Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 24

 3. "Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." (2.Tim 4,8)

Til tross for at Jesus sa at han ville komme igjen, er det mange som håner tanken på Jesu gjenkomst. Denne og andre sannheter har medført lidelse og motgang, og i noen tilfeller død, for dem som insisterte på å forkynne og lære dem. Men hvor fantastisk å vite at Gud har utarbeidet en spesiell belønning for alle de som ser etter det velsignede håpet, som venter på hans Sønn fra himmelen og som elsker at han skal vises en dag.

Paulus ’dommere i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt ham. Hvor mange ganger hadde Paulus blitt prøvd i den ene domstolen etter den andre, men nå sto han overfor sin siste dommer - Hans Herre og Frelser, Jesus Kristus. Når du er klar til å møte Herren, trenger du ikke frykte menneskers dom.

Rettferdighetens krans eller krone er Guds belønning for et trofast og rettferdig liv; og vårt insentiv til trofasthet og hellighet er løftet om at Herren skal komme igjen. Fordi Paulus elsket hans gjenkomst og så etter den, levde han rettferdig og tjente trofast. Vi er kanskje ikke kalt til å være apostler; men vi kan vinne den samme kronen som Paul vant. Hvis vi elsker Kristi utseende, lever i lydighet mot hans vilje og gjør det arbeidet han har kalt oss til å gjøre, blir vi kronet.

4. "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham." (Jak 1,12)

Livets krone er forbeholdt de som har gitt sitt liv for evangeliets skyld. Ikke alle Herrens vitner har blitt kalt til lidelse og martyrium. Ikke alle ville villig betale med livet for å ta frelsesbudskapet til de fortapte. Vår himmelske Fader har forberedt en martyrkrone for dem som lider forfølgelse for Kristi skyld.

Jakob gir oss en egen saligprisning her. “Salig er mannen som holder ut i fristelse ...” Dette er en stor oppmuntring fordi den lover en krone til dem som tålmodig utholder fristelser. Han sier ikke at den troende blir frelst ved å stå i prøvelser. Han sier at den troende blir belønnet av utholdende prøvelser. 

Hvordan belønnes han? For det første ved vekst i kristen karakter. Dette er viktigere enn noe annet. Han belønnes også ved å bringe ære til Gud og ved å bli tildelt en livets krone når Jesus Kristus kommer tilbake. Først korset, deretter kronen. Først lidelsen, deretter æren. Gud hjelper oss ikke ved å fjerne testene, men ved å få testene til å fungere for oss. Satan vil bruke testene til å rive oss ned, men Gud bruker dem til å bygge oss opp.

5. "Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet  5,4)

Det er mange som har blitt kalt og ordinert av Gud til å forkynne og undervise i hans ord. Dette er underhyrdene som bryr seg om Guds flokk under fraværet av sjefshyrden. De bør gi seg selv uten å skryte av omsorgen for sauene og hans beite, for kronen av uforglemmelig herlighet venter oss når overhyrden skal stå fram.

I dag kan en kristen arbeider arbeide for mange forskjellige belønninger. Noen jobber hardt for å bygge opp personlige imperier; andre streber etter applaus fra menn; atter andre søker forfremmelse i sitt kirkesamfunn. Alle disse tingene vil falme en dag. Den eneste belønningen vi burde strebe etter er å høre disse ordene "Vel gjort, du gode og trofaste tjener!" av Frelseren selv og få herlighetens krans som ikke forsvinner. Den sanne disippelen er motivert til å tjene ham. En dag vil hvert kne bøye seg for ham. En dag vil vi kaste kronene våre for ham - helt hengitte i undring, kjærlighet og tilbedelse. En dag vil alle jordiske belønninger virke irrelevante og ubetydelige. Bare den himmelske belønningen vil ha noen egentlig verdi.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 23

Kol 2,16-23: Det er mye som ståtr på spill når en kristen lar seg bedra av vranglære. Selve seiersprisen kan bli røvet fra oss: "La ikke dem ... røve seierskransen fra dere." (v.18) Tanken om belønning er fremmed for mange kristne. Jeg har hørt det er sagt mange ganger: "Om jeg klarer å nå målet, og jeg bare kommer meg så vidt innenfor himmelporten, så er jeg fornøyd." Det høres riktig fromt og ydmykt ut, men det er ingen bibelsk tanke! Tvert om. Herren selv gir en rekke løfter om belønning for en kristen som har holdt ut i løpet, både kroner og kranser og Han advarer både her i Kolosserbrevet og i Åpenabringen om å miste belønningen: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone." (Åp 2,10b)

