Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk

 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

Boken om Den ortodokse kirke alle burde lese!

St.Olav forlag kunne vel ikke ha utgitt en mer brennende tidsaktuell bok enn boken om 'Den ortodokse kirke', dens historie, lære og trosliv. Forfatteren, kunst- og kulturhistorikeren, Caroline Serck-Hanssen, har levert fra seg en svært velskrevet bok. Caroline Serck-Hanssen er noe så skjeldent i vår tid som en kunnskapsformidler, som gjør leserne sine litt klokere. Hun hjelper oss til å forstå kompliserte ting knyttet til historie og teologi, ikke overfladisk, men lett forståelig for hvermannsen. 

Boken er tidsaktuell i den forstand at den kommer i en tid hvor et ortodoks land angriper et annet ortodoks land med rå og brutal krigsmakt, og mange spør: hvordan er det mulig? I 2022? Ikke det at forfatteren går inn i problematikken, men hun gir oss bakgrunn for å bedre å forstå kompleksiteten i Den ortodokse kirkes bindringer til stat og kirke og til de ulike nasjonale kirkene og deres territoriale forståelse.

Men boken er noe langt mer. Den er et praktverk som tar oss med på en spennende og ikke minst svært interessant reise inn i kirkehistorien, inn i teologien, inn i troslivet og kunsten. Skrevet av en norsk forsker for norske forhold på godt norsk! Fabelaktig! 

Vi får også et innblikk i den rike liturgien og gudstjenestelivet, ja sågar en gjennomgang av kirkerommets symboltunge utsmykkning. Her gis også en gjennomgang av Den ortodokse kirkes sakramentslære, og forskjellene mellom Den ortodokse kirke og Den romersk-katolske kirkes teologiske ståsted. Her er det likheter, men også tydelige forskjeller.

Dette er en bok alle burde lese og ha utnytte av, uansett konfesjonell bakgrunn. Selv har jeg vært interessert i ortodoks teologi siden jeg første gangen var på besøk i et ortodoks kloster. Som baptist må jeg være ærlig å si at jeg møtte opp med mange fordomsfulle meninger og skråsikkerhet, men ble overveldet av det Gudsnærværet jeg opplevde i stillheten, i bønnene og i gudstjenestefeiringen. Det var i 1988. Da hadde jeg allerede fått smaken på ortodoksien av å lese om munken Sosima i Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Siden har jeg fått mange ortodokse venner jeg setter stor pris på, og jeg har besøkt flere ortodokse klostre og kirker i Russland og Estland. Det har gitt meg mye. En av mine gode venner er den russisk-ortodokse presten, fader Georgi Edelstein, en uredd gammel prest som taler både patriark Kirill og president Putin imot. Den ortodokse kirke er mangfoldig, og selv om den taler med en stemme teologisk, består den av mange spennende stemmer, som i tillegg til det rike liturgiske og sakramentale livet med bønnen i fokus, gjør den så rik. For meg personlig har denne kirkens vektlegging av Kristi seierrike oppstandelse betydd svært mye.

De får veldig mye for pengene de som investerer i Caroline Serck-Hanssens bok om Den ortodokse kirke.

Caroline Serck-Hanssen:

Den ortodokse kirke

St.Olav forlag.

360 sider

En virkelig skattekiste

St.Olav forlag har gitt hele det norske kristenfolk en storstilt gave. en gave til alle som er glad i Bibelen, og alle som gjerne vil bli det men som synes den er vanskelig å lese. Jeg tenker på Jean Vanier: Inn i Jesu mysterium. Med undertittelen: Betraktninger over Johannesevangeliet.

Jeg har hatt gleden av å lese den engelske oversettelsen og gleder meg stort over at den endelig er kommet på norsk. Det er ingen hvemsomhelst som har skrevet disse betraktningene over evangeliet etter Johannes. Den nå 96 år gamle Jean Vanier har ikke bare et langt liv bak seg med alle de livserfaringene man da har gjort seg, men han er også en mann som lodder djupt i Kristus-mysteriet. Det merkes. Det lange livet han har levd sammen med mennesker med psykisk utviklingshemming gjør at han har de beste forusetninger for å kunne sette seg inn i evangelium skrevet av ham som definerte seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen da jeg leste Jean Vaniers betraktning om Lasarus. Jean Vanier mener å kunne påvise utfra den greske teksten at Lasarus mest sannsynlig var funksjonshemmet. Jeg skal ikke komme inn på forklaringen her, men det skjedde noe med meg da jeg leste dette. Selvsagt! tenkte jeg. Bestevennen til Jesus måtte være en av de minste. Det rimes også ved det faktum at Lasarus nevnes alltid til slutt. Hans søstre alltid først. Det er ganske spesielt i et mannsdominert samfunn som den gang.

