Åndelig modning og vekst skjer naturlig

 Det er lett å tenke seg det åndelige livet som en strak, rettlinjet vei framover, hvor man går fra et mål til det neste. Men slik er det ikke. Det er heller tvert om. Vi må stadig vende tilbake til utgangspunktet. Jeg har funnet ut at vi hele tiden må vende tilbake til korset, og derfra navigere oss videre. Jesus er veien, bokstavelig talt, men veien til ham ser ut til å gå på kryss og tvers, tilbake til ham. Det viser iallefall min åndelige erfaring siden jeg møtte ham aller første gangen i 1972.

I lengre tid nå har jeg grunnet på noen ord fra Mark 4,26-29: "Og han sa: Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

Jeg har merket meg noen ting her. For det første skjer spiringen uten at bonden forstår hva som finner sted. Jeg har funnet ut at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. For det andre: veksten skjer av seg selv. Det er noe herlig befriende med det. 

I går leste jeg en artikkel av Christopher Chapman, en britisk åndelig veileder og forfatter. En forkortet utgave publisert i tidsskriftet The Way, er gjengitt i siste nummer av Strek. Jeg gjengir litt av teksten her. Han tar også utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Markus. Hans observasjoner er svært interessante: 'Her og andre steder i det bibelske narrativet ser jeg fire bevegelser som går igjen: Noe slår rot, det grunnfester seg. Nye skudd kommer til syne. Så, den komplekse og mystiske utviklingen av planten, underveis mot innhøstingen. Selv om det - som lignelsen angir - finnes en form for rekkefølge i disse bevegelsene, utgjør de ikke en rett linje av stadier, hvor den ene forlates så den neste kan ta til. For at grøden skal utvikle seg, må planten forbli i jorden med røttene sine, og det er til jorden frukten vil falle, så nye frø kan spire og gro.

Kornet finner bakken, og her begynner forvandlingen. Akkurat som plantene trenger vi dybde; et sted hvor vi kan høre til, kjenne oss selv, finne hvile og gro.' Her er det mye å grunne på en varm lørdag i juli 2025.

De åndelige årstider: vinteren, del 2

Jeg avsluttet gårsdagens artikkel i denne serien  med å sitere Salme 130, som handler om å vente på Gud og skrev samtidig at Gud ikke har det travelt. Med Gud følger det alltid ro og fred.

Når vi tror at det er Guds oppgave å gi en rask respons på alle våre bønner, vil vi ganske snart bli desillusjonerte. Med mindre vår venting er formet av tilliten til og forvissningen om at Gud arbeider og har kontroll, vil bønnesvar som uteblir skape usikkerhet og uro, ja, kanskje også forvirring og skuffelser.

Den åndelige vintersesongen er en øvelse i tålmodghet.

Husk at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine.

Den åndelige vintersesongen gir oss tid til å utvikle tilliten til at Gud arbeider innenfor en bestemt tidsramme. Et nøkkelord i denne sammenhengen er overgivelsen. Dette er tiden for å overgi alt i Guds hender. Våre liv, våre ønsker, våre lengsler, vår vilje.

I vintersesongen skjer det tilsynelatende ingenting, men det er bare tilsynelatende. Ta nå for eksempel et tre. Frukten har falt av. Det samme med bladene. Alt synes livløst, men på innsiden skjer det mye. I løpet av vintersesongen skapes en ny årring, og treet blir dermed sterkere, for eksempel vil det bedre kunne motstå vårstormene og lettere bære frukten når sommeren kommer. På samme tid strekker røttene seg djupere og tar til seg mer næring.

Den åndelige vintersesongen er en tid for å gå saktere, hvile mer og ta til seg åndelig næring. Dette er tiden for den langsomme lesningen av Bibelen, hvor vi stanser opp og dveler ved ordene. Husk at alt har sin tid, vokseprosessen tar mer tid enn vi tror.

fortsettes

Den åndelige vekstens foreldre

"Glede og sorg går hånd i hånd. Når hjertet vårt gleder seg over en betagende vakker utsikt hender det vi savner venner som ikke får se den, og når vi overveldes av sorg oppdager vi kanskje hva sant vennskap egentlig handler om.