Det finnes fem kroner omtalt i Det nye testamente: 

Kroner har alltid spilt en viktig rolle i historiske hendelser i fortiden. Mange menn i høyere stillinger hadde på seg kroner. I de hedenske religionene ble prestene kronet som et emblem. På samme måte ble de religiøse oraklene, for eksempel Delfis orakel, kronet som et autoritetsmerke. Barn som marsjerte i en religiøs prosesjon hadde på seg kroner. Politikerne bar også kroner, som var en forsmak på de kongelige kronene i Europa. Fra cirka 800 f.Kr. og fremover ble de som vant olympiske seire kronet med laurbærkranser. Soldater i det gamle Sparta ble på samme måte preget av kroner. På bryllupsdagen hadde en brud en krone. Noen ganger ble til og med lik kronet. Dermed var en krone et vanlig symbol i den antikke verden.

Nå forteller Bibelen oss at ved Kristi domstol vil alle de som har trodd og satt sin lit til Ham, motta belønninger for sine gjerninger. Det blir en kroningsdag. Det nye testamente lærer at det er fem slike kroner som skal gis.

1. "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner." (1.Kor 9,24-25)

Her tenker Paul på utøveren på den romerske arenaen. Før konkurransen praktiserte hver deltaker selvdisiplin og var avholdende i alle ting. Det var utvilsomt mange gleder og fritidsaktiviteter som utøverne kan ha inngått og hatt glede av, men de nektet seg selv for å gjøre sitt beste. En krone ventet seierherren. Den uforgjengelige kronen for den kristne er seierherrens krone for de som holder kroppen under og underordner den. Hvis en idrettsutøver må underkaste seg mange måneders streng disiplin og trening for å oppnå en ødeleggende krone, hvor mye mer skal vi da underkaste kroppen vår en krone som er uforgjengelig?

Den kristne løper ikke løpet for å komme til himmelen. Han eller hun løper fordi han eller hun er blitt frelst gjennom troen på Jesus Kristus. Bare greske borgere fikk delta i spillene, og de måtte følge reglene både i treningen og i opptreden. Enhver deltaker som ble funnet å bryte reglene ble automatisk diskvalifisert.

For å gi opp sine rettigheter og ha gleden av å vinne tapte sjeler, måtte Paulus disiplinere seg selv. Det er hovedvekten i hele dette kapitlet i 1. Korinterbrev. Autoritet må balanseres av disiplin. Hvis vi ønsker å tjene Herren og vinne hans belønning og godkjenning, må vi betale prisen.

Paulus sa at han hadde en virkelig frykt: det er at etter å ha forkynt for andre, ville han selv bli diskvalifisert. På de greske spillene var det en varsel som kunngjorde reglene for konkurransen, navnene på deltakerne og navnene på byene til vinnerne. Han ville også kunngjøre navnene på alle deltakerne som ble diskvalifisert.

Paulus så på seg selv som både herold og løper. Han var bekymret for at han skulle bli så opptatt av å prøve å hjelpe andre i løpet at han ignorerer seg selv og finner seg diskvalifisert. Igjen var det ikke snakk om personlig frelse. Den diskvalifiserte greske utøveren mistet ikke statsborgerskapet, bare muligheten til å vinne en premie. Hele vektleggingen er på belønninger, og Paulus ønsket ikke å miste belønningen.

Bare en løper kunne vinne olivenkransen i de greske spillene. Men enhver troende kan vinne en uforgjengelig krone når han står foran Kristi dommersete. Denne kronen er gitt til dem som disiplinerer seg selv for å tjene Kristus og vinne tapte sjeler. De holder kroppen under kontroll og holder øynene på målet.

Vi må selvfølgelig unngå det ekstreme. På den ene siden er religiøs askese usunn og åndelig uten verdi. Men på den annen side er det noe å si for disiplinert spising, trening og hvile og et åndsstyrt liv i balanse. Mange kristne kan ikke disiplinere tiden sin for å ha et konsekvent andaktsliv eller et bibelstudieprogram.

2. "For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære og vår glede!" (1.Tess 2,19-20)

Dette er sjelvinnernes krone. Det første en kristen bør be for og søke å dyrke, er ønsket, evnen og visdommen for å vinne tapte sjeler til Jesus Kristus. Paulus var overbevist om at når han ville stå foran Kristi domstol, ville de tessalonske konvertittene garantere en krone for alle som deltok i å bringe dem til Kristus.

De tre andre krone behandles i neste artikkel.

fortsettes

Om å løpe slik at vi vinner seiersprisen

Et ord fra det første brevet apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Korint, har utfordret meg i flere måneder nå:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den." (1.Kor 9,24)

I går lyttet jeg til Zac Poonen - igjen. Han er en forkynner og bibellærer fra India, og en av grunnleggerne av Bangalore Christian Fellowhip Church. Menigheten ble grunnlagt i 1975. En mann med stor integritet.

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg på grunn av min norske og dermed vestlige bakgrunn blitt mest påvirket av forkynnere med vestlig bakgrunn. Derfor er det forfriskende - og utfordrende - å lytte til forkynnere med en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn. Det kan gi et annet perspektiv - og det kan være befriende og helt nødvendig. Hos noen av våre ikke-vestlige venner finnes det fremdeles en 'hellighets-tone' som sjelden finnes i vestlig forkynnelse. Er det noe vi har mistet?

Som Poonen er jeg opptatt av hvordan dette løpet ender, som Paulus skriver om: 'Løp da slik at dere kan vinne ... seiersprisen.'

I den talen jeg lyttet til i går hadde Poonen et viktig poeng:

Seiersprisen utdeles ikke ved begynnelsen av løpet. Den gis når løpet er fullført.

Hebreerbrevets forfatter skriver: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! LEGG MERKE TIL DEN UTGANG DERES LIVSFERD FIKK, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

Løpet er ikke fullført før det er fullført. Mye kan skje underveis. Derfor er det viktig at vi løper på en slik måte kan vi kan vinne seiersprisen. Det avgjørende er hvordan vi FULLFØRER.

Så kan det hende vi snubler underveis. Da er det viktig at vi ikke blir liggende, men reiser oss.

'Er det lettere å bekjenne synd for Gud eller mennesker,' spør Zac Poonen.

Hva ville du ha svart?

Poonen svarer: 'Hvis det er lettere å bekjenne synd for Gud enn det er for mennesker er det fordi du egentlig ikke har bekjent din synd for Gud."

Tenk litt på det utsagnet. Jeg tror mange av oss kvier oss for å bekjenne synd for mennesker. Kanskje tar vi litt for lett på det å bekjenne våre synder for Gud? Angrer vi - virkelig?

Hebreerbrevets forfatter ber oss legge merke til våre åndelige veilederes avslutning på livet. I dag er det dessverre mange som ikke avslutter godt. Avslutningen på deres liv er intet godt vitnesbyrd om deres tro. Det er derfor jeg er opptatt at jeg løper på en slik måte at ikke løpet ble løpt forgjeves og jeg vanærer Gud med min død. Måtte Herren forbarme seg over oss alle, og måtte vi alle våge å leve i lyset med våre liv.

La oss spørre oss selv: HVA er det eller kanskje rettere: HVEM er det som er viktigst i livet mitt? Er det noe jeg må slippe tak i? Noe jeg må bekjenne? Noe jeg må gjøre opp? Disse spørsmålene bør kanskje først og fremst rettes mot de av oss som forkynner Guds ord. Apostelen Paulus har noe å si oss i forlengelsen av det han sier om idrettsmannen. Finn frem Bibelen din og les versene 25-26.

Kyrie eleison! Kriste eleison! Kyrie eleison!

