Svar på Jesu blikk

 Når Markus forteller om hvordan Jesus kaller de første disiplene, skriver han at Jesus fikk se Simon og Andreas, og senere at han så begge Sebedeus-sønnene (Mark 1,16 og 19). 

Jesus ser med spesielle øyne. Vi kan umulig forestille oss alt det han ser der han fester blikket på noen. Han ser mye mer enn vi. Han ser menneskets indre lengsel, synd, tro, håp og kjærlighet.

Jesus ser på deg også. Ditt dypeste indre kan møte blikket hans, og bare da kan du lære deg selv å kjenne. Ditt svar på hans blikk røper hvem du er. Møter du blikket hans med lengsel, velvilje og åpenhet? 

Da han kalte disiplene, fikk han et ubetinget ja til svar. Markus skriver at de straks forlot alt som utgjorde hverdagslivet deres - garnene sine, faren sin og hele slekten - og fulgte Jesus.

Sammenlignet med dette umiddelbare, reservasjonsløse ja ser du kanskje bedre hvor nølende du selv ofte har svart på Jesu blikk og kall. Kanskje størsteparten av livet ditt har gått forbi uten at du noen gang, dypt inne i deg selv, har svart når han har sett på deg. Kanskje du aldri har tatt deg tid til det viktigste, det du er skapt for, nemlig møtet med Jesus i ditt innerste.

Men det er ennå ikke for sent. I dag ser Jesus på deg igjen. Han ser alt som er i deg, alt det mørke, men også alt det gode og vakre som ingen ting har kunnet ødelegge. Og han venter bare på at du skal bekrefte både ham og deg selv. Det gjør du når du besvarer hans gjennomtrengende blikk og gir ham ditt ja.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 22

Disippelgjør nye kristne mens de blir forfulgt

I den pågående borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk (CAR) lider bibeltroende kristne brutale angrep fra både militante islamske opprørere og motstridende militsgrupper som identifiserer seg som kristne. Og i økende grad blir våre brødre og søstre i Kristus fordrevet fra sine hjem eller til og med drept.

Siden kampene startet har mer enn 1,2 millioner mennesker i CAR blitt fordrevet på grunn av vold. Rundt 600 000 flyktninger bor utenfor landet, mens ytterligere 600 000 bor i leire for internt fordrevne i CAR.

I sørøst, tidligere en majoritetskristen region, har så mange som 70 000 kristne flyktet fra hjemmene sine og søkt ly i leirer for fordrevne. Mange av hjemmene deres har siden blitt okkupert av muslimer, og hindret de kristne i å vende tilbake.

Voice og the Martyrs betjener mer enn 45 000 kristne som bor i disse internt fordrevne-leirene, og gir dem mat, medisiner og presenninger som husly.

Etter mer enn ni år med borgerkrig i landet, sier frontlinjearbeidere som nylig møtte lokale pastorer at de er håpefulle for fremtiden til kirken i CAR.

"En av deres største bekymringer midt i konflikten er den neste generasjonen av kirken," sa Jeremy Malkin, VOMs regionale leder for Vest- og Sentral-Afrika. «Hvem er de unge mennene og kvinnene som skal ta over? Hvem er de fremtidige pastorene som skal lede menigheten når det ikke er mye disippelskap? Så mange mennesker er bare bekymret for hva de skal spise den dagen, enn si å gjøre disipler.»

Men Gud forsørger. I en by disipplgjør en gruppe pastorer ungdom for å hjelpe til med å utvikle fremtidige kirkeledere. Siden områdets ensomme bibelskole ble stengt under konflikten, har mennene begynt å møtes i et forlatt hjem for misjonærer.

"Det faktum at målet deres er å gjøre disipler ... er en slik oppmuntring at [kirken] ikke kommer til å bli presset ut," sa Malkin. "Den presser seg tilbake, og evangeliet kommer til å fortsette å bevege seg fremover."

Hva vi kan lære av en syrisk munk i Georgia på 500-tallet

Det var under gudstjenesten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet at den syriske munken David av Gareja, med ett sto levende for meg. Ikke slik å forstå at jeg så ham levende - han levde på 500-tallet - men historien som ble lest fra vårt synaksarium (en samling beretninger om troens menn og kvinner fra kirkens historie), ble med et så levende for mitt indre blikk. Det var noe som vant gjenklang hos meg i møte med bror David.

David av Gareja var elev av Johannes av Zedareni i Syria som opplevde et kall fra Gud til å reise til Georgia. Han tok David med seg på sin misjonsreise dit. David hadde også en disippel ved navn Lucien, og sammen slo disse munkene seg ned i Tbilisi. I denne kommuniteten som vokste fram i Tbilisi, var dagene delt inn i en dagsrytme hvor man brukte dagene i forbønn for byen, ved siden av de daglige tidebønnene. En dag i uken drev de med evangelisering inne i selve byen. De vant manges hjerter.

Det er to ting jeg merker meg: Det første er den vitale understrekingen av disippelgjøring! David var disippel av Johannes, og Johannes hadde sin egen disippel, Lucien. Hvem er vi disippel av, og hvem er disippel - eller læresvenn - av oss? Jesus sa det jo slik: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19) Jeg tror, det er min overbevisning, at vi ikke bare har undervurdert betydningen av disippelskap, vi har regelrett feilet. 

Det andre er behovet for bønn og da særlig forbønnen for det stedet hvor man bor. Hos profeten Jeremia, som var blant de jødene som var bortførte til Babylon, heter det: "Søk en byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går dere vel." (Jer 29,7)

Bønnen skulle få staddig større betydning for David og læresvennen hans, Lucien. De to munkene trakk seg etter hvert tilbake til en grotte i ørkenen, der de levde i stadig bønn. Etter en tid begynte folk å valfarte ut til de to munkene, og David og Lucien lærte dem å be. Det ble grunnlagt et kloster som vokste og ble til et åndelig sentrum for Den ortodokse kirke i Georgia. Klosteret er aktivt også i dag og har opplevd en fornyelse etter landets selvstendighet i 1991.

Noen investerte i livet mitt og fundamentet for resten av livet mitt ble lagt

Etter å ha skrevet gårsdagens artikkel om "Min beste investering min generasjon kan gjøre", ble jeg sittende stille. Noen har investert i mitt liv også! Noen hadde tro på en ung gutt som nettopp hadde blitt en kristen. Vi skriver tidlig 1970-tall. Jeg dro på min første 'lederskole' i regi av Norges kristelige student- og skoleungdomslag - nå Laget.

Stedet var Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark. 'Lederskolen' la et grunnlag som har fulgt meg hele livet siden. Der traff jeg lagspresten Anders Moen Kvalsnes. Han holdt bibeltime over temaet: 'Betydningen av en stille stund'. For aller første gang lært jeg om betydningen av et personlig bønne- og andaktsliv. Sette av tid hver dag alene med Jesus. Jeg skulle så gjerne ha fått takke ham personlig for den undervisningen, men kjenner ikke hans adresse eller om han lever. Undervisningen til Moen Kvalsnes førte senere til mitt engasjement i nasjonalt og internasjonal bønnebevegelse. 

På Sagavoll traff jeg også for første gang Anders Aanje, legen som skulle bli en nær personlig venn. Jeg husker fremdeles tema for hans bibeltime: 'Han skal vokse. Jeg skal avta'. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og budskapet Anders ga den gangen har jeg båret med meg siden. Det har også vært helt grunnleggende for mitt liv.

Men det var altså noen som så betydningen av å sende en ung gutt på lederskole! Det var lagsekretær Øystein Reinsberg. Takket være ham fikk jeg del i noe som har fulgt meg hver eneste dag siden. Her er jeg i en alder en 63 år, og det jeg fikk med meg fra 'lederskolen' i regi av Laget, har vært og er et fundament jeg har bygget mitt liv på.

Nå er det min tid til å investere i en ung mann eller en ung kvinne og gi dem de samme mulighetene jeg fikk, fordi en voksen så mulighetene i den tidens unge. 

"Gi det videre!"

Den beste investering vi kan gjøre

Hva er den beste investering min generasjon kan gjøre? Det er å disippelgjøre neste generasjon! Det er å gi videre det vi har lært av å tilbringe tid i Guds nærvær, det vi har erfart av Guds ledelse, bønnesvar. Det vi har lært i prøvelser og tunge tider, av Herrens tukt og korrigering, det vi har erfart i sårbare tider. Av feil vi har gjort. 

Mitt kallsbrev i den fasen av livet jeg nå befinner meg i inneholder disse ordene: "... gjør alle folkeslag til disipler... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,18-20)

Alle burde ha en 'ektefødt sønn' eller en 'ektefødt datter' i troen, som man kan investere i. Gi videre det man har fått, fostre den nye generasjonen. 

Jeg vil være en som heier på den nye generasjonens forbedere, derfor ber jeg Herren gi meg noen unge mennesker som vil ha del i det jeg har fått. 

Hvem investerer du i?

Kanskje du kan bli en åndelig far eller mor for noen? Betale for at et barn eller en ungdom slik at de kan reise på leir, bibelskole, til Israel? Stille opp som barnevakt for et ungt ektepar eller en enslig mor? Mulighetene er mange. La oss gjøre gode investeringer for evigheten!

Etterfølgelsens spiritualitet, del 2

Saligprisningene oppsummerer livets velsignelse under Guds styre. Grunnleggende for spiritualiteten til det messianske fellesskapet, antar de et delt liv i fellesskapet av Guds styre i stedet for heroiske anstrengelser for å leve dem ut som ensomme individer. Åndeligheten til saligprisningene er "gode nyheter" i den grunnleggende betydningen av ordet evangelium - de fullstendige gode nyhetene om sosial, politisk og økonomisk velvære. De åtte saligprisningene som er oppført i Matteus 5 er derfor ikke bare isolerte åndelige dyder som tilbys Jesu disipler som alternativer som kan velges eller ignoreres i henhold til personlige preferanser. Snarere beskriver de en virkelig messiansk spiritualitet i global forstand. Alle sammen, beskriver en fullt integrert spiritualitet som kjennetegner livet under Guds styre.

1. "Salige er de fattige i ånden ..." En holdning av åndelig fattigdom er grunnleggende for all kristen spiritualitet. Åndelig fattigdom består i å fritt anta den åndelige tilstanden å være et barn i Faderens familie. Det er både holdningen og praksisen med absolutt avhengighet av Gud, å stole på Guds forsyn så vel som Guds beskyttelse. Det er det intime forholdet av fullstendig tillit til Gud som Jesus selv viste så tydelig da han våget å kalle Gud Abba og lærte disiplene sine å gjøre det samme.                          

Men evangeliene tillater ikke en abstrakt eller åndelig forståelse av denne fattigdommen. Å dele livet sammen i det nye Messias-fellesskapet og leve i radikal avhengighet av Guds forsyn, avskjærer alle våre avgudsdyrkende og materialistiske holdninger og praksiser fra selve røttene. «Å velge å være fattig» (som oversettelsen av Nueva Biblia Española lyder) i en verden orientert i motsatt retning innebærer solidaritet med Jesus – med fattigdommens ånd og praksis som han antok fritt og konkret i sin misjon i verden.

2. "Salige er de som sørger ..." Å leve ut verdiene til Guds styre midt i verden forutsetter nødvendigvis solidaritet med menneskelig lidelse. Det innebærer å leve i sympati (bokstavelig talt "å lide sammen med") med de som lider - ja, fritt påta seg lidelse på vegne av andre. Denne uskyldige og stedfortredende lidelsen er helt sentral i en autentisk kristen spiritualitet.

De gamle testamentets profeter snakket om den frelsende dyden som finnes i uskyldig lidelse som fritt antas på vegne av andre. Men i Jesus møter vi det fulleste uttrykk for denne virkeligheten. Vår identifikasjon med Kristus og vår solidaritet med medmennesker som lider av alle de ulike konsekvensene av ondskap i verden, kaller oss til å ta opp korset, selv på vegne av våre undertrykkere, med full tillit til det Jesu Kristi oppstandelse lover oss – nemlig at vår uskyldige lidelse for andres skyld ikke vil gå tapt i Guds frelsesplan for å gjenopprette skaperverket.

3. "Salige er de saktmodige ..." Saktmodigheten til den tredje saligprisningen er nært knyttet til åndens fattigdom som ble notert i den første saligprisningen. Det inkluderer den indre styrken som gjør oss i stand til standhaftig å motstå syndens press uten å gi etter for dens påstander. Det er evnen til å hardnakket motstå ondskap uten å gjøre vold mot ugjerningsmannen. Denne typen saktmodighet er forankret i vårt håp og vår tillit til Gud. Den saktmodige personen er en som virkelig tror at det onde kan overvinnes med det gode. Det kaller oss til å avvise fristelsen til å hevne oss med enhver form for vold eller gjengjeldelse – å gi avkall på all vold i søken etter rettferdighet og å kjempe mot det onde med «rene hender» og et «rent hjerte». Langt fra å være en ineffektiv strategi, er dette faktisk korsets strategi, unikt og kraftfullt inkarnert av Jesus fra Nasaret.

4. “Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet …” Bibelsk rettferdighet består av sunne relasjoner til Gud og med våre medmennesker i sammenheng med et fellesskap som er helt avhengig av Guds frelsende handlinger, både for sitt liv sammen og for selve dens overlevelse. Bibelsk rettferdighet inkluderer hele spekteret av mellommenneskelige relasjoner og er forankret i Guds trofasthet som gjenspeiles i det felles livet til det menneskelige fellesskapet som bærer hans navn. Denne rettferdigheten er kun synlig i sammenheng med Guds rettferdige (eller rettferdige) styre.

Bibelsk rettferdighet, i motsetning til det som vanligvis kalles gjengjeldende rettferdighet, består i å gi mennesker det de trenger i stedet for det de kanskje fortjener, enten det er belønning eller straff. Av denne grunn leser vi om og om igjen i Skriften om Guds rettferdighet for enker og foreldreløse, for de fremmede i landet og for de fattige og undertrykte. Autentisk kristen spiritualitet uttrykker seg gjennom vår deltakelse i Guds frelsende aktivitet som fører til gjenoppretting av rettferdige forhold mellom mennesker. Det er innenfor dette frelsens fellesskap at "hungeren og tørsten etter rettferdighet" - rettferdige forhold mellom alle - vil bli tilfredsstilt.

5. "Salige er de barmhjertige ..." Det er ved å vise barmhjertighet at vi blir mest lik Gud. Historien om den barmhjertige samaritan gir oss et klart og konkret eksempel på en spiritualitet preget av barmhjertighet. I den grad vi er i stand til å vise barmhjertighet, vil vi være i stand til å motta Guds barmhjertighet for oss selv.

Barmhjertighet i evangeliene betyr for det første å tilgi helhjertet på samme måte som Gud tilgir oss (Matt 18,35). For det andre er å være barmhjertig å uselvisk komme de plagede og trengende til unnsetning. Grensene for denne barmhjertigheten finnes ikke i den som utfører barmhjertighetshandlinger, men i evnen til "nasten" til å motta barmhjertighet. Det Jesus har lært oss om barmhjertighetens natur, understreker ganske enkelt det faktum at en sann kristen spiritualitet er preget av vår villighet til fritt å samle tilgivelse på våre fiender og dele overdådig med de trengende.

6. "Salige er de rene av hjertet ..." "Hjertets renhet" som er tydelig i all autentisk kristen spiritualitet kan sannsynligvis best forstås i lys av Salme 24:3–5:

"Hvem skal bestige Herrens fjell? … De som har rene hender og rene hjerter, som ikke løfter sin sjel til det som er falskt, og som ikke sverger svikefullt. De vil motta velsignelse fra Herren."

Denne hjertets renhet uttrykker seg i handlinger av integritet og i forhold preget av trofasthet. Bibelsk spiritualitet er preget av et nært forhold mellom våre indre holdninger (“hjertets renhet”) og vår ytre praksis (“rene hender”). Å kjenne og oppleve Gud er å adlyde og følge Gud i hans frelsende handlinger, uten delte lojaliteter.

7. "Salige er de som skaper fred." De som arbeider for fred er Guds barn, spesielt i den forstand at de ved å gjøre det er som sin Far, som er fredsstifteren, par excellence. Bibelens Gud hviler ikke i sine anstrengelser for å gjenopprette helhet, eller shalom, til alle områder av brudd i skaperverket. Jesus var fullt ut forpliktet til å gjenopprette fred - forsoning med fiender opptok hans oppmerksomhet gjennom hele hans levetid så vel som i hans død. Aktiviteter orientert mot gjenopprettelse av shalom vil karakterisere alle autentisk kristne spiritualiteter.

8. "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld..." Saligprisningene avsluttes med Guds folks uskyldige lidelse. Åndeligheten som de reflekterer var motkulturell, da så vel som nå. Forfølgelse for trofasthet mot Guds rike av rettferdighet og fred var profetenes lodd, den markerte Jesu skjebne, og den fortsetter å karakterisere samfunnet som er trofast mot sitt messianske kall. Bibelsk sett går vitne og martyrium hånd i hånd (marturía er det greske ordet for vitne).                                                              

Når vi husker at det har vært flere martyrer i vår levetid enn i noen annen periode av kristen historie, anerkjenner vi den moderne relevansen til saligprisningene og deres betydning for vår forståelse og praksis av autentisk spiritualitet. Dette gjelder for hele kirken, ikke bare for kirken i det globale sør. Dødens krefter – oppstilt som de er mot Gud og hans intensjon om å gjenopprette rettferdighet, fred, frelse og liv i vår verden – minner oss om at åndeligheten til Guds folk er iboende motkulturell.

Åndeligheten til saligprisningene er ikke et uoppnåelig ideal, men snarere en realistisk og synlig gjenspeiling av Ånden og ordene og gjerningene til Jesus fra Nasaret. Saligprisningene uttrykker de sentrale verdiene som preget livet til det messianske samfunnet i det første århundre.

Å følge Jesus er ikke en rent åndelig sak i betydningen å være en indre eller usynlig realitet i disippelens liv. Snarere er disippelskap en synlig og konkret virkelighet som uttrykker seg gjennom holdningene og handlingene beskrevet i saligprisningene.

John Driver (1924 - 2022) jobbet i mange år som misjonær i Puerto Rico, Uruguay, Argentina og Spania og reiste regelmessig til Latin-Amerika, Karibien og Spania for undervisningsoppdrag. Driver var professor ved flere seminarer og anabaptistiske institusjoner i Latin-Amerika. Artikkelen er gjengitt i The Plough som er utgitt av Bruderhof. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

Er du en som følger etter Jesus?

'Mine venner som kjenner mennonitenes historie godt har fortalt meg at anabaptistene ikke stilte spørsmålet: 'Er du frelst?' Det spørsmålet kom mye senere med protestantismen.

Spørsmålet var heller: 'Følger du etter Jesus?'

Hvilket spørsmål stiller vi?

Hvis vi kunne oppdage Jesu budskap og bli et levende Jesus-nærvær i vår verden, ville verden og alle som er i den bli mer lik den Gud hadde i tankene for hele menneskeheten.'

- Don Blosser, pensjonert professor i Bibelen ved Goshen College i Indiana, USA og pensjonert pastor. Medlem av Micgiana Voices for Middle East Peace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan vinne muslimer for Jesus

"Kristne over hele verden vet at for å følge Jesus trenger man bare å omvende seg fra syndene og si at man tror at Jesus døde for å ta soningsstraffen for disse syndene. Det er her de fleste kristne organisasjoner begynner arbeidet med de ufrelste: Når de omvender seg. Etter at de har omvendt seg, blir nye troende oppmuntret til å bli Jesu disipler, la seg døpe i vann og finne en bibeltroende menighet som tilbyr et kurs i disippelskap. Derfra er det stort sett opp til den nye kristne å fortsette å vokse i Herren.

Men Jesus viste oss en annen tilnærming til å vinne disipler - han gjorde det omtrent stikk motsatt! Jesus plukket ut noen vanlige menn og ba dem følge ham mens han åpenbarte sannheter om Gud. Han ba dem om å leve etter de verdiene han viste dem. Etter hvert begynte de å gjøre som ham, og de begynte også å oppleve Guds kraft og velsignelse i sitt eget liv. Deretter nådde de et punkt der de forsto at en beslutning om å følge Jesus Kristus ville koste dem alt. Elleve av dem sa ja, og de forandret verden. Denne type disippelgjøringsmodell - som begynner med disippelskap og beveger seg mot omvendelse - brukes til å gjøre mange muslimer til Jesu disipler.

Det var et tragisk valg av kunnskap framfor lydighet som førte Eva ut i synden, og den samme tilbedelsen av kunnskap bukter seg gjennom århundrer av menneskelig erfaring. Kanskje det er derfor Jesu lignelser ofte handler om hvor dumt det er å kjenne Guds vilje, men likevel ignorere den.

Noen av oss sang barnesangen om mannen som bygde huset på fjell da vi vokste opp, uten å forstå at 'fjellet' ikke bare er Guds ord, men også det å følge Guds ord. Datamaskinene våre kan være fulle av bibelske verktøy for å kunne analysere og studere bibelen på dypet, bare noen tastetrykk unna, men disippelskap krever at vi daglig velger å gjøre Guds vilje, bevisst og konsekvent."

- Jerry Trousdale: Utrolige hendelser. Hvordan hundretusener av muslimer tar imot Jesus. Prokla-Media 2014, side 41-42.

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 2

Francis Chan (bildet), mener kirken lider av et kjærlighetsproblem. Hvis det første troens steg er å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand, faller de fleste kristne paddeflate på startstreken. Chan mener at det er ganske opplagt ut fra det faktum at kristne i liten grad lengter etter Jesu gjenkomst.

Alt dette i følge portrettintervjuet Charisma Magazine har hatt med Chan.

"Jeg tror dette er en indikasjon på vår hengivne kjærlighet til Ham," sier Chan og legger til: "Hvis jeg er på reise og barna mine ikke bryr seg om jeg kommer hjem eller ikke, sier det sitt. Hvis jeg kommer inn døra etter en lang reise og de har nesa si nedi I-padene sine og ignorerer meg, sier det også sitt. Vi har disse bygningene fullpakket med folk, men du skal virkelig slite for å finne noen som gjennom uka sier: 'Å, jeg lengter bare etter mer av Ham, jeg skulle ønske Du var her, jeg kan ikke vente på at Du kommer tilbake' - det må virkelig gjøre Den Hellige Ånd sorg."

Så Francis Chan startet med seg selv. Han fokuserte på å komme nærmere Gud, vokse i kjærlighet. Men dette skjedde ikke natta over.

Noen mennesker føler naturlig på en overflod av kjærlighet, men for folk flest, sier Chan, vil det å utvikle slike følelser være et målrettet arbeid. Men så er kjærlighet ikke bare en følelse.

For Francis Chan handlet dette om disiplin og praksis, ikke ord. En måte Chan gjorde dette på var ved å utøve selvkontroll edru årvåkenhet i små ting. Som for eksempel ved å avstå fra søppelmat og se filmer på Netflix. Selvkontroll, mener Chan, produserer et sterkt bønneliv, og bønn produserer en intim relasjon med Gud, og intimitet produserer kjærlighet til Gud.

"Herre, jeg ønsker Deg," ba Chan. Jeg vet at Du er viktigere enn noe annet, så la meg utøve selvkontroll og disiplin så jeg kan ha et årvåkent sinn når jeg ber."

(fortsettes)

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 1

For meg personlig er Francis Chan (bildet) et forbilde. Forestill deg følgende: Du er pastor for en av Amerikas megakirker med 4.000 medlemmer. Alt lykkes tilsynelatende for deg. Likevel: du velger å forlate alt. Menighet, lønn, huset ditt. For å følge Kristus mer radikalt og overgitt, elske Ham mer.

Det er historien om Francis Chan i et nøtteskall. Her skal du få kortversjonen:

51 åringen sa opp pastorstillingen i Cornerstone Community Church i Simi Valley i California i 2010. Da hadde menigheten 4000 medlemmer og var fremdeles i vekst.

"Det var en slik unik tid," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Men så kom sosiale medier på banen. Med alle skriveriene for- og imot. Francis Chan er ærlig nok til å si at han ble opphengt i hva som ble skrevet om ham. Så mye at det etter hvert førte til at ble hemmet i å formidle det han hadde på hjertet. Han begynte å bry seg for mye om folks respons. Så han sa opp. Solgte huset sitt og flyttet til Asia sammen med kona.

Der skulle det skje noe som fullstendig forandret hans liv.

Han skulle møte undergrunnskirken i Kina.

Ydmykheten som preget den ble en veldig utfordring for Chan, og den sto i skarp kontrast til megakirkene og kjendispastorene i USA.

Chan minnes hva en av de kinesiske troende sa til ham: "De mest innflytelsesrike menneskene i undergrunnskirken er de som er mest skjult for andre. Ingen vet hvem de egentlig er." Så legger han til: "I Amerika, føler du at du må bli berømt om du skal ha innflytelse. Men i Kina, er det stikk motsatt. Det beste er at ingen kjenner deg, ellers vil du få problemer. Herren trenger ikke vår popularitet eller en plattform," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Når Chan kom hjem fra Kina, reflekterte han over hva det vil si å stå i en tjeneste. Glem avtalene om å skrive bøker. Glem overskriftene. Glem alt det han visste om menighetsliv. Hvis han skulle starte om igjen en gang til - bare med Bibelen som guide - hva ville han da gjøre?

Francis Chan konkluderer overfor Charisma Magazine:

"Jeg tror jeg bare ville ha gått ut på gatene og møtt mennesker og be og trygle Gud om å bringe disipler til meg, akkurat slik Jesus gjorde."

Og det var det Chan gjorde.

Men hvordan skulle han klare å elske Gud over alt?

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Irettesettelse

Heidi Baker (bildet), misjonær til Mosambique, skrev noe på sin Facebook-profil her om dagen, som er svært aktuelt for mange oss. Dette synes jeg var så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, så mange kan få del i det:

"Ingen av oss liker å bli irettesatt. Men når Gud irettesetter oss, gjør Han det til gode for oss.

Hebr 12,11 forteller oss: 'All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.'

Mange av oss ønsker oss rettferdighetens frukt, og vi ønsker alle fred, men vi er ikke alltid like glad for de metodene Gud bruker for å gi oss dette.

Jeg har hørt så mange prekener i det siste som ikke nevner Guds straff, irettesettelser eller dom. Det alle ønsker å snakke om er å elske mennesker, velsignelsene ved det å være en kristen, glede, frihet, nåde, tilgivelse og Guds godhet. Vi er redd for at noen skal føle seg ukomfortable. Vi snakker som sportstrenere som roper ut: 'Du er hode og ikke hale! Du kan gjøre alt! Vær best i alle ting! Du er en overvinner!'

Alt dette er sant. Men det er bare halve historien. Det er ikke alt hva Bibelen sier. Vi blir advart mot å ta lett på Herrens irettesettelse fordi det er gjennom den vi forstår mer av Hans kjærlighet.

I Hebr 12,5-6 leser vi:

'Har dere glemt den formaningen som taler til dere som barn: Min sønn, forakt ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.'

Gud ønsker at vi skal forstå at vi står i en relasjon til ham. Vi er hans elskede barn. Hva slags kjærlige foreldre er det som aldri korrigerer deres barn? Det er nettopp fordi han elsker oss og aksepterer oss som sine barn at vi irettesettes av ham..

Kanskje du går gjennom en vanskelig tid hvor Gud korrigerer deg akkurat? Hvis du gjør det, forsøk da å husk at dette er hans tegn på at hans elsker deg og har sterke følelser for deg."

