Det er lov å grue seg

 Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.

Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen. 

Getsemane - i lidelsens skole

 Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på.                                                                                                                                                     

Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

Noen tanker om Jesu bønneliv i Getsemane

Skal vi være helt bunn ærlige, så finnes det ingen bønnehelter, unntatt en! Jesus Kristus. Det finnes bare små, skrøpelige, troløse menn og kvinner overgitt til en nådig Gud. Våger vi å slippe tak i prestasjonen, og lar fasaden slå sprekker, er dette så befriende! 

Jeg har oppholdt meg en tid i de såkalte 'tjener-sangene', som vi finner i Jesaja-boken. Det er fire slike sanger: Den første finner vi i Jesaja 42, den andre i kapittel 49, den tredje i kapittel 50 og den fjerde i kapittel 52. Disse sangene handler om Messias, om personen og selve gjerningen til Jesus Kristus. Denne skjærtorsdagen, mens jeg har dvelt ved den kampen Jesus utkjempet i Getsemane, har jeg merket meg ett eneste ord fra den første av disse tjener-sangen: "Se, min tjener, som jeg støtter..."  en alternativ oversettelse er: "Se, Min tjener som Jeg holder oppe." (KJV 1611) 

Det er ingen som helst tvil i min sjel: Jesus er Gud kommet i kjød. La meg være så tydelig og så klar som mulig om dette. Men: idet at Gud ble menneske, la Han av seg, om du vil: kledde Han av seg, slik det beskrives i Kristushymnen i Fil 2,7: "... uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse." King James fra 1611 oversetter dette slik: "... men Han gjorde seg til en uten anseelse."

Jesus er ikke bare Gud, kommet i kjød. Han er også et menneske. Han handlet som et menneske i kraft av Den Hellige Ånd. Bibelen forteller oss at Jesus er "den siste Adam" (1.Kor 15,45), og som den siste Adam kjempet Han for oss i sitt kjød, et kjød som var forgjengelig og skrøpelig.  Et kjød som kjente smerte, sorg, lidelse - og Hans Far holdt Ham oppe! Sønnen var helt avhengig av Faderen! Ga Ham styrke til å holde ut lidelsene. Gud kommet i kjød, kunne bli fristet til å gi opp, bli grepet av frykt og angst, kjenne på avmakt - en Faderen holdt Ham oppee.

Hvilken trøst dette gir meg i mitt bønneliv. 

Jeg lærer å be av mennesket Jesus Kristus!

Vi trenger en bror, ved Guds side, som vi synger med Lina Sandell, som er helt og sant menneske, og som er prøvd i ett og alt, dog uten synd. Det er Jesus Kristus. 

Jesus trengte å be, fordi Han er et menneske. La oss ikke glemme det,

Oljepressen i Getsemane

1.søndag i fastetiden/Prekentekst: Matt 26,36-45

For mange år siden lyttet jeg til en bibeltime av Ken Wright fra New Zealand. Det må ha vært en gang helt på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg delte husrom med en venn av meg, en kristen lege, og vi lyttet av til god forkynnelse av Guds ord via det som fantes da, kassetter! Jeg glemmer ikke den bunnsolide bibelundervisningen til Ken Wright om Getsemane. Den har fulgt meg i alle de årene som har fulgt, og har blitt til en bærebjelke i liver mitt. Særlig i tunge og vanskelige tider, spesielt nå etter ar jeg fikk Parkinson. Jeg husker at Ken Wright fortalte at det arameiske ordet 'Gat Sj'manei' betyr 'Oljepresse', og der er det som bokstavelig talt skjer her i denne hagen i Jerusalem: Guds Sønn blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og han kjemper kamper bare han kan kjempe - for oss. Matteus forteller oss at Jesus her i Getsemane "ble grepet av sorg og gru..." (v.37)

Det var i Getsemane at kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.

Jesus ble grepet av angst

I forbindelse med Vesper-bønnen i dag hentet jeg den nytestamentlige lesningen fra Evangeliet etter Markus, og siden det er Skjærtorsdag var det naturlig stanse ved beretningen som omhandler det som skjedde i Getsemane. Det er spesielt disse ordene jeg stanset opp for: "Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: Min sjel er tynget til døden av sorg. (Mark 14,33-34)

Jeg grunnet på disse ordene i kveld. 

Det gjør inntrykk å lese dette. Angst og gru var ikke ukjent for Jesus. Det er en del av Hans lidelseshistorie. Det viser at Han ikke bare var 100 prosent guddommelig, men også 100 prosent menneskelig.

Angsten har jeg som hjerte- og Parkinsons-pasient smakt på. 

Jeg er et menneske.

Å vite at også Jesus smakte på angst er til hjelp.

Ånden og oljen, del 1

I fjor ved disse tider fikk May Sissel og jeg en storstilt gave: et oliventre. Det var en liten plante, drevet frem i Norge. Frøene kom fra Getsemane-hagen. Vi ble djupt rørt. Nå har treet vokst en god del, og vi skal plante det om i en større potte slik at røttene kan gå djupere.

Jeg er innom dette treet stort sett hver dag, og vi velsigner det. For meg er det et profetisk tegn. Jeg skal forklare hvorfor.

Israel er nå inne i den tid av året da man høster inn olivener. Det også en tid for å presse olivenolje. Olje er i Bibelen ofte brukt som et bilde på Den Hellige Ånds salvelse over en person, et sted eller noe som skal brukes i gudstjenesten. Olje var noe prestene, profetene og Israels konger brukte, og er blitt brukt t Tempeltjenesten, gudstjenestene, ofringene, når konger skulle salves, når man skulle be for syke. Oljen symboliserer innvielse, glede, overflod og er et sikkert tegn på Guds favør og velsignelse.

Det ser vi når vi for eksempel leser Salme 133,1-2:

"Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen. Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen ..."

Første gang vi ser en slik profetisk handling med bruk av olje, er i 1.Mosebok, og har med Guds hus å gjøre. Jakob har en profetisk drøm, og ser en stige reist på jorden opp mot himmelen, og Guds engler steg opp og ned på den. Når Jakob våkner sier han:

"Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)

Jakob var på hellig mark. I drømmen opplevde han Guds nærvær. Så leser vi:

"Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, er er himmelens port. Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel." (v.17-19a)

Stedet var nå profetisk vigslet. Dette stedet var nå 'satt til side', det var konsekrert til Gud.  Det finnes mange slike steder som Gud har gjestet, innbedte steder, som er blitt hellige steder. Vi husker Moses, som måtte ta av seg skoene:

"Og Gud sa: Kom ikke nærmere!  Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Jeremiah Johnson, en profetisk røst i vår tid sier:

"Tegnet på at Herrens frykt har kommet er når folk bare har to valg: enten å kaste seg ned på gulvet eller rømme ut døra."

(fortsettes)

Straffen lå på Ham

Under fastetiden, de 40 dagene før påske, lenge før vi tok fatt på Den stille uken, kom disse ordene fra profeten Jesaja til meg:

"Straffen lå på ham..." (Jes 53,5)

De har blitt med meg alle disse dagene.

Jeg har dvelt ved dem. Latt ordene synke djupt inn i meg. Og kjent på en djup takknemlighet, for at Han bar straffen for meg, og for alle andre. Jeg skal ikke si at jeg har fattet djupet i disse ordene. Det tror jeg ingen av oss gjør. Jesu lidelse og død vil være samtaleemne i evigheten. Det føler jeg meg sikker på.

Apostelen Peter skriver om Kristi lidelser, og om profetene som profeterte om nåden, at de gransket for å prøve å finne ut hvilken tid dette ville inntreffe. Getsemane og Golgata er  hellig grunn. Så skriver Peter: "Dette er selv noe som selv engler lengter etter å se inn i." (1.Pet 1,12)

Det sier noe om at frelsen er og blir et mysterium. Noe forstår vi, men mye er skjult. Alt kan ikke forstås med hodet.

Getsemane

Det gjør et sterkt inntrykk å være i Getsemane. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var der. Å sitte ned langs Oliventrærne og tenke tilbake på Jesu kamp og lidelse her, er nesten overveldende. For hvilken kamp Han gjennomgikk.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den slik:

'Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt'. (Hebr 5,7)

Hvilken bønnekamp det må ha vært i Getsemane. I år, når jeg har lest tekstene fra evangeliene, så er det spesielt en setning jeg har merket meg:

I Luk 22,41 står det: 'Og han slet seg fra dem ...'

Det er når Jesus og Hans disipler kommer til Getsemane-hagen at dette skjer. Uttrykket 'slet seg fra dem' viser hvordan angsten må ha grepet ham. Han ville så inderlig være sammen med dem, men visste at Han ikke kunne. For ikke å gi etter for følelsene sine, 'slet han seg fra dem ...'

Kunne Jesus ha valgt en helt annen vei enn å gå gjennom lidelsene i Getsemane og Golgata? Kunne Han ha ombestemt seg og valgt å ta med disiplene et annet sted og gitt opp alt sammen?

Ja. Jesus gikk inn i lidelsen frivillig. Han kjente Faderens vilje, og frelsesplan, og valgte å gå lidelsesveien frivillig. Men det skjedde ikke uten kamp, uten smerte, ja den var så sterk at Hans tårer ble til blod. Dette angsthelvetet gikk Jesus igjennom for vår skyld. Det er ikke til å fatte. Ikke fullt ut.

Hva Jesus gjennomgikk i Getsemane var det dimensjoner over. Så store at ingen av oss noensinne har vært i nærheten av det. Ikke noe menneske. For forskjellen mellom den lidelse mennesker går igjennom, så kan være svære i seg selv, handler ikke om å bære all verdens synd og skam. Som Jesus gjorde. Og ingen opplever heller det Jesus opplever: at Gud forlater dem. Vi er aldri helt forlatt. Jesus var.

Om dette kretser mine tanker denne Langfredag i 2012.

Ikke min vilje men Din - kunsten å si ja til Guds vilje

Noen av oss sier "ja" kanskje litt for ofte. Vi er typiske ja-mennesker, som gjerne vil stille oss til disposisjon, og vil gi av oss selv. Av og til, og kanskje oftere enn vi aner, bør vi også lære oss til å si nei. Ikke alt er Guds vilje, og selv det gode kan bli det bestes aller verste fiende.

Men av og til må vi lære oss til å si ja. Det er et ord av Jesus fra Hans kamp i Getsemane, som talte veldig til meg i går kveld. Det er dette:

"Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå Meg forbi! Men ikke som Jeg vil, bare som Du vil." (Matt 26,39)

Lydighet er faktisk et vesentlig element i vår åndelige erfaring. Vi kan like det eller ikke, men slik er det. De fleste, vil jeg tro, synes det er lettere med det som har med tilbedelse og tjeneste å gjøre.

Lydighet, derimot, er vår respons på det som kreves av oss.

For ofte er det slik at Den Hellige Ånds stemme går på tvers av vår egen. Da kalles vi til å oppgi vårt eget, da kalles vi til forsakelse og tro. Slett ikke populære ord i dagens menneskesentrerte forkynnelse.

Helligåndens stemme kan ikke være et kall til å gjøre noe vi ikke gjør. Det vil i såfall kreve at vi er åpne for forandringer, ja kanskje til og med en svært så radikal omlegging av hele livsretningen vår.

Kanskje innebærer det at vi må gi slipp på noe? Noe vi gjerne vil tviholde på, men som når det kommer til stykke, faktisk blir selve hindringen når det gjelder å være lydig mot Guds kall. Det vi gir slipp på behøver nødvendigvis ikke å være synd, eller noe galt i seg selv. Men det er likevel et hinder for at Gud får sin vilje helt igjennom i våre liv. Da hindres vi selv i å motta Guds velsignelse. Det er ikke alltid like lett å gi slipp. Men det er nødvendig!

Nå er heller ikke lydighet bare et spørsmål om å si ja.

Lydighet er nei til noe velkjent, og ja til noe ukjent.

Til det kreves det mot og tro.

Bildet er tatt i Getsemane, som ved siden av Gravhagen i Jerusalem, er mine to favorittsteder om det er mulig å si det slik, i Israel. Legg merke til at grusgangen er formet som et kors.

Veien går gjennom hagen, korset og graven

I dag tidlig leste jeg noe av F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren, som ble viktig for meg, derfor vil jeg så gjerne få dele det med bloggens lesere:

Iblant later det til at vi glemmer at det Gud tar imot, plasserer Han i ilden, og at den eneste vei til oppstandelseslivet og himmelfartsfjellet går gjennom hagen, korset og graven.

Du må ikke tro at Abrahams tilfelle var enestående. Det er bare et eksempel og mønsteret på Guds handlemåte med enhver som er villig til å lyde Ham, uansett kostnadene.

Etter at du har holdt ut i tålmodighet, oppnår du løftets oppfyllelse.

Offerets stund blir velsignelsens stund. Guds elv, som alltid er full av vann, vil gå over sine bredder og føre rikdom og nåde til deg. Det er ikke noe som er umulig for Gud. Han vil gjøre hva som helst for den som våger å sette foten på noe som tilsynelatende er en sky, og som vil oppdage at han får fast klippegrunn under føttene.

Bildet er tatt i Getsemanehagen.

Jesu fred

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere." (Joh 14,27)

Jesus skjenker sin fred. Han låner den ikke bort, tar den ikke tilbake. Den fred som finnes i Jesus, "min fred", blir for bestandig disiplenes eiendom. Hver morgen kan jeg forankre meg i denne freden, uansett hva dagen måtte bringe av uro og forstyrrelser.

Frelseren skjenker disiplene sin fred i det øyeblikk Han trer inn i lidelsen. Ansikt til ansikt med lidelsen og den umiddelbart forestående død forkynner og meddeler Jesus sin fred. Når Jesus i den timen forble fredens Herre, vil styrken i denne fred ikke kunne forlate disiplene under mindre heftige stormer.

"Men jeg sier dere: Sett dere ikke opp mot det onde..."

Vanvittige ord i mange menneskers øre og det er ikke bare i de vantros. Det venste kinn som skal vendes mot den som slår ditt høyre, kappen som skal gis til den som tok kjortelen, de to milene å gå med den som tvinger deg til å gå den ene, velsigne den som forbanner deg - hvordan mottas alle disse påbudene der man først og fremst skulle ta imot og forstå dem? Har man på det internasjonale område, såvel som i det personlige liv, for alvor utforsket den veien som heter kjærlighet til fienden? "Dere vet ikke hva ånd dere er .."

Den evangeliske ikke-vold er ikke et valg mellom å kjempe og ikke å kjempe, men et valg mellom å kjempe og å lide og å seire gjennom lidelse. Kamp fører bare til tilsynelatende seire som ikke er annet enn forfengelighet og illusjon, for Jesus er den høyeste virkelighet. Den lidelse som ingen motstand yter, forkynner denne Jesu høyeste virkelighet. Slik er den sanne seier.

"Det er nok", sier Jesus da disiplene viser Ham to sverd. Det er tydelig at de ikke har forstått ordene: "Den som intet sverd har, skal selge sin kappe og kjøpe ett." Jesus vil med dette si at det er tider hvor vi må ofre det som forekommer oss mest nødvendig, for å samle vår oppmerksomhet om den ondes anslag. Men forsvar så vel som angrep er begge av åndelig art. "Åndens sverd."

Jesus går bort til skaren som med fakler og sverd vil arrestere Ham. Han kommer frivillig. Av egen drift går Herren sin lidelse i møte. Og Han helbreder den tjeneren hvis høyre øre en av disiplene har hugget av. Jesus vil ikke bare forhindre at Hans disipler forsvarer Ham med makt: "Stikk ditt sverd i skjeden ...", men Han helbreder også det såret som sverdet har forårsaket. Det er det eneste mirakelet Jesu gjør under sin lidelse.

Det fravær av motstand som Jesus gir et eksempel på, er hverken tilslutning til det onde eller ren passivitet. Det er en positiv reaksjon. Det er kjærlighetens svar - den kjærlighet som er personifisert i Jesus og som Han setter inn mot den ondes angrep. Dog synes det umiddelbare resultatet å være det ondes seier. Men i lengden er makten i denne kjærligheten den sterkeste. Oppstandelsen følger etter lidelsen. Martyrenes fullstendige mangel på motstand utmattet og fascinerte selv deres forfølgere. Det er det utgytte blod som har sikret Evangeliets utbredelse. Er da denne pasifisme svak og kraftløs? Nei, seierrik er den. Som en luende flamme. Hvis Jesus i Getsemane have hadde bedt sin Fader om hjelp fra tolv legioner med engler, ville det ikke blitt noen påske - og ingen pinse.

Fader Lev Gillet (En munk fra Østkirken)

Minn meg om Getsemane

En for meg anonym person har lagt igjen en kommentar i forbindelsen med artikkelen jeg skrev om Getsemane, tidligere i dag. Ta deg tid til å lese den kommentaren, den grep meg så sterkt. Den for meg anonyme nevner blant annet den russiske Maria Magdalena kirken som ligger i utkanten av Getsemanehagen. På bildet ser du den med de vakre gullforgylte løkkuplene. Foran ligger Alle nasjoners kirke. Den siste har jeg besøkt en gang, og det er en spesiell opplevelse. Kirken er delvis mørklagt, slik at man skal få en opplevelse av hvordan det var når Jesu kamp sto på som verst. Men den russiske kirken har jeg dessverre aldri fått besøkt. Vedkommende som skrev kommentaren nevner at den russiske kirken er bygget ved en hule der Jesus ba mye. Sist jeg var i Getsemane tenkte jeg at jeg skulle besøke denne kirken, men reisefølget mitt hadde det så travelt at det ikke lot seg gjøre. Men jeg ber stadig om at Herren må gi meg legemlige krefter til å bruke tid her i bønn.

Maria Magdalena kirken er tilegnet Nytestamentes Maria Magdalena, en av de mange kvinnene som fulgte Jesus. I følge Mark 16,9 var hun det første oppstandelsesvitnet:

"Etter at Jesus var stått opp igjen, tidlig den første dagen i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju ånder ut av."

Maria Magdalena kirken ble bygget i 1886 av tsar Aleksandr III til minne om hans mor, keiserinne Maria Aleksandrovna av Russland. Kirken ligger i Kedrondalen. I selve kirken finnes også levningene etter blant annet erkehertuginne Elisabeth Feodorovna av Russland, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen. Klikker du på navnet hennes på etiketter, finner du denne artikkelen.

I dag bruker jeg tiden på å lese evangelieberetningene om Jesu lidelseshistorie. Men det er merkelig, i år klarer jeg ikke å bevege meg ut av Getsemane. Det er som om Herren holder meg igjen her. Det er noe med denne hagen som fanger hele min oppmerksomhet.

Den stunda i Getsemane eg aldri gløyme kan, da du låg skjelvande på kne min Gud og Frelsarmann. Getsemane, Getsemane, der du min Frelsar god, for meg låg skjelvande på kne så sveiten draup som blod!

Du sorgtyngd inn i hagen kom Og stridde sårt for oss. Du tok vår synd, vår død og dom Du bar det til din kross.

Av kjærleik der du sveitta blod, Av kjærleik der du bad, Av kjærleik skjelvande du stod, Så eg går frelst og glad.

Men vil min kjærleik kolna av, Min Frelsar, eg deg bed: Å minn meg om din kross og grav Og om Getsemane. (J. Barstad 1889, B.Støylen 1906/Salmer og Sanger nr 117, Det Norske Misjonsforbund 1997)

I Getsemane - under oljepressen

Da min kone kom hjem fra Israel for fire uker siden hadde hun med seg en veldig spesiell gave til meg. Etter et besøk i Getsemane (bildet) hadde hun kjøpt med seg to små olivengrener derfra, og nå har vi festet dem til hver sin lille pappbit og satt kontaktpapir over. For meg har denne gaven en helt spesiell betydning. Hver gang jeg ser på dette lille kortet, minner det meg om Getsemane.

Det er to steder i Israel som betyr mye for meg, og som det knytter seg sterke minner til. Det ene er det som kalles for Gordons Golgata, hvor det finnes en klippegrav som man tror kan ha vært Jesu grav. Jeg skal skrive om dette stedet litt senere i påsken. Det andre stedet er Getsemane. Å komme hit, og gå langs stiene hvor de eldgamle oliventrærne står, er en mektig og følelsesmessig sterk opplevelse. Det er to ting jeg drømmer om, om jeg noensinne reiser tilbake til Israel, og det er å få tilbringe god tid på begge disse stedene. Sitte ned med min Bibel, lese evangelieberettelsene og leve meg inn i dem, på stedet der det hele skjedde.

Getsemane betyr jo "oljepressen", og det var her kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

Lidelsen og herligheten, del 2

Her følger andre del av min preken i Filadelfia på Lena Palmesøndag. Den første delen sto i går, mandag 6. april:

Da Jesu fiender kom for å gripe Ham i Getsemanehagen (bildet), møtte Han dem med ordene: "Det er meg." Jesus var beredt til å gå inn i de lidelsene som fangenskap, forhør og tortur førte med seg, for Hans vilje var ett med Faderens. Å være ett med Guds vilje betyr å være forenet med Gud selv, og det gir oss styrke i den djupeste lidelse. Da har vi inngått en pakt med Den Almektige, udødelige Gud som har lovet å stride for oss. Å være forenet med Jesus Kristus, vil si å ha den oppstandne Herre på vår side, Han som har lagt alle makter og myndigheter under sine føtter. Når vi er forenet med Den Allmektige, er vi i enhver situasjon på den sterkestes side.

Svært ofte kolliderer vår vilje med Guds vilje. Hans ledelse strider mot vår natur, og vi synes den er vanskelig å akseptere. Særlig når det er snakk om noe som er på tvers av våre ønsker og meninger. Hvor raske er vi da ikke til å bli opprørte og til å protestere. Dermed trosser vi Guds vilje. Det er slik at hvert nei til Guds vilje svekker oss. Men det er også sant at et blikk inn i Guds Farshjerte får oss til å si ja til Guds vilje. Guds vei vil alltid være Lammets vei, og Lammets vei vil alltid være forsakelsens og troens vei. Det viste Jesus oss med all tydelighet gjennom sitt eget liv.

Jeg gripes så av denne totale overgivelsen til Guds vilje, som vi ser i Jesu liv. Vi ser det ikke minst i Hans kamp i Getsemane:

"Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig. så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

"Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje." (v.42)

"Når forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang." (v.44)

Og vi ser det samme på korset:

"... og Jesus ropte med høy røst: Far i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23,46)

Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville "finnes i Kristus," skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til, i Fil 3,9-10, for på den måten å kjenne "samfunnet med hans lidelser, og bli gjort lik med ham i hans død."

I sine memoarer skriver mor Basliea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre dette om skriftstedet jeg nettopp har nevnt:

"Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham."

Så siterer mor Basilea, bønnemennesket John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

La meg si dette til slutt:

Det er ikke alle som forstår den veien den enkelte av oss er kalt til å gå. Det ser vi veldig godt i de versene vi leste innledningsvis. Peter forsto ikke Jesu vei. Han tenkte helt menneskelig.

Vi er kalt til å gå den samme veien, men på ulike måter. Da er det av og til at det dukker opp mennesker, som vil få oss til å forlate det Gud har kalt oss til - og som legger menneskelige årsaker til grynn, de legger fornuften til grunn, de styres av sitt eget sinn. Ikke av tro.

Da er det viktig at vi gjør det Gud har kalt oss til. Corrie ten Boom har sagt at når du har lagt hånden på plogen for å følge Jesus og gjør det Han har kalt deg til å gjøre, da skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Om du er den eneste som går den veien du er kalt til, gjør det. Ikke snu deg. Gjør det du er kalt til. For deg kan det innebære lidelse, fordi de som ser det du gjør, forstår det ikke. Og noen av dem kan til og med tale imot deg. Men så er det ikke mennesker du først og fremst skal stå til ansvar for, men Gud!

Kan vi drikke kalken Herren rekker oss?

I Getsemane ber Jesus en bønn som har opptatt meg mye i den siste tiden. Ordene faller slik:

"Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

Jesus vet hva denne kalken innebærer. Den er lidelsens kalk. Den inneholder all den gru som kampen i Getsemane innebærer. Når Han har bedt denne bønnen, finner Han disiplene som har falt i søvn. Og når Han har irettesatt dem, så går Han bort til stedet hvor Han er alene for å kjempe i bønn, og så ber Han atter:

"Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!" (v.42)

Kalken Jesus taler om er personlig. Ingen annen kan drikke den.

Det finnes en hendelse som evangelisten Matteus beskriver litt tidligere i sitt evangelium. Vi finner den i Matt 20,17-19. Der leser vi om Jesus som forsøker å forberede sine disipler på det som er i ferd med å skje. Han forbereder dem på sin lidelse og død. Han advarer dem og sier at det vil komme en tid da Han vil bli hånet, mishandlet og korsfestet. Midt oppe i alt dette dukker mor til Jakob og Johannes opp med en hendelse til Jesus som handler om hennes og familiens ambisjoner!

"Si at disse mine to sønner skal sitte hos deg i ditt rike, en ved din høyre side og en ved din venstre!" (v 21)

Mor til Jakob og Johannes er opptatt av posisjon, at hennes sønner kan avansere, av ambisjon. Hun ser frem til kronen, Jesus taler om korset.

Dette har talt så mye til meg i den siste tiden.

Ambisjoner på egne vegne er en fiende av alt åndelig liv.

Jesus spør denne moren: "Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke den kalk jeg må drikke?" (v.22)

Forunderlig nok svarer de: "Det kan vi."

De hadde ikke peiling på hva de sa. De forsto ikke, slik mange kristne i dag heller ikke forstår, betydningen av korset. Korset er stedet hvor Jesus gav sitt liv og døde for våre synder. Ja, det er helt riktig. Men det er også selvlivets død! Det er det stedet der ambisjonene på egne vegne må dø. For, døperen hadde helt rett: "Han skal vokse, jeg skal avta." Erik Gunnes oversetter det med: "Jeg skal SVINNE BORT."

Det gis også oss en kalk å drikke. Vi er nemlig kalt inn i Kristi lidelsessamfunn!

"så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10)

Jeg aner ikke hva den kalken inneholder for deg, men jeg aner noe om hva den inneholder for mitt vedkommende. Og det er når vi begynner å se det, at vi også vandrer inn i vårt Getsemane, og begynner å kjempe i bønn. For overgivelsen til lidelsen er ikke alltid like enkel. Getsemane betyr forøvrig: oljepressen.

Bønnen i Getsemane

Mens vinden uler rundt husmønene, og ilden brenner på peisen, leser jeg en bok av Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse til Kristus reiste Sofrony (bildet) til Det Hellige berget, Athos, der han i mange år levde nært innpå startets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk, en mann som levde så nært Jesus at atmosfæren som omgav ham var som fortettet av Guds nærvær. Etter en hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt ham vokte det fram en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Den er i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Arkimandrit Sofrony har skrevet en tekst om Getsemane. Den er lang, så jeg gjengir bare deler av den for bloggens lesere. For meg ble disse betraktningene, som kommer ut av Sofronys egne bibelmeditasjoner, til stor velsignelse. Jeg håper de kan bli til like stor velsignelse for deg som leser dem her:

"Jesu bønn i Getsemane er uten tvil den mest høytstående av alle bønner, på grunn av sin verdighet og evne til å sone verdens synder. Samtidig er den en av de mest verdifulle åpenbaringer av Gud og mennesket. Båret frem til Gud Faderen i en ånd av guddommelig kjærlighet er den for alltid nærværende i verdens liv, et lys som aldri slokner. Som historisk hendelse var den kortvarig. Som åndelig uttrykk for den guddommelige kjærligheten begynte den før verdens skapelse (jfr 1.Pet 1,20) og opphører ikke å virke inntil denne dag.... I denne bønnen omfavnet Herren alt som har hendt siden skapelsen av den første Adam inntil det siste menneske som skulle fødes av en kvinne.

Kristi kjærlighet, som seirer i evigheten, utsettes på det jordiske plan for store prøvelser. Ingen har noensinne lidd som Ham... Om vi i noen grad skal kunne nærme oss innsikten om hva som hendte disse dagene, de mest tragiske i verdenshistorien, slik at vi selv, om bare "ser i et speil, i en gåte" (1.Kor 13.12) får se den vei Kristus gikk, må vi alle gjennomgå utallige prøvelser. Når vi rammes av alle slags motganger pg ulykker, la oss vende vårt blikk mot alle dem som utstår plager på jorden. La oss inneslutte dem i vårt hjertes bønn, gjennom våre egne plager. På en slik måte åpner vi vårt hjerte for alle brødre og søstre som er tynget av så mange ulykker, på samme måte som em mor med kjærlighet og smerte favner sitt syke barn i sitt fang. Måtte vår bønn bli et rop fra hele verden til Gud, vår Far! En slik bønn gjør oss, gjennom Den Hellige Ånd, delaktige i Herrens kjærlighet....

Det er ikke de fysiske smertene som Kristus utsto under konfestelsen som er det viktigste, men de gjør Hans lidelser fullstendige i alle henseender. Også vi vet at sjelen kan få mer smertefulle sår enn kroppen... Jo større kjærligheten er, desto dypere er sjelens lidelser. Desto dypere kjærligheten er, desto større er smerten.

Det er umulig å gi en beskrivelse av lidelsene som Jesus fra Nasaret utsto- Hele Hans liv på jorden var intet annet enn en stadig plage. Golgata var bare sluttakten."

Getsemane - oljepressen

Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på. Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.