Dette er ikke 'komplisert' bibelkommentar spesielt beregnet på fagteologer, men en enkel og lettlest kommentar for alle og enhver. Det betyr ikke at den er overfladisk, nei, denne boken med sine 425 sider i stort format lodder djupt. Jean Vanier har et poetisk språk og det er lett å leve seg inn i fortellingene og betraktningene hans. Noen av dem skrevet med et godt glimt i øyet! Jean Vanier er en mann med djup selvinnsikt, som våger å snakke om sin egen sårbarhet og med en djup forståelse av Kristi forsoningsverk.

Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg anbefaler denne boken til alle mine venner. Den norske utgaven, glimrende oversatt av Aslaug Espe, kommer til å være min følgesvenn ved siden av Bibelen min livet ut.

Jean Vanier:
Inn i Jesu mysterium
St.Olav forlag 2018
329 kr

Boken for alle som vil være Jesusdisipler

Noen bøker venter bare på å bli skrevet. Tiden er inne. Det vi kaller Kairos-tiden. Guds velbehagelige tid. I så henseende er denne boken: 'Kunsten å forme livet' av Stian Kilde Aarebrot, profetisk. Den er en bok skrevet 'for en tid som denne', kledd i et språk for denne tids generasjon, og med et innhold som trengs for en kristenhet som er full av ord, men lite kroppsliggjort tro. For det er det denne boken handler om: å få troen ned fra hjernen og inn i hjertet og ut igjen i kropp, armer og bein.

Teologen Stian Kilde Aarebrot sier det best selv:

"Kristenlivet handler uansett ikke om å finne raskeste rute fra A til B, men om å sko og kle seg for et langt liv som 'lys og salt i verden'. Det handler om å tilegne seg gode kristne vaner... Uansett er mitt aller største ønske at boken kan bidra til å tegne et bilde av hva livet med Jesus kan bety i praksis. For jeg mener faktisk at veien Jesus pekte på, med ord og handling, er veien alle er kalt til å gå, veien som kan sette alle mennesker fri."

"Kunsten å forme livet" har Aarebrot tilegnet Edin Løvås. Jeg kjente Edin Løvås såpass godt at jeg kan si at Edin ville ha smilt i skjegget, frydet seg, slik bare Edin kunne, og vært såre fornøyd og takknemlig. Jeg vet jo ikke om man får beskjed i de saliges boliger om slikt som hender på her nede på jorda, men om så er, ville Edin ha vært veldig glad. For dette er en bok hvis innhold rammer inn Edins store og djupe lengsel: at troen skulle inkarneres, kroppsliggjøres, leves ut i praksis. Troen var for Edin en levende person, man kunne ha en relasjon til, og det er tydelig at Stian Kilde Aarebrot er en av disiplene til Jesus - og Edin.

Så er det jo litt morsomt at Aarebrot ikke bare bruker teologien, men moderne hjerneforskning, til å vise oss prosessene.

Boken er en blanding av solid, seriøs teologi - Aarebrot kan sitt fag - gammel klostervisdom, hjerneforskning, humor og erfart kristen tro - som er velskrevet så det holder, og praktisk. Ikke minst det siste setter jeg pris på, for det er jo den praktiske siden den handler om.

"Kunsten å forme livet" er en bok for alle som vil ha hjelp til å være Jesusdisipler i det 21 århundre.

Stian Kilde Aarebrot
Kunsten å forme livet
Luther forlag
240 sider

Om 40 dager og 40 netters stillhet

Legg til bildetekst

Noen uker nå har jeg vært på en reise - og det er nesten så jeg skulle ønske at den ikke tok slutt. For å bruke et gammelmodig ord, så er min sjel blitt vederkveget. Jeg er blitt berørt, og jeg harlatt meg berøre. Ordene som finnes melllom disse to permene er så blendende vakre, ja, lyriske. Boken er som en sang, en salme, om det indre livets skjønnhet. Som en rislende og klukkende bekk på fjellet i sommerheten. Men det har også vært en reise inn i sjelens irrganger, et møte med mørket i oss. Så bånn ærlig og realistisk som det er mulig å bli,

Hva jeg snakker om? Om '40 dager og 40 netter', skrevet av fengselspresten Kjell Arnold Nyhus. Merk deg navnet og boken. Om jeg skal sammenligne den med noe jeg har lest før, så kommer jeg til å tenke på en bok som har betydd mye for meg og som jeg stadig har vendt tilbake til: Peder W. Cappelen: Alene med vidda, som utkom for riktig mange år siden. Også den om et opphold i fjellheimen, om betydningen av stillheten og med refleksjoner om livet. Men det er betydelige forskjeller. Nyhus lodder djupere, beskriver vår tids eksistensielle spørsmål, er mer underfundig, spørrende, og ærlig. Og språket til Nyhus er vakrere. Nå har jeg lest '40 dager og 40 netter en gang', men jeg skal lese den minst en gang til - denne gangen med blyant. Streke under de vakre formuleringene, alle overraskelsene boken byr på,  av beskrivelser. Enten det er vare naturskildringer, eller det handler om sjelens brådjup.

Det er selvsagt en slitt floskel og si at dette er boken alle burde lese. Men i dette tilfellet mener jeg det. Dette er en av de vakreste, vareste bøkene jeg har lest - og jeg har lest mange. Den er skrevet for alle. Man behøver ikke ha noen kristen tro for å lese denne. Det er en bok full av visdom, og dermed blir du litt klokere av å ha lest den.

Kjell Arnold Nyhus skriver om mysteriet, om det uutsigelse, men han pakker det ikke opp. Han lar noe av innpakningspapiret bli igjen, slik at det forblir nettopp det - et mysterium. Vi blir med på hans 40 dager og 40 netter på hytta hans, i stillhet, kontemplasjon, meditasjon, men samtidig inviteres vi til å gjøre vår egen reise.

For meg har det vært helt spesielt. Jeg elsker fjellet. Har hatt utallige turer dit. Fjellet lokker og drar i meg. Men nå er det satt punktum for de lange og frie turene. Parkinsons har ødelagt de mulighetene og det er så mye sorg og vemod i det. Men med  denne boken har jeg vært på reise i fjellet igjen. Kjent angen fra myrene, vinden som leker seg med vidda og som gir stillheten musikk, sett fossefallet med vannet styrtende ned foran deg, kjent suget når jeg har lent meg utfor stupet.

Takk, Kjell Arnold, for den vakre boka. Drømmen min måtte være en dag å få det privilegium å få sitte med deg på fjellnutens topp og skue blåne på blåne - på virkelig.

Kjell Arnold Nyhus:
40 dager og 40 netter
En fortelling om stillhet
Vårt Lands forlag
308 sider

Martin Luther - rebell i en brytningstid

Selvsagt er jeg ikke alene om å ha et ambivalent forhold til Martin Luther, og det har ikke endret seg etter å ha lest Heinz Schilling's moumentale biografi: Martin Luther - rebell i en brytningstid, utgitt på Vårt Land forlag. Men om man skal forsøke å forstå denne ubegripelige reformatoren litt bedre, kommer man ikke utenom denn mursteinen av en bok på 698 sider i ganske stort format.

Og det bør vi jo. Luther har på godt og på vondt preget oss selv 500 år etter Reformasjonen - i hvert fall vi som bor her i Norge og er blitt oppflasket med lutherdommen. Både dens sterke og positive sider, men også undertrykkende for alle de som har ment noe annet enn den statsbærende religionen.

Men bevaremegvel - vi kommer jo ikke utenom den godeste Luther! For vi har mye å takke ham for. Han oppfant jo ikke evangeliet, slik enkelte lutheranere i deres store hyllest av stjernen, nærmest synes å mene. Noen mener derimot at han gjenoppdaget det. Det er kanskje også for store ord, for evangeliet finnes jo både i Den romersk-katolske kirken og i de før-reformatoriske bevegelsene som var morgengryet for den Reformasjon, som ikke bare kom med Luther, men også Calvin, Zwingli og det som er kalt reformasjonens tredje gren: den radikale døperbevegelsen. Riktigere er vel å si at Gud åpnet Luthers øyne så han fikk lys over rettferdiggjørelsen.

Historikeren Heinz Schilling har gjort en formiddabel jobb. Her er i grunnen alt du kan tenke deg: et vell av kunnskap, innsikt, god vurderingsevne, kritiske bemerkninger, et levende språk, til tider spenning. Man blir rent revet med. Her foldes stormaktsintrigene ut. Her er paver, bønder, herskere, prelater, konger i skjønn forening. Det eneste jeg savner - som jeg gjør med andre biografier - er en større forståelse for døperbevegelsen og forfølgelsen av dette som altså er kalt reformasjonens tredje gren. Vel skriver Schilling om Müntzer, men de fleste forskere er i dag enige om at han slett ikke representerte anabaptistene. De vedsto seg ikke ham. Mens Müntzer var voldelig, var et av kjennetegnene på den anabaptistiske bevegelsen at den var ikke-voldelig.

For all ettertid kommer vi likevel ikke utenom Heinz Schilling om noen vil lese seg opp på Luther og forstå både ham og Reformasjonen. Om det er verd å bruke de timene og dagene det tar å lese 698 sider? Absolutt. Du er litt klokere etterpå. Og faktisk litt mer takknemlig. For hva du eier i Kristus!

Heinz Schilling:
Martin Luther
- rebell i en brytningstid
Vårt Land forlag 2016
449 kr

Alle år har du sett meg

Bare tittelen er verd pengene denne boken koster. Den er som et  kildevell for alle slitne pilegrimer som lengter etter Guds rause nåde og omfavnelse. Her kan du bokstavelig øse av frelsens kilder. Her lanseres ingen åndelighet uten bakkekontakt, nei, den er rotfestet gjennom forfatterens eget levde liv og med en tydelig forankring i Guds ord.

Anne Kristin Aasmundtveit tar oss med på en vandring gjennom kirkeåret, året som gir den gode rytmen til våre liv om vi velger å slå følge. Hun gir oss del i bibeltekstene, i bønner og salmer. Aasmundtveit har skrevet nye salmer til alle helligdagene. Mange av de berører meg sterkt. Som denne:

Sett meg som ditt hjertesegl,
som et tegn på armen.
La meg kjenne pusten din,
huden din og varmen.

Kjærlighet er som en brann
ingen hav kan slukke.
Lidenskap er som en dør
ingen kraft kan lukke.

Men kjærligheten tåler alt,
urett vil den vende,
tror alt godt, er fylt av håp,
aldri skal den ende.

Mine sår i hånden din,
som den røde gløden;
gjennomboret kjærlighet -
sterkere enn døden.

Eller denne:

La våren vokse i meg, Gud,
la frø som ligger gjemt
få spirekraft og bryte fram
fra kimer skjult og glemt.

La våren vokse rundt meg, Gud
la fanger bli satt fri,
gi sultne brød og nakne klær,
Gud, bruk min hånd og tid.

La våren vokse med meg, Gud
la hjertet bli en brønn
der nåden senkes langsomt ned
og pusten blir til bønn.

Gi dunst og damp fra fuktig jord,
la hestehov få gro,
så våren vokser i meg, Gud,
og livet skaper tro.

Det er så mange kvaliteter ved denne boken. Språket, bildene, poesien, og så er jeg så glad for at forlaget har lagt penger i å gjøre denne boken så vakker. Men dette er først og fremst en bruksbok, den inneholder åndelig grovbrød som er godt for sjelen din. Det er ikke for sent å ønske seg den til jul, eller du rett og slett koster på deg denne boken selv.

Anne Kristin Aasmundtveit
Alle år har du sett meg.
Verbum 2017
Kr 349,-

En bok alle burde lese som tar troen sin på ramme alvor

Det er få bøker som har grepet meg så sterkt som 'Flukten fra Syria & Irak', som nylig kom ut. Noen av sidene er merket av mine tårer. For dette er intet mindre enn historien om vår tids martyrer, våre lidende trossøsken, som betaler en så høy pris for å følge og forbli trofaste mot Kristus, at de elsker Ham like til døden. Skrevet med en slik varme og djup innsikt. Kari Fure, må være en av de mest kunnskapsrike journalistene på dette feltet, vi har i Norge i dag. Når faghistorikerne en dag skal skrive historien om vår tids kristenforfølgelse kommer de ikke utenom denne boken av Dagens redaktør.

De forfulgte får et ansikt. Det er deres historier som fortelles. Faktabasert, ja, mer enn det: dette er kunnskapsformidling, folkeopplysning om du vil. Mer enn det: dette er de personlige historiene, om tap, sorg, savn, men også om en trofasthet og utholdenhet som vi her i trygge Norge, har så mye å lære av. For slik utspilles troen seg for millioner av mennesker i dag. Ikke på glanset papir med løfte om å bli tatt ut av trengslene. Dette er historien om en prøvet tro - som holder - selv i bratteste bakker.

Vi møter kirkeledere, politikere og andre som også risikerer livet for å hjelpe. Jeg er full av beundring for prestene som velger å bli, og som viser seg å være sanne hyrder, som ikke rømmer når ulven kommer. Hvilke forbilder de er. Boken er en eneste stor oppmuntring til å løfte alle disse innfor Guds trone i våre forbønner.

Kari Fure setter ting inn i sin sammenheng - historisk, politisk, religiøst. Det er det som er så flott med bøker - de gir oss muligheten til å reflektere, til å se sammenhengene, mer enn det avisenes oversikter og ingresser kan. Og Kari Fure kan sin historie. Man blir litt klokere av å lese det hun skriver. Men det beste med dette er at man lærer å kjenne kirkens historie. For våre trossøsken i Syria og Irak hjelper oss til å se linjene helt tilbake til kirkens aller tidligste historie, oppdage våre trosrøtter. Det er denne historien som er i ferd med å bli borte, når tusener på tusener har lagt ut på den lange reisen for å finne et trygt ly, mens deres kirker og klostre, med uvurderlige skatter brennes og legges i grus.

Om dette er en bok å gi bort til jul? Forstyrrer den ikke idyllen vår? Mulig det. Men faktum er jo at selv Frelseren ble flyktning, og måtte rømme fra en despot som sto Ham etter livet. Jeg tror vi alle har godt av å rystes i vår makelighet. For det kan hende at vi selv en dag vil oppleve at det koster å tro også i Norge.

Takk, Kari Fure, som gav oss denne boken. Jeg håper inderlig det kommer flere!

Boken er utgitt av Lunde forlag.

Jeg har vært på en lang, begivenhetsrik og velsignet reise

De siste ukene har jeg reist vidt og bredt, og jeg har hatt godt reisefølge! Jeg har reist til steder jeg har drømt om, gått langs stier og far og veier tusener har gått før meg, gjennom seklene. I løpet av disse ukene har jeg vært på den hellige øya Lindisfarne, jeg har vært på Iona, jeg har gått langs pilegrimsfaret til Nidaros, over Filefjell til Røldal, jeg har vært innom Roma, en snartur til Kiev og jeg har vært i Det Hellige Land. Og jeg har gått til Santiago de Compostela.

Likevel. Jeg har aldri forlatt den gode ørelappstolen i stua, og den gode, varme, teakoppen har vært like i nærheten.

Sjelden har en bok bergtatt meg slik som 'Alle mine veier', med undertittelen 'En pilegrims vandringer' av Anne Kristin Aasmundtveit. Nå har jeg lest mye, men aldri før har jeg tatt fatt på en bok igjen samme dag som jeg har lest den ferdig. Denne gangen skal jeg lese den med blyant og streke under de gode poengene.

For dette er mer enn en reiseskildring. Dette er noe ganske annet enn mange av de bøkene jeg har reist om kjente kristne pilegrimsmål. Dette er åndelig veiledning tilhørende et menneske som lever med Kristus, og som skriver ut fra egne erfaringer. Ikke bare om et stykke fysisk vei, men det indre livets vei. Dessuten: det er poesi. Anne Kristin Aasmundtveit skriver ikke bare god prosa, dette er poesi. Så blendende vakkert at du av og til lar deg henføre, og må tørke en tåre av bare pur glede over at noen mestrer å formulere seg slik!

Anne Kristin Aasmundtveit er kunnskapsrik. Hun øser av historien - både pilegrimsledenes kultur- og kirkehistorie - men også fra den rike klassiske åndelige veiledningens kilder. Og hun makter å gjøre det levende, spennende og forståelig for folk flest.

Selvsagt kan boken leses av akademikere - med stort utbytte - men dette er den enkle vandringsmannens (kvinnens) bok, til å stappe i ryggsekken, eller ta med seg ut på svabergene - og finne mat. Sikringskost for det åndelige livet, samtidig som man er på både en fysisk og en indre reise.

Glimrende Luther! Takk for at dere satset på denne boken. Sørg for at den kommer i nytt opplag når dette rives bort. For her gjelder det å gå til bokhandelen i dag og sikre seg et eksemplar av årets beste bok - definitivt!