Mot i mørkets tid

Den åttende natten av Hanukkah, 1931, i Kiel, Tyskland, tok en kvinne et bilde av menorahen i vinduet deres, med det lokale nazistiske hovedkvarterets flagg, over gaten, i bakgrunnen. Den systematiske slaktingen av mennesker hadde ennå ikke begynt – det var bare politikere og media som spredte frykt, la grunnlaget. Men tegnene var tydelige. På baksiden av bildet skrev fotografen, "flagget deres ønsker å se Judas død, men Juda vil alltid overleve, og vårt lys vil overleve flagget deres."

- Bodie og Brock Thoene/oversatt av Bjørn Olav Hansen(c) 
 

Mot og englebesøk

Har motet forlatt meg? Er motet kommet for å bli? Har jeg mot nok for i dag?"

Jeg hadde et møte med en engel tidlig i 2020. Et styrkebudskap som har båret meg gjennom de forskjellige vanskelighetene i denne verden. Det er et budskap jeg står på i dag når vi tror på seier over fienden.

Engelen ga meg mot tre morgener på rad. Jeg fikk Ester 4:14 klokken 04:14. Tallet 4:14 ble lagt i hendene mine. Jeg ble fortalt at dagene forandret seg, at motgang var nær.

Jeg mottok en formidling av mot - mot som Ester som finnes i den fullkomne kjærligheten og som viser overnaturlig tapperhet. Det ble klart uttrykt for meg at hver dag ville jeg trenge mot og hver dag ville jeg få det.

Dette møtet er personlig, men det er også for alle. Det er, for deg, en påminnelse om motet som finnes i hans fullkomne kjærlighet.

Nå kan jeg tro på et septer av nåde angående alt jeg har begjært Kongen for å inkludere i mitt hjertes bønner, rettes mot meg: At Han ville bringe forvirring til Israels fiender, drepe våre barns fiender og seire over fiendene til Sin elskede.

Selv om ondskapens veier håner oss dag og natt, vil vi ikke frykte. I stedet vil vi finne vårt mot i den indre virkningen av Yeshuas blod – det mektige blodet som ikke vil svikte.

Etter englebesøket fant jeg ut at forholdet mitt til mot har endret seg. Jeg har samtaler med det!

«Mot, har du forlatt meg? Mot vil du bli? Har jeg mot nok for i dag?"

Jeg er takknemlig for at jeg gjennom det hele ser at Herren sørger for meg– gir meg muligheten til å reise meg med vinger som ørner, løpe og ikke bli trett og gå og ikke besvime.

​Selv om jeg, som mange, har vært nærme på å trekke meg tilbake, vil jeg ikke trekke meg tilbake, og det vil ikke Herren... heller ikke du. Israel, barna og hans elskede trenger at vi fortsetter å stå.

Så i dag kaller jeg dem modige - hver kriger preget av hans blod. Og jeg håper englene vil kalle oss modige – mens de gleder seg over vår seier i ham. Og slik la oss alle være de som seirer ved Lammets blod og ved hans vitnesbyrds ord. La oss være som Ester som står for seier og frihet. Og da skal det sies at vi kjente mot og elsket ikke våre liv til døden.

"Hvis du forblir stille på denne tiden, vil lettelse og utfrielse for jødene komme fra et annet sted, men du og din fars familie vil gå til grunne. Og hvem vet annet enn at du har kommet til din kongelige stilling for en tid som denne.» Ester 4:14

- Amy Thomas Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)​

Mot, fasthet og styrke i en tid som vår

 'Andrizomai' - er ordet. Det oversettes med 'mandige' i den bibeloversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/Rev 07. Bibelverset det handler om er Rom 16,13: "Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!" 'Andrizomai' oversettes bokstavelig: 'å vise seg som en mann'. Bibelselskapet oversetter dette verset slik: "vær modige". Jeg har ikke noen problemer med det inkluderende språket og kjønnsnøytraliteten, men det var nå en gang slik at mandighet var synonymt med å være modig. Kanskje er det ikke slik lenger? 

Det interessante er derimot hvordan apostelen Paulus setter disse ordene sammen: Å våke, være våken og det å stå fast, holde fast ved noe og holde det for sant, handler om mot og styrke. Det kan man gjøre om man er kvinne eller mann. Det er en pris å betale for enhver som prøver seg på det, spesielt i en tid som vår hvor så mange heller velger kompromissets vei. 

Dette er et ord som absolutt hørr adventstiden til! Hvor hovedbudskapet er: 'Han som kom, kommer!'

Dette er en tid for å holde seg våken og våke!

En tid for å være åndelig følsomme og våkne til enhver tid.

En tid for å dykke djupere i Guds ord, og for å oppholde seg mer i lønnkammeret, stedet for intimitet og fellesskap.

En tid for konsentrasjon, ikke distraksjon.

En tid for mot, ikke motløshet.

Dette ordet kommer for meg:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål." (Hab 2,1)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 13

Fil 2,2-7: Apostelen Paulus forteller de kristne i Kolossai hva som ligger på hans hjerte når han ber for dem. Det lærer oss noe om hva vi også bør legge vekt på når vi ber for våre medsøsken i troen. 

Det første han ber om er at de troende i Kolossai og i området rundt byen må 'få nytt mot i hjertet'. Det er mye som kan tynge et menneske, og som stjeler motet og frimodigheten fra oss. Vi trenger at noen oppmuntrer oss og setter mot i oss, for: "Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." (2.Tim 1,7) Det er interessant å merke seg at forfulgte kristne i Kina ikke ber oss om å be om at forfølgelsen opphører, når de svarer på hva de vil at vi skal be om for dem, men at de skal være djerve og trofaste. Paulus bruker det greske ordet 'parakalein'. Dette ordet kan oversettes på flere måter. Noen ganger oversettes dette ordet med 'å trøste', andre ganger brukes ordet om 'å formane', men uansett ordvalg ligger det en ide bak: 'å sette et menneske i stand til å å møte en situasjon med tillit og mot.'

William Barclay nevner i sin bibelkommentar at en av de greske historikerne bruker dette ordet på en svært intereessant og tankevekkende måte. Han forteller om et gresk regiment som hadde mistet motet og var fullstendig nedtrykt. Da sendte hærføreren til dem en mann som skulle snakke med dem slik at de skulle få tilbake motet og kampviljen. Det er i den betydningen det greske ordet 'parakalein' brukes her. Paulus ber altså om at de kristne i Kolossai skulle bli fylt med et mot som gjør at de står fast i enhver situasjon. 

Det andre han ber om er at de kristne i Kolossai blir "knyttet sammen i kjærlighet". Uten kjærlighet er vi ingenting. Det er som Paulus skriver i 1.Kor 13,1: "Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende melm eller en klingende bjelle." Uten kjærlighet finnes det ingen sann menighet. Da er det bare tomme ritualer igjen. Når kjærligheten dør, dør også menigheten.

Det tredje bønneemnet Paulus har for menigheten i Kolossai er at den må "få hele rikdommen av overbevisning og innsikt..." Her bruker Paulus forskjellige ord for visdom: 

1) Det første ordet han bruker er det greske ordet 'sunesis'. Det er evnen til å bedømme enhver situasjon og avgjøre hvilke praktiske tiltak som må settes inn.

2) Det andre ordet er 'sophia', som oversettes med visdom og det andre ordet er 'gnosis'. Disse to ordene betyr ikke det samme. 'Gnosis' er den kraft, nesten intuitiv, som kan gripe sannheten når vi ser den og hører den. 'Sophia' er evnen til å bekrefte og anbefale sannheten med vise og intelligente argumenter så snart den rent intuitivt er tatt imot. 'Gnosis' er altså det som et menneske griper sannheten med. 'Sophia' er det som gjør et menneske i stand til å grunngi det håp som er i ham.

fortsettes

Mange er redd for å ta stilling og våger ikke stå for sannheten

Vel vitende om at Rick Joyner (bildet) er en kontroversiell person, har jeg valgt å forsøke å oversette utdrag av noe han nylig snakket om i en videoblogg, henvendt til sine forbedere. Jeg synes han har noe svært viktig på hjertet for vår tid:

"Kirken er blitt like liberal som samfunnet rundt den. Alle er redd for å ta stilling. Herren tilgir ikke unnskyldninger, Han tilgir synd som blir bekjent. I dag vet flesteparten ikke hva synd er. Undersøkelser viser at så mange som 90 prosent av ungdommene og tenåringene i sterke evangeliske bibeltroende menigheter vet ikke at før-ekteskapelig sex er synd. Det er virkelig sjokkerende. Vi må bli tydelige når det gjelder moralske spørsmål.

Vi trenger å vite hva vi tror på, og vi trenger og bli djerve nok til å stå for det! Vi trenger ikke å unnskylde det som står i Guds ord. Vi trenger ikke å unnskylde oss for hva vi tror. Det eneste håpet for en som ikke tror, slik at han kan omvende seg, er at noen våger å snakke om synd.

Abort bringer forbannelse over en nasjon. Det er utøselse av uskyldig blod. Hva er mer uskyldig enn et ufødt barn.

Ønsket om å bli akseptert av alle, elsket av alle, ikke være kontroversiell, skaper forferdelige tilstander i verden. Det er ikke klarhet, ingen standard, som holdes opp. Derfor forstår ikke folk hva synd er for noe, og vender om fra sine onde veier. Det er snart like mange innenfor kirkene som tar abort som folk utenfor.

Jeg tror Babylon i Bibelen er et bilde på falsk kirke. Det er Horekirken. Selve kontrasten til den rene Kristi brud som ikke har noen flekker som Herren kommer tilbake til. Horekirken er forførerisk.

Babylon betyr 'forvirring', og forvirring kommer fra mangel på klarhet. For noe å stå for. Noen sa for noen tiår siden at det sikre beviset for at noen er utfridd fra det babylonske systemet er klar tale. Men det blir ingen klar tale om vi ikke er tydelige på hva vi tror, og ha mot nok til å stå for hva vi tror.

Når Herren talte om de prøvelser som vil komme over jorden før Han kommer igjen ga Han oss beskjed om tre ting. Hvis du tror at vi skal bli rykket opp før Den store trengsel, så er det helt greit. Men Jesus snakker også om veene i forkant av den, og de viser at det kommer til å være mange prøvelser og vanskelige tider, så vi må være forberedt. Og Han gav oss tre ting vi måtte gjøre:

Stå opp
Se opp
Gled deg

Å stå opp betyr at vi står opp for vår overbevisning, vi står opp for sannheten, vi feiger ikke ut overfor sannhetens og korsets fiender. Vi vil aldri kompromisse når det gjelder vår overbevisning. Vi må våge å være modige, være heltemodige overfor rettferdigheten.

Skal vi bli stående må vi se opp. Vi fester blikket på Herren Jesus. Han er over alt, over makter og herskere og alskens oppfatninger. Hans mening er det eneste som teller... Apostelen Paulus skriver: 'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10) Vi må ikke la oss styre av menneskefrykt..."

Mot

"Fatt mot", sier vi til hverandre. Mot er en åndelig dyd. Det engelske ordet 'courage' kommer fra det latinske ordet "cor" som betyr "hjerte". En modig handling er en handling som kommer fra hjertet. Et modig ord er et ord som kommer fra hjertet. Men hjertet er ikke bare det stedet der vi har følelsene våre. Hjertet er vårt vesens kjerne, sentrum for tanker, ord, følelser, lengsler og beslutninger.

Et modig liv er altså et liv som leves utifra sentrum.

Det er et djupt rotfestet liv, motsetningen til et overfladisk liv. 

"Fatt mot" betyr altså "la ditt sentrum tale."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan finne mot, styrke og kjærlighet

'Jesus viser oss hvordan vi skal elske. Det er sant at Jesus, som elsket mennesker, selv ble avvist, såret, arrestert og til slutt drept. Hans svakhet og Hans lidelse, er likevel en kilde til liv.

Vi trenger vannet som strømmer ut fra Hans gjennomborede hjerte, som er et tegn på Den Hellige Ånd, slik at vi får mot og styrke til å gå den stien som innebærer å avvæpne seg, som innebærer sårbarhet og åpenhet mot andre'.

Jean Vanier i Our Life Together, side 510. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Modig nonne vil tilbake til Aleppo for å være hos de fattigste av de fattige

Kari Fure, redaktør i Dagen, har skrevet en artikkel som avisen publiserte fredag, som ikke vil slippe tak i meg.

Den handler om mot, troens mot, som nesten tar pusten fra meg. Om en nonne, søster 'Rose', som har kommet seg ut av den sønderskutte byen Aleppo, men som vil tilbake dit. Tilbake til de som er så fattige at de ikke har mulighet til å komme seg vekk fra krigens redsler. Til barna som hun er lærer for.

Til tross for den store faren for hennes eget, som å reise tilbake innebærer, velger søster 'Rose' dette. Det er hennes kall. Om hun så skal dø med de som lider i Aleppo.

Hva driver et menneske til å velge å gjøre noe slikt som dette?

Kjærlighet til Jesus. Og dermed kjærlighet til sin neste. For søster 'Rose' er hennes tro verd å dø for.

Redaktør Fure beskriver krigenes grusomheter som rammer sivilbefolkningen. Om kirker som ødelegges. Om mangel på mat. Om regelrett sult. Men også om mye kjærlighet, ikke minst fra disse nonnene til muslimske barn og deres foreldre. Om foreldre som ikke lenger har penger til å betale for skoleundervisningen, og om uselviske nonner som ber dem heller om å bruke pengene til å kjøpe mat til barna.

Det er en historie så gripende at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En historie ikke bare om mot, men også om tillit. Tillit til at Gud bevarer og trøster og styrker midt i det djupeste mørke som denne forferdelige krigen innebærer.

Det er også en historie om forskjellen på kristne som elsker, og om islamister som hater. Om lys og om mørke. Jeg er sikker på en ting - lyset vinner til slutt.

Et utrolig mot - går vi med strømmen eller mot strømmen?

Se nøye på dette bildet! Og en gang til!

Ikke noe bilde jeg kjenner viser et eksempel som bedre beskriver ordet MOT enn dette.

Det er tatt i Hamburg i 1936 i forbindelse med sjøsettingen av et skip. I folkemengden er det en eneste person som nekter å gjøre Nazihilsenen, med de utrakte hendene.

Denne mannen var August Landmesser. Han hadde allerede vært i klammeri med myndighetene, og idømt en straff på to år i arbeidsleir, fordi han hadde giftet seg med en jødisk kvinne.

Det er ellers lite vi vet om ham. Ikke stort mer enn at han hadde to barn. Et av disse barna gjenkjente faren når en tysk avis trykket bildet i 1991. Hun må ha vært stolt.

Som kristne er vi kalt til å følge Jesus. Det handler om å gå mot strømmen. Hvorfor? Fordi Jesus kalte oss til hver dag å ta vårt kors opp for å følge Ham. For de første kristne var det en pris å betale for å følge Jesus. For veldig mange er det fremdeles slik.

Går vi med strømmen, eller mot strømmen?

Å leve med mot og djervhet

"Hver eneste dag støter vi sammen med mennesker, som bare kommer seg igjennom livet ved å fremvise et utrolig mot. De lever i fattigslige samfunn som omkranser Cape Town (Masiphumelele, Red Hill, Ocean View og andre), og står ansikt til ansikt med fare og elendighet. Likevel er de rike på kjærlighet, verdighet og glede," skriver Sally og Floyd MaClung i et nyhetsbrev og legger til:

"De har valgt å følge Jesus, og selv om de ser hen til Sally og meg som ledere, så er disse de virkelige motets menn og kvinner."

"Jeg undres," skriver Floyd McClung, "hvordan jeg ville ha reagert om leve livet i et skur på et rom? Eller faren min truet med å ikke ville kjennes ved meg fordi jeg ikke ville ofre til forfedrene? Eller jeg var en enslig mor som måtte gjemme barna mine for min forhenværende voldelige mann, som truet med å ta barna mine mens jeg var på jobb?"

For kort tid siden tok Floyd McClung med seg 10 unge menn og kvinner med seg på kino. Han ville de skulle se en film om Nelson Mandela. Det var første gang disse 10 var på kino. Forut for dette hadde han tilbrakt 10 dager sammen med dem, disse "troens helter", som han kaller dem, med å undervise dem og være mentor for dem. Filmen ble en opplevelse for dem alle. Nelson Mandela er motet's mann. Apartheid-regimet er borte, men levekårene er de samme og det er også rasemotsetningene. Sør-afrikanerne står fremdeles overfor mange utfordringer, og det kreves mot.

Floyd McClung forteller at han leser Apostlenes gjerninger for tiden:

"Jeg reiser sakte sammen med Peter, Johannes og de andre apostlene. Jeg inspireres av deres liv. Og jeg håper du vil bli det også. Her er noen sannheter om mot fra Apostlenes gjerninger kapitel tre og fire:

Mot er villighet til å handle på sin overbevisning uansett hva det måtte koste. Det er en villighet til å stå ansikt til ansikt med fare, vanskeligheter, usikkerhet, til og med avvisning, noen ganger stor smerte, uten å overmannes av frykt, eller vike av fra kursen man har satt.

Djervhet er å stå ansikt til ansikt med avvisning og misforståelse. ("Å tale Ditt ord med all frimodighet", Apgj 4,29) Mot er en indre holdning i hjertet, djervhet er handlingene vi gjør til å sette motet ut i ord eller gjerning.

Noe av det som karakteriserer mot og djervhet:

1. Søk å adlyd sannheten uansett hva det måtte koste.
2. Søk med iver forandring basert på det som er sant og rett.
3. Tal ut din overbevisning.
4. Avvis fristelsen til kompromisse
5. Søk Herrens frykt av all din makt
6 Se frykten i hvitøyet
7. Hold blikket festet på visjonen Gud har gitt deg og inviter andre til å slå følge