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 7

Jeg fortsetter her serien om den belønningen som venter oss i himmelen:

I dag skal vi se nærmere på:

Hederskransen
Denne er også blitt kalt 'sjelevinnerens krans'. Apostelen Paulus beskriver den slik:

'For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans - om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme! Dere er jo ære og vår glede.' (1.Tess 2,19-20)

Det finnes ikke noe større for en kristen, enn å lede et annet menneske til tro på Jesus. Guds ord forteller oss at det er glede i himmelen over en synder som vender om, men jammen er det glede her på jorden også! Både over den som tar imot Jesus om sin personlige Frelser og Herre, men også hos den som har vært fødselshjelper! Den underlige og sterke følelsen det er ved å se noen gå over fra døden til livet, fra mørke til lys. Og Gud vil belønne alle som avlegger sitt vitnesbyrd og gir til kjenne at de hører den Herre Jesus til.

Profeten Daniel beskriver dette slik:

'Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.' (Dan 12,3)

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 6

I de foregående artiklene har jeg beskrevet to av de belønningene som omtales i Det nye testamente:
'Rettferdighetens seierskrans' og den som omtales som en 'Uvisnelig seierskrans'.

I dag skal vi se nærmere på:

Livets krone
Den er også blitt kalt for 'martyrenes krone'. Jesus sier selv at Han vil gi den til de som gjennomgår store prøvelser, trengsler og/eller for fysisk død på Hans vegne:

'Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve ... Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10)

Her ser vi tydelig at forutsetningen for å få denne belønningen er at man er 'tro inntil døden'.

Nå finnes det ingen beskrivelse av noen rangering av de belønningene som deles ut i himmelen, men om det skulle være slik, så tenker jeg at denne må komme aller først. Kirkens martyrskare er så stor at Gud alene vet antallet. Alle disse som gjennom historien og som også i vår tid har betalt en høyeste og sværeste av alle priser for å følge Jesus: sitt eget liv.

Det blir et stort øyeblikk når hver av disse blir tildelt 'livets krone'. Den må være verd det alt sammen.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 5

I forrige artikkel så vi nærmere på den himmelske belønningen som omtales som 'rettferdighetens seierskrans'. I dagens artikkel skal vi se nærmere på den belønningen som omtales som en:

Uvisnelig seierskrans
Vi leser fra 1.Korinterbrev: 'Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner'. (1.Kor 9,24-25)

Noe er forgjengelig. Det varer en tid, så visner det, forvitres eller ødelegges på annen måte. Noe er uforgjengelig. Det vil si at det varer evig. Kun det som er av Gud, er evig. Den belønning Han gir varer for evigheters evighet. 

Den belønningen det her siktes til gis til de som løper ferdig det løpet de er kalt til å løpe. I Guds rikes sammenheng er det slik at begynt ikke nødvendigvis er endt. Den veien vi har påbegynt skal fullføres. Apostelen Paulus beskriver det slik:

'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen'. (2.Tim 4,7)

Det gjelder å fullføre løpet. Gjør man det ventes det en himmelsk belønning! Og den er uforgjengelig.

Apostelen Paulus trekker frem datidens idrettsleker, og han sammenligner det kristne livet med livet til en idrettsutøver. Det er bare en forskjell - forskjellen er belønningen! Idrettsutøverne vant seierskranser som visnet. De var flotte å se på en tid, men så var de ikke mer. På samme måte som idrettsutøveren trenger vi å trene, sier apostelen, fordi det er bare en som vinner. En idrettsutøver må forsake ting, man må stadig trene, og holde seg i form. Annerledes er det heller ikke for en kristen. Vil han vinne seiersprisen for endt løp, ja da må han eller hun satse! Latskap er ingen kristen dyd!

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 4

Så langt i denne serien har vi sett på noen av de skriftstedene som viser at en himmelsk belønning venter oss, for de gjerningene som følger troen. Nå skal vi se nærmere på hva slags belønninger som er beskrevet:

Rettferdighetens seierskrans
Denne beskrives i 2.Tim 4,7-8: 'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme'.

