Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.
Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."
Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar