Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 7

 Den andre saligprisningen lyder slik: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes." (Matt 5,4)

Hva mener Jesus å si når han sier at: "Salige er de som sørger". Er det noen salighet? Den som har opplevd sorg ved å miste noen som sto en nær, vil heller si, tvert om! Det er en grusom opplevelse som tapper en for kraft og energi, og som lammer ens følelsesliv og etterlater en nummen, fortvilet, fryktsom og ensom.

Midt i denne sterke kontrasten mellom det smertefulle vi opplever og Jesu ord om saligheten, åpenbarer svaret seg for oss: Jesu liv og det livet han kaller oss til, står i sterk kontrast til verdens måte å tenke på. Saligprisningene i Bergprekenen kan bare forstås når de ses i sammenheng med hvem Jesus er.

Når jeg leser den andre saligprisningen går tankene mine til den store messianske profetien i Jesaja 53, hvor Messias beskrives på følgende måte: "...en mann av smerte, kjent med sykdom..." (v.3) 

Vi ser det tydelig også i den såkalte Kristushymnen i Fil 2,5-8 som jeg anbefaler deg å slå opp og lese. 

Der setter Jesus til side sine rettigheter, sin makt og sine privilegier og ble som en av oss, ble menneske for å gi oss håp om frelse. Han satte til side streben etter verdens lykke og glede. I stedet valgte han korset for vår skyld. Som vi, i etterfølgelse av ham, fornekter verdslig lykke, vet vi også at vi vil være i selskap med alle de som sørger. Vi sørger over verden, med alle sine tomme løfter om makt, overflod og umettelige begjær. Vi sørger over verdens overfladiske erstatninger av Guds velsignelser. Vi sørger med de som opplever smerte, både selvpåført og av andre. Vi er velsignet i denne sorgen, fordi vi er delaktig i Kristi lidelser og deler lidelsesfellesskap med ham.

Kristus gråt over Jerusalem: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profeten i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville ikke jeg samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine." (Matt 23,37) Og han gråt over Lasarus, jfr Joh 11.

Jesus gråter og sørger over verdens synd og sønderbrutthet, over krig og lidelser. Vi er velsignet hvis vi kjenner på den samme sorgen, og vi vet at vår sorg en dag skal byttes ut med glede: "...for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd." (Jes 61,3)

Bibelen oppfordrer oss til å lide sammen med de som lider: "Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter." (Rom 12,15) Esekiel identifiserte seg helt med de som sørget over eksilet i Babylon, jfr Esekiel 3,15.

De som hørte Jesus tale om de sørgende tenkte nok på disse ordene fra en av valfartssalmene: "De som sår med gråt skal høste med fryderop." (Salme 126,5-6)

fortsettes

Sorgens beger - gledens beger

Når vi blir knust som druer, klarer vi ikke tenke på vinen vi skal bli. Sorgen overvelder oss, får oss til å kaste oss på bakken med ansiktet ned og svette bloddråper. Da må vi minnes på at sorgens beger også er gledens beger og at vi en dag vil kunne smake gleden like fullt som vi nå smaker på sorgen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ekte menneskelig sorg

Ekte menneskelig sorg betyr å la illusjonen av udødelighet dø i oss. Når de som vi elsker med en "endeløs kjærlighet" dør, må noe også dø i oss. Hvis vi ikke lar dette skje, vil vi miste kontakten med virkeligheten, livene våre vil bli stadig mer kunstige, og vi vil miste vår menneskelige evne til medfølelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sorg og tap - en mulighet til å møte Gud på som aldri før

Bill Johnson, som nylig mistet kona - hun døde av kreft - har skrevet noe om sorg som jeg synes er så verdifullt at jeg har oversatt det til norsk:

"Øyeblikk med store tap er en mulighet til å møte Gud på en måte som du aldri vil få sjansen til i tider hvor ting går lett. Du er den eneste som kan velge hva du vil mate sjelen din med i hver sesong. Å være klar over Guds nærvær kommer ikke gjennom selvbestemmelse, men ved å overgi seg til Gud og Hans Ord. Han er trofast."

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg." (Salmme 23,4)

Ekte sorg

Ekte menneskelig sorg betyr å la illusjonen om udødelighet dø i oss. Når de vi elsker med en "uendelig kjærlighet" dør, må noe også dø i oss. Hvis vi ikke lar dette skje, mister vi kontakten med virkeligheten, livene våre blir stadig mer kunstige, og vi mister vår menneskelige evne til medfølelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Se på Jesus!

FØLER DU DEG MOTLØS , DEPRIMERT ELLER FORTVILET? Helen Howarth Lemmel (bildet) opplevde det samme da hun ble rammet av en sykdom som gjorde at hun ble blind og som et resultat ble forlatt av mannen sin. Midt i sin situasjon vendte hun seg til Jesus og skrev over 500 lovsanger og lovsang! Denne elskede salmen kom ut i 1922: "Turn your eyes upon Jesus, look full in His wonderful face and the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace."

Repons på synd

'Bibelen forteller oss ingen steder at vi skal respondere på synd med sinne. Vi blir fortalt at vi skal respondere med sorg, gråt og omendelse. Hvis vår neste synder mot oss skal 'vi tale ham til rette (Luk 17,3), men i kjærlighet ikke i sinne.'

- Bob Sorge (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

1453

Det hviler noe svært symboltungt over tallet 1453 i dag. Klokken 1453 denne fredagen vil Hagia Sofia i Istanbul, den tidligere kristne katedralen i daværende Konstantinopel, omgjøres til moske og det vil lyde islamske bønnerop. Det store Kristus-ikonet og andre kristne symboler vil være tildekket.

Nøyaktig på samme tidspunkt vil kirkeklokkene i Hl.Trifons kloster i Hurdal kime, og det vil holdes en sørgegudstjeneste for det som skjer i Tyrkia.

Det er på ingen måte tilfeldig at Erdogan har valgt akkurat dette klokkeslettet for å åpne Hagia Sofia for muslimsk bønn. 1453 er nemlig det året da tyrkerne overtok Konstantinopel. Det er noe djupt åndelig over dette, og da mener jeg ikke i positiv betydning.

Derfor holdes det en sørgegudtjeneste i Hurdal i formiddag.

For de som ikke har mulighet til å delta i denne, oppfordrer jeg alle bedende kristne om å be for det som holder på å skje i Tyrkia for tiden. De siste meldingene går ut på at president Ergodan vil sende ut av landet alle evangeliske kristne, og har allerede begynt å gjøre det. Dessuten har de ortodokse i landet det vanskelig, og under Erdogan blir landet mer og mer islamisert. Det er vel ingen tvil om at Erdogans store ønske er å bli en sultan i et nytt islamsk kalifat.

Så la oss be klokken 1453 i dag. Det er en tid for å sørge, og det er en tid for å be.

De to bildene fra det ortodokse klosteret i Hurdal er tatt av meg ved en tidligere anledning. Det øverste bildet viser det vakre klokketårnet. Det andre fader Johannes.

Å forsone seg med livet slik det ikke ble

Jeg har lagt en liten lapp inn i permen på Bibelen min. På den har jeg skrevet følgende setning:

"Å forsones med livet som det ble."

Jeg arbeider mye med den setningen for tiden. Derfor har jeg ingen konklusjon å komme med. Dette er en prosess. En utfordrende og til dels vanskelig prosess.

For vi har alle drømmer. Vi har alle planer. Vi har alle ønsker. Vi bærer alle på lengsler. Det er bra. Det trenger vi.

På noen sekunder kan alt snu. Det kan komme som et stormvær, noe som har bygget seg opp over tid. Eller det kan komme uten noen som helst forvarsler. Og legge drømmer og planer og lengsler i grus.

Så denne setningen er blitt et prosjekt. Jeg tar frem lappen i ny og ned og tenker. Ber. Skriver litt.

Det første som har kommet til meg er: takknemlighet for det som har vært.

Det er så mye å være takknemlig for. Alle menneskene jeg har møtt. Alle disse spennende menneskene. Deres livshistorier. Smilene deres. Begeistringen de delte med meg.

Alt jeg har lært. Fra disse menneskene. Fra erfaringer jeg har gjort meg selv. Fra tabber jeg har gjort. Feil jeg har begått. Alt jeg har fått gjennom lesningen av Bibelen. Gjennom bønnen. Gjennom Åndens åpenbaring.

Alt jeg har sett. Av land. Av kunst. Under et stjernestrødd himmelhvelv. Natten som ble dag. Daggryet. Himmelen som rødmer mot kveld. Alle dyrene. Blomstene.

Alt jeg har hørt. Av ord. Stemmer. Musikk.

Kjærligheten og omtanken jeg har fått. Alle klemmene. Kyssene fra min kone.

Alt dette - og mer til - som har beriket meg.Gjort livet så uendelig vakkert.

Ikke noe av dette har jeg mistet. Jeg bærer det med meg. Så rik jeg er!

Så får jeg jobbe videre med det som det ikke ble noe av - eller blir noe av. Alt det som sykdommen setter begrensninger for. Med sorgprosessene.

Ei hand og holde i

Herre, jeg husker handa til faren min. Den var så god å holde i. Det faste grepet var så trygt. Og fanget hans hadde alltid plass til meg, og det var så godt å bikke hodet mitt inn til brystkassa hans. Han hadde slik ro, ikke noe kav og mas, men et hvilende blikk. Jeg husker de gode øynene hans.

Nå er det 47 år siden du hentet ham hjem. Jeg var bare så vidt 13. Det kjentes tungt, Herre, og det kjentes tungt i mange år. Veien ble lang å gå, uten handa til far min.

Jeg savner ham ennå, Herre. Jeg kjenner vemodet og savnet i bringa mi.

Takk for faren min, Herre. Jeg kunne ikke fått noen bedre far. Nå går jeg til hans grav og takker. For ham og for mor. Det hender jeg gråter litt ved deres grav. Av glede og sorg.

Så lenge noen husker oss, er vi ikke borte, sa Fiske, biskopen i Hamar. Så sant det er. Jeg glemmer ikke deg, far.

Nå holder jeg handa til kona mi.
Det er også godt. Gå hand i hand gjennom livet. Gjennom glede og sorg og savn. Dele liv. Det er det beste som finnes.

Alle trenger vi ei hand. Ei hand å holde i når vi blir født. Et kyss på kjakan. Ei hand å holde i vår vi dør. Et kyss på kjakan.

Og så holder du handa mi, Herre.
Du strakte den ut og greip tak.
Det er ikke jeg som holder deg.
Det er du som holder grepet.
Du slipper meg ikke.
Handa di blir ikke vissen av døden.
Den er sterk og opprettholder alt.
En dag blir handa mi slapp.
Da drar du meg ut av tiden
og inn på fast grunn - i evigheten.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav, holder Bjørn Olav. Det er tatt i hagan vår. Jeg tror det er første skoledag. Da var handa til far min god å holde i.

Venner som minner oss om sannheten

Iblant overveldes vi slik av sorgen at vi ikke lenger kan tro på gleden. Livet synes ikke å være noe annet enn et beger fylt til bredden med krig, vold, fremmedgjøring, ensomhet og endeløse skuffelser.

Ved slike tilfeller trenger vi venner som minner oss om at knuste druer kan gi velsmakende vin. Det kan være vanskelig å tenke seg at noen glede kan komme ut av sorgen, men når vi steg for steg følger venners råd, selv om vi ikke ennå kan ta til oss det de sier, finner vi en dag gleden som synes tapt, og sorgen blir til å leve med.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Der sorgen og dansen møtes

"... en tid for å sørge, en tid for å danse..." (For 3,4). Men sorgen og dansen er aldri helt atskilte. Det er ikke sikkert at de kommer rett etter hverandre. De kan faktisk være der samtidig. Sorgen og klagen kan vendes til dans og dansen vendes til sorg og klage uten at man kan se tydelig hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen og sorgen utforme dansen mens dansen skal rom for klagen og sorgen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en fremgang, men midt under festen kjenner vi på djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - dette hører sammen akkurat som klovnen med et ansikt av preget av sorg og klovnen med et ansikt preget av glede, får oss til både å gråte og le. La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den åndelige vekstens foreldre

"Glede og sorg går hånd i hånd. Når hjertet vårt gleder seg over en betagende vakker utsikt hender det vi savner venner som ikke får se den, og når vi overveldes av sorg oppdager vi kanskje hva sant vennskap egentlig handler om.

Gleden skjuler seg i sorgen og sorgen i gleden. Om vi forsøker for en hver pris å unngå sorgen, får vi kanskje aldri smake gleden, og om vi er mistenkelige mot ekstasen, kan heller aldri smerten nå oss.

Gleden og sorgen er er den åndelige vekstens foreldre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Der klagen og dansen møtes

"... en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

Men klagen og dansen er aldri helt adskilt. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig. Klagen kan vendes til dans og dans vendes til klage uten at man tydelig kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en mektig glede. Vi feirer en fremgang, og midt under festen kjenner vi et djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - de hører sammen akkurat som klovnen med sørgmodig ansikt og klovnen med det glade ansiktet, som får oss både til å gråte og le. La oss forundre oss over at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Martha Graham i Lamentations.

De harde ordene og Den Hellige Ånds sorg

Alle disse harde ordene. All uforsonligheten. Jeg kjenner mer og mer på sorg over brødre og søstre som uttaler seg så skarpt og hardt med brodd mot både den ene og den andre, som ser ting annerledes enn dem selv. Som har gjort andre erfaringer enn dem selv.

Den Hellige Ånd er vár. Det er mulig å gjøre Ham sorg. Det leser vi i Ef 4,30:

'Og gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag'.

Men har du lagt merke til at dette verset står i en helt bestemt sammenheng? Har du lest verset foran og etter? La oss gjøre det:

'La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for den som hører på. OG GJØR IKKE DEN HELLIGE ÅND SORG ... La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap'.

Og la oss ta med neste vers også: 'Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!' 

Det er altså en sammenheng mellom:
* råttent snakk
* bitterhet
* hissighet
* sinne
* skrål
* spott
* ondskap

og det å gjøre Den Hellige Ånd sorg.

Det er noe å tenke på når man setter seg ved tastaturet og skal skrive og omtale en søster eller bror, en menighet eller en organisasjon. Hva driver oss? Guds kjærlighet eller bitterhet, hissighet eller sinne? Når freden i våre hjerter blir borte, kan det da skyldes vår hissighet?

Det finnes egne Facebook sider som oser av forakt og fordømmelse av troende som ser ting litt annerledes enn de som skriver på disse sidene.  De er opprettet for å gå til angrep på kristne fra andre konfesjoner. Det er så mye harde ord, så mye hissighet. Slik enkelte uttaler seg skulle man tro at de satt inne med hele sannheten selv, og ikke ser stykkevis og delt.

Tro om ikke mye av dette gjør Den Hellige Ånd djup sorg. Tro om ikke det er dette som tar freden fra oss, den fred Kristus etterlot seg, og som skulle prege oss.

'Mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede'. (Ord 15,1)

Tap

'Når en aktivitet eller en person fyller våre liv, inspirerer oss og gir oss livsglede, kan deres fravær få oss til å stupe inn i en følelse av total tomhet. Vi lever i en form av indre død. Livet flyter ikke lenger i oss. Vi fylles av en følelse av tap og sorg, en tyngde som ligner depresjon, som gjennomsyrer hele vårt vesen.

Denne smerten og denne tyngden er ikke en sykdom, men en helt normal reaksjon på et tap som berører selve meningen med våre liv'.

Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 9. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Hvordan møte skuffelser? Del 2

Skuffelser kan bli forkrøplende. De kan margstjele oss og frata oss all energi og glede. Og de kan gjøre oss svært ensomme. Fordi man er blitt såret kan man trekke seg tilbake og bli mindre sosial. Man er redd for å bli såret og skuffet på nytt.

Men det er også en annen side ved skuffelser. De kan være veldig ydmykende, fordi de er en måte å granske hvor og i hvem vi har satt vårt håp.

Kong David er et menneske som har gjort seg mange livserfaringer. På godt og på vondt. Erfaringer som satte spor i sjelen. Av sorg. Han har kjent sorgen og fortvilelsen ved å miste et barn. Men ut fra skuffelsen ved ikke å få det bønnesvaret han ønsket seg på inderlig i denne vanskelige situasjonen, driver fortvilelsen ham til å gjøre seg smertefulle erfaringer med Gud. Og han skriver:

'Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg kan ikke rokkes'. (Salme 62,6-7)

Feilplassert håp fører til slutt til skuffelser. Mennesker kan aldri tilfredsstille alle våre behov. Bare Gud alene kan tilfredsstille og mette oss. Venner svikter. En god jobb er ikke nødvendigvis sikret for resten av ens liv.

Vi trenger derfor å se nærmere på våre forventninger. Kanskje de må justeres? Kanskje har vi satt for store krav til livet? Ligger virkelig lykken i å oppnå målene vi har satt oss? Eller å være sammen med akkurat den personen?

Vi må spørre oss selv: Hvor har vi vår identitet? I vår tjeneste? I hvem vi tror vi er? Eller i det faktum at vi er elsket av Gud? Trenger vi noe mer enn det?

Hva skjer om du mister den du elsker? Eller jobben din eller tjenesten du har i Guds rike? Hva skjer om du blir syk og ikke lenger kan gjøre det du gjør i dag? Om du har identiteten din i den tjenesten du har i menigheten vil du få store utfordringer når du ikke lenger har denne tjenesten. Det har jeg selv erfart. Hvem er Bjørn Olav når han ikke er prest?

Vi må lære oss til å sette vår lit og vårt håp til Gud. Det er også en prosess du må gjennom og du må selv gjøre deg erfaringer med Gud. Å være hos Ham er det sikreste stedet du kan være, og det mest tilfredsstillende du kan erfare.

(fortsettes)

Hvordan møte skuffelser? Del 1

Skuffelser er noe vi alle opplever på ulike nivåer mange ganger i livet. Av ulike årsaker vil opplevelsen av skuffelsen noen ganger gripe tak i oss på mer omfattende måte, og sette djupere spor i oss.

I en serie med artikler her på bloggen skal vi se nærmere på hvordan vi kan møte skuffelsene livet og ikke minst mennesker kan gi oss.

1. Sorg
Når vi opplever tap eller blir skuffet er det en helt naturlig reaksjoner at vi sørger. Sorg er ikke noe vi skal unngå som kristne. Den er en helt naturlig del av livet - også livet med Gud. Det kan være tap av jobb, helse, en venn, en livsledsager. En tjeneste. Det selvfølgelige er ikke lenger selvfølgelig. Det uforklarlige skjer.

'Salige er de som sørger', sier Jesus.

For mitt eget vedkommende lever jeg i en sorgprosess. En sorg over tapt helse. Over alt det jeg ikke lenger kan. Det har vært viktig å få lov til å være i denne sorgprosessen, og ikke avslutte den for tidlig. Tillate meg selv å være der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå, i den prosessen som Gud har tillatt. Ikke rømme fra den. La sorgen får sin tid.

Det er en fare i det å rømme vekk fra den sorgen vi opplever ved tap. Den vil nemlig innhente oss senere i livet. Vi kan møte den i andre former. Som fortrengt sorg. Som sinne. Derfor må sorgen få rom.

Det beste er å gi den til Gud - slik den er. Ikke pynte på den. Men gi sorgen til Gud. På den måten gir vi gradvis slipp på den. Vær helt ærlig med dine følelser.

Dette kan ta tid. Gi deg selv den tiden. Guds ord forteller oss at det er:

'... en tid til å gråte ... en tid til å klage ...' (For 3,4)

Og hvis skuffelsen gjelder Gud selv? Gud tåler å høre at vi er skuffet over Ham. Gi også den skuffelsen til Gud. Vær ærlig med levd liv.

(fortsettes)

Hvor er medlidenheten blitt av i konflikten mellom Israel og palestinerne?

De siste dagene har jeg kjent på en djup sorg. Den har forsterket seg etter hvert som jeg har lest spaltemeter på spaltemeter med innlegg på Facebook om den pågående konflikten mellom Israel og Gaza.                                         

Noen legger ut statuser mange ganger om dagen. Men alltid fra en side. Den israelske. Innleggene er blottet fra medfølelse over de som lider på Gaza, over de drepte barna, alle sivile liv som har gått tapt. Det gråtes ingen tårer.

De som kjenner meg vet at jeg er en venn av Israel. I mange år har jeg drevet et bønnearbeid, hvor bønn for Israel har vært en viktig del. Lokalt har jeg sammen med en venn tatt initiativet til å starte en Israelsforening. Jeg har talt på Israels-konferanser i inn- og utland, og har gode kontakter i menigheter og i bønnebevegelsen i Israel.

Det er hjerteskjærende det som skjer både i Israel og i Gaza. På begge sider er det tap av menneskeliv, traumatiserte barn, ødelagte hjem.

Men hvor er medfølelsen? Hvor er sorgen? Hvem gråter med de gråtende?

Jeg hører folk si: Barn blir drept i alle kriger, og Hamas bruker sivilbefolkningen som levende skjold. Ja, det er grusomt. Men hvor er medlidenheten med de som mister sine barn? Med de døde?

Hvordan er det mulig å unnlate å fortelle om de sivile tapene på Gaza? En hel familie som blir utryddet - og ingen av mine Facebook-venner som støtter Israel gråter? De forteller kun at et sykehus skjulte Hamas-terrorister og dermed var sykehuset et legitimt mål, eller at det og det huset skjulte terrorister. Det er sikkert sant. Men - det er et men her: fraværet av den medlidenheten som preger evangeliet vi er satt til å formidle.

Folk som ikke bekjenner troen på Jesus reagerer. Evangeliet kommer i vanry. Det bekymrer meg. Jeg hører stadig folk si:

'Hvordan kan dere være så følelseskalde? Hvorfor reagerer dere ikke når barn blir drept?'

I stedet for å skyve disse reaksjonene fra oss bør vi stanse opp! Tenke! La det synke inn over oss hvordan det er for en palestinsk far og en palestinsk mor å miste sine barn!

Ville Jesus ha reagert slik som vi gjør? Jeg tror Han gråter over det som skjer i Israel og på Gaza, og Han vandrer blant de døende, de døde, de traumatiserte, de som skjelver og er redd for natten.

Hvorfor gjør ikke ikke vi det?

Tenk om vår følelseskulde hindrer mennesker i å se Jesus?

Jeg vet allerede før jeg setter punktum for denne bloggartikkelen min at noen av mine Facebook venner kommer til å slette meg som venn, og at jeg mest sannsynlig har mistet noen tale-oppdrag. Men jeg kunne ikke la være å skrive dette. Jeg kjenner at denne følelseskulden gjør noe med meg som menneske - og som kristen.

En tid både for sorgen og dansen - dansen og sorgen

Disse ordene av Henri Nouwen har berørt meg slik disse for meg vanskelige sykdomsdagene, så jeg har valgt å oversette dem til norsk, for bloggens lesere.

'... en tid for å sørge, en tid for å danse ...' (For 3,4)

'Men klagen og dansen kan aldri helt skilles at. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig.

Klagen kan vendes til dans, og dansen til klage uten at man kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en framgang, og midt under festen kjenner vi på en djup vemod. Klagen og dansen, sorgen og latteren, vemodet og gleden - de hører sammen akkurat som klovnen og med sørgelig ansikt og kloven med leende ansikt, får oss både til å le og gråte.

La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre'.