Denne seierskransen vil bli gitt til dem som har levd et godt og rettferdig liv for Gud. Det finnes to definisjoner i Bibelen på begrepet rettferdighet. Bibelen taler om at vi er blitt gjort rettferdige for Gud Faderen som et resultat av Jesus døde på korset for våre synder. Den rettferdighet som Jesus hadde er nå blitt vår. Denne rettferdigheten handler IKKE om våre gjerninger:

'For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror'. (Rom 3,20-22)

Den andre definisjonen av ordet handler om det livet vi lever ETTER at vi har gjort Jesus til Frelser og Herre i våre liv. Hvor det nye livet vi har fått i gave, skal vise seg i praktisk hverdagliv, hvor vi lever det nye livet etter Guds ords standard. Det betyr at det er visse ting som får konsekvenser for oss: vi slutter å stjele, lyve, bedra, - og lever i lyset med våre liv. Vi er villige til å betale prisen for å leve annerledes: sjikanen vi får fra andre, at vi blir løyet om, mister anseelse, får ødelagt vårt rykte.

Men i stedet for å slå igjen, velsigner vi. Vi ber for de som forfølger oss og taler ille om oss. Vi hjelper de med praktiske gjøremål som taler bak ryggen vår. Vi stifter fred der hatet råder, vi gråter med de gråtende.

For slike venter det en dag en himmelsk belønning: rettferdighetens seierskrans.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 3

I forbindelse med Babylon den stores fall, 'som har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin' heter det: 'Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv! Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem'. (Åp 14,13)

Vi merker oss igjen bruken av ordet 'gjerninger'.

Men la oss nå slå grundig fast følgende: Vi blir ikke frelst på grunn av våre gjerninger. Her er Bibelen krystallklar: 'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg'. (Ef 2,8-9)

Men her i Åp 14 ser vi at 'deres gjerninger følger dem'. Gjerninger kommer som en helt naturlig følge av at man tror på Jesus. I det neste verset som følger understrekningen av at vi ikke blir frelst av det vi gjør, heter det i Efeserbrevet: 'For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at vi skal vandre i dem'. (v.10)

Det er for disse 'gode gjerninger' Gud en dag skal lønne oss.

Lønn
Jesus taler mye om lønn. Til de som blir forfulgt for Hans navns skyld, heter det: 'Gled og fryd dere, for STOR ER DEN LØNN dere har i himmelen'. (Matt 5,12)

Han taler om de som allerede har fått 'sin lønn' her på jorden, ved at de har vist en ytre form for gudsfrykt, mens de som har levd den ut i sin lønnkammer i det skjulte, vil Herren selv 'lønne deg i det åpenbare'. (Matt 6,6)

I Matt 10,41 taler han om 'en profets LØNN'. Og om 'en rettferdig manns LØNN'. Og han sier at 'den som gir en av disse små, om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig jeg sier dere: Han skal ikke miste sin LØNN'. (v.42) Her kan det synes som om ikke-kristne som viser godhet mot Guds barn, vil bli belønnet deretter.

I Joh 4,36 taler Jesus om at 'den som høster får LØNN'.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva belønningen for våre gjerninger består av.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 2

Her fortsetter serien om belønningen som venter i himmelen:

Åp 22,12 forteller oss at Jesus har belønningen med seg:

'Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning'.

Legg merke til hva som sies her: 'etter hans gjerning'.

Jesus har tydeligvis noe Han vil gi enhver som kommer til himmelen, men lønnen står i forhold til den gjerning som er gjort her nede på jorden.

Jesus taler om dette i Bergprekenen: 'Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være'. (Matt 6,19-21)

Merk uttrykket: 'samle dere skatter i himmelen'. Jesus taler her om gjerninger som gjøres for Ham, og for Hans rike. Om investeringer. Det er mulig å investere her på jorden, men da får man også lønnen her. Investerer man i himmelen, får man belønningen der. 

Jesus taler mye om lønn - enten her i tiden, eller i himmelen. I Bergprekenen heter det:

'Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn'. (Matt 6,1-5)

Merk deg ordene jeg har fremhevet.

Belønning for etterfølgelse
Jesus taler også om en belønning som venter på dem som oppgir alt for å følge Ham:

'Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv'. (Mark 10,29-30)

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 1

Mot slutten av kirkeåret er det vanlig å lese Åpenbaringen. Det er et vers som har talt veldig til meg i dag, og det er ordene som gis til menigheten i Filadelfia:

'Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!' (Åp 3,11)

I sendebrevene hører vi til stadighet ordene: 'Den som seirer ...' Det går klart frem av det vi leser at det er mulig både å vinne og tape, seire eller lide nederlag. Det er viktig å få med seg at begynt ikke er det samme som endt. Vi har et stykke vei å gå, og Det nye testamente taler ved flere anledninger om en himmelsk belønning.

Jeg kommer aldri til å glemme møtet med Mama Maggie i Lambertseter kirke: 'Hva har verden å by på?,' spurte hun og så la hun til: 'Gå for belønningen som venter i himmelen!'

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på de stedene i Det nye testamente som taler om den himmelske belønningen. Om det som venter de som fullfører løpet, og bevarer troen. Jesus er tydelig når Han sier:

'Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Belønning
2.Kor 5,10 forteller oss at vi alle - uten unntak - en dag skal tre frem for Kristi domstol og her vil vi dømmes for alt vi har gjort:

'For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt'.

Legg nøye merke til ordlyden her: 'få lønn'.

Enkelte mener at om de bare så vidt kommer innfor porten, så må det holde. Men slik er det ikke. Det er en regnskapsdag som venter, og en belønning skal gis, eller tapes. Mange kristne overser alvorligheten som ligger i dette. De er så opptatt av at 'alt er bare nåde', at de ikke 'arbeider på sin frelse:

'Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord, og da skal jeg få den ros på Kristi dag at løpet mitt og strevet mitt ikke har vært forgjeves...' (Fil 2,12-16)

Legg merke til ordene jeg har uthevet. I den gamle oversettelsen sto det: 'arbeid på deres frelse med gudsfrykt og beven'. Vi skal med andre ord ikke ta lettvint på vår frelse, den som kostet Jesus livet. Jesu blod er dyrebart.

Belønningen gis også etter vårt arbeid, sier Guds ord:

'men de skal få lønn hver etter sitt arbeid'. (1.Kor 3,8)

Dette bibelstedet forteller oss at den belønningen Gud gir er helt og fullt avhengig av at vi fullhører det som er vår oppgave her på jorden.

(fortsettes)

Lidelsen og herligheten, del 2

Her følger andre del av min preken i Filadelfia på Lena Palmesøndag. Den første delen sto i går, mandag 6. april:

Da Jesu fiender kom for å gripe Ham i Getsemanehagen (bildet), møtte Han dem med ordene: "Det er meg." Jesus var beredt til å gå inn i de lidelsene som fangenskap, forhør og tortur førte med seg, for Hans vilje var ett med Faderens. Å være ett med Guds vilje betyr å være forenet med Gud selv, og det gir oss styrke i den djupeste lidelse. Da har vi inngått en pakt med Den Almektige, udødelige Gud som har lovet å stride for oss. Å være forenet med Jesus Kristus, vil si å ha den oppstandne Herre på vår side, Han som har lagt alle makter og myndigheter under sine føtter. Når vi er forenet med Den Allmektige, er vi i enhver situasjon på den sterkestes side.

Svært ofte kolliderer vår vilje med Guds vilje. Hans ledelse strider mot vår natur, og vi synes den er vanskelig å akseptere. Særlig når det er snakk om noe som er på tvers av våre ønsker og meninger. Hvor raske er vi da ikke til å bli opprørte og til å protestere. Dermed trosser vi Guds vilje. Det er slik at hvert nei til Guds vilje svekker oss. Men det er også sant at et blikk inn i Guds Farshjerte får oss til å si ja til Guds vilje. Guds vei vil alltid være Lammets vei, og Lammets vei vil alltid være forsakelsens og troens vei. Det viste Jesus oss med all tydelighet gjennom sitt eget liv.

Jeg gripes så av denne totale overgivelsen til Guds vilje, som vi ser i Jesu liv. Vi ser det ikke minst i Hans kamp i Getsemane:

"Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig. så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

"Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje." (v.42)

"Når forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang." (v.44)

Og vi ser det samme på korset:

"... og Jesus ropte med høy røst: Far i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23,46)

Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville "finnes i Kristus," skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til, i Fil 3,9-10, for på den måten å kjenne "samfunnet med hans lidelser, og bli gjort lik med ham i hans død."

I sine memoarer skriver mor Basliea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre dette om skriftstedet jeg nettopp har nevnt:

"Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham."

Så siterer mor Basilea, bønnemennesket John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

La meg si dette til slutt:

Det er ikke alle som forstår den veien den enkelte av oss er kalt til å gå. Det ser vi veldig godt i de versene vi leste innledningsvis. Peter forsto ikke Jesu vei. Han tenkte helt menneskelig.

Vi er kalt til å gå den samme veien, men på ulike måter. Da er det av og til at det dukker opp mennesker, som vil få oss til å forlate det Gud har kalt oss til - og som legger menneskelige årsaker til grynn, de legger fornuften til grunn, de styres av sitt eget sinn. Ikke av tro.

Da er det viktig at vi gjør det Gud har kalt oss til. Corrie ten Boom har sagt at når du har lagt hånden på plogen for å følge Jesus og gjør det Han har kalt deg til å gjøre, da skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Om du er den eneste som går den veien du er kalt til, gjør det. Ikke snu deg. Gjør det du er kalt til. For deg kan det innebære lidelse, fordi de som ser det du gjør, forstår det ikke. Og noen av dem kan til og med tale imot deg. Men så er det ikke mennesker du først og fremst skal stå til ansvar for, men Gud!

Lidelsen og herligheten deretter, del 1

I går ettermiddag talte jeg i Filadelfia på Lena. Her følger første del av talen som har tittelen: "Lidelsen og herligheten deretter." Utgangspunktet for talen er Matt 16,21-26:

"Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? For hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?"

Det er underlig dette hvordan ulike skriftsteder taler til oss i ulike faser av våre liv, og de samme skriftstedene kan si oss ulike ting uavhengig av hvor vi befinner oss i livet. En gang taler dette til oss, en annen gang noe annet. Det er jo dette som gjør Bibelen så unik og inspirerende å lese.

I forkant av denne påsken har jeg arbeidet med en del av tekstene i Det nye testamente som omhandler apostelen Peters liv. Det er vel få jeg kjenner et slikt slektskap til som Peter, når jeg sammenligner ham med resten av disippelflokken. Vi kjenner oss igjen i hans menneskelige sider, hans opp- og nedturer. Så også i denne teksten vi har lest.

La oss først se litt på sammenhengen denne teksten står i, for det er nemlig ikke uvesentlig for å forstå den:

Vi er i Cæsarea Filippi, og Jesus har spurt sine disipler om hvem folk sier at Menneskesønnen er. De har på sin side fortalt Ham om de ulike reaksjonene ute blant folk på det spørsmålet, og Peter har avlagt sin bekjennelse: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Legg nå merke til hvordan det første verset vi leste sammen begynner: "Fra da av ..." Dette innevarsler en ny fase i Jesu liv. Og om du fulgte veldig godt med når vi leste prekenteksten, så la du også merke til at Matteus skriver: "Jesus Kristus". Hvis du ser i vers 13, så bruker Matteus bare "Jesus", og det samme ser du i vers 24. Her bruker han begge. Hvorfor? Matteus bruker begge navnene for å markere at Jesus nå er åpenbart som Messias for disiplene. Dette kommer som en følge av den bekjennelsen Peter kommer med, som er åpenbart ham fra himmelen!

Med denne kunnskap, kan Jesus begynne å avdekke for dem at Messias skal lide og dø!

Peter reagerer impulsivt: Dette må ikke skje!

Og det er denne reaksjonen jeg gjerne vil tale om i ettermiddag. For jeg forstår Peter veldig godt, og det gjør sikkert du også. Det er noe med lidelsen som vi vegrer oss for.

Og det må ha vært underlig og vanskelig, og ikke så rent lite forvirrende dette. Her har Peter nettopp avlagt den gode bekjennelsen, og Jesus har talt om at Han vil bygge sin menighet, og at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. Og menigheten gis løse og bindemakten. Og så sier Jesus at Han skal lide og dø. Jeg tror Peter må ha kjent på en maktesløshet, på en skikkelig vond klump i magen. Her skulle Han som Peter har elsket så høyt dø. Alt hos Peter protesterer. Han irrettesetter selveste Messias!

Hvordan ville du reagere på det Jesus sa, om du hadde vært en del av disippelflokken? Jeg tror vel de fleste av oss synes at Peters reaksjon er veldig menneskelig, og dermed forståelig.

For kort tid siden er Peter, av Jesus selv blitt saligkåret! Det skjer når Peter avlegger den gode bekjennelsen: "Salig er du Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen." (v.17) Og så kort tid etter sier Jesus: "Vik bak meg, Satan!" (v.23)

Det denne teksten forteller oss, kanskje mer enn noen annen, er hvor stor forskjell det kan være på Guds tanker og planer og våre tanker og planer. Hos profeten Jesaja, i Jes 55,8-9 heter det: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker."

Dette ser vi ikke minst i møte med lidelsen. Og vi ser det når det gjelder Guds tidsperspektiv. Gud ser ut til å ha veldig god tid iblant. Vi skulle helst se at alt skjedde i går.

For Jesus var det ingen vei utenom korset. Korset er gruoppvekkende. Det er blodig alvor. Men det er lett for oss å se bare korset. Jesus så noe mer! Hør dette fra Hebr 12,2b: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." Hva var det Jesus så? Så Han bare død og grav? Han så bortenfor død og grav. Han så fram til belønningen: den himmelske gleden! Og det er dette perspektivet vi må ha når vi opplever vanskeligheter og prøvelser, anfektelser og fristelser. Da må vi ha dette perspektivet: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset..."

Apostelen Paulus er inne på dette i et av brevene han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,17-18)

Til forsamlingen i Rom skriver han: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss." (Rom 8,18)

Det er noe å tenke på når uværsskyene trekker opp.

(fortsettes)

Vi kaster våre kroner ned for Herren

Når det begynner å nærme seg årsskiftet, har jeg de siste 10-12 årene, bedt over hva som skal være det gjennomgående tema for min egen del, i det kommende året. Som regel har jeg da under bønn valgt ut et spesielt årsord fra Bibelen. Jeg vet ennå ikke hva årsordet blir for 2008, men jeg aner at det har med økt fokus på lovprisning og tilbedelse å gjøre. Det er ett ord fra Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken, som har talt mye og direkte til meg i det siste, nemlig Åp 4,10-11, hvor vi leser om de 24 eldste: "Da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de alle skapt."

Åpenbaringsboken trekker til side sløret så vi ser like inn i den himmelske verden. Guds tronsal åpenbares for oss, og vi ser at der pågår det en stadig lovprisning og tilbedelse. Av og til opplever vi jo også her på jorda, at vi beveger oss fra takksigelsen og lovprisningen og inn i tilbedelsen. Når vi opplever slike hellige stunder, gir det mersmak. Og jeg kjenner at Gud har gitt meg en ny lengsel etter å oppleve mer av genuin tilbedelse. Det er jo ikke noe man kan bestille, men noe som skjenkes oss av bare nåde.


Men vi kan gjøre det vi leser om i Salme 100,4: "Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn." Lovprisning er å gå inn i Herrens nærvær. Vi går inn gjennom lovprisningsporter.


Jeg forsøker å se for meg hvordan jeg kan gjøre dette praktisk. En ting som jeg kan gjøre, og det er å endre litt på hvordan jeg praktiserer min daglige stille stund. Jeg vil bruke mer tid til takksigelse og lovprisning, og dans. Det siste er et ganske ukjent område for mitt vedkommende, men helt siden jeg deltok på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland har jeg kjent at Herren har begynt å tale til meg om dette. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har kjent meg særlig komfortabel med det, men jeg vil gjerne lære.


I Salme 30,12-13 leser vi: "Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær, og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!"


"Min ære" som David taler om her, er min sjel. Det er min bønn at Herren skal vende min klage til dans for Ham, og at Han skal ta av meg mine sørgeklær, i 2008. Med det mener jeg mine legemlige plager. Akkurat nå er de tunge å bære. De siste dagenes smerter, oppkast og uro har vært en plage. Jeg gir den til Herren, og ber om å få være mer tålmodig, og kunne hvile i Ham. Men jeg skulle så inderlig ønske Han kunne "løse av meg mine sørgeklær."


Men det jeg virkelig ønsker, mer enn dette, er å få et år hvor jeg kan bøye mine knær i stille lovsang og tilbedelse.


Kanskje blir Salme 95,6-7a årsordet for 2008: "Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper! For ham er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder."