Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 7

 Den andre saligprisningen lyder slik: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes." (Matt 5,4)

Hva mener Jesus å si når han sier at: "Salige er de som sørger". Er det noen salighet? Den som har opplevd sorg ved å miste noen som sto en nær, vil heller si, tvert om! Det er en grusom opplevelse som tapper en for kraft og energi, og som lammer ens følelsesliv og etterlater en nummen, fortvilet, fryktsom og ensom.

Midt i denne sterke kontrasten mellom det smertefulle vi opplever og Jesu ord om saligheten, åpenbarer svaret seg for oss: Jesu liv og det livet han kaller oss til, står i sterk kontrast til verdens måte å tenke på. Saligprisningene i Bergprekenen kan bare forstås når de ses i sammenheng med hvem Jesus er.

Når jeg leser den andre saligprisningen går tankene mine til den store messianske profetien i Jesaja 53, hvor Messias beskrives på følgende måte: "...en mann av smerte, kjent med sykdom..." (v.3) 

Vi ser det tydelig også i den såkalte Kristushymnen i Fil 2,5-8 som jeg anbefaler deg å slå opp og lese. 

Der setter Jesus til side sine rettigheter, sin makt og sine privilegier og ble som en av oss, ble menneske for å gi oss håp om frelse. Han satte til side streben etter verdens lykke og glede. I stedet valgte han korset for vår skyld. Som vi, i etterfølgelse av ham, fornekter verdslig lykke, vet vi også at vi vil være i selskap med alle de som sørger. Vi sørger over verden, med alle sine tomme løfter om makt, overflod og umettelige begjær. Vi sørger over verdens overfladiske erstatninger av Guds velsignelser. Vi sørger med de som opplever smerte, både selvpåført og av andre. Vi er velsignet i denne sorgen, fordi vi er delaktig i Kristi lidelser og deler lidelsesfellesskap med ham.

Kristus gråt over Jerusalem: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profeten i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville ikke jeg samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine." (Matt 23,37) Og han gråt over Lasarus, jfr Joh 11.

Jesus gråter og sørger over verdens synd og sønderbrutthet, over krig og lidelser. Vi er velsignet hvis vi kjenner på den samme sorgen, og vi vet at vår sorg en dag skal byttes ut med glede: "...for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd." (Jes 61,3)

Bibelen oppfordrer oss til å lide sammen med de som lider: "Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter." (Rom 12,15) Esekiel identifiserte seg helt med de som sørget over eksilet i Babylon, jfr Esekiel 3,15.

De som hørte Jesus tale om de sørgende tenkte nok på disse ordene fra en av valfartssalmene: "De som sår med gråt skal høste med fryderop." (Salme 126,5-6)

fortsettes