det gjelder misjonsarbeid.

Asatur Nahapetyan, som er generalsekretær for Baptistunionen i Armenia, forteller at de armenske baptistene har et eget teologisk seminar i Yerevan, de organiserer barnearbeid særlig blant foreldreløse og de har stor framgang med å plante nye menigheter.

Husmenigheten i Avshar Siabend er den eneste kurdiske menigheten i Armenia. Det bor 1000 kurdere i denne byen, så det burde være et stort vekstpotensiale. Husk å be for dem!

Den europeiske baptistunionen tre menighetsplantinger i Armenia, som alle drives i nært samarbeide i landets baptistunion.

Bildet viser medlemmer av den kurdiske baptistmenigheten.

I går ble det feiret nattverd i den evangelikale kirken i Aleppo, Syria

Dette bildet er unikt. Det viser en nattverdfeiring i den armensk evangelikale menigheten i Aleppo i Syria. Bildet er tatt i forbindelse med gudstjenesten i går.

Midt inne i det sønderskutte og krigsherjede Aleppo feirer våre trossøsken Herrens måltid!

De gjør det med stor fare for sine liv. Men i farene søker de sammen, og hva er vel mer meningsfylt enn å kunne bryte brødet sammen.

Den armensk-evangelikale Immanuel-kirken ble etablert i  Gamlebyen i Aleppo i Syria i 1852. Dagens kirke er fra 1923.

La oss spesielt huske våre lidende trossøsken i Aleppo, Homs og andre syriske byer i dag som frykter for sine liv. I Homs er situasjonen alldeles forferdelig. Over 600 personer ble reddet ut av Homs i går ettermiddag, i en storstilt redningsaksjon. Vi gleder oss over det. MEN ingen kristne ble reddet ut! Ingen. Mange av dem har søkt tilflukt inne i et kloster i gamlebyen i Homs. Husk dem i dine forbønner. Mange har vært uten mat i mange dager, og uten medisiner og de er traumatiserte av kamphandlingene som foregår rett utenfor døra deres.

To armenske kristne halshugget i Syria

To armenske kristne er blitt halshugget i den syriske landsbyen Deir Hassan i Dana denne uken. De to armenerne ble for en tid tilbake kidnappet av ekstreme islamistiske grupper.

I følge TV-kanalen Ishtaar har 10 personer blitt kidnappet av ulike islamistiske grupper den seneste tiden. Opplysningene kommer fra noen kurdere som har klart å komme seg unna.

Rashid Arif, en av kurderne som har unsluppet, har fortalt at islamistene hentet de to ut av bygningen de ble holdt fanget i. Det skjedde omlag en uke etter at de var blitt kidnappet. Etter noen timer kom de tilbake med en kakeboks. Den ble levert til de øvrige fangene, og de ble bedt om å åpne den. Da fant de hodene til de to armenerne som var blitt hentet tidligere på dagen. De fikk beskjed om at det samme ville skje med dem i dagene fremover.

La oss spesielt huske våre syriske medsøsken i vår daglige forbønn!

Armensk kvinne valgte Jesus fremfor Islam

Jeg ble så inspirert av noe den svenske pinsenestoren Stanley Sjöberg (bildet) deler med sine lesere i dag, at jeg bare måtte dele det med bloggens lesere:

Han forteller at han har fått et brev fra Armenia. En ung kvinne ville ha hans råd om hun skulle bli døpt med full neddykkelse, eller om hennes barnedåp var nok. Kvinnen var et barnbarnsbarn fra til en av de overlevende fra massakren på kristne i Tyrkia under første verdenskrig.

Under en lengre tid hadde hun vært påvirket av en muslim som hadde gjort alt for å overbevise henne om Islam og heller lese Koranen enn Bibelen. Hans siste anstrengelse hadde vært å ta frem en video hvor en muslimsk professor, Ahmed Deedat, angriper Stanley Sjöberg.

Kvinnen lyttet til videoen og funderte. Svarene Stanley Sjöberg gav på angrepet fra Deedat i videoen overbeviste henne om å tro på Jesus og ha ydmykhet for Bibelen. 'Nå har kvinnen overgitt seg helt til Jesus og hun er blitt overbevist om at hun skal tilhøre en forsamling i Armenia og skal nå ta imot dåpens velsignelse,' skriver Stanley Sjöberg og så legger han til:

'Dette er det største i livet, å få være en link i en sammenheng der enkeltmennesker forstår hvem Jesus er og overlater sine liv i Herrens hender. Min fredagsmorgen ble rikt velsignet når jeg rett før 0500-tiden fikk en slik mail som denne'.

Armenia hjelper kristne armenere med å flykte fra Syria

Nye rapporter anslår at så mange som 7.000 kristne armenere har emigrert til Armenia (bildet) fra Syria siden borgerkrigen startet. Det er avisen USA Today som skriver dette.

På tirsdag i forrige uke ble en ortodoks og en armensk prest kidnappet i byen Aleppo. Prestene har blitt igjen i den mer eller mindre utbombede byen for å støtte sine forsamlinger. De viser et sant hyrdesinn, men prisen er høy.

Aleppo, som er Syrias største by er hjembyen til 80 prosent av Syrias armenske befolkning. I månedsvis har den vært krigsskueplass for kamphandlinger mellom regjeringshæren og opprørerne. Forferdelige tragedier har funnet sted. De som er igjen lider av mangel på mat, vann og medisiner. Snikskyttere finnes over alt, og med jevne mellomrom bombes byen eller beskytes med tungt artilleri.

Siden borgerkrigens begynnelse har Syria fått mer enn to millioner internflyktninger, og mer enn 650.000 er tvunget på flukt ut av landet. De har søkt tilflukt i Tyrkia, Libanon og Jordan og nå er det Armenia som gjør sitt til for å hjelpe de som er i nød.

Den kristne armenske befolkningen som er bosatt i Syria er relativt liten. Man antar at det dreier seg om 60.000 til 100.000 mennesker.

Armenere drept og armensk kirke satt i brann i Aleppo

Hl Gevorg's kirke (bildet) i det armenske kvartalet i den syriske byen Aleppo ble satt i brann mandag, og totalskadet. Kirken er nærmest lagt i aske.

Brannen ble påsatt av syriske opprørere. Også en armensk skole som lå i tilknytning til kirkebygget er ødelagt av brannen.

10 kristne, syv av dem armenere, ble også kidnappet i nærheten av Aleppo. I det armenske kvartalet i Syrias hovedstad Damaskus skal 10 mennesker være drept, 50 såret. Det fryktes at flere av disse er armenere.

Et stort antall armenere er drept siden borgerkrigen startet i Syria i mars 2011. Hundrevis av armenere har flyktet til Armenia. Det bor 80.000 armenere i Syria, flesteparten av dem i Aleppo.

Salige er de som er fattige i seg selv

Jeg leste en artikkel fra Armenia her om dagen, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den var skrevet av Tom Vartabedian, pensjonert journalist i Haverhill Gazette. I den avisen skrev han i mer enn 40 år, og høstet priser både for det han skrev og de bildene han tok. Ved siden av arbeidet han i 46 på frivillig basis for Armenian Weekly, og det er i denne avisen nevnte artikkel sto på trykk.

Tom Vartabedian forteller fra en reise i Armenia, til området rundt katedralen i Etchmiadzin, en septemberdag. Utenfor katedralen får han øye på en kvinne. Han forsøker å dokumentere fattigdommen i Armenia, og når han så den gamle damen, og måten hun var kledd på, tenkte han at hun egnet seg til hans jobboppdrag. Etter å ha tatt bildet av henne, går han frem til henne og spør om hennes navn. "Jeg er Mayrig," svarer hun. Det er armensk for 'mor'.

Vartabedian tar henne i hånden. Den bærer preg av å være slitt. Den var ru. Ingen tvil - denne damen hadde skiftet bleier, vasket klær, laget mat og sikkert også slått i en spiker! Han vil gi henne noen mynter, men Mayrig takker høflig nei takk.

'Jeg ønsker ikke dine penger,' sa hun, 'Hvis du ønsker å hjelpe meg, ta de pengene og tenn et lys for meg. Kanskje Gud vil høre dine bønner og gjøre meg frisk. Jeg er syk og har kommet hit til Etchmiadzin så jeg kan bli helbredet. Jeg forblir i Guds omsorg.'

Tom Vartabedian forteller at han æret hennes ønske, og gikk inn i katedralen for å tenne et lys for henne, og be.

Litt senere treffer han en tigger, som ber ham om litt penger. Tom Vartabedian spør om hva han skal bruke pengene til. Mannen svarer: 'Jeg ønsker å kjøpe et lys og be for min kone,' svarer mannen og legger til: 'Hun døde forrige måned.' Vartabedian gir ham en dollar. Litt senere ser han tiggeren igjen i en kirke i nærheten. Mannen har satt et lys i en sandkasse inne i kirken, og står med foldede hender.

Mens jeg leste dette, kom jeg til å tenke på Jesu ord i Matt 5,3: 'Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres.'

Bildet er Tom Vartabedian's bilde av Mayrig.

Artikelen han skrev, kan du lese her:

http://www.armenianweekly.com/2011/08/31/a-woman-called-%E2%80%98mayrig%E2%80%99-at-etchmiadzin/