Boken for alle som vil være Jesusdisipler

Noen bøker venter bare på å bli skrevet. Tiden er inne. Det vi kaller Kairos-tiden. Guds velbehagelige tid. I så henseende er denne boken: 'Kunsten å forme livet' av Stian Kilde Aarebrot, profetisk. Den er en bok skrevet 'for en tid som denne', kledd i et språk for denne tids generasjon, og med et innhold som trengs for en kristenhet som er full av ord, men lite kroppsliggjort tro. For det er det denne boken handler om: å få troen ned fra hjernen og inn i hjertet og ut igjen i kropp, armer og bein.

Teologen Stian Kilde Aarebrot sier det best selv:

"Kristenlivet handler uansett ikke om å finne raskeste rute fra A til B, men om å sko og kle seg for et langt liv som 'lys og salt i verden'. Det handler om å tilegne seg gode kristne vaner... Uansett er mitt aller største ønske at boken kan bidra til å tegne et bilde av hva livet med Jesus kan bety i praksis. For jeg mener faktisk at veien Jesus pekte på, med ord og handling, er veien alle er kalt til å gå, veien som kan sette alle mennesker fri."

"Kunsten å forme livet" har Aarebrot tilegnet Edin Løvås. Jeg kjente Edin Løvås såpass godt at jeg kan si at Edin ville ha smilt i skjegget, frydet seg, slik bare Edin kunne, og vært såre fornøyd og takknemlig. Jeg vet jo ikke om man får beskjed i de saliges boliger om slikt som hender på her nede på jorda, men om så er, ville Edin ha vært veldig glad. For dette er en bok hvis innhold rammer inn Edins store og djupe lengsel: at troen skulle inkarneres, kroppsliggjøres, leves ut i praksis. Troen var for Edin en levende person, man kunne ha en relasjon til, og det er tydelig at Stian Kilde Aarebrot er en av disiplene til Jesus - og Edin.

Så er det jo litt morsomt at Aarebrot ikke bare bruker teologien, men moderne hjerneforskning, til å vise oss prosessene.

Boken er en blanding av solid, seriøs teologi - Aarebrot kan sitt fag - gammel klostervisdom, hjerneforskning, humor og erfart kristen tro - som er velskrevet så det holder, og praktisk. Ikke minst det siste setter jeg pris på, for det er jo den praktiske siden den handler om.

"Kunsten å forme livet" er en bok for alle som vil ha hjelp til å være Jesusdisipler i det 21 århundre.

Stian Kilde Aarebrot
Kunsten å forme livet
Luther forlag
240 sider

Hvordan Herren oppdrar oss til tjeneste

"Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv." (Mal.3,3)

Hva verdsetter vi høyest i en tid som vår, da alle verdier synes å synke: Det slagg som menneskelig dyktighet og verdens oppfinnsomhet frembringer, eller det gull og sølv som er av guddommelig opphav og forløsning gjennom Jesus Kristus?

Det er mange ting innen kristenlivet som er altfor billige i dag, men det finnes i virkeligheten ingen snarvei til de åndelige verdier. Forkynnelse, bønn og vitnetjeneste, til det ytre kan de virke som om de ikke krever mye disse tjenestene, men forat de skal ha noen verdi, må de koste oss år av blodslit og disiplin. Guds "kar til ære" er det menneske som har latt seg undervise av Ånden, og ventet på at dette skulle skje, i mellomtiden har han ikke skammet seg for å innrømme at han ikke kjente til alle ting. For det kommer en dag da alle tings vesen skal bli prøvet.

Forkynnelse, i en tid preget av oppbrudd og forvirring, er av liten verdi dersom menneskene ikke får se Gud gjennom den. I en slik tid kan det virkelig komme klart frem hvorvidt den som forkynner selv har fått gå med Gud gjennom slike opplevelser som han taler om. Det som ikke har berørt dypet av hans eget liv, har liten kraft i seg til å røre ved andre som befinner seg i en lignende situasjon.

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 170-171.