Noen legger ut statuser mange ganger om dagen. Men alltid fra en side. Den israelske. Innleggene er blottet fra medfølelse over de som lider på Gaza, over de drepte barna, alle sivile liv som har gått tapt. Det gråtes ingen tårer.
De som kjenner meg vet at jeg er en venn av Israel. I mange år har jeg drevet et bønnearbeid, hvor bønn for Israel har vært en viktig del. Lokalt har jeg sammen med en venn tatt initiativet til å starte en Israelsforening. Jeg har talt på Israels-konferanser i inn- og utland, og har gode kontakter i menigheter og i bønnebevegelsen i Israel.
Det er hjerteskjærende det som skjer både i Israel og i Gaza. På begge sider er det tap av menneskeliv, traumatiserte barn, ødelagte hjem.
Men hvor er medfølelsen? Hvor er sorgen? Hvem gråter med de gråtende?
Jeg hører folk si: Barn blir drept i alle kriger, og Hamas bruker sivilbefolkningen som levende skjold. Ja, det er grusomt. Men hvor er medlidenheten med de som mister sine barn? Med de døde?
Hvordan er det mulig å unnlate å fortelle om de sivile tapene på Gaza? En hel familie som blir utryddet - og ingen av mine Facebook-venner som støtter Israel gråter? De forteller kun at et sykehus skjulte Hamas-terrorister og dermed var sykehuset et legitimt mål, eller at det og det huset skjulte terrorister. Det er sikkert sant. Men - det er et men her: fraværet av den medlidenheten som preger evangeliet vi er satt til å formidle.
Folk som ikke bekjenner troen på Jesus reagerer. Evangeliet kommer i vanry. Det bekymrer meg. Jeg hører stadig folk si:
'Hvordan kan dere være så følelseskalde? Hvorfor reagerer dere ikke når barn blir drept?'
I stedet for å skyve disse reaksjonene fra oss bør vi stanse opp! Tenke! La det synke inn over oss hvordan det er for en palestinsk far og en palestinsk mor å miste sine barn!
Ville Jesus ha reagert slik som vi gjør? Jeg tror Han gråter over det som skjer i Israel og på Gaza, og Han vandrer blant de døende, de døde, de traumatiserte, de som skjelver og er redd for natten.
Hvorfor gjør ikke ikke vi det?
Tenk om vår følelseskulde hindrer mennesker i å se Jesus?
Jeg vet allerede før jeg setter punktum for denne bloggartikkelen min at noen av mine Facebook venner kommer til å slette meg som venn, og at jeg mest sannsynlig har mistet noen tale-oppdrag. Men jeg kunne ikke la være å skrive dette. Jeg kjenner at denne følelseskulden gjør noe med meg som menneske - og som kristen.
1 kommentar:
Barna, de gamle, alle de som er trukket inn i konflikten mot sin vilje - uansett hvilken side av konflikten man befinner seg på - dem er det riktig å ha medfølelse med.
Men jeg reagerer på at disse ofrene brukes i en propagandakrig mot Israel av mennesker som for lenge siden gav avkall på sin menneskelighet, og som isteden ikke skyr noen midler, heller ikke barns lidelse og død, i kampen mot Israel. Og jeg reagerer også på at det aldri rapporteres noe fra israelsk side, om lidelsene og smertene der. Det framstilles som om det kun er arabiske barn som lider.
Dessverre tror jeg også at mange av ofrene som vises fram på TV-skjermen ikke er rammet av israelsk skyts, men av arabisk - selv om Israel får skylden. Det er likevel ingen forskjell på smertene.
Golda Meir skal ha sagt: "Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn". Jeg tror det er en god beskrivelse av dagens situasjon. Israels militære styrker gjør sitt ytterste for ikke å ramme uskyldige, samtidig som de har en plikt til å gjøre alt de kan for å forhindre angrep mot egen sivilbefolkning, og da må de ta ut utskytningsramper, lagre, fabrikker og tunneler - og terroristene. Men hvordan kan man unngå å ramme sivile når alt dette skjules blant sivile?
Legg inn en kommentar