Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.
Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.
De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare:
"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."
Tuktens vei er hellighetens vei.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar