I dag leses Klagesangene verden over

Jøder i Jerusalem og andre steder på jorden sitter og leser Klagesangene (skrevet av Jeremia) i dag

De sørger over ødeleggelsen av Jerusalem og Det hellige tempel og blir tradisjonelt resitert på fastedagen den niende av Av, den tristeste dagen på den jødiske kalenderen som sørger over ødeleggelsen av både det første og det andre tempelet i Jerusalem.

Klagesangenes bok avsluttes med en bønn:

​"Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som før i tiden! Eller har du rent forkastet oss? Er du blitt så brennende vred på oss?" (Klag 5,21-22)

- Phil Norcom/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

La oss sørge sammen med våre jødiske venner, og lese dem fem kapitlene av Klagesangene sammen med dem i dag.

I dag er det en dag for å kle seg i sekk og aske

Solen skinner fra skyfri himmel her hvor vi bor i dag. Det er varmt. Unaturlig varmt for mai måned å være. Mange koser seg ute i det fri.

Men for Norge som nasjon er dette en sorgens dag. I dag er det ganske nøyaktig 40 år siden loven om fosterdrap ble vedtatt. Siden har et sted mellom 550.000-600.000 barn mistet livet - i Norge. Drept i mors liv. Til sammenligning døde det 10.262 nordmenn under 2.verdenskrig. Nå tillates også tvillingaborter, om man ønsker å kvitte seg med det ene barnet, og beholde det andre.

Dette er en dag hvor kristne burde kledd seg i sekk og aske og sørget. Dette er botens dag. En dag for omvendelse og for å be Gud om nåde for landet vårt.

Jeg vil foreslå noe helt konkret for deg: Finn frem Bibelen din og be deg gjennom Klagesangene. Boken består av fem kapitler og burde være overkommelig for de aller fleste av oss. Om du ikke får til det, kan du kanskje be ordene i kapittel 2,18-22. Be ordene høyt. La det bli din klagesang over alle barna som ikke fikk se dagens lys og vokse opp.

Der klagen og dansen møtes

"... en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

Men klagen og dansen er aldri helt adskilt. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig. Klagen kan vendes til dans og dans vendes til klage uten at man tydelig kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en mektig glede. Vi feirer en fremgang, og midt under festen kjenner vi et djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - de hører sammen akkurat som klovnen med sørgmodig ansikt og klovnen med det glade ansiktet, som får oss både til å gråte og le. La oss forundre oss over at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Martha Graham i Lamentations.

En tid for gråt og klage

De grusomme bildene rullet over TV-skjermen i hele går. De kolossale ødeleggelsene i Japan, byer som ligger i ruiner, alle menneskeliv som er gått tapt, alle som er savnet, alle som er berørt og fylt av angst fordi de ikke kommer i kontakt med noen av sine kjære. Frykten for etterskjelvene.

Ord blir fattige. Kanskje er det aller best å reagere som profeten Esekiel. Det står om ham i Esek 3,15:

"Og jeg kom til de bortførte i Tel Aviv, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde. Jeg satt der i sju dager blant dem og stirret fram for meg."

I møte med lidelsen blir en av og til lamslått og taus. Det eneste man kan gjøre er å lide med. Nå er det en tid for å gråte og klage.

På bildet ser vi en liten gruppe japanere som tilhører Shiroishi Mennonite Church. Bildet er tatt i 2006. De er kommet sammen for å studere Guds ord og for å be sammen. Slik mange kristne nå gjør verden over for de som er så hardt rammet. I vår nød kan vi vende oss til Gud. Med våre ord eller med vår taushet. For det er ikke alltid lett å be i en slik situasjon. Det vi kan be om er nåde og at mennesker gjennom lidelsene får et møte med Jesus.

Hos Forkynneren heter det:

"Alt har sin tid ... en tid til å gråte." (For 3,1 og v.4)

Å klage sin nød til Herren

Salme 137 har fulgt meg noen dager nå:

"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger. Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord." (Salme 137,1-4)

Vi lever i en tid hvor det ikke er særlig plass for klagesangene i våre forsamlinger. Tar man turen innom en pinsekarismatisk sammenheng som er turtallet høyt, og bekjennelsene høye. Jeg må være ærlig å si at jeg er litt sliten av det, og jeg tror ikke det bare har sammenheng med at jeg har rundet 50. Det samsvarer kort og godt ikke med livet, og blir heller ikke en sann bekjennelse for meg. Av og til er det også tid for klagesangene. Hos Forkynneren leser vi:

"Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen....en tid for å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse ...." (For 3,1 og v.4

I Bibelen finnes Klagesangene, som uttrykker sorg over babylonernes ødeleggelse av Jerusalem, og i Salmenes bok finner vi salmer som uttrykker det samme. Som foreksempel Salme 102. I innledningen på denne heter det: "Bønn av en elendig, når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn." Skrives det slike ting i dag? Er det plass for dette i forsamlingene våre? Jeg vet ikke. Hør på de første versene i denne salmen:

"Herre, hør min bønn og la mitt rop nå fram til deg! Skjul ikke ditt åsyn for meg den dag jeg er i nød! Vend ditt øre til meg, skynd deg å svare meg den dagen jeg roper! For mine dager er svunnet bort som i røk, mine ben brenner som ild. Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress, for jeg har glemt å ete mitt brød. Mens jeg sukker høylytt, er jeg blitt til bare skinn og ben."

Det høres ikke ut som siste lovsang opplyst på kirkeveggen.

Nei, så er det da heller ikke en lovsang, men en klagesang.

Molltonene hører også med. Jamringen, klagen, ropet, frustrasjonen, oppgittheten.

Jeg har det litt slik nå. Det skyldes omstendigheter i mitt liv, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Av og til er jeg nok for åpenhjertig, også på bloggen, det øker smerten når noen misbruker det eller misforstår bakgrunnen. Det har jeg også opplevd i det siste. Det blir litt slik som den som skrev Salme 137. Man kjenner seg av og til tvunget til å "synge" de glade "sangene", det vil si det folk forventer av en at man skal si. Men det blir feil, det blir alltid feil. Gud kjenner våre hjerter, og lytter også når vi klager vår nød til Ham. Det kjenner jeg dyp takknemlighet for. Tenk om vi kom til gudstjeneste eller møte en dag, og alle sangene var klagesanger og vi vendte vår røst til Herren samstemmig og ropte ut vår nød? Hvilken gudstjeneste det ville bli! En ting er sikkert: den ville være lite typisk norsk. Men kanskje veldig sannferdig. Ville det ha vært vantro å gjøre det?