Hva vi kan lære av en syrisk munk i Georgia på 500-tallet

Det var under gudstjenesten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet at den syriske munken David av Gareja, med ett sto levende for meg. Ikke slik å forstå at jeg så ham levende - han levde på 500-tallet - men historien som ble lest fra vårt synaksarium (en samling beretninger om troens menn og kvinner fra kirkens historie), ble med et så levende for mitt indre blikk. Det var noe som vant gjenklang hos meg i møte med bror David.

David av Gareja var elev av Johannes av Zedareni i Syria som opplevde et kall fra Gud til å reise til Georgia. Han tok David med seg på sin misjonsreise dit. David hadde også en disippel ved navn Lucien, og sammen slo disse munkene seg ned i Tbilisi. I denne kommuniteten som vokste fram i Tbilisi, var dagene delt inn i en dagsrytme hvor man brukte dagene i forbønn for byen, ved siden av de daglige tidebønnene. En dag i uken drev de med evangelisering inne i selve byen. De vant manges hjerter.

Det er to ting jeg merker meg: Det første er den vitale understrekingen av disippelgjøring! David var disippel av Johannes, og Johannes hadde sin egen disippel, Lucien. Hvem er vi disippel av, og hvem er disippel - eller læresvenn - av oss? Jesus sa det jo slik: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19) Jeg tror, det er min overbevisning, at vi ikke bare har undervurdert betydningen av disippelskap, vi har regelrett feilet. 

Det andre er behovet for bønn og da særlig forbønnen for det stedet hvor man bor. Hos profeten Jeremia, som var blant de jødene som var bortførte til Babylon, heter det: "Søk en byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går dere vel." (Jer 29,7)

Bønnen skulle få staddig større betydning for David og læresvennen hans, Lucien. De to munkene trakk seg etter hvert tilbake til en grotte i ørkenen, der de levde i stadig bønn. Etter en tid begynte folk å valfarte ut til de to munkene, og David og Lucien lærte dem å be. Det ble grunnlagt et kloster som vokste og ble til et åndelig sentrum for Den ortodokse kirke i Georgia. Klosteret er aktivt også i dag og har opplevd en fornyelse etter landets selvstendighet i 1991.

Tidens tegn

 Tidens tegn er overalt rundt oss, men knapt noen ønsker å se det. Slutten nærmer seg snart, og alle som ikke har funnet kjærligheten vil bli revet med av syndfloden. Døren til Arken er ennå ikke lukket, det er fortsatt barmhjertighet igjen for oss.

Vi må ta hvert øyeblikk som er igjen som en mulighet til å komme nærmere Kristus. Ikke kast bort tid på unødvendig å krangle med hardhodede mennesker om tegn og tider. Bruk tiden din på å pløye åkeren slik at du kan finne skatten...

I endetiden vil en mann bli frelst gjennom kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Godhet vil åpne himmelens porter; ydmykhet vil føre ham inn i himmelen; en mann hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud.

- Hellige Gabriel Urgebadze (bildet), (1929-1995), en Kristi dåre fra Georgia. En munk med en sterk helbredelses- og profetisk tjeneste. Etter å ha tent på et portrett av Lenin i Tbilisi, ble han av landets kommunistiske myndigheter ansett å være psykotisk og satt innesperret på en psykatrisk institusjon i syv måneder. Etter å ha kommet ut av institusjonen oppholdt han seg i nærheten av et kloster i Mtskheta, en gammel by nord for Tbilisi, Georgias hovedstad. Hit kom hundrevis av mennesker hvert år for å bli bedt for og få del i hans åndelige råd. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ser du Kristus i den fremmede?

Den georgiske patriarken Illa II ble forvekslet med en omstreifer:

Fedre av den gamle generasjonen har en så from skikk - når de kommer til kirken, bytter de skoene til hjemmetøfler, og hvis de ikke er der, så går de uten sko. Så var det at fader Illiaa (bildet) en dag kom alene til vår Kristi forklarelseskirke i Smolenka, satte seg på trappene foran inngangen og begynte å bytte sko.

Da kom vaktmesteren ut, og ble oppmerksom på den gamle mannen som satt på trappen og gjorde noe. Og vaktmesteren trodde det var en tigger som hadde kommet for å tigge. 

