Salme 132 understreker kong Davids pakt med Herren, og betydningen av Sion (Jerusalem) som Guds hvilested. Salmen beskriver også Guds trofasthet mot sine løfter, og viktigheten av å tilbe Herren på det stedet han har valgt ut, nemlig Sion. Den understreker også betydningen av Guds nærvær blant sitt folk, et nærvær som gir glede, overflod og beskyttelse.
Enkelte bibelforskere mener at den trettende valfartssalmen, Salme 132, er skrevet sent i Israelsfolkets historie, i tiden etter eksilet i Babylon. Da får de innledende ordene tyngde og mening: "Herre, husk David og alt han holdt ut." (v.1) Salme 132 beskrives som en messiansk kongesalme.
"Han (David) sverget til Herren, ga Jakobs Mektige et løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, ikke legge meg i sengen, ikke unne meg blund på øynene og ikke la øyelokkene hvile før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige." (v.2-5)
Lidenskap - brennende iver - for Herrens hus, preget ikke bare kong Davids liv, men mange av Bibelens menn og kvinner. Det vitner ikke minst flere av salmene om. Jesus siterer også en av salmene, Salme 69,10, når han sier i Joh 2,17: "Brennende iver for ditt hus skal fortære meg." Gud lengter etter en bolig blant folkene, og brennende iver for Guds hus førte til at Jesus jaget bort pengevekslerne og kremmerne ut av tempelet. Jeg vil anbefale deg at du nå tar deg tid til å lese profeten Haggai 1,3-11 som beskriver Guds lengsel etter sitt hvilested.
Men Guds hus har ingen verdi uten Guds herlighet. Versene 6-8 beskriver betydningen av Guds paktskiste som selve symbolet på Guds herlighet.
Men det er en stor forskjell mellom Det gamle og Det nye testamente med hensyn til Guds boligadresse! I menighetens tidsalder bor nemlig ikke Gud i hus, men i mennesker. Det kommer klart fram i talen til kirkens første martyr, diakonen Stefanus, slik den er gjengitt i Apg 7: "I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningefolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et his for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hava slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?" (v.44-50) I den nye pakt lever Gud i de troendes hjerter: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?" (1.Kor 6,19)
Men det kommer en tid, når menighetens tid er over, og Gud gjenreiser Riket for Israel, at ordene fra Salme 132, 13-14 går i oppfyllelse. Det skjer i det kommende tusenårsriket: "For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo, for henne vil jeg ha."
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar