Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 9: Kari Fure

Det er mye spennende og interessant en journalist og en redaktør kan skrive om, men å gi stemme til de stemmeløse, til lidende og forfulgte kristne, må være noe av det viktigste og mest meningsfulle som finnes.

Kari Fure er, sammen med Stig Magne Heitmann, kanskje den viktigste stemmen for denne gruppen i Norge i dag. Ikke bare dokumenterer hun, men hun skildrer et liv, drømmene deres, lengslene, frykten de kjenner, sorgen, tårene, men også det sterke troslivet de lever - midt i lidelsene. Gjennom reiseskildringer fra områder av verden få journalister våger å reise til, får vi innsyn i traumene, redselen, men også gledene og håpet disse våre trossøsken bærer på. Kari Fure formidler ekte troshistorie, usminket, ærlig.

Man er på reise med Kari Fure. Når avisen Dagen publiserer hennes velskrevne artikler, er man ikke tilskuer på avstand. Man dras inn i historiene hun forteller, og føler at man ser menneskene foran seg som hun skriver om, man kjenner duften av nybakt brød, man kjenner tårene renne når man ser de forferdelige resultatene av ondskapens herjinger, i form av ødelagte kirker, klostre og ikoner.

Det er blitt litt bedre, men den kristne dagspressen var en tid de eneste som skrev om den massive forfølgelsen av kristne i land etter land. Nå har sekulære medier også våknet. Heldigvis! Men det er Kari Fure som er i første front. Hun er noe så gammeldags som en folkeopplyser, en utdøende rase journalister, som er opptatt av å formidle fakta, sannhet og skrive om de store linjene, så vi som leser kan forstå sammenhengene og bli litt klokere.

Boken "Flukten fra Syria og Irak", som Kari Fure skrev og som utkom i 2015 dokumenterer forfølgelsen av våre trossøsken på en måte som gjør at de hun skriver om blir noen vi føler vi kjenner. Og for en bibelleser gir boken helt spesielle perspektiver. Kari Fure forteller historier fra de samme områder vi leser om i Bibelen, bare fra vår egen nåtid. Fra kristendommens vugge. Der er fra disse områdene, som var gjenstand for store vekkelser, at kristne nå rømmer. På grunn av forfølgelse. Noen blir igjen - tross alle farer. Hvem hjelper dem?

Det ryktes at det kommer en ny bok til høsten. Det ser jeg virkelig fram til.

For meg personlig har det betydd mye å lese Kari Fure. Det har gitt perspektiver til min egen livssituasjon med kronisk sykdom. Det har sammenheng med ordene: "For om ett lem lider, lider alle de andre med ..." (1.Kor 12,26) og "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13,3) Den moderne martyrkirken er blitt en del av min hverdag, den jeg kjenner mest tilhørighet til. Fra den har jeg veldig mye å lære. Den utfordrer meg, den inspirerer meg, og takket være dens bønner finnes det fremdeles en kirke i den vestlige verden.

Hold oss oppdatert, Kari Fure! Hold oss våkne! Sørg for at vi ikke blir likegyldige!

Billedtekst: Kari Fure, redaktør i Dagen. Bildet er brukt med tillatelse.

55.000 drepte i Syria i fjor

Mer enn 55.000 mennesker ble drept i Syria i 2015. Av disse er 2,500 barn. Siden den blodige konflikten startet har mer enn 260.000 mennesker mistet livet, og fire millioner mennesker er på flukt. Krigen i Syria har skapt den største flyktningekatastrofen i verden siden 2. verdenskrig.

Døds- og tapstallene som nå offentliggjøres er så dramatiske og forferdelige at vi nok ikke klarer å ta dette inn over oss helt og fullt. For i tillegg til det disse nakne og kalde tallene forteller oss, kommer de skadede, alle de som har pådratt seg traumer, alle hjem som er ødelagt, alle kirker og klostre som er jevnet med jorden. Og så har vi de som er kidnappet av IS og andre islamistiske terrorgrupper.

Og det er ingen tegn ennå på at dette skal få en snarlig slutt.  Jeg tror vi alle kjenner på en djup avmakt når det gjelder dette, men la oss ikke gi opp den tjenesten vi har som forbedere! Har du ikke lest Kari Fure's bok 'Flukten fra Syria og Irak' som kom på Lunde forlag i fjor, så anbefales den på det aller varmeste. Ved siden av å være velskrevet og svært interessant, gir den deg også mange faktaopplysninger og innsikt i konflikten, som gjør den til et godt redskap for deg som vil be konkret og målrettet,

En bok alle burde lese som tar troen sin på ramme alvor

Det er få bøker som har grepet meg så sterkt som 'Flukten fra Syria & Irak', som nylig kom ut. Noen av sidene er merket av mine tårer. For dette er intet mindre enn historien om vår tids martyrer, våre lidende trossøsken, som betaler en så høy pris for å følge og forbli trofaste mot Kristus, at de elsker Ham like til døden. Skrevet med en slik varme og djup innsikt. Kari Fure, må være en av de mest kunnskapsrike journalistene på dette feltet, vi har i Norge i dag. Når faghistorikerne en dag skal skrive historien om vår tids kristenforfølgelse kommer de ikke utenom denne boken av Dagens redaktør.

De forfulgte får et ansikt. Det er deres historier som fortelles. Faktabasert, ja, mer enn det: dette er kunnskapsformidling, folkeopplysning om du vil. Mer enn det: dette er de personlige historiene, om tap, sorg, savn, men også om en trofasthet og utholdenhet som vi her i trygge Norge, har så mye å lære av. For slik utspilles troen seg for millioner av mennesker i dag. Ikke på glanset papir med løfte om å bli tatt ut av trengslene. Dette er historien om en prøvet tro - som holder - selv i bratteste bakker.

Vi møter kirkeledere, politikere og andre som også risikerer livet for å hjelpe. Jeg er full av beundring for prestene som velger å bli, og som viser seg å være sanne hyrder, som ikke rømmer når ulven kommer. Hvilke forbilder de er. Boken er en eneste stor oppmuntring til å løfte alle disse innfor Guds trone i våre forbønner.

Kari Fure setter ting inn i sin sammenheng - historisk, politisk, religiøst. Det er det som er så flott med bøker - de gir oss muligheten til å reflektere, til å se sammenhengene, mer enn det avisenes oversikter og ingresser kan. Og Kari Fure kan sin historie. Man blir litt klokere av å lese det hun skriver. Men det beste med dette er at man lærer å kjenne kirkens historie. For våre trossøsken i Syria og Irak hjelper oss til å se linjene helt tilbake til kirkens aller tidligste historie, oppdage våre trosrøtter. Det er denne historien som er i ferd med å bli borte, når tusener på tusener har lagt ut på den lange reisen for å finne et trygt ly, mens deres kirker og klostre, med uvurderlige skatter brennes og legges i grus.

Om dette er en bok å gi bort til jul? Forstyrrer den ikke idyllen vår? Mulig det. Men faktum er jo at selv Frelseren ble flyktning, og måtte rømme fra en despot som sto Ham etter livet. Jeg tror vi alle har godt av å rystes i vår makelighet. For det kan hende at vi selv en dag vil oppleve at det koster å tro også i Norge.

Takk, Kari Fure, som gav oss denne boken. Jeg håper inderlig det kommer flere!

Boken er utgitt av Lunde forlag.

Modig nonne vil tilbake til Aleppo for å være hos de fattigste av de fattige

Kari Fure, redaktør i Dagen, har skrevet en artikkel som avisen publiserte fredag, som ikke vil slippe tak i meg.

Den handler om mot, troens mot, som nesten tar pusten fra meg. Om en nonne, søster 'Rose', som har kommet seg ut av den sønderskutte byen Aleppo, men som vil tilbake dit. Tilbake til de som er så fattige at de ikke har mulighet til å komme seg vekk fra krigens redsler. Til barna som hun er lærer for.

Til tross for den store faren for hennes eget, som å reise tilbake innebærer, velger søster 'Rose' dette. Det er hennes kall. Om hun så skal dø med de som lider i Aleppo.

Hva driver et menneske til å velge å gjøre noe slikt som dette?

Kjærlighet til Jesus. Og dermed kjærlighet til sin neste. For søster 'Rose' er hennes tro verd å dø for.

Redaktør Fure beskriver krigenes grusomheter som rammer sivilbefolkningen. Om kirker som ødelegges. Om mangel på mat. Om regelrett sult. Men også om mye kjærlighet, ikke minst fra disse nonnene til muslimske barn og deres foreldre. Om foreldre som ikke lenger har penger til å betale for skoleundervisningen, og om uselviske nonner som ber dem heller om å bruke pengene til å kjøpe mat til barna.

Det er en historie så gripende at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En historie ikke bare om mot, men også om tillit. Tillit til at Gud bevarer og trøster og styrker midt i det djupeste mørke som denne forferdelige krigen innebærer.

Det er også en historie om forskjellen på kristne som elsker, og om islamister som hater. Om lys og om mørke. Jeg er sikker på en ting - lyset vinner til slutt.

Når muslimer som har kommet til tro på Jesus - mister troen

En reportasje i gårsdagens Dagen gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at den satte seg i kroppen min.

Redaktør Kari Fure skrev om konvertitter som presses tilbake til Islam - og det er ikke en liten gruppe vi snakker om.

Ziya Meral - tyrkisk-britisk teolog, Midt-Østen ekspert og forsker ved Cambridge opererer med så høye tall som 80 prosent!

Det er oppsiktsvekkende høye tall. Men like oppsiktsvekkende er opplysningene om at flere av de som arbeider blant muslimer, og snakker høyt om hvor mange muslimer som vinnes for Jesus gjennom deres kampanjer, svikter når det gjelder.

Ziya Meral mener de svikter i oppfølgingen. Resultatet er at mange muslimer som er kommet til tro på Jesus, blir sviktet. Meral forklarer det store frafallet blant konvertitter føler seg rotløse, hjemløse og alene.

Jeg kjenner at dette berører meg djupt.

For hva gjøres med dette. Disse menneskene oppgir alt for å følge Jesus, og det koster dem alt - og så svikter vi når det gjelder!

Det andre som gjør inntrykk på meg i denne reportasjen er det Ziya Meral sier om de problemene som er så unødvendige! De som handler om kristen kleskode og kristen kultur. Ikke nok med at de skal omvende seg til Kristus - men de blir også påtvunget en vestlig kristen livsstil.

Dette må vi ta på ramme alvor. Disse problemstillingene må opp og frem i lyset. Det gjelder livene og evigheten til tusenvis av mennesker! Ja, vi snakker om liv og død - her i tiden, og evigheten! Intet mindre!

Om du ikke har lest denne viktige reportasjen, ta deg tid til det. Du finner den her:

http://www.dagen.no/2014/03/17/kristenliv/misjon/kristen/muslimsk/221155

Økt sensur kan være første tegn på forfølgelse av kristne i Europa

Avisen Dagen bringer i dag en særdeles viktig artikkel, en artikkel som burde vekke alle som er opptatt av tale- og samvittighetsfrihet i Europa. For kristne rammes stadig av europeisk sensur. Det gjelder både lekmenn og geistlige. Biskoper blir anklaget for å bryte loven i prekenene sine, redaktører etterforsket for sine lederartikler.

Det er boken "Censored" som er bakgrunnen for Dagens oppslag. Forfatteren er juristen Paul B. Coleman. Han har samlet over 30 konkrete eksempler på slike sensur-saker, og redaktør Kari Fure lister dem opp i sin artikkel. Du finner en link til hennes artikler nederst på denne siden.

I en periode meldte mediene nesten hver måned om kristne som var anklaget for å ha krenket noen, forteller Coleman i sin bok.

Jeg har tidligere ved ulike anledninger skrevet her på bloggen, om at jeg tror det bare er et tidsspørsmål før kristne også blir gjenstand for forfølgelse i Europa. Dette har vi også samtalt om i Nasjonalt bønneråd for Norge. Derfor er det så viktig at vi lytter til og lærer av våre kristne trossøsken i de land hvor forfølgelsen nå pågår. Hvordan skal vi overleve med troen i behold når det vi tror på virkelig settes på prøve.

Jeg skrev nylig boken "En tro verd å dø for", som omhandler anabaptistenes tro og historie. De ble forfulgt på den mest grusomme måten, på grunn av sin tro og overbevisning. Vi må spørre oss selv om den troen vi har er verd å dø for? Er den det?

Eller vil vi gå kompromissets vei når det blir vanskeligere å bekjenne Jesu navn? Vi kan stå overfor det valget  mye raskere enn vi aner:

Her finner du artiklene i Dagen:

http://www.dagen.no/2013/05/08/kristenliv/homofili/tro/utenriks/130411

http://www.dagen.no/2013/05/08/kristenliv/litteratur/evangelisering/belgia/130404