I mellomtiden forberedte alle i kirken seg til å møte patriarken av Georgia, som skulle ankomme senere, og til og med med følge. Vaktmesteren visste også om det. Han nærmet seg den som hadde skiftet sko med følgende ord:

"Hei, mann, hvorfor sitter du her? Gå til et annet sted, be om almisse! Den georgiske patriarken skal komme til oss nå."

Men den gamle mannen fortsatte rolig å bytte sko uten å svare vaktmesteren. Han smilte bare tilbake. Så reiste han seg og gikk inn i kirken.

Denne historien spredte seg til hele det ortodokse Kaluga-folket. Kanskje du og jeg aldri ville ha hørt noe om det hadde det ikke vært for den angerfulle vaktmesteren som ville dele sin forferdelige prøvelse med alle.

Patriarken selv fortalte ingen om denne hendelsen.

Fra denne historien kan vi se den ydmykhet og beskjedenhet som preger fader Ilia, til tross for hans høye stilling. Og vi kan forestille oss hvor mange slike prøvelser prestene i Kristi kirke har, fordi jeg bare har beskrevet ett sandkorn i den store ørkenen som livet er. Ære være deg, Herre, at det er mennesker som er i stand til å vie seg til din kirkes tjeneste og bidra til å styrke den.

- Susanna Schneider/Oversatt av: Bjørn Olav Hansen (c)

"Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg... Når så vi deg fremmed...?" (Matt 25,43 og v.449

Disney og Netflix arbeider for å stanse abortlov

Disney og Netflix vil gjøre hva de kan for å stanse den omstridte abortloven i den amerikanske delstaten Georgia.

Nå truer underholdningsgigantene med å slutte å spille inn filmer i Georgia. Foranledeningen er e ny abortlov som forbyr abort etter at fosterets første hjerteslag er registrert.

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver om dette.

-  Georgia er en stat som beskytter livet, sa guvernør Brian Kemp, da han undertegnet loven. Han la til:

- Vi beskytter de uskyldige, vi kjemper for de vergeløse, vi står opp og taler for dem som ikke kan tale for seg selv.

Reaksjonene uteble ikke. Flere filmarbeidere i Hollywood reagerer så sterkt at de truer med boikott og Netflix følger opp med å true med å trekke seg helt ut av Georgia. Disney er redd for at de vil miste medarbeidere om de ikke trekker seg ut av delstaten.

Over 140 kristne leger samlet til konferanse i Odessa, Ukraina

Over 140 kristne leger og legestudenter er samlet i Odessa i Ukraina denne uken, for å inspirere hverandre til å finne muligheter til å dele Kristus med andre i deres legepraksis.

Deltagerne kommer fra Hvite-Russland, Georgia, Aserbajdsjan, Russland og Ukraina.

Denis Gorenkov, som leder Next Generation Professional Leaders' Initiative, ledet to seminarer i forbindelse med konferansen. Bak konferansen står Mission Eurasia, som er en organisasjon bestående av baptister fra det tidligere Sovjetunionen og USA.

"Når jeg reiser hjem igjen etter denne konferansen, så vil jeg være bedre i stand til å arbeide med pasientene og kollegaene mine på en mer profesjonell og hellig måte", forteller Anna, en ung kristen lege fra byen Gori, i det som en gang var hjemlandet til diktatoren Josef Stalin.

La oss takke Herren for disse kristne legene og be om at Han beskytter og bevarer dem i troen på seg.

Fryktet døden - fant fred med Gud

Her er dagens gladmelding:

Gregorij fra Georgia fryktet døden, men han visste ikke hvor han skulle vende seg for å finne svar. En kveld, i en desperasjon, gikk han inn i en lokal ortodoks kirke hvor han brukte mange timer på å trygle Gud om å åpenbare seg for ham.

Gud svarte to uker senere ved å sende en helt ukjent mann i hans vei. Mannen stoppet ham på gaten og gav ham et Nytestamente. Noen få måneder senere besøkte Gregorij en evangelisk menighet hvor han hørte evangeliet forkynt. Gregorij overga sitt liv til Gud, og fant fred.

Nå går han på en bibelskole tilknyttet Schoold without borders, som er en del av baptistenes arbeid i Øst-Europa.

Gregorij kjenner bedre enn de fleste den kraften som finnes i Bibelen til å forvandle menneskeliv.

La oss be for bibelspredningsarbeidet i Øst-Europa.

En dåre for Kristus

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg er en av de mest gripende historier jeg har hørt om på lenge. Det er en historie tilbake til Sovjetunionens dager, til forfølgelsen av de kristne under dette totalitære diktaturet, som krevde så mange menneskeliv.

Dette er historien om munken Gabriel (bildet). Kortversjonen er denne:

Som en ung hieromunk satte han fyr på et stort banner med bilde av Stalin i forbindelse med en stor offentlig festival og kalte folket til å forsake den marxistiske ideologien og vende tilbake til fedrenes tro.

Slik gikk ikke upåaktet hen i de dager. For denne 'anti-sovjetiske agitasjonen', ble han nesten slått til døde. Hvert bein i hans kropp var brukket. Deretter ble han innlagt på en psykiatrisk institusjon og tvangsmedisinert.

Når han kom ut igjen fra tvangsoppholdet ved den psykiatriske institusjonen ville ikke Den russisk-ortodokse kirken vite av ham. Han ble fullstendig sviktet av sine egne. Han levde som hjemløs og på avskjær fra et bakeri som hadde spesialisert seg på bryllupskaker.

Men fader Gabriel overlevde det despotiske sovjetregimet og ble en av Georgias mest elskede sjelesørgere og åndelige veiledere.

Denne munken ble det grekerne kaller 'salos' - en dåre for Kristus. Foraktet av noen, elsket av mange. Han talte ofte profetisk inn i livene til de som møtte ham. I den siste delen av sitt liv tilbrakte han Hl.Nino's kloster, et nonnekloster beliggende ved Forklarelseskirken i Mtskheta. Han døde i 1995 og er begravet der.

Her er en liten video som viser fader Gabriel i det han velsigner mennesker som er kommet til kirken:

https://www.facebook.com/Asavali.ge/videos/601004393340533/?pnref=story

IKAJ avdeling åpnet i Georgia - konferanse samlet 500 kristne

Det kommer gode nyheter fra Georgia. En helt ny avdeling av Internasjonale kristne Ambassade Jerusalem ble åpnet i fjor i dette transkaukasiske landet, med grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør, Tyrkia i sørvest og Svartehavet i vest.

Den nye avdelingen holdt sin første konferanse i mars. Den ble holdt i landets hovedstad, Tbilisi. Tema for konferansen var 'Israel og Menigheten. Primus motor i dette arbeidet er Oleg Khubashvili (bildet), som er valgt til nasjonal leder for IKAJ i Georgia og som er biskop for pinseunionen i Georgia.

For å forberede konferansen, hadde et lokalt team for IKAJ satt sammen og trykket mange artikler og brosjyrer om Israel og den kristne tros jødiske røtter, står det å lese i den internasjonale utgaven av 'Word from Jerusalem'. I følge pinsebiskopen er første gang i Georgias historie at det et slikt materiale finnes på georgisk.

'Mange kirkesamfunnsledere og vanlige troende har stor interesse av og hunger etter å lære mer om forholdet mellom Israel og Menigheten', sier biskop Khunashvili.

Over 500 mennesker deltok på konferansen. Filolinisten Sergeij Popov, kjent også her i Norge fra sommerstevnene til IKAJ, deltok og satte sitt sterke preg på konferansen. Hovedtaleren var pastor Michael Utterback, den tidligere internasjonale lederen av IKAJ, som fremdeles er aktivt med på å hjelpe jøder til å gjøre alijah til Israel.

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på baptistenes historie i Armenia. Den spennende historien er nok for det meste ukjent.

Vi må tilbake til slutten av det 19.århundre. Røttene kan spores tilbake til en gruppe troende i Tbilisi i Georgia, men vi finner også spor i historien i byer som Shushi og Alexandrapol - dagens Gyumri, som en gang var en del av det russiske imperiet.

Men spor finnes også i Sveits. I et luthersk miljø. I 1820 og 1830 årene ble misjonærer utdannet i Basel med tanke på misjon i Armenia. Disse misjonærene fikk del i det viktigste teologiske grunnlaget for en protestantisk trosoverbevisning før de ble sendt ut som misjonærer til Armenias østlige og nordlige deler. Vi skal se nærmere på dette senere.

I 1867 ble den første russiske baptisten døpt i elven Kura i Tbilisi. Det skulle bli den spede begynnelsen til den første evangeliske menigheten i Georgia, som igjen skulle bli modermenigheten til mange menighetsdannelser i Kaukasus-området og ellers i det veldige russiske riket.

Den gangen var Tbilisi et kulturelt sentrum i Kaukasus, ikke bare for innbyggerne av Georgia, men også for armenere og russere. Mange berømte armenske forfattere, musikere og kunstnere levde og arbeidet i Tbilisi. For armenerne i denne perioden var Tbilisi et hovedsenter, mens Jerevan - dagens armenske hovedstad - bare var en by med 50.000 innbyggere. Den georgiske hovedstaden ble også et åndelig sentrum for baptister av ulike etniske grupperinger, blant annet armenere som var bosatt i byen eller i ens nærhet. Noen av de armenerne som var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro tilbake til hjemlandet, og følte ansvar for å dele sin tro og overbevisning med andre armenere.

Baptistmenigheten i Tbilisi sendte ut mange misjonærer for å plante nye menigheter i det russiske imperiet, inkludert Armenia. Avstanden mellom Tbilisi og den armenske grensen er bare på 55 kilometer.

V. Krasinskij skriver i en artikkel i baptistmagasinet 'Bratskij Vestnik' (Brorskaps herolden), at disse tidlige baptistene var svært opptatt av misjon:

'Det er viktig å få med seg at baptistmenigheten i Tbilisi hadde medlemmer som representerte ulike nasjonaliteter. De medlemmene som som hadde blitt sterkere i sin tro ved å delta i fellesskapet og i kunnskap om sannheten, forlot Tbilisi og dro tilbake til sitt hjemland eller for å arbeide i andre land. De begynte arbeidet med å forkynne evangeliet, og nye fellesskap ble dannet. På denne måten ble menigheten i Tbilisi en fødestue for utbredelsen av evangeliet tvers over det russiske imperiet' (V.Krasinskij: History and Growth of The Evangelical-Baptist Movement in Tbilisi)

fortsettes

Billedtekst: Det er vilt og vakkert i Armenia.

Svært strategisk lederskole i Kaukasus

Her er dagens store gledes- og takkeemne!

Se nøye på bildet! De som er avbildet er lederne for 'Skole uten vegger', fra Aserbajdsjan, Armenia og Georgia, samlet i Tbilisi i Georgia 26. september.

'Skole uten vegger' er et kristent ledertrenings-program som tar sikte på å trene morgendagens nye ledere for menigheter og misjonsorganisasjoner. Intensjonen med samlingen i Georgias hovedstad denne dagen var å drøfte visjoner og strategier for de kommende to årene.

Og all undervisningen bygger på Guds ord, og de ledelsesprinsippene som finnes beskrevet der.

Og noe mer strategisk enn dette kan jeg nesten ikke tenke meg. Kaukasus-regionen har vært plaget med en rekke inter etniske konflikter de siste årene, og den nye generasjonens kristne ledere får nå opplæring i konfliktbehandling og aktivt fredsarbeide som en del av sin ledertrening.

Nytt av året er også en økt satsning på misjonsarbeid i form av at kristne kan se sitt yrke som en mulighet til å drive aktiv evangelisering.

Fordelen med 'Skole uten vegger' -programmet er at man ikke bare erverver seg teoretisk kunnskap, men at det man lærer settes ut i praksis. Læringen blir omsatt til praktisk hverdagstro.

La oss huske på dette svært viktige arbeidet i vår forbønn. Det trengs mange nye ledere for evangelikale menigheter over hele Kaukasus-området i årene fremover. De må trenes opp nå!

15.000 hørte evangeliet forkynt i Georgia i Kaukasus

Mer enn 15.000 hørte Franklin Graham (bildet), forkynne evangeliet i Tbilisi Georgia Møtene ble holdt i den største baptistkirken i landet. Mange kom ikke inn, og måtte følge møtene utendørs.

I månedsvis har evangelikale menigheter i Georgia - et land i Kaukasus regionen av Eurasia med 4,5 millioner mennesker - forberedt møtekampanjen 'Håpets festival', fra 6.-8. juni. Hver eneste kveld har de bedt for møtekampanjen.

1.000 mennesker skal ha gitt livene til Jesus i forbindelse med 'Håpets festival' og de vil bli fulgt opp av lokale menigheter.

Historien om Irina og en pinsemenighet i Ochkhamuri Georgia

I går leste jeg en artikkel i Ljus i Öster, som dukket opp i postkassa mi.Artikkelen grep meg sterkt.

Den handlet om Ochkhamuri i Georgia - en gang et blomstrende samfunn, en stor te-produsent for hele det daværende Sovjetunionen. I dag et sted i stor forfall, som en kan se av dette bildet.

Det som grep meg så sterkt var historien om Irina og pinsemenigheten som er plantet her.

Irina, forteller Åke Lager i Ljus i Öster, har bodd i Ochkhamuri siden 1974. Hun var en ortodoks kristen, men møtet med noen ortodokse prester fikk henne på andre tanker. De fleste som bor i Ochkhamuri er muslimer. Irina bar på en Gudslengsel. Hun ville lære Gud å kjenne og ønsket seg derfor en Bibel.

En påskehelg møtte hun en ortodoks prest på en kirkegård og ba han om en Bibel. Men presten var svært beruset, og mumlet bare: '100 rubler. 100 rubler'.

'Da sluttet jeg å gå i Den ortodokse kirken', forteller Irina.

I 1990 omkom hennes sønn i en ulykke. Da gikk hun til en lokal ortodoks kirke for å ordne med begravelsen, men det eneste presten der var bare interessert for å få betalt for jobben.

Pinsevenner
Men alt håp var ikke ute for Irina og hennes lengsel etter å finne Gud.  Hun visste at det fantes en familie i Ochkhamuri som var pinsevenner. Hun tok kontakt med dem og ble med dem på møter i pinsemenigheten i Baktumi, omlag tre-fire mil sør for Ochkhamuri. I den menigheten ble Irina en kristen. Det skjedde for 20 år siden.

For 10 år siden startet pinsemenigheten i Baktumi en husmenighet i Ochkhamuri. Hit kommer både barn og voksne for å høre om Jesus. 12-15 fattige barn fra muslimske og ortodokse familier kommer til søndagsskolen for å få mat og undervisning.

Pinsemenigheten i Baktumi satser også på å nå muslimene i de landsbyene som finnes rundt Baktumi. På disse stedene har de startet husmenigheter. Et av disse stedene er Muchaestate.

La oss be for dette viktige arbeidet. Lyset skinner i mørket - også i Georgia.

Russisk vekkelse, del 2

Her følger andre del av artikkelserien om opprinnelsen til baptismen i Russland:

Nikita Voronin var ekstremt vokal når han delte sin tro med andre. I både samtaler og prekener snakket han regelmessig om frelse ved troen på Jesus, og at den måtte ledsages av at man lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det er blitt sagt at hans hjem var et sted 'for konstant bønn og glødende diskusjoner'. Som et resultat av Voronins utadrettede virksomhet begynte ryktene å spre seg om en ny lære blant den russiske befolkningen i området rundt Tbilisi. Folk flokket seg om ham for å høre ham forkynne Guds ord. Gud velsignet Volonin's iver og forkynnelse, og han fikk oppleve å stifte Russlands aller første baptistforsamling noe sted - i Tbilisi.

En av de som ble omvendt i forbindelse med Nikita Voronins tjeneste - og som ble lagt merke til - var Vasilij Pavlov (1854-1924), som her er avbildet. Han var bare 16 år gammel da Voronin døpte ham. Vasilij Pavlov ble et av de første medlemmene av den nye baptistmenigheten i Tbilisi, og allerede som ung viste han hadde en egen forkynnergave og en spesiell evne for å lære nye språk.

Han dro til Tyskland for å studere teologi, og etter å ha vendt hjem ble han så ordinert til pastor. Han preket Guds ord i mange forskjellige byer, og brakte utallige mennesker til tro på Kristus. Gjennom hans tjeneste ble nye menigheter etablert, og fra dem igjen ble det sendt ut nye forkynnere.

Flere år senere var Nikita Voronin først ute med en sangbok: 'Troens stemme'. En samling av 207 salmer og sanger på russisk.

Problemer med Den ortodokse kirke
Voronins aktiviteter ble lagt merke til av Den ortodokse kirkes prester. Når regionale ortodokse ledere sendte guvernøren en liste over 'bråkmakere' som de anbefalte skulle sendes avgårde til isolasjon, var Nikita Voronins navn øverst på denne lista.

I 1887 ble Voronin, hans familie og Vasilij Pavlov innbrakt av politiet og forvist til Orenburg, hvor de levde i fire år under oppsikt av politiet. Etter å ha vendt hjem etter sin første periode av eksilet, ble Voronin på nytt innbrakt til politiet og under tvang forvist på nytt. Denne gangen til Vologda for fem år.

Disse årene i eksil ødela Voronins helse, og i 1905 døde han. Dødsfallet fant sted under en kongress for russiske baptister i Rostov na-Don.

I mellomtiden hadde Martin Kalweit fortsatt gudstjenestefeiringen og forkynnelsen i baptistmenigheten i Tbilisi. Det hjalp ikke at han var utlending. Han ble forvist til Gerusy - nåværende Gori i Armenia. Der levde han under oppsikt av politiet, og fikk ikke lov til å komme sammen med andre troende.

Forfølgelsen til tross - Martin Kalweit levde lenge nok til å glede seg over 50 års jubileet til baptistmenigheten i Tbilisi, samt etableringen av mange andre lignende forsamlinger av gjenfødte baptister og til og med etableringen av en russisk baptistunion.

(fortsettes)

Russisk vekkelse, del 1

Kirke- og vekkelseshistorie er spennende! Her skal du få en liten smakebit av baptistenes historie i Georgia, som også er opprinnelsen til baptismen i Russland, og høre hvordan vekkelsen spredte seg til de andre landene i området:

I 1862 flyttet den tyske baptisten, Martin Kalweit (1833-1918), til Georgia, og slo seg ned i daværende Tiflis, nåværende Tbilisi. Her begynte han å holde gudstjenester for den tysktalende delen av befolkningen. Blant de aller første som omvendte seg og fant frelsen i Jesus, var Nikita I. Voronin (1840-1905), som er avbildet her.

Voronin tilhørte de såkalte molokanerne, eller melkedrikkerne, en gruppering innen Den ortodokse kirke, som understreket betydningen av å leve et liv i enkelhet. Han ble døpt i elven Kura som renner gjennom Tbilisi, 27.august 1867 i ly av nattemørket.

Melkedrikkerne
For å forstå opprinnelsen til baptismen i Russland må man gå litt tilbake i russisk historie og se nærmere på disse molokanerne. Til tross for den dominerende rollen Den ortodokse kirken hadde, var molokanerne etterkommere av pasifistiske bønder som nektet å ta del i militærtjeneste. De stilte også spørsmålstegn ved en rekke sider av ortodoks trosliv. I Den ortodokse kirke finnes det en rekke fastedager gjennom året. Disse bøndene brydde seg ikke så mye om å følge dem til punkt og prikke, og drakk melk også på fastedagene. Det førte til at Den ortodokse kirke satte navnet 'molokanerne' på dem, som kommer av det russiske ordet 'moloko' - melk.

Mokokanerne formet sine egne samfunn, hvor legpredikanter forkynte i deres gudstjenester.

Nikita I. Voronin
En av disse forkynnerne var Nikita I. Voronin. Han var kjent i Tbilisi som en ivrig talsmann for ren kristen tro. Like kjent var han også for sine diskusjoner med de ledende eldste blant molokanerne, som han beskyldte for å mistolke Bibelen når det gjaldt dåpen og andre sentrale temaer.

Det var inn i denne konteksten at Martin Kalweit kom. På slutten av 1800-tallet tilbød russiske myndigheter tyske nybyggere gratis land for de av dem som ville bosette seg i grisgrendte strøk langs de russisk europeiske grensene. De tyske emigrantene ble lovet religionsfrihet og slapp å gjøre militærtjeneste. Kravet var at de skulle holde sin religiøse overbevisning for seg selv.

Martin Kalweit var ikke alene om å forkynne evangeliet. Her befant det seg også mange mennoniter. Deres historie har jeg skrevet om i andre artikler her på bloggen.

Når Voronin endelig møter Kalweit forstår han at den tyske baptisten har se samme synspunktene med hensyn til den bibelske læren, som han selv har kjempet seg til gjennom sine grundige studier av Bibelen som har pågått over lang tid. Selv om de kom fra forskjellige land, anerkjente de hverandre som brødre av samme tro.

Det gikk ikke lang tid før Voronin spurte om ikke Kalweit kunne døpe ham på bekjennelsen av hans tro. Som allerede nevnt skjedde det i ly av nattemørket 27. august 1867. Nikita I. Voronin er så langt vi vet den aller første russer som har kalt seg 'baptist'.

(fortsettes)

Pinsemenighet med 5000 medlemmer i Kaukasus, del 1

Siste nr av Ljus i Öster, som jeg fikk i poste i går, er virkelig inspirerende lesning. Der kan man blant annet lese om flyktningen som har bygd opp en av Russlands største menigheter.

Det er snakk om Vasja Kokojev, biskop for pinsemenigheten i Vladikavkaz, byen (bildet), som ligger 50 mil fra Sochi.

Når Sovjetunionen falt sammen oppsto det etniske konflikter flere steder i Kaukasia. En gruppe ossetere flyktet da fra George til Vladikavkaz. Der grunnla de en menighet som nå har vokst til en av de største i hele det veldige russiske riket. Man regner med sammenlagt 5000 personer i de forsamlingene de har grunnlagt i Nord-Ossetia.

Vasja Kokojev vokste opp i Tbilisi i Georgia. Der ble han en kristen, og medlem av byens pinsemenighet. Kommunistene hadde makten. Det var tøffe tider. Pinsemenigheten i Tbilisi måtte gå under jorden.

Det var kristne i Sverige og Finland som sørget for at de kristne i Georgia fikk Bibler. De måtte smugles inn, og bare noen få om gangen.

Vasja Kokojev forteller i et intervju med Ljus i Öster at han husker at tre Bibler gikk på rundgang i menigheten han var medlem av, slik at folk kunne skrive den av for hånden.

På denne tiden hendte det at politiet dukket opp under gudstjenestene og konfiskerte Bibler. Fikk de rede på det på forhånd, så lot de kvinnene ta vare på dem, slik at de kunne gjemme dem på seg. Politiet rørte nemlig ikke kvinnene.

En av de få som våget å besøke pinsevennene i Georgia på denne tiden var biskop Ivan Fedotov fra den uregistrerte pinsebevegelsen i Sovjetunionen. Til tross for den harde forfølgelsen reiste han hele veien fra Moskva til Tbilisi.

- Han velsignet meg og Oleg Khubashvili som ledere og senere som biskoper, forteller Vasja Kokojev.

Begge to er ossetere, et folkeslag med røtter i Kaukasus. Grensen mellom Russland og Georgia hadde blitt trukket rett gjennom Ossetia, slik at Sør-Ossetia lå i Georgia og Nord-Ossetia ligger i Russland.

(fortsettes)

Ny baptistunion grunnlagt i Georgia i Kaukasus

Blant baptistene i Georgia i Kaukasus har det lenge vært betydelige spenninger. Det skyldes ikke minst den eksentriske lederen for landets baptistunion, Malkhaz Songulashvili og hans tilhengere.

De store forandringene blant baptistene i Georgia fant sted på 1990-tallet da Songulashvili ble valgt, og han begynte å reformere menighetene på en måte som gjorde dem ugjenkjennelige for baptister som hadde vært med en stund. Siden majoriteten av landets befolkning identifiserer seg med Den ortodokse kirke, begynte baptistpastorene å kle seg som ortodokse prester. Bedehuset ble dekorert med ikoner og man begynte å ta del i ulike ortodokse tradisjoner. Dette falt mange baptister tungt for brystet. Mange av de eldste medlemmene husket også tider hvor de ble forfulgt av den ortodokse kirke.

Ekstra problematisk ble det da Malkhaz Songulashvili begynte å titulere seg som erkebiskop for landets baptistunion, og hans niese, Rusudan Gotsiridze, en lingvist og teolog av utdannelse, begynte å ordinere biskoper for baptistmenighetene. I Norge fikk Songulashvili kontakt med den liberale baptistmenigheten, Oslo 3. baptistmenighet, som senere ble ekskludert fra Den norske baptistunionen på grunn av sitt syn på homofili.

Ny baptistunion
En av de som fikk mange henvendelser om det som skjedde i Georgia er den tidligere formannen for Baptistunionen i Hvite-Russland, Alexander Firisyuk, som har hatt et godt vennskapsforhold til georgiske baptister i mange år.

- Den største engstelsen var det forfall vi var vitne til i moralske anliggender, forteller Firisyuk, som også forteller at mange reagerte på at nattverden ble gjort tilgjengelig for alle. Man kunne bare komme rett fra gata, uten noen form for forberedelser, og ta del i nattverden. Den ble dermed gitt til mennesker man ikke kjente noe til.

Nå har baptister som er uenige med den linjen som Malkhaz Songulashvili fører dannet en ny sammenslutning av baptister i Georgia etter baptistiske tradisjoner og prinsipper.

- Våre menigheter har gått gjennom harde prøvelser, forteller pastor Levan Ahalmosushvili.

Allerede for fem år siden kom georgiske baptister, vokst opp med en solid evangelisk tro, sammen for å drøfte et mulig samarbeide. 

Vender tilbake til røttene
Det er ingen tilfeldighet at den nye georgiske baptistunionen ble stiftet på dagen for 145 års jubileet for begynnelsen til den baptistiske bevegelsen i Det russiske imperiet. Det var nemlig i Tblisi, Georgias hovedstad, i 1867, at en gruppe mennesker beskjente seg til baptistisk tro og overbevisning.

- Den nåværende kongressen, på vakker georgisk jord, vender nå tilbake til sine åndelige røtter, som begynte i 1867, sa Alekseij Smirnov, formannen for den baptistiske føderasjonen i Euro-Asia, som også er lederen for den russiske baptistunionen, på stiftelsesmøtet.

Den nye baptistunionen i Georgia er blitt tatt opp som medlem i Den euro-asiastiske baptistføderasjonen, hvor også land som Kirgisistan, Turkmanistan og Armenia er medlemmer.

Til å lede den nye baptistunionen valgte man Vepho Tsimakuridze, og som nestleder, Levan Ahalmosushvili, pastor og lege, grunnlegger av en klinikk for fattige.

På bildet ser vi delegatene som grunnla den nye baptistunionen i Georgia.

En mil fra Josef Stalins fødested finnes Georgias mest hurtigvoksende menighet!

Visste du at den mest hurtigvoksende menigheten i Georgia i Sentral-Asia finnes i hjembyen til Josef Stalin? Det er jo en viss ironi at i byen til massemorderen som ville utrydde alle kristne i daværende Sovjetunionen, finnes det en hurtigvoksende baptistmenighet.

I Gori, som ligger 75 kilometer vest for hovedstaden Tbilisi ved elvene Mtkvari og Store Liakvhi, finnes denne baptistmenigheten, og menighetsbygget finnes bare en mil fra det stedet hvor den grusomme diktatoren ble født og vokste opp. Denne menigheten driver et flott oppsøkende arbeid, og ser svært mange komme til tro. Den har de siste årene vokst ti ganger sin egen størrelse. Blant annet arbeider den i flyktningeleirene som er opprettet av FN, og hvor tusener fremdeles oppholder seg.

På bildet ser du noen av menighetens ungdomsledere samlet til et kurs nå i mars. Her sammen med menighetens pastor Vissarion.

Baptister har ikke noe problem med å bli våte fra topp til tå

Baptister i delstaten Georgia i USA lot ikke de kraftige ettervirkningene av orkanen Ida stoppe en evangeliseringsaksjon som var planlagt i forbindelse med deres 188 landsmøte i First Baptist Church i Woodstock 9.-10. november. Til tross for at det regnet i bøtter og spann, og lokale meterologer sa at dette var det våteste dagen i november noensinne i Georgia, var baptister ute for å nå mennesker med evangeliet.

Faktisk hele 1.125 frivillige deltok. Når det hele skulle avsluttes hadde 22 mennesker tatt imot Jesus. I tillegg til selve evangeliseringsaksjonen, delte de også ut 2.400 esker med med mat til 785 hjem som trengte det.

Som en sa det: "Baptister har ikke problem med å bli våte fra topp til tå!"

I forbindelse med landsmøtet, vedtok de 1.289 delegatene at de for fire nye år skulle samarbeide med russiske baptister i Moskva og St.Petersburg, to av verdens største byer hvor den evangeliske andelen av befolkningen er mindre enn en prosent, for å nå dem med evangeliet.

Pastoren for First Baptist Church i Woodstock er Johnny Hunt (bildet), som for tiden også er president for Sørstatsbaptistene.

Uten oppstandelsen er vår tro intet

For en kristen finnes det intet alternativ til oppstandelsen! Det er viktig å understreke at troen handler om Jesu soningsdød, men uten oppstandelsen ville vår tro være intet. Det er de som i dag mener man kan kalle en kirke kristen fordi man forfekter Jesu etikk, men selv ikke det holder. Apostelen Paulus sier det slik:

"Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet ... Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder ... Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE ..." (1.Kor 15,14 og v.17,19 og 20a)

Denne påskesalmen fra Georgia minner oss om det viktigste av alt: KRISTI OPPSTANDELSE!