Gleden skjuler seg i sorgen og sorgen i gleden. Om vi forsøker for en hver pris å unngå sorgen, får vi kanskje aldri smake gleden, og om vi er mistenkelige mot ekstasen, kan heller aldri smerten nå oss.

Gleden og sorgen er er den åndelige vekstens foreldre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Åndelig vekst

"Åndens såkorn er blitt plassert i hver og en av oss. Vi må lære oss til hvordan vi gir næring til dette såkornet, slik at det kan vokse og bære rik frukt.

Denne reisen - vår kjærlighetens pilegrimsreise - begynner og fordjupes når vi hører Guds mumling i våre hjerter: Jeg elsker deg slik som du er. Jeg elsker deg så høyt at Jeg er kommet for å helbrede deg og gi deg liv.

Vær ikke redd. Åpne ditt hjerte."

Jean Vanier i Drawn into the Mystery of Jesus through the Gospel of John, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Balanse

"På grunn av vår individuelle rikdom og kompleksitet, trenger vi ulik type næring på veien mot helhet.

Noe av dette gir næring til vårt hjerte, og vår mulighet til å relatere oss, noe til vårt intellekt, andre til vår kapasitet for generøsitet og handling, andre igjen til vår søken etter Gud og vår hunger etter det uendelige. 

Men, noen mennesker gir for mye næring til en del av dem selv, og neglisjerer andre; på den måten havner de i ubalanse og mangler enhet."

Jean Vanier i Community and Growth, side 167. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ydmykhet

"De spurte den eldste: Hva er ydmykhet? Den eldste svarte: Når din bror synder mot deg, og du tilgir ham, før han omvender seg foran deg." (Ancient Patericon)

"Som vann og ild står i motsetning til hverandre når de kombineres, slik står også selvrettferdighet og ydmykhet i motsetning til hverandre." (Hl.Markus Asketen)

"Noen lider mye på grunn av fattigdom og sykdom, men er ikke ydmyke, og vil derfor lide uten å ha nytte av det. Men den som blir ydmyket vil være lykkelig under alle omstendigheter fordi Herren er hans rikdom og glede, og alle mennesker vil forundres over hans sjels skjønnhet." (Hl.Silouan av Athos)

Gode åndelige råd

'Stille og milde tanker, fulle av kjærlighet og tilgivelse, er veien til fred og stillhet.'

'Vi kan ha mange materielle ting, vi kan ha alt vi ønsker, men alt dette er forgjeves, hvis vi ikke har fred. Og denne freden kommer fra selve fredens kilde, fra Herren.'

'Den som bærer Guds rike inni seg vil umerkelig gi det videre til andre. Himmelens atmosfære vil stråle ut fra oss selv når vi er tause eller snakker om ordinære ting.'

Sitater av den serbisk ortodokse munken Tadej (bildet) av Vitovnica (1914-2003). Født i landsbyen Vitovnica. 15 år gammel ble han fortalt leger at han bare hadde fem år igjen å leve. Han ble munk i 1935 i Gornjak klosteret i Milkovo. Her bodde det noen russisk-ortodokse munker, og Tadej ble en disippel av dem. De hadde flyktet fra Russland på grunn av den kommunistiske maktovertagelsen, og var kommet til Serbia. Blant disse russiske munkene var også den kjente fader Ambrosios, som var en disippel av den hellige Ambrosis av Optina klosteret. Det var fader Ambrosios som lærte Tadej Jesusbønnen.            

Fra 1962 til 1972 var han klosterforstander (hegumen) i for klosteret i Vitovnica. Da han trådte tilbake fra denne stillingen forble han i Vitovnica. Han ble kjent som en åndelig veileder, som mange oppsøkte for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange muslimer kom til tro på Jesus gjennom munken Tadej.                          
Han døde 88 år gammel i Banca Palanka i Serbia-Montenegro, og er begravd i klosteret i Vitnovnica.

Tekstene er oversatt av Bjørn Olav Hansen (C).

Amerikanske baptister vil hjelpe de som strever med sitt åndelige liv på hverdagsplanet

Amerikanske baptister ønsker å hjelpe de som strever med å få til en sunn balanse mellom bønn og aktiviteter, og for å hjelpe de som lengter etter mer stillhet og avsondrethet i deres liv og tjeneste og etter fred, medfølelse og rettferd.

Som et svar på dette arrangerer American Baptist Churches en konferanse 8.-13. juli i åt i vakre omgivelser i Green Lake i Wisconsin. Konferansen blir lagt opp som en retreat og er en unik mulighet til å utforske og praktisere et kontemplativt liv sammen.

Det vil bli lagt vekt på den enkeltes åndelige liv, og det avsettes god tid til stillhet og til å lære seg hvordan man kan lytte til Guds stemme. Det gis også også muligheter for personlige samtaler.

55 råd for det kristne livet

I dag er det et år siden den ortodokse presten Thomas Hopko (bildet) døde. Hans bøker og skrifter har hatt stor betydning for mange. Her er hans 55 råd for det kristne livet:

1. Vær alltid hos Kristus.

2. Be som du kan, ikke som du ønsker.

3. Følg en bønneregel du kan leve med som du holder disiplinert.

4. Be Herrens bønn (Fadervår) flere ganger om dagen.

5. Ha en kort bønn som du stadig gjentar når ditt sinn ikke er opptatt med noe annet.

6. Gjør noen djupe bøyninger når du ber.

7. Spis sunn mat som metter.

8. Hold kirkens fasteregler.

9. Bruk litt tid i stillhet hver dag.

10. Gjør barmhjertighetshandlinger i hemmelighet.

11. Gå regelmessig til liturgiske gudstjenester.

12. Gå regelmessig til skriftemål og nattverd.

13. Bli ikke opptatt av påtrengende tanker og følelser, men rist dem av deg når de kommer.

14. Avslør regelmessig dine tanker og følelser for en person du stoler på.

15. Les Bibelen regelmessig.

16. Les oppbyggelige bøker langsomt, litt nå og da.

17. Bruk tid på fellesskap med de hellige.

18. Vær en vanlig person.

19. Vær vennlig mot alle.

20. Hold ditt hjem ryddig og rent.

21. Ha en sunn og nyttig hobby.

22. Tren regelmessig.

23. Lev en dag og en stund ad gangen.

24. Vær helt ærlig, først og fremst mot deg selv.

25. Vær tro i det lille.

26. Utfør ditt arbeid, og gi slipp på det.

27. Gjør de vanskeligste og smertefulle tingene først.

28. Møt virkeligheten ansikt til ansikt.

29. Takk for alt.

30. Vær glad.

31. Vær enkel, gjemt, taus og liten.

32. Vend ikke oppmerksomheten mot deg selv.

33. Lytt når noen taler til deg.

34. Vær våken og oppmerksom.

35. Tenk og tal ikke unødvendig mye om saker.

36. Tal enkelt, tydelig, fast og direkte.

37. Fly fantasier, grubblerier og forsøk på å avdekke ting.

38. Fly kjødelige seksuelle fristelser med det samme de dukker opp.

39. Klag ikke, knurr ikke, og gnål ikke.

40. Sammenlign deg ikke med andre.

41. Søk ikke og forvent ikke verken berømmelse eller medfølelse fra noen.

42. Vi dømmer ingen for noe.

43. Forsøk ikke å overbevise noen om noe.

44. Ikke forsvar eller rettferdiggjør deg selv.

45. La deg bare binde eller begrense av Gud.

46. Ta imot kritikk med takknemlighet og prøv den kritisk.

47. Gi bare råd til andre om de ber deg om det eller når det er din plikt.

48. Gjør ikke for andre det de selv kan og burde gjøre selv.

49. Ha et daglig skjema for aktiviteter, så unngår du nykker og innfall.

50. Vær barmhjertig mot deg selv og andre.

51. Forvent ikke noe annet enn at du kan bli voldsomt fristet til ditt siste åndedrag.

52. Fokuser bare på Gud og lys, og ikke på mørke og synd.

53. Hold ut i dine egne synders og feilstegs rettssak i ro og fred, for du vet at Guds nåde og er større enn din egen urettferdighet.

54. Når du faller, reis deg igjen med det samme og begynn på nytt.

55. Skaff deg hjelp når du trenger det, uten frykt og skam.

Oversatt fra Gäst och Främling/Mikael Fälthammar/diakon i Den ortodokse kirke.

Sannhet og vekst

Et fellesskap er et vidunderlig sted, det er livgivende; men det er også et sted for smerte for det er et sted for sannhet og vekst - åpenbaringen av vår stolthet, vår frykt og vår sønderbrutthet'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fire prinsipper

'I forbindelse med min erfaring med L'Arche, så har jeg oppdaget fire prinsipper som er nødvendig for den menneskelige vekst og godt akkompagnement:

Virkelighetens prinsipp: å omfavne ting som de virkelig er, og ikke være konstant sint på dem men heller se hva som er positivt i dem. Ikke være knyttet til forutinntatte ideer og spesielt ikke til fordommer og teorier. Å vedstå seg de blinde flekkene våre og de defensive mekanismene som stanser oss fra å se virkeligheten, og som leder oss til å fornekte den. Å elske og leve i nuet i den virkeligheten som er oss gitt.

Vekstens prinsipp: livet er i bevegelse, utviklende. Det er ting vi ikke kan gjøre i dag på grunn av våre begrensninger, vår ungdom, vår frykt. Men i morgen, eller med tiden, vil ny styrke vokse frem i oss. Vi er i en forandringsprosess; andre endrer seg også. Vi må vite hvordan vi kan vente tålmodig. Vi må vite hvordan vi kan bli venner med tiden.

Endelig, prinsippet om næring og om endelig virkning: hensikten med all menneskelig vekst er åpenhet mot andre, mot Gud og mot verden: å oppdage vår felles menneskelighet; å arbeide for en verden hvor det er mer fellesskap og medfølelse mellom menneskene. Men hver person må selv velge de riktige måtene å skaffe seg næring på for å oppnå dette målet. Vi må ta gode valg.

Jean Vanier (bildet) i Our Journey home, side 159. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 4

I dag spørres det etter hvor relevant du er. Om det budskapet du formidler har gjennomslagskraft, og når ut. Det har lite eller ingen ting med kristen tro å gjøre, om korset mangler.

Kristen tro kan aldri løsrives fra korset. Sann kristen tro handler om en Mellommann, som er sann Gud og sant menneske, naglet fast til et kors. Det handler om blod og smerte, lidelse og død Den eneste veien til Gud går gjennom Kristi korsdød, og et budskap hvor dette mangler, kan gjerne begeistre mange, men det har ingen frelsende kraft.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver Lyder Engh i sin gode bok: 'Korset - universets sentrum', og legger til: 'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv'.

Når vi presenteres for et budskap om kjærlighet, om nåde og om aksept, som ikke har sitt utgangspunkt i Jesu Kristi kors, i Hans død og i Hans oppstandelse, så er det et annet evangelium vi får presentert. Det er sukret for en tid som vår. Det passer godt inn i de flestes liv, fordi man trenger ingen omvendelse, ingen syndserkjennelse, bare gode følelser og opplevelser. Men det er ikke en kristen tro.

Går vi til åndelige veiledere som forteller oss at det ikke er noen synd å bekjenne lenger, ikke noe oppgjør som må tas, ikke noe behov for å snu deg 180 grader og gå en annen vei, så er det forførende ånder du lytter til, og ikke kristen tro.

Kristen tro taler sant om livet, om døden og evigheten, om himmel og om en evig fortapelse. Den forteller deg at det er bare en vei til Gud, og den veien går gjennom Jesus Kristus. Ikke noe annet og ingen annen enn Jesus, og bare Jesus, kan frelse deg.

Er det kristen tro du blir presentert så vil en åndelig veileder, som lever sant med Gud, fortelle deg at denne troen ikke endres eller tilpasses med årene eller situasjonen. Han eller hun vil fortelle deg at denne troen er overlevert - en gang for alle. Denne overleverte troen bekjenner seg til Guds ord som absolutt autoritet hva angår liv og lære, og den har ikke gått ut på dato. Den vil ikke være i strid med Guds ord på noe punkt. Den følger ikke tidsånden og strømningene i tiden.

Det kan være at du hører noe annet: at vi lever i en annen tid, og må forstå Guds ord på en annen måte, enn det apostlene forstod. De visste ikke så mye som vi vet i dag. Tro ikke på dem, og skygg unna slike mennesker. Det kan være at de forteller deg at det er kristen tro de presenterer for deg, men det er langt fra sannheten. De er ikke veiledere, men villedere! Bibelens ord står fast.

En rød lampe bør lyse når det står frem mennesker i vår tid og lærer noe helt annet enn det kirken har lært i 2000 år, om frelse, evig liv, evig fortapelse, nåde, ekteskap, moral - bare for å nevne noe. Vår tid er full av overmodige mennesker som mener seg å vite bedre enn apostlene, og Herren Jesus selv. Det gjør de ikke. En teolog skrev i et innlegg forleden dag dette: 'Undrer meg på om Jesus forutså at dette ville skje'. Da har man med et pennestrøk fratatt Jesus Hans guddommelighet.

Bibelens budskap om Jesu Kristi kors er både et horisontalt og et vertikalt budskap. Jesus sa nemlig følgende:

'Så sa han TIL ALLE: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv OG HVER DAG ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Sann kristen tro handler ikke om jeg føler det godt eller ikke, men om dette:

Å fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp for å følge Jesus!

Jeg vil si med apostelen Paulus:

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

'Jeg vil ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (1.Kor 2,2)

(fortsettes)

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 3

Her fortsetter serien om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere. Del to av denne artikkelen ble publisert lørdag 4.juli, og del en, fredag 3.juli.

Å lese åndelige bøker er et gode, især om de er skrevet av mennesker som ikke presenterer er teori, men som lever hva de skriver. I flere år har jeg kjent en tretthet overfor lettvint forkynnelse pakket inn i glanset papir. Det er store ord og bekjennelser, men så fjernt, så fjernt, fra livet flesteparten av oss lever.

Jeg leser derfor bøker kun av prøvede mennesker. Av mennesker som har gått i Herrens skole. Gjerne de som har oppholdt seg i ødemarken og har vært stille en stund. Jeg har funnet større visdom hos mennesker, som i verdens øyne ikke er lærde, men som lever hellige liv. Dem vil jeg lære av. Derfor omgås jeg med dem. Virkelig visdom viser seg i et liv som har integritet. Den vise er den som blir et speilbilde av Jesus. I deres liv ser man Hans ansikt, og merker velduften fra Ham.

Slike mennesker har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus. De vet hva selvfornektelse er. I dag er det få som snakker om korset, i hvert fall ikke i betydningen av vårt eget selvlivs død. Det er heller et spørsmål om selvrealisering og hva Gud kan velsigne meg med.

Derfor vil jeg ikke betro min sjel til hvem som helst. Når det handler om evigheten, har jeg ikke råd til annet.

I de to foregående artiklene har jeg fortalt om staretsen Varnava. Han sparte seg ikke. Det ble så som så med mat og søvn. Mennesker sto ofte i lange køer for å komme til ham og lette sitt hjerte. I tillegg hadde han svært mange brev han måtte svare på. Folk kom til ham av ulike årsaker. Her er et eksempel fra en som møtte ham, en fransk katolsk kvinne, ved navn Mary Magdalene Gamel:

'Jeg møtte staretsen Varnava første gang i forbindelse med at jeg besøkte en venn av meg. I lang tid hadde jeg hørt historier fulle av hengivenhet om denne åndelige far, og jeg var nysgjerrig på å møte denne personen som ble behandlet med sin ærbødighet. Slik jeg hadde forstilt meg så han ut som en av våre katolske prester - elegant og veltalende, med vakre håndbevegelser gjort av parfymerte hender. Til min store overraskelse så jeg bare en liten, gråhåret og forunderlig enkel munk. Ingenting ved ham var slik jeg hadde forestilt meg det. Ansiktet hans derimot, det skinte, med en slik kjærlighet og vennlighet at hjertet mitt ble så berørt av sterke følelser. Men jeg forsøkte å riste av meg førsteinntrykket! Jeg sa til meg selv: Gode Gud, det kan da ikke forventes av meg at jeg kysser denne gamle munkens hånd, slik som de gjør her! Nei, du vil ikke se meg gjøre noe slikt. Og så sprang jeg på dør.

Rett etter dette møtet ble jeg svært syk av en betennelse og jeg ble lagt inn på et sykehus. Situasjonen var så alvorlig at de to legene som behandlet meg, mente at det måtte sendes et telegram til min søster, som da befant seg i Afrika, at hun måtte komme for å se meg før jeg ble operert. De kunne nemlig ikke garantere at jeg ville overleve. Jeg hadde høy feber, og jeg lå skrikende i sengen i timevis. I fem dager klarte jeg ikke å sove, selv om jeg var ekstremt utmattet.

Legene samtalte om mitt tilfelle da en slektning til min venn ankom. Han kom fra Hl.Sergius Treenighetskloster, og hans første spørsmål var: Hvordan går det med henne?

'Dårlig'.

'Hun må være fryktelig dårlig, for staretsen Varnava ba meg om å gå til dere med et samme og bringe med meg et ikon av Guds mor".

Ikonet ble brakt over til meg og jeg kysset i ærbødighet Guds mor. Ikonet ble lagt under hodeputen min, og for første gang under denne sykdomstiden var jeg i stand til å sove. Når legene så til meg en time senere, fant de ut at tilstanden min hadde bedret seg så mye at operasjonen ikke synes å være nødvendig. Dagen etter var faren tilsynelatende over. Legene var forundret over å se den raske tilfriskningen fra denne farlige sykdommen. Jeg er mer enn sikker på at det var de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Dette høres sikkert underlig ut for oss protestanter. Jeg har likevel valgt å oversette denne beretningen slik den er skrevet ned. Men jeg er sikker på at den franske kvinnen har helt rett når hun sier at det var 'de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Jeg er blitt mer skeptisk med årene til mennesker som påberoper seg å ha helbredelsens nådegave, men jeg har erfart at Gud gir den til mennesker som ikke fremhever seg selv, men gir Jesus all æren. Dette er gjerne 'sårede helbredere', mennesker som selv har erfart hva sykdom og lidelse gjør med et menneske.

(fortsettes)

Billedtekst: Måtte Gud reise opp åndelige fedre og mødre, modne kristne som lever hva de preker. Slike blir til velsignelse for Kristi kropp.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 2

18 år skulle Vasilij tilbringe som novise før han avla sitt første monastiske løfte. Når han var 30 år avslørte hans åndelige far hva som Herren hadde sagt til ham, om Vasilij. Herren hadde sagt til Gheronty at Vasilij var en startets og at hans kall var 'å tjene den lidende menneskehet med kjærlighet'.

I det han hadde sagt dette gav han to biter av et nattverdbrød til Vasilij og sa: 'Gi de sultne mat med disse, for det er Guds vilje å mate dem med Ordet og Brødet'. Å gi folk Ordet betydde at han skulle gi dem Jesus, gi åndelige råd som var prøvd på Guds ord og i levd liv. Å gi folk Brødet handlet også om å gi dem Jesus, i synlig brøds skikkelse, men også hjelpe dem i deres materielle nød.

Vasilij syntes ikke noe særlig om dette. Han ville leve som eneboer, og han visste alt for godt hva det innebar å være en starets. Så han søkte sin åndelige far og ba ham inderlig om ikke å legge denne byrden på ham. Men hans åndelige far kunne ikke nulle ut Guds kall og endre Guds vilje. Det kan intet menneske. Han velsignet derimot Vasilij og gav ham tillatelse til at han kunne vende tilbake til sitt eneboersted for en tid.

Dagen etter fant den unge munken sin åndelig far lammet. Han hadde mistet sin taleevne og to dager deretter sovnet han stille inn.

Vasilij satte nå sitt håp til hans andre åndelige far, broder Daniel, og håpet at denne kunne frita ham fra det kall Gud hadde gitt. Men broder Daniel forsikret ham at hans kall var å ta sitt kors opp og følge Jesus ved å veilede andre mennesker. Han pekte også på dagen da Guds vilje ville bli satt ut i livet, nemlig den dagen da broder Daniel døde.

Og det skjedde nøyaktig slik han hadde forutsagt. I 1885 minnet Daniel igjen Vasilij om den oppgaven som lå foran ham. Når Vasilij igjen med tårer ba broder Daniel om å frita ham fra dette store ansvaret med å være sjelesørger, begynte Daniel plutselig å blø fra munnen. Vasilij tok ham i sine armer, og slik døde broder Daniel, i armene på sin disippel.

Året etter avla Vasilij nok et monastisk løfte, og han tok navnet Varnava. Det er hebraisk og betyr: trøstens sønn. Fra da av trådte han inn i sitt kall som starets. Herren gav han samtidig helbredelsens og klarsynets eller profetiens gave.

Nå begynte de lidende undertrykte å strømme til Varnava fra alle kanter. En av de som besøkte ham var også en professor ved navn Vvedenskij fra det teologiske fakultetet i Moskva. Han beskrev dette møtet slik:

'Det var en munkecelle i bedrøvelig forfatning, og var full av så mange elendige og miserable folk som noe barmhjertighetshus kunne motta. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden kom folk hit av alle samfunnslag - øvrighetspersoner, lærde, kontorfolk og ordinære pilegrimer - de flokket seg sammen for å snakke med staretsen. Denne gudfryktige mannen med øyne som så tvers gjennom deg, litt krumbøyd, og kledd i en shabby munkedrakt, tok imot alle med et kjærlig smil. Alle kommer de til staretsen Varnava for å få sjelefred og varme'.

Han kalte sine besøkende 'lille sønner' eller 'lille døtre', uansett hva slags posisjon de enn måtte ha i samfunnet. Blant disse 'lille sønnene' var også Russlands siste tsar, Nikolai II, som kom til staretsen i 1905 for å bekjenne sine synder.

(fortsettes)

Billedtekst: Staretsen Varnava med sitt bønnereip som han brukte når han ba Jesusbønnen.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 1

Vi lever i en svært overfladisk tid - også hva åndelighet angår. Jeg er sliten av alle trendene, bølgene, den opphausede stilen og tivoliseringen av gudstjenesten. Derfor har jeg i mer enn 30 år - siden jeg først stiftet bekjentskap med ørkenfedrene og ørkenmødrene - lengtet etter det rene vannet, et uskapte lyset, det levende brødet. Etter stillheten, Guds nærværet.

I denne tiden har jeg stiftet bekjentskap med mennesker som har levd et djupere liv med Gud. Som staretsen Varnava (bildet). En starets er et menneske, som Gud på en spesiell måte har gitt en gave til å veilede andre i deres vandring med Gud. De er ikke nødvendigvis en prest eller en munk, men kan gjerne være en lekmann. De har evnen til å skille ånder, og har som oftest en profetisk gave. Alle har det til felles at de bærer med seg Guds nærvær.

Varnava, som jeg her skal skrive om, hvis borgerlige navn var Vassilij Merkulov, var født 1831 i en gudfryktig bondefamilie hvor faren var leiledning. De bodde i en landsby nær Tula, en by 200 kilometer sør for Moskva. Hans mor øvet en sterk innflytelse på den unge Vassilij. Moren, som senere skulle bli nonne, lærte ham å be og gå regelmessig til gudstjeneste.

Når Vassilij var ni år gammel flyttet familien Merkulov nærmere Moskva. Det skulle bli helt avgjørende for den unge guttens vandring med Gud. Like i nærheten av klosteret Hl.Sergius kloster av den hl.Treenigheten, fantes det et eneboersted som kaltes Getsemane. Her bodde munken og staretsen Gheronty. Denne munken, som levde så nær Gud, skulle komme til å bety svært mye for Vassilij.

Når han ble 20 trådte han inn i Hl.Sergius klosteret som novise. Rett etter dette flyttet staretsen Gheronty etter, som ble en åndelig far for ham. Hos Vassilij ble det skapt en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet. Det gikk ikke en måned uten at han gav uttrykk for at han ville gjøre som sin læremester, trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn. Han fikk lov å prøve seg i Getsemane sketen. Hans åndelige far overlot ansvaret for Vassilij til broder Daniel, en annen munk som levde alene i skogene i nærheten.

Åndelig veiledning og disippelskap 
Jeg merker meg dette: en kristen som ønsker å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, trenger en åndelig veileder. Selvfølgelig er dette spesielt for en som er munk og er tilknyttet et kloster. Men ingen burde vandre alene. Alle burde ha privilegiet av å ha en åndelig veileder. En skriftefar. Etterlatt til oss selv, står vi i fare for å utvikle en sterk individualisme, og uten noen som ser oss og som vi kan være transparante overfor, står vi i fare for å bli åndelig hovmodige og et lett bytte for vår sