Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 7

 Da har vi kommet til den aller siste valfartssalmen, som er Salme 134, den femtende i rekken, og et spørsmål melder seg umiddelbart: Skal vi velsigne Gud? Er det ikke han som velsigner oss?

Versene 1-2 lyder slik: "Velsign Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens Hus om nettene. Løft hendene mot det hellige og velsign Herren."

Hva vil det si å velsigne Gud? Hvordan ser det ut i praksis? Jo, jeg uttaler med min munn og hele meg, at jeg vil og lengter etter at Herren skal lykkes i alt han gjør, at alt det Gud er og gjør skal gå i oppfyllelse og lykkes. Velsignelse betyr å gi kraft til å lykkes. Sagt det litt enkelt: Jeg 'heier' på Herren! 

Herren tilhører døgnet! Tempeltjenesten var delt inn i ulike vaktskifter. Her omtales nattevakten. Noen må våke i verdens natt. Det gjelder ikke minst i vår egen tid, som er så mørk. Jeg har gjort det til en god vane at jeg i stedet for å ergre meg når jeg våkner om natten, at jeg heller bruker tiden til å takke Herren og be både for meg selv og andre jeg har på bønnelista mi. Jeg gir tipset videre. Men av og til kalles vi også til "å stå i Herrens Hus om nettene!" Da kalles vi på en spesiell måte til nattevake for Herren. Da trenger han oss i forbønnens tjeneste. Da kalles vi til "å løfte hendene mot det hellige og velsigne Herren!"

De femten valfartssalmene avsluttes med Herrens velsignelse: "Herren velsigne deg fra Sion, han som skapte himmel og jord!" (v.3)

Takk for reisen!

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 5

 Salme 132 understreker kong Davids pakt med Herren, og betydningen av Sion  (Jerusalem) som Guds hvilested. Salmen beskriver også Guds trofasthet mot sine løfter, og viktigheten av å tilbe Herren på det stedet han har valgt ut, nemlig Sion. Den understreker også betydningen av Guds nærvær blant sitt folk, et nærvær som gir glede, overflod og beskyttelse. 

Enkelte bibelforskere mener at den trettende valfartssalmen, Salme 132, er skrevet sent i Israelsfolkets historie, i tiden etter eksilet i Babylon. Da får de innledende ordene tyngde og mening: "Herre, husk David og alt han holdt ut." (v.1) Salme 132 beskrives som en messiansk kongesalme.

"Han (David) sverget til Herren, ga Jakobs Mektige et løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, ikke legge meg i sengen, ikke unne meg blund på øynene og ikke la øyelokkene hvile før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige." (v.2-5) 

Lidenskap - brennende iver - for Herrens hus, preget ikke bare kong Davids liv, men mange av Bibelens  menn og kvinner. Det vitner ikke minst flere av salmene om. Jesus siterer også en av salmene, Salme 69,10, når han sier i Joh 2,17: "Brennende iver for ditt hus skal fortære meg." Gud lengter etter en bolig blant folkene, og brennende iver for Guds hus førte til at Jesus jaget bort pengevekslerne og kremmerne ut av tempelet. Jeg vil anbefale deg at du nå tar deg tid til å lese profeten Haggai 1,3-11 som beskriver Guds lengsel etter sitt hvilested.

Men Guds hus har ingen verdi uten Guds herlighet. Versene 6-8 beskriver betydningen av Guds paktskiste som selve symbolet på Guds herlighet. 

Men det er en stor forskjell mellom Det gamle og Det nye testamente med hensyn til Guds boligadresse! I menighetens tidsalder bor nemlig ikke Gud i hus, men i mennesker. Det kommer klart fram i talen til kirkens første martyr, diakonen Stefanus, slik den er gjengitt i Apg 7: "I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningefolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et his for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hava slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?" (v.44-50) I den nye pakt lever Gud i de troendes hjerter: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?" (1.Kor 6,19)

Men det kommer en tid, når menighetens tid er over, og Gud gjenreiser Riket for Israel, at ordene fra Salme 132, 13-14 går i oppfyllelse. Det skjer i det kommende tusenårsriket: "For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo, for henne vil jeg ha." 

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 4

 Et vers fra den tolvte valfartssalmen, Salme 131, betyr mye for meg personlig: "...jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

I andre oversettelser heter det: "...jeg har brakt min sjel til ro..." Jeg liker så godt det ordvalget. Her er oversettelsen fra 2011 tam, synes jeg, ved å bruke ordet 'fått'. Å bringe sin sjel til ro forutsetter en aktiv handling. Det handler om overgivelse. Det er overgivelsen som er selve hemmeligheten til et djupere liv, til den indre bønnens liv. Å bringe sin sjel til ro er ikke noe man gjør en gang for alle. Vi må stadig overgi oss i Guds hender, i Hans varetekt.

Vi blir jo så lett urolige og rastløse. I sin avskjedstale til sine disipler sier Jesus: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27) Jesus har lagt noe igjen etter seg! Sin fred. Da må jeg våge å spørre: Hva er det da som stjeler denne freden fra meg? Hva er det som uroer meg? Og så overgi meg til Gud, løfte min sjel fram for Gud og få erfare Hans fred som overgår all forstand på nytt og på nytt.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at rastløsheten er en av de aller største fiendene av det åndelige livet. Den fører til stadige avbrytelser og oppbrudd. Det troen trenger er stabilitet og djupe røtter. 

Det er et blendende vakkert bilde kong David, som har skrevet Salme 131, maler for våre øyne. Av en mor med et lite barn. Det finnes vel knapt noe mer tillitsfullt enn dette.

Som et barn hviler ved mors bryst, og får trøst, slik er min sjel hos Gud. Av og til, og oftere enn før ber jeg om at Gud må elske meg med ømhet. Jeg trenger det. Kroppen min blir så sliten av all skjelvingen på grunn av Parkinson. Den Hellige Ånd er ikke bare talsmannen vår og advokaten vår, men 'parakletos' - det greske ordet som brukes om Ånden - kan også oversettes med trøsteren! Bare Guds Ånd intet menneske kan berøre meg så sterkt at sjelens sår leges.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg..." (v.1) Bare et menneske som har møtt Herren kan skrive slik. Et menneske hvis sjel har blitt sønderknust, et menneske berørt av Ånden.

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 3

 Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.

Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5) 

Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1) 

Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)

Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss." 

I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)

Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.

Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes