Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 27

"Men når Kristus, deres liv åpenbarer seg..." (Kol 3.4), er et utsagn som har mange djup. Vi befinner oss på ulike erfaringsnivåer, hvor troen modnes. En ung tro er full av begeistring over hva man har funnet i Kristus, en moden tro har bevart begeistringen, men er også mer undrende. For: jo, mer tid man bruker sammen med Jesus, jo mer fascineres man av Ham. På et hvert av disse stadiene, i en hver ny sesong av livet, er Kristus vårt liv. Men jo mer man modnes, jo mer man får del i "samfunnet med hans lidelser", jo mer eier man utsagnet: "Kristus, deres liv..." 

Når Kristus blir mitt liv.

Når Han eier meg slik at jeg av hele hjertet kan si at HAN ER LIVET MITT. 

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossai imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossai, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

For en tid tilbake leste jeg Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som er utkommet på Lunde forlag. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 25

Kol 2,16-23: I disse versene begynner vi nå å ane konturene av den gnostiske vranglæren som hadde sneket seg inn i forsamlingen i Kolossai. Den var et sammensurium av asketisk selvfornektelse, påtatt ytre fromhet, mishandling av kroppen, syner og engledyrkelse. Mottoet for denne formen for gnostisismen var: 'ta ikke, smak ikke, rør ikke!'

La oss se litt nærmere på dette. Disse gnostiske uttrykksformene har paralleller til vår tids New Age: 

1. Det er snakk om en gnostisk askese. Gnostikerne betraktet all materie som grunnleggende ond. I og med at materien er ond, er også kroppen ond. Da spiller det ingen rolle hva vi gjør med den. Den kan brukes eller misbrukes på alle måter uten at det utgjør noen forskjell. Gnostisismen kan føre til enten total umoral, eller også til en streng askese. Dette strider klart mot hva både Jesus og apostlene lærte. Jesus selv hadde sagt at det spilte ingen rolle hva et menneske spiste: "Så kalte han folket til seg og sa: Hør og forstå! Ikke det som komm er inn i munnen gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,10) Apostelen Paulus er like klar. Han sier: "Disse ting er bestemt til å brukes."(Kol 2,22)

2. Denne gnostiske læren blander sammen både de gnostiske og jødiske regler om høytider og sabbat. De var nøye med de årlige festdagene og de månedlige nymånedagene og de ukentlige sabbatene. De hadde satt opp lister over dager som spesielt tilhørte Gud, og visse ting som måtte gjøres og andre ting som ikke måtte gjøres. For dem handlet troen om et sett med ritualer. Apostelen Paulus tar et oppgjør med dette når han skriver: "Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som ta ikke, smak ikke, rør ikke? De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer." (v.20-22) 

Denne formen for askese handlet om en intellektualisert tro: "Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt blod tilfreds." (v.23)

3. En annen side ved den gnostiske vranglæren handlet om åndelige syner. Gnostikerne skrøt av at de hadde fått spesielle åpenbaringer. Dette dreide seg om hemmelig kunnskap som ikke alminnelige kvinner og menn kunne forstå eller ha innsikt i. 

4. Gnostikerne hadde også en høyt utviklet lære om engler, og trodde at de var mellomledd mellom mennesker og Gud. De dyrket disse englene, men for en kristen er tilbedelser noe bare som tilkommer Den treenige Gud. 

I neste del av denne serien begynner vi på kap.3

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 24

 3. "Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." (2.Tim 4,8)

Til tross for at Jesus sa at han ville komme igjen, er det mange som håner tanken på Jesu gjenkomst. Denne og andre sannheter har medført lidelse og motgang, og i noen tilfeller død, for dem som insisterte på å forkynne og lære dem. Men hvor fantastisk å vite at Gud har utarbeidet en spesiell belønning for alle de som ser etter det velsignede håpet, som venter på hans Sønn fra himmelen og som elsker at han skal vises en dag.

Paulus ’dommere i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt ham. Hvor mange ganger hadde Paulus blitt prøvd i den ene domstolen etter den andre, men nå sto han overfor sin siste dommer - Hans Herre og Frelser, Jesus Kristus. Når du er klar til å møte Herren, trenger du ikke frykte menneskers dom.

Rettferdighetens krans eller krone er Guds belønning for et trofast og rettferdig liv; og vårt insentiv til trofasthet og hellighet er løftet om at Herren skal komme igjen. Fordi Paulus elsket hans gjenkomst og så etter den, levde han rettferdig og tjente trofast. Vi er kanskje ikke kalt til å være apostler; men vi kan vinne den samme kronen som Paul vant. Hvis vi elsker Kristi utseende, lever i lydighet mot hans vilje og gjør det arbeidet han har kalt oss til å gjøre, blir vi kronet.

4. "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham." (Jak 1,12)

Livets krone er forbeholdt de som har gitt sitt liv for evangeliets skyld. Ikke alle Herrens vitner har blitt kalt til lidelse og martyrium. Ikke alle ville villig betale med livet for å ta frelsesbudskapet til de fortapte. Vår himmelske Fader har forberedt en martyrkrone for dem som lider forfølgelse for Kristi skyld.

Jakob gir oss en egen saligprisning her. “Salig er mannen som holder ut i fristelse ...” Dette er en stor oppmuntring fordi den lover en krone til dem som tålmodig utholder fristelser. Han sier ikke at den troende blir frelst ved å stå i prøvelser. Han sier at den troende blir belønnet av utholdende prøvelser. 

Hvordan belønnes han? For det første ved vekst i kristen karakter. Dette er viktigere enn noe annet. Han belønnes også ved å bringe ære til Gud og ved å bli tildelt en livets krone når Jesus Kristus kommer tilbake. Først korset, deretter kronen. Først lidelsen, deretter æren. Gud hjelper oss ikke ved å fjerne testene, men ved å få testene til å fungere for oss. Satan vil bruke testene til å rive oss ned, men Gud bruker dem til å bygge oss opp.

5. "Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet  5,4)

Det er mange som har blitt kalt og ordinert av Gud til å forkynne og undervise i hans ord. Dette er underhyrdene som bryr seg om Guds flokk under fraværet av sjefshyrden. De bør gi seg selv uten å skryte av omsorgen for sauene og hans beite, for kronen av uforglemmelig herlighet venter oss når overhyrden skal stå fram.

I dag kan en kristen arbeider arbeide for mange forskjellige belønninger. Noen jobber hardt for å bygge opp personlige imperier; andre streber etter applaus fra menn; atter andre søker forfremmelse i sitt kirkesamfunn. Alle disse tingene vil falme en dag. Den eneste belønningen vi burde strebe etter er å høre disse ordene "Vel gjort, du gode og trofaste tjener!" av Frelseren selv og få herlighetens krans som ikke forsvinner. Den sanne disippelen er motivert til å tjene ham. En dag vil hvert kne bøye seg for ham. En dag vil vi kaste kronene våre for ham - helt hengitte i undring, kjærlighet og tilbedelse. En dag vil alle jordiske belønninger virke irrelevante og ubetydelige. Bare den himmelske belønningen vil ha noen egentlig verdi.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 23

Kol 2,16-23: Det er mye som ståtr på spill når en kristen lar seg bedra av vranglære. Selve seiersprisen kan bli røvet fra oss: "La ikke dem ... røve seierskransen fra dere." (v.18) Tanken om belønning er fremmed for mange kristne. Jeg har hørt det er sagt mange ganger: "Om jeg klarer å nå målet, og jeg bare kommer meg så vidt innenfor himmelporten, så er jeg fornøyd." Det høres riktig fromt og ydmykt ut, men det er ingen bibelsk tanke! Tvert om. Herren selv gir en rekke løfter om belønning for en kristen som har holdt ut i løpet, både kroner og kranser og Han advarer både her i Kolosserbrevet og i Åpenabringen om å miste belønningen: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone." (Åp 2,10b)

Det finnes fem kroner omtalt i Det nye testamente: 

Kroner har alltid spilt en viktig rolle i historiske hendelser i fortiden. Mange menn i høyere stillinger hadde på seg kroner. I de hedenske religionene ble prestene kronet som et emblem. På samme måte ble de religiøse oraklene, for eksempel Delfis orakel, kronet som et autoritetsmerke. Barn som marsjerte i en religiøs prosesjon hadde på seg kroner. Politikerne bar også kroner, som var en forsmak på de kongelige kronene i Europa. Fra cirka 800 f.Kr. og fremover ble de som vant olympiske seire kronet med laurbærkranser. Soldater i det gamle Sparta ble på samme måte preget av kroner. På bryllupsdagen hadde en brud en krone. Noen ganger ble til og med lik kronet. Dermed var en krone et vanlig symbol i den antikke verden.

Nå forteller Bibelen oss at ved Kristi domstol vil alle de som har trodd og satt sin lit til Ham, motta belønninger for sine gjerninger. Det blir en kroningsdag. Det nye testamente lærer at det er fem slike kroner som skal gis.

1. "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner." (1.Kor 9,24-25)

Her tenker Paul på utøveren på den romerske arenaen. Før konkurransen praktiserte hver deltaker selvdisiplin og var avholdende i alle ting. Det var utvilsomt mange gleder og fritidsaktiviteter som utøverne kan ha inngått og hatt glede av, men de nektet seg selv for å gjøre sitt beste. En krone ventet seierherren. Den uforgjengelige kronen for den kristne er seierherrens krone for de som holder kroppen under og underordner den. Hvis en idrettsutøver må underkaste seg mange måneders streng disiplin og trening for å oppnå en ødeleggende krone, hvor mye mer skal vi da underkaste kroppen vår en krone som er uforgjengelig?

Den kristne løper ikke løpet for å komme til himmelen. Han eller hun løper fordi han eller hun er blitt frelst gjennom troen på Jesus Kristus. Bare greske borgere fikk delta i spillene, og de måtte følge reglene både i treningen og i opptreden. Enhver deltaker som ble funnet å bryte reglene ble automatisk diskvalifisert.

For å gi opp sine rettigheter og ha gleden av å vinne tapte sjeler, måtte Paulus disiplinere seg selv. Det er hovedvekten i hele dette kapitlet i 1. Korinterbrev. Autoritet må balanseres av disiplin. Hvis vi ønsker å tjene Herren og vinne hans belønning og godkjenning, må vi betale prisen.

Paulus sa at han hadde en virkelig frykt: det er at etter å ha forkynt for andre, ville han selv bli diskvalifisert. På de greske spillene var det en varsel som kunngjorde reglene for konkurransen, navnene på deltakerne og navnene på byene til vinnerne. Han ville også kunngjøre navnene på alle deltakerne som ble diskvalifisert.

Paulus så på seg selv som både herold og løper. Han var bekymret for at han skulle bli så opptatt av å prøve å hjelpe andre i løpet at han ignorerer seg selv og finner seg diskvalifisert. Igjen var det ikke snakk om personlig frelse. Den diskvalifiserte greske utøveren mistet ikke statsborgerskapet, bare muligheten til å vinne en premie. Hele vektleggingen er på belønninger, og Paulus ønsket ikke å miste belønningen.

Bare en løper kunne vinne olivenkransen i de greske spillene. Men enhver troende kan vinne en uforgjengelig krone når han står foran Kristi dommersete. Denne kronen er gitt til dem som disiplinerer seg selv for å tjene Kristus og vinne tapte sjeler. De holder kroppen under kontroll og holder øynene på målet.

Vi må selvfølgelig unngå det ekstreme. På den ene siden er religiøs askese usunn og åndelig uten verdi. Men på den annen side er det noe å si for disiplinert spising, trening og hvile og et åndsstyrt liv i balanse. Mange kristne kan ikke disiplinere tiden sin for å ha et konsekvent andaktsliv eller et bibelstudieprogram.

2. "For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære og vår glede!" (1.Tess 2,19-20)

Dette er sjelvinnernes krone. Det første en kristen bør be for og søke å dyrke, er ønsket, evnen og visdommen for å vinne tapte sjeler til Jesus Kristus. Paulus var overbevist om at når han ville stå foran Kristi domstol, ville de tessalonske konvertittene garantere en krone for alle som deltok i å bringe dem til Kristus.

De tre andre krone behandles i neste artikkel.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 22

Kol 2,15: "Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset." For et rasjonelt nåtidsmenneske virker dette verset fra Kolosserbrevet merkelig, ja uforståelig. Det moderne mennesket, preget som det er ikke minst av Rasjonalismen og relativismen, aviser alt annet enn det som kan sees med det blotte øye og det som kan forklares vitenskapelig. Men ondskapen har ikke fått ut på dato! Guds ord forteller oss om Mørkets fyrste og hans falne englehær. Men mer enn det! I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai forteller apostelen Paulus, også om Jesu triumferende seier over djevelen og hans krefter på korset! 

På samme måte som med Guds englehær, hvor det finnes en hierarkisk orden, finnes det samme hierarkiske systemet i den falne englehæren. De beskrives her som 'makter' og åndskrefter. I brevet til Efeserne er Paulus enda mer spesifik: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndkrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) 

Disse usynlige åndskreftene, disse verdens herskere, har Jesus kledd nakne på korset! De har fremdeles makt og øver innflytelse over verden, de er de bakenforliggende årsakene til kaos og mørke, men de er avslørt. En dag skal deres endelige dom komme:

"Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet." (Åp 20,10)

Den apostoliske forkynnelsen fremhever ikke ondskapen og har fokus på djevelen, men på Kristi oppstandelse og Kristi herrevelde. Slik skulle heller ikke vi fokusere på den onde, og gi ham så stor oppmerksomhet, men heller snakke om Jesus og Hans oppstandelseskreaft. Det blir usundt når det blir altfor mye fokus på den onde. Da gis han mye mer makt enn han i virkeligheten har. Snakk derfor mye om Jesus! I den atmosfæren som oppstår da trives verket mørket eller den onde!

Billedtekst: En kunstners fremstilling av Babels tårn.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 21

Kol 2,13-15: Syndenes forlatelse er den største gaven av dem alle! Etter hvert som du modnes og vokser til både som menneske, og som kristen, forstår du det. Så når Paulus skriver til menigheten i Kolossai disse ordene: "Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud, han tok det bort fra oss da han naglet det til korset" - så er det selve kjernen i evangeliet han avdekker for oss! 

Ingenting, absolutt ingenting topper dette, og det er heller ingenting mer du trenger enn syndenes forlatelse! Det er heller ingenting som bringer glede med seg eller frigjørelse og frihet, som når du erfarer den nådefulle Guds konkrete inngripen i ditt liv og får dine synder tilgitt. 

Det finnes et før og ett etter et menneske blir en kristen. Om dette er Det nye testamente og apostlenes lære meget klar: "Dere var døde", skriver appostelen Paulus til medlemmene av den kristne forsamlingen i Kolossai. Åårsaken til at han si det er på grunn av "deres misgjerninger", deres synd. Synden skaper et skille mellom Gud og mennesker. I brevet han skriver til de kristne i Efesos er han inne på samme tankegang: "Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger ... Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre." (Ef 2,1 og v.3b) 

Men de døde vekkes til live med frelsen i Kristus! "Men dere gjorde han levende." (v.13b) Apostelen Peter beskriver det nye livet slik i 1.Pet 2,9: "... han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys". 

Å stå i gjeld er ingen god følelse. Alltid komme til kort. Aldri få gjort opp for seg.  Slik er den ikke-kristnes, den uomvendtes stilling innfor Gud. Han eller hun er under Guds vrede. Adskilt fra Gud. Men den som er blitt et Guds barn av bare nåde, har gått over fra døden til livet, fra mørke til lys, og har fått dette gjeldsbrevet tatt fra seg. Det er blitt naglet til korset, gjelden er opp og avgjort, betalt. Det finnes ingen regning, ikke noe gjeldsbrev igjen. Dette er evangeliet om Guds nåde!

Derfor gleder jeg meg over syndenes forlatelse, og det nye livet i Kristus.

La oss se nærmere på dette gjeldsbrevet:

Det greske ordet er 'cheirographon' som bokstavelig talt betyr 'autograf'. Det handler altså om en håndskrift undertegnet av en skyldner med erkjennelse av hva han eller hun skylder. I dette tilfellet er det Gud selv som har skrevet skyldbrevet eller gjeldsbrevet, og mennesket har med sin synd undertegnet det. 

Ordet for 'slettet ut' er det greske ordet 'exaleiphein'. Dette ordet gir oss et innblikk i Guds ufattelige nåde. Dokumenter som ble skrevet på denne tiden ble enten skrevet på papyrus, et slags papir laget av margen på sivaks, eller de ble skrevet på dyreskinn. Begge disse materialene var ganske kostbare, og det måtte ikke sløses med dem. Det blekket de brukte den gangen, var uten syre, og det ble liggende på overflaten av papiret og trengte ikke ned i det slik som moderne blekk vanligvis gjør. For å spare papir hendte det ofte at en skriver brukte papyrus eller dyreskinn det allerede var skrevet på. Når han gjorde det, måtte han først ta en svamp og stryke bort skriften. Fordi blekket ikke hadde trengt ned i papiret, kunne det bli tørket vekk. Det er dett bildet Paulus bruker når han skal beskrive syndenes forlatelse. Gud har, i sin store nåde, strøket vekk vår syndeliste så fullstendig at det er som om det aldri hadde stått noe der. Ikke det minste spor var tilbake.

Dette gjeldsbrevet tok altså Gud og naglet det til Kristi kors. I den antikke verden ble det sagt at når en lov eller forordning skulle slettes, ble den festet på en planke og det ble slått en spiker rett gjennom den. På Kristi kors ble gjeldsbrevet mot oss korsfestet. Dette er virkelig nåde.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 20

Kol 2,6-15: Det er interessant og viktig å merke seg hvor Kristus-sentrert apostelen Paulus er i brevet han har skrevet til den kristne forsamlingen i Kolossai. Det er som et repiterende tema i en vakker symfoni. "For i hans kropp bor hele guddomsfylden." (v.9) Med hele kirken bekjenner vi at Kristus er sann Gud og sant menneske. Han er ikke halvt Gud, og halvt menneske, men 100 prosent Gud og 100 prosent menneske. Han er ingen engel, men Gud kommet i kjød. Alt som Gud er har tatt bolig i Sønnen. 

En tidlig kristen trosbekjennelse fra det fjerde århundre, som tilskrives erkebiskop Athanasius av Aleksandria, tar for seg læren om Treenigheten. Der heter det blant annet: "Og dette er den felles kristne tro, at ærer en Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For en person er Faderen, en annen Sønnen, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Den Hellige Ånds guddom er en, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd.  Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umåtelig er Faderen, umåtelig er Sønnen, umåtelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men en evig..."

Det er ikke gitt forstanden å forstå dette. Dette hører inn under troens mysterium.

Men det stanser ikke her. Som hentet fra et brådjup skriver Paulus: "... og i ham ... har dere fått denne fylden." (v.10)

Vi forstår intuitivt at dette ikke har med følelser å gjøre, for de færreste jeg kjenner vil kunne påberope seg å ha gudomsfylden i seg. Derfor er det viktig å merke seg hvordan apostelen ordlegger seg! Det er en svært betydningsfull understrekning: "i ham". Dette er jo vi eier "i Kristus", og som vi får del i gjennom Ham. Selv dette er et troens mysterium!

Hvilken gave Kristus er! Peter sier det slik: "Alt det vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har dere også fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur ..." (2.Pet 1,3-4a)

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 19

Kol 2,6-15: Midt i et oppgjør med datidens falske lærdomsvær skriver apostelen Paulus om det store vannskillet bokstavelig talt: dåpen. Det er ikke malplassert. "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde." (v.12) Dåpen innebefatter jo nytt liv, en ny start. Det er å legge ting bak seg. Et brudd med det som var. For å kunne forstå dåpens betydning, bør vi se nærmere på selve ordet som brukes og som på norsk oversettes med dåp, nemlig det greske ordet: baptizo. Dette ordet betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned'. I klassisk gresk også brukt om 'å drukne, omkomme, gå under'. I sin 'Håndbok til Det nye testamente' siterer E.Thestrup Pedersen, som skrev i en lignende håndbok, følgende: "Kristen dåp er rotfestet i sentrum av evangeliet: Kristi død og oppstandelse. Dette har funnet sitt sterkeste uttrykk i Ron 6,1-11. Til dåpens ytre ritus (neddykking i vannet) svarer den indre virkelighet (samfunnet med Kristi død)." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget. 2 opplag, side 274) 

Det er et før og ett etter dåpen! Det ser man ikke minst i nåtidens virkelighet, når muslimer kommer til tro på Jesus. At de kommer til tro er problematisk nok for medmuslimer, men den store testen og det virkelig problemet er når de lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det innebærer nemlig det tydeligste bruddet av dem alle med det livet som har vært, og det livet som skal leves nå. Dette forstår kanskje muslimer bedre enn kristne gjør? Kanskje flere trenger å oppdage hvor radikal dåpen er? Den legger. 'verden under vann', for å sitere den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. Dåpen er en begravelse av det gamle livet og en oppstandelse til det nye livet levd med Jesus som Herre.

Dåpens sterke symbolske betydning kommer sterkt til uttrykk i det Paulus skriver. Når vannet lukker seg over dåpskandidatens hode, var det som om noe døde. Da han eller hun ble reist opp igjen fra vannet av dåpsforetteren, var det som om den som ble døpt sto opp igjen til et nytt liv. En del av den døpte.

"Men vi skal legge merke til at symbolikken kunne bli til virkelighet bare på en betingelse. Den kunne bli en realitet når en hadde en avgjort tro på Jesu Kristi liv og død og oppstandelse. Det kunne bare skje når et menneske trodde på Guds direkte inngrep da han oppreiste Jesus Kristus fra de døde og at han kunne gjøre det samme for ham. Dåpen for den kristne var i sannhet en død og deretter en oppstandelse, for han trodde at Kristus hadde dødd og stått opp igjen. Og nå opplevde han det samme som hans Herre og Mester." (William Barclay: Din daglige Studiebibel. Kolosserbrevet. Ansgar forlag 1990, side 158).

I en kontekst med en pågående innflytelse av vranglære er dåpen med på å understreke at den døpte er død, og har oppstått til et nytt liv. Han eller hun følger da Jesus, og skitner eller flekker ikke til dåpsdrakten sin, men holder den ren ved å holde seg til den apostoliske tro.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 17

Kol 2,6-15: Når vi nå altså har tatt imot Jesus som Herre, og konkret gjort Ham til Herre i våre liv, så må vi være "rotfestet i ham og bygd på han." Med andre ord: Jesus må være i ett og alt, også i det praktiske hverdagslivet. Alt dreier seg om Ham. Alt sentrerer om Ham og Ham alene. Til den kristne forsamlingen i storbyen Korint skriver Paulus:: "Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus." (1.Kor 3,11)

Paulus bruker to bilder for å illustrere dette. Talende bilder hentet fra hverdagslivet. Han skriver om å være 'rotfestet' og 'bygd'. Det ordet som er brukt for 'rotfestet', er det samme ordet som ville ha vært brukt om et tre som har slått djupe røtter i jorden. Det ordet som er brukt for 'bygd på Ham", er det ordet som ville ha vært brukt om et hus som er reist på trygg grunn. Ikke på kvikkleire. På samme måte som et stort tre har slått djupe røtter, og henter sin næring fra de djupe røttene, slik er også den kristne menigheten, Guds forsamling gjennom tidene, rotfestet i Kristus - ikke i mennesker eller i organisatoriske forhold, men i Kristus, og henter fra Ham liv og styrke. På samme måte som huset står fast fordi det er bygd på solid grunn, slik kan kristenlivet klare seg gjennom enhver storm, fordi det er bygd på styrken i Kristus. 

Kristus er på samme tid kilden for det kristne livet og selve grunnlaget for dens fasthet?

Hadde apostelen Paulus med seg i tankene et ord fra Salmene når han skrev dette med å være rotfestet i Kristus? Han ba jo som jøde trofast sin tidebønn, hentet fra Salmenes bok - fra Tehillim eller for å bruke det greske ordet hentet fra den greske oversettelsen Septuaginta - Psalterion eller Psalmoi:

"Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3)

Men Paulus kan også hatt ordene fra profeten Jeremia i bakhodet: 

"Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik, et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer, alltid har det grønne blad. det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt." (Jer 17,7-8).

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 16

Kol 2,6-15: Det er en tydelig forskjell mellom nytestamentlig, apostolisk overlevert tro og moderne forkynnelse. Moderne evangelikal forkynnelse har lagt stor vekt på å ta imot Jesus som vår personlige Frelser, og så har man stanset der. Det viktigste for mye av den evangelikale forkynnelsen har vært å få folk frelst. Men frelse er i nytestamentlig forstand mye mer enn å sikre seg en himmelbillett! Det nye livet skal leves, og her, overfor den kristne forsamlingen i Kolossai understreker apostelen Paulus dette med å si: "Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre, Lev da i ham ..."

Det var forkynnelsen av Jesus som Herre som skapte de virkelige problemene for de første kristne, som det gjør i dag. En ting er å bekjenne seg til Jesus som Frelseren. Der er ikke kontroversielt. Men gjør Ham til Herre i ditt liv, og du er garantert å få problemer. Vi ser dette tydelig når muslimer kommer til tro på Jesus. Troen på Jesus er ikke det største problemet. Men det blir virkelig problemer når man lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. For da tar man troen på alvor. Dåpen blir da det endelige brudd med Islam, og får praktiske følger for ens liv og hvordan man lever som en kristen. Ingen burde ta lettvint på dåpen. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus Jesus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

De første kristne stod overfor en betydelig trussel: keiserdyrkelsen. 

De hadde nemlig bare en lojalitet, en Herre, og kunne bare bøye kne for Jesus. 

Dermed fikk de problemer med Imperiet, statsmakten. Et karakteristisk eksempel på dette finner vi i Apostlenes gjerninger: "Disse folkene som oppvigler verden, nå er de kommet hit ... alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (17,6-7)

De kristne i Kolossai - som i andre byer i det romerske imperiet - tilhørte Guds ekklesia. Wes Howard-Brock, som er lærer ved Seattle University's School of Theology and Ministry, og forfatter av bøkene: "Empire Baptized - How the Church Embraced What Jesus Rejected" og "The Church Before Christianity", sier det slik i sistnevnte bok, her i min oversettelse: "Menigheten er et fellesskap av mennesker som er kalt ut av Imperiet av Jesu Ånd for å leve som et alternativt samfunn midt i den keiserlige verden... Imperium refererer her til et organisert maktsystem brukt mot de mange til fordel for de få, som søker legitimitet ved å hevde et guddommelig mandat. Fra Abrahams kall til å komme ut av det mesopotamiske imperiet, til det kall de første etterfølgerne av Jesus om å komme seg ut av det romerske imperiet har dette vært det konsistente bibelske mandatet gjennom historien." (side 7)

Trett og utmattet av de stadige forfølgelsene falt urkirken for fristelsen til keiser Konstantin og ble en del av Imperiet, og menigheten fikk en annen herre: Keiseren. "Men ingen kan tjene to herrer," sa Jesus. Vi fikk alle kallet til å følge Jesus og gjøre Ham til Herre. Faren er stor når dagens kristne slår seg i lag med verdslige politikere for å fremme Guds rike. Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden."

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 15

Kol 2,4-5: Guds ord advarer stadig mot at vi kan bli forført. Den som ikke tror at han eller henne ikke kan bli forført - at det skjer alle andre, men ikke en selv - er allerede forført! Definisjonen på forførelse er 'å overtale noen til ulydighet eller manglende lojalitet'. Det handler om lojaliteten til Kristus og til den overleverte apostoliske troen. Alle kan bli førtført. Absolutt alle. Derfor må vi være på vakt. 

Den kristne forsamlingen i Kolossai var intet unntak: "Dette sier jeg for at ingen skal lure dere med sine overtalelseskunster." (Kol 2,4)

'Lokkende ord' - det er det greske ordet 'pitanologia' som apostelen Paulus bruker, og som oversettelsen av 2005 korrekt oversetter med 'overtalelseskunster'. Dette var et ord brukt i en juridisk sammenheng, og ble brukt om overtalelseskraften i en jurists argumenter, noe som kunne føre til at en forbryter kunne slippe unna sin den rettferdige straff. En menighet skulle være så forankret i Guds ord og derned sannheten at den ikke skulle la seg drive med av forførende argumenter. Dette gjaldt ikke minst samtidens vranglærere representert gjennom de ulike gnostiske sektene.

Apostelen Paulus uttrykker glede over den orden og fasthet i troen som preger den unge kirken i Kolossai, jfr Kol 2,5. Her henter Paulus to ord fra militærspråket. Ordet som oversettes til norsk med 'orden', er det greske ordet 'taxis', som betyr 'oppstilling' eller 'et ordnet arrangement'. Menigheten skulle være ordnet som en hær, hvor hvert medlem har sin faste plass, og var ferdig til å lyde ordre. Paulus utdyper dette bildet av menigheten som en hær i sitt andre brev til sin disippel Timoteus:

"Bær du også lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil." (2.Tim 2,3-4)

Ordet som på norsk oversettes med 'fasthet' er det greske ordet 'stereoma'. Dette ordet brukes om en 'solid mur', en mur som er urokkelig. Dette greske ordet beskriver en hær som er stilt opp i en ubrytelig firkant, fullstendig urokkelig mot fiendens harde angrep .

Når det gjelder vranglære skulle ikke menigheten så lett la seg drive med og la seg forføre av tidsåden, av overtalende mennesker, men stå fast i den tro den en gang for alle er blitt overlevert.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 14

 Kol 2,2-3: "... så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus..." Den som tror en kan lodde djupene og har sett alle sidene av Kristus og Hans forsoning på korset, forstår ikke hvor overfladisk han eller hun er. Vi blir aldri ferdig med korset. Det er ikke et første stadium på troens vei, og så kan vi gå videre til noe annet. Korset er universets midtpunkt. Og vi må stadig vende tilbake til dette sentrum. Det er når vi beveger oss i periferien av det at vi får problemer. Derfor skriver Paulus til den kristne forsamlingen i Korint at han hadde "bestemt at jeg ikke ville vite noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet." (1.Kor 2,2) Paulus uttrykker faktisk bekymret for at de kristne skulle så opptatt av "talekunst og visdom", slik at "Kristi kors skulle miste sin kraft", eller "tømmes for kraft" (1.Kor 1,17). "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

For flere år siden leste jeg noe evangelist Reinhard Bonnke skrev, som ikke har sluppet taket i meg: "En blodsdråpe av Kristi blod er nok til å knuse djevelen." Det er nok kraft i Jesu blod til å vaske ren en synder både i fortiden, nåtiden og fremtiden! 

"For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede." (Kol 2,3)

Det høres kanskje klisjeaktig ut, men det er likevel en djup, djup sannhet: Kristus er Guds svar! Han er Guds ett og alt. Når Gud svarer på vårt hjertes djupeste lengsel gjør Han ikke det ved å gi oss ulike ting. Han gir oss Kristus - alltid mer av Kristus. Dette er noe vi må lære oss gjentatte ganger i livet. Guds svar på rastløsheten i våre liv er Kristus. Det er bare Han og Han alene som kan tilfredsstille våre djupeste behov. All visdom vi trenger, all kunnskap vi trenger, får vi jo mer vi kjenner Kristus! 

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver Paulus: "Kristus er Guds kraft og Guds visdom." (1.Kor 1,24) Guds kraft og Guds visdom er med andre ord en PERSON! Ikke en ting, men kkraften og visdommen vi trenger er personifisert. Så det vi trenger, mer enn noe annet, er altså Kristus.

Vi finner det samme i 1.Kor 1,30: "... han som er vår visdom fra Gud..."

Profeten Jesaja profeterer om rikdommene som er gjemt for oss: "Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter som er gjemt på mørke steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalt deg ved navn, Israels Gud." (45,3) Jeg merker meg at disse rikdommene og disse skattene befinner seg på 'mørke steder'. De er altå tilgjengelige, men det krever noe av oss å få tak i dem. De fås i lidelsesfellesskapet med Kristus. "... samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10) og bes frem.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 13

Fil 2,2-7: Apostelen Paulus forteller de kristne i Kolossai hva som ligger på hans hjerte når han ber for dem. Det lærer oss noe om hva vi også bør legge vekt på når vi ber for våre medsøsken i troen. 

Det første han ber om er at de troende i Kolossai og i området rundt byen må 'få nytt mot i hjertet'. Det er mye som kan tynge et menneske, og som stjeler motet og frimodigheten fra oss. Vi trenger at noen oppmuntrer oss og setter mot i oss, for: "Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." (2.Tim 1,7) Det er interessant å merke seg at forfulgte kristne i Kina ikke ber oss om å be om at forfølgelsen opphører, når de svarer på hva de vil at vi skal be om for dem, men at de skal være djerve og trofaste. Paulus bruker det greske ordet 'parakalein'. Dette ordet kan oversettes på flere måter. Noen ganger oversettes dette ordet med 'å trøste', andre ganger brukes ordet om 'å formane', men uansett ordvalg ligger det en ide bak: 'å sette et menneske i stand til å å møte en situasjon med tillit og mot.'

William Barclay nevner i sin bibelkommentar at en av de greske historikerne bruker dette ordet på en svært intereessant og tankevekkende måte. Han forteller om et gresk regiment som hadde mistet motet og var fullstendig nedtrykt. Da sendte hærføreren til dem en mann som skulle snakke med dem slik at de skulle få tilbake motet og kampviljen. Det er i den betydningen det greske ordet 'parakalein' brukes her. Paulus ber altså om at de kristne i Kolossai skulle bli fylt med et mot som gjør at de står fast i enhver situasjon. 

Det andre han ber om er at de kristne i Kolossai blir "knyttet sammen i kjærlighet". Uten kjærlighet er vi ingenting. Det er som Paulus skriver i 1.Kor 13,1: "Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende melm eller en klingende bjelle." Uten kjærlighet finnes det ingen sann menighet. Da er det bare tomme ritualer igjen. Når kjærligheten dør, dør også menigheten.

Det tredje bønneemnet Paulus har for menigheten i Kolossai er at den må "få hele rikdommen av overbevisning og innsikt..." Her bruker Paulus forskjellige ord for visdom: 

1) Det første ordet han bruker er det greske ordet 'sunesis'. Det er evnen til å bedømme enhver situasjon og avgjøre hvilke praktiske tiltak som må settes inn.

2) Det andre ordet er 'sophia', som oversettes med visdom og det andre ordet er 'gnosis'. Disse to ordene betyr ikke det samme. 'Gnosis' er den kraft, nesten intuitiv, som kan gripe sannheten når vi ser den og hører den. 'Sophia' er evnen til å bekrefte og anbefale sannheten med vise og intelligente argumenter så snart den rent intuitivt er tatt imot. 'Gnosis' er altså det som et menneske griper sannheten med. 'Sophia' er det som gjør et menneske i stand til å grunngi det håp som er i ham.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 12

Kol 2,1: Paulus gir oss i det første verset i kapittel 2 et helt unikt innblikk i sitt liv som apostel: "Jeg vil at dere skal vite hvor hardt jeg kjempet for dere og for dem i Laodikea, og for alle de andre som ikke har møtt meg ansikt til ansikt." Apostelen gjennomgår altså en kamp for kristne han aldri har sett, men som han som apostel likevel hadde et forhold til. Dette forteller meg mye om genuin omsorg og kjærlighet. Det er mulig å kjenne tilhørighet til andre kristne, selv om vi ikke har møtt dem. Det skyldes at vi tilhører samme kropp, og når ett lem på denne kroppen lider, lider alle med. Når et lem gleder seg, fryder de andre lemmene seg også.

Paulus nevner laodikeerne sammen med kolosserne. Det fantes på denne tiden tre byer i Lykus-dalen: Laodikea, som vi kjenner fra et av sendebrevene i Åpenbaringen, Hierapolis og Kolossai, og de var kristne i dem alle tre.

Det greske ordet som på norsk oversettes med 'hvor hardt jeg kjempet' er veldig beskrivende. Det er ordet 'agon' hvor vi henter vårt 'agoni' fra. En bokstavelig oversettelse v dette ordet er 'dødskamp'. Det sier ikke så rent lite om den kampen Paulus kjempet for disse kristne som omtales her, og som han altså ikke har sett!

Men hvordan utkjempet så Paulus denne kampen. Jeg forestiller meg at det skjedde på minst to plan: 

1. I BØNN

Det er rimelig å anta at denne kampen ble utkjempet i bønn. Paulus innleder jo brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai med at han "takker jo alltid Gud... når vi ber for dere." (Kol 1,3) og videre i 1,9 skriver han at de "ikke har holdt opp med å be for dere". Mot slutten av brevet forteller han om en av deres egne, muligens menighets egen forstander, Epafras, som er kjent for at han "kjemper alltid for dere i bønn", jfr 4,12. Andre oversettelser, som Norsk Bibel 88, bruker ordene "strider i bønn" om forbønnstjenesten til Epafras. 

Men Epafras var ikke alene om å stride i bønn. Paulus kjempet også i bønn for de kristne i dette dalføret. Overfor menigheten i Efesos avdekker Paulus at "vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 6,12). I samme sammenheng beskriver også Paulus den åndelige rustningen, og vi tar den på oss i bønn: "Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud. Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige..." (v.18)

Vi må også huske at denne bønnekampen for kolosserne og laodikerne utkjempes i et fengsel! Apostelen Paulus er 'i karantene', for å sammenligne dette med nedstegningen i forbindelse med epidemien vi opplever. Men dette hindrer ikke Paulus fra å gå bønneveien. Den er fri. 

2. KAMPEN FOR DEN APOSTOLISKE TROEN 

Paulus kjempet også på en annen front. Mot den faren den gnostiske villfarelsen representerte. Det er jo en av grunnene til at han skriver dette brevet til menigheten i Kolossai. Dette var avgjørende viktig for å grunnfeste dem i den sanne troen. Det var mye som sto på spill.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 11

Kol 1,24-29: Lidelse hører med til enhver apostels skjebne. og i særdeleshet fikk apostelen Paulus merke dette. Det hører faktisk med i hans profetiske kallsbrev, videreformidlet av disippelen Ananias: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham ALT HAN MÅ LIDE for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) I de selvbiografiske listene i hans brev beskriver Paulus hva dette innebær i hans liv: fengslinger, kroppslig avstraffelse, sult, nød, angst, sykdom - bare for å nevne noe.

Men apostelen Paulus satte all denne lidelsen inn i et større perspektiv. Han så den under evighetens synsvinkel, som her i Kolosserbrevet: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord..." (Kol 1, 24-25) 

Det er ikke her snakk om Kristi soningsdød. Forsoningen er fullført en gang for alle. Paulus tenker seg at de lidelser han nå gjennomgår, er en utfyllelse av Kristi lidelser. Kristus døde for å frelse de menneskene som utgjør hans kirke på jord, men kirken selv må bygges opp og bygges ut. Kristi kirke må holdes ren, sterk og sann. Det er denne tjenesten apostelen står i og for denne tjenesten må han betale en pris i form av å lide for Kristi skyld. Å lide i tjenesten for Kristus er ikke en straff, men et privilegium. Derfor klager ikke Paulus over at han lider, men gleder seg: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere..." 

Den tjenesten Paulus har fått i oppdrag å utføre er en tjeneste han har fått av Gud. Han skal gi dem del i noe som har vært skjult fra evighet av og for alle slekter, men som nå i 'tidens fylde', 'i Guds velbehagelige tid', er blitt åpenbart for Paulus. Denne hemmelighet eller mysterium besto i at evangeliets strålende håp ikke bare var for jødene, Guds utvalgte folk, men også for hedningene: "Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!" (Kol 1,27)

Paulus har et stort mål. Det er å forkynne, rettlede og undervise alle mennesker, og føre mennesker fram til modenhet i Kristus. Noe mindre kall enn det burde heller ikke vi ha. Dette er disippeltrening i praksis. Vi skal ikke bare forkynne, men vi skal: "Rettlede og undervise alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus." Vi merker oss ordet 'modenhet' som innebærer at kristenlivet ikke er statisk, men har potensiale i seg til vekst når det får næring.

"For å nå dette målet kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1,29)

Ikke i egen kraft, men i Hans. 

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 10

Kol 1,21-23: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir." (Kol 1,23)

Det er viktig å tenke at vi ikke bærer troen, men det er troen som bærer oss. Troen er noe vi bekjenner med hele kirken. Det er lett å tenke at dette skjer på det individuelle plan og troen er jo personlig, samtidig som den er kollektiv. Det kan være godt å tenke på når man er ekstra sliten og fremsier Den apostoliske eller Den nikenske trosbekjennelsen, at man tror slik kirken tror. Troen er ikke noe man skal finne på selv. Den apostoliske troen er en overlevert tro fra apostlene til oss. Det er den grunnfestede og stødige troen. Min tro kan vakle, det gjør ikke kirkens felles overleverte tro. 

Det kjennes fremmed ut når Paulus innleder avsnittet etter urkristnes trosbekjennelsen med ordene: "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med deres onde gjerninger." (Kol 1,21) Men det er et ugjendrivelig faktum at synden skapte skillsmisse mellom Gud og mennesket. "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." (v.22) "Hellige, uten feil og uangripelig ville han føre dere fram for seg." Av sammenhengen ser vi at dette er Guds verk alene. Det er ingen ting i oss selv som hverken gjør oss hellige, uten feil og uangripelige, men ene og alene Kristi rettferdighet.

Forsoningens mål er hellighet. Forsoning innebærer en annen slags forpliktelse, nemlig å stå fast i troen og aldri gi slipp på det håp som evangeliet gir oss. Forsoning handler om at vi aldri mister tilliten til Guds kjærlighet. Ut fra forsoningens vidunder vokser det fram en urokkelig troskap og et uovervinnelig håp.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 9

Kol 1,19-20: Denne trosbekjennelsen avsluttes med det mest sentrale i den kristne tro: forsoningen! "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Hensikten med Jesu komme var forsoningen mellom Gud og mennesker. Den er helt og holdent Guds initiativ. Jesus kom for å lege bruddet og bygge bro over den avgrunnen som finnes mellom Gud og mennesker. Det var fordi Gud elsket verden at han ga sin Sønn. Guds eneste mål ved å sende sin Sønn var å vinne mennesker tilbake til Gud, eller for å bruke det uttrykket Paulus bruker her i Kolosserbrevet: forsone alle ting med Gud.

Vi må ikke glemme at det er Jesu Kristi blod som gjør dette mulig. Når det kommer til vår frelse kommer vi aldri utenom blodet. Apostelen Peter kommer med en sterk understrekning av dette faktum i sitt første brev: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1.Pet 1,18-19). Korset er selve beviset på at det ikke finnes noen grense for hvor langt Guds kjærlighet er villig til å gå for å vinne menneskehjertene tilbake.

I vers 20 merker vi oss at i Kristus forsonte Gud alle ting med seg selv. Det greske ordet som brukes her: 'panta' er intetkjønn. Poenget er at forsoningen ikke begrenser seg til mennesket alene, men til hele skapningen, både levende og døde. Den visjonen Paulus bærer fram er enestående. Hans visjon var et univers der ikke bare mennesker men alle ting var forløst. Det er ingen tvil om at Paulus, eller den som skrev denne trosbekjennelsen, hadde gnostikerne i tanken når han skrev dette. Gnostikerne så på materien som ond, og dermed var også hele verden ond. Dette er derimot ingen kristen tanke. Fra et kristent ståsted er det Guds verden og den har del i den altomfattende forsoningen, hvor også naturen er innebefattet. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier." (Rom 8,22) 

Vi merker oss en liten detalj, som egentlig er kolossal: forsoningen innebefatter ikke bare alt på jorden, men også alt i himmelen. Forsoningen er altså altomfattende.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 6

Kol 1,15-20: Dette skriftavsnittet er etter manges mening et eksempel på en tidlig kristen trosbekjennelse, kanskje brukt som en liturgisk ledd i gudstjenesten. Det er samtidig et tydelig oppgjør med datidens vranglære, gnostisismen, som var en reell trussel for de første kristne forsamlingene. Disse fem versene er så rike og djupe i innhold at jeg vil bruke litt tid på å kommentere dem for mine lesere. Først litt om gnostisismen sett i lys av disse versene. Dette er spesielt interessant og ikke minst aktuelt for vår egen tid med et sterkt islett av nyreligiøsiet. 

Gnostikerne var en filosofisk gruppering med et tankegods som påvirket flere av de første kristne menighetene. Deriblant menigheten i Kolossai. En gnostiker kan oversettes 'en intellektuell'. De gnostikerne som påvirket de første menighetene var misfornøyde med vektleggingen av de første kristne hadde av 'en enkel tro'. De ønsket derfor å gjøre den kristne troen til en filosofi og dermed stille den på linje med andre av samtidens filosofiske retninger. 

For gnostikerne var det en grunnleggende forutsetning at materien helt og holdent var ond. Bare ånden var god. Som en konsekvens av dette, anså de kroppen for å være uten særlig betydning. Man kunne derfor synde med kroppen, for eksempel drive hor, fordi ånden var upåvirket. 

Gud er ånd. Hvis ånden er helt og holdent god og materien i sitt vesen ond, da fikk det den konsekvens at den sanne Gud ikke kunne komme nær materien, og kunne derfor selv ikke være aktiv ved skapelsen. Gnostikerne kom til den konklusjonen at den utladningen som skapte verden, var både uvitende om, ja, til og med fiendtlig til den sanne Gud. 

La oss se nærmere på noen av konsekvensene dette fikk for den kristne troen:

1. Gnostikerne så det slik at Skaperen av verden ikke er Gud, men en som er fiendtlig mot ham. Verden var heller ikke Guds verden, men tilhørte en som var fiendtlig mot ham. Dette er en av årsakene til at Paulus legger så sterk vekt på at det virkelig var Gud som skapte verden, og at den som var med på skaperhandlingen, var ikke en uvitende og fiendtlig utladning, men Jesus Kristus. Dette understrekes på en sterk måte i Kol 1,16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham." Vi merker oss at alt ikke bare er skapt ved Kristus, men også til ham. 

2. Gnostikerne så ikke på Jesus som noe enestående. De hevdet at de var en rekke utladninger mellom verden og Gud, og at Jesus var bare en av disse utladningene. Riktignok kunne han rangere høyt i denne rekken, til og med være den høyeste, men var bare likevel en av mange. Dette synet imøtegår Paulus to ganger i Kolosserbrevet. I Kol 1,19: "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig." Og i Kol 2,9: "For i hans kropp bor hele guddomsfylden."

3. Hvis materien var helt og holdent ond, ville også kroppen være helt og holdent ond. Det fikk den konsekvens at Han som var åpenbaringen av Gud, ikke kunne ha en virkelig kropp. Han kunne ikke vært noe annet enn et åndelig gjenferd i en kroppslig skikkelse. Gnostikerne fornektet med bestemthet at Jesus var et sant menneske. I sine skrifter hevdet de for eksempel, at Jesus, når Han vandret omkring, ikke kunne etterlate seg noen fotspor på jorden. Dette er en av årsakene til at apostelen Paulus legger så stor vekt på ordet 'kroppslig'. I Kol 1,22 skriver han: "Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." Dette kommer særlig godt fram i den nye oversettelsen av 2011 med ordene: "I sin kropp av kjøtt og blod."

4. Slik gnostikerne så det var veien sperret til Gud. Før sjelen kunne komme fram til Gud, måtte den passere ulike sperringer. For å passere sperringene trengtes en spesiell kunnskap og spesielle passord, og det var disse passordene og denne kunnskapen gnostikerne mente seg å kunne tilby. 

For gnostikerne var frelsen en intellektuell kunnskap. Paulus imøtegikk dette ved å understreke at frelsen ikke var grunnlagt på kunnskap, men på Kesu Kristi forsoningsverk og syndenes tilgivelse. 

Hvis frelsen var avhengig av gnostikernes kunnskap, ville den ikke være tilgjengelig for alminnelige mennesker, men bare for de intellektuelle. Derfor delte gnostikerne mennesket opp i de åndelige og i de jordbundne. Det var bare de åndelige som kunne bli virkelig frelst. Det må være dette Paulus må ha hatt i tankene når Jhan i Kol 1,28 skriver: "Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus." Ut fra kristen tankegang er frelsen for alle, og tilgjengelig for alle, uten noen form for mystisisme.

fortsettes 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 5

Kol 1,12-14: I kallsbrevet apostelen Paulus får når han møter disippelen Ananias etter det dramatiske møtet med den oppstandne på vei til Damaskus i Syria, får Paulus vite at han er Herrens "redskap til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels folk." (Apg 9,15) En dag går dette profetiske ordet bokstavelig talt i oppfyllelse da Paulus står ansikt med kong Agrippa. For denne kongen forteller Paulus hva hans oppdrag som Kristi ambassadør går ut på: "... for åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget." (Apg 26,18) Disse ordene, ført i pennen av Lukas, ligner veldig på det Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Kolossai: 

"For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgiivelse for syndene." (Kol 1,13-14)

Det kan av og til være befriende godt og viktig å stanse opp for det som skjedde når vi tok imot Kristus som vår personlig Frelser og Herre. Paulus minner oss om vår tilstand før vi ble en kristen i Ef  2,1-3: 

"Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige, Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre."

Dette er den uomvendtes situasjon den gangen - som nå! Mennesker som lever uten troen på Jesus er:

1. Døde på grunn av deres synder

2. Lar seg lede av den onde.

3. Følger sine egne lyster.

4. Er under Guds vrede. 

Den som har tatt imot Jesus og har omvendt seg fra sine synder er blitt: 

1. Fridd ut av mørkets makt.

2. Skiftet bopæl fra mørkets rike til lysets rike.

3. Kjøpt fri (med Jesu dyrebare blod) fra Satans makt

4. Fått tilgivelse for sine synder.

5. Fått del i de helliges arv.

La oss se nærmere på dette: 

 Det greske ordet som Paulus bruker 'for å sette oss over' er det greske verbet: 'methistemi'. Dette er et ord som brukes i svært spesielle tilfeller. Når en konge i antikken vant seier over en annen, var det vanlig at seierherren tok befolkningen i det beseirede området og overførte det til sitt land. Det var det som skjedde når befolkningen i Nordriket ble tvangsflyttet til Assyria og befolkningen i Sørriket ble tvangsflyttet til Babylon. Nå er vi flyttet fra mørkets rike til lysets rike. Det er ikke snakk om noen tvangsflytting, men en nådefrull handling. Denne forflyttingen innebærer at vi går fra å leve som slaver til et liv i frihet. Dette betyr en forløsning, og det var ordet som ble brukt når en slave ble satt fri eller når noen kjøpte tilbake noe som en annen hadde hånd om. Det betyr et liv fra fordømmelse til tilgivelse. Den som har tatt imot Kristus er ikke lenger en fordømt forbryter som skal stå for Guds domstol, men en bortkommen sønn eller datter på vei til sitt rette hjem. Sist men ikke minst betyr dette en overføring fra satans makt og til Gud. På grunn av Jesu Kristi blod er han eller henne blitt løst fra satans grep og blitt borger av Guds rike. På samme måte som en jordisk erobrer overførte befolkningen i det beseirede land til et nytt rike, slik overfører Gud i sin seirende kjærlighet menneskene fra syndens og mørkets rike til herlighetens land. 

Det er kraften fra Guds herlighet som skal gi oss styrke, slik at vi alltid er utholdende og tålmodige. Ikke vår egen. 

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 4

Kol 1,9-10: Paulus gir oss her innsikt i et liv i forbønnens tjeneste, gir han oss samtidig et eksempel på den pågående og utholdende bønnen: "Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere." Når Jesus underviste om bønnen i Bergprekenen underviser Han nettopp om denne bønneformen: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for." (Matt 7,7-8) På gresk står det: 'den som fortsetter å be, den som fortsetter å lete, den som fortsetter å banke på.' Bønnen øker i intensitet etter hvert som man ber. Første form er den generelle bønnen, så begynner man å lete for deretter å banke. Dette er ikke et menneskeverk. Dette er Åndens gjerning i en forbeders liv. 

Hva ber så Paulus om? At hans lesere skal bli fylt med kunnskap og kjennskap. Det er forskjell på de to. 

1. Denne bønnen begynner med at vi ber om at vi fylles med en stadig voksende kunnskap om Guds vilje. Mennesket lever i den villfarelse at man er så klok. Visdom kommer ikke nødvendigvis med alder, og erfaringer kan lure oss til å tro at vi forstår hva Gud vil. "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ord 26,12)                                                              

Derfor burde bønnen om visdom være et prioritert bønneemne: "Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten bebreidelse gir til alle, og han skal få." (Jak 1,5)

Bønnens første hensikt er ikke så mye å tale til Gud som å lytte til Ham. 

"...Og få all den visdom og innsikt som Ånden gir..." Det er når vi får del i denne visdommen og innsikten, at vi kan "leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud." Vi ser her forskjellen mellom kunnskap og kjennskap. Kunnskap kan vi erverve oss, kjennskap får vi gjennom erfaring. Legg merke til at apostelen Paulus skriver at vi skal vokse i kjennskap. Det gjør vi ved å tilbringe tid i Herrens nærvær.

2. Åndelig visdom er 'sofia', som kan beskrives som 'grunnleggende kunnskaå'. Innsikt er 'sunesis', som er 'evnen til å anvende grunnprinsippene i enhver situasjon som oppstår i livet'. Når så Paulus ber om at hans venner må få visdom og innsikt, så er det ikke høytravende ting han ber om. Han ber om at de må forstå de store sannhetene i den kristne tro og få evne til å anvende dem i hverdagslivet. 

3. Denne kunnskapen om Guds vilje, og den visdommen og innsikten, må munne ut i noe praktisk, nemlig rett livsførsel. Paulus sier det rett ut: å leve et liv som er Herren verdig. Det finnes altså en måte å leve på som er Herren uverdig. Vi må alle tenke på om det vi gjør og sier ærer Herrens navn. Vi kan ha rett bekjennelse, likevel motsi bekjennelsen med våre liv. Da blir livene våre ikke troverdige.

4. For å kunne gjøre dette trenger vi guddommelig kraft. Derfor ber Paulus om at hans venner må bli styrket av Guds kraft. Den største utfordringen i livet er ikke nødvendigvis å vite hva vi skal gjøre, men å gjøre det.

fortsettes