Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes