Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på baptistenes historie i Armenia. Den spennende historien er nok for det meste ukjent.

Vi må tilbake til slutten av det 19.århundre. Røttene kan spores tilbake til en gruppe troende i Tbilisi i Georgia, men vi finner også spor i historien i byer som Shushi og Alexandrapol - dagens Gyumri, som en gang var en del av det russiske imperiet.

Men spor finnes også i Sveits. I et luthersk miljø. I 1820 og 1830 årene ble misjonærer utdannet i Basel med tanke på misjon i Armenia. Disse misjonærene fikk del i det viktigste teologiske grunnlaget for en protestantisk trosoverbevisning før de ble sendt ut som misjonærer til Armenias østlige og nordlige deler. Vi skal se nærmere på dette senere.

I 1867 ble den første russiske baptisten døpt i elven Kura i Tbilisi. Det skulle bli den spede begynnelsen til den første evangeliske menigheten i Georgia, som igjen skulle bli modermenigheten til mange menighetsdannelser i Kaukasus-området og ellers i det veldige russiske riket.

Den gangen var Tbilisi et kulturelt sentrum i Kaukasus, ikke bare for innbyggerne av Georgia, men også for armenere og russere. Mange berømte armenske forfattere, musikere og kunstnere levde og arbeidet i Tbilisi. For armenerne i denne perioden var Tbilisi et hovedsenter, mens Jerevan - dagens armenske hovedstad - bare var en by med 50.000 innbyggere. Den georgiske hovedstaden ble også et åndelig sentrum for baptister av ulike etniske grupperinger, blant annet armenere som var bosatt i byen eller i ens nærhet. Noen av de armenerne som var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro tilbake til hjemlandet, og følte ansvar for å dele sin tro og overbevisning med andre armenere.

Baptistmenigheten i Tbilisi sendte ut mange misjonærer for å plante nye menigheter i det russiske imperiet, inkludert Armenia. Avstanden mellom Tbilisi og den armenske grensen er bare på 55 kilometer.

V. Krasinskij skriver i en artikkel i baptistmagasinet 'Bratskij Vestnik' (Brorskaps herolden), at disse tidlige baptistene var svært opptatt av misjon:

'Det er viktig å få med seg at baptistmenigheten i Tbilisi hadde medlemmer som representerte ulike nasjonaliteter. De medlemmene som som hadde blitt sterkere i sin tro ved å delta i fellesskapet og i kunnskap om sannheten, forlot Tbilisi og dro tilbake til sitt hjemland eller for å arbeide i andre land. De begynte arbeidet med å forkynne evangeliet, og nye fellesskap ble dannet. På denne måten ble menigheten i Tbilisi en fødestue for utbredelsen av evangeliet tvers over det russiske imperiet' (V.Krasinskij: History and Growth of The Evangelical-Baptist Movement in Tbilisi)

fortsettes

Billedtekst: Det er vilt og vakkert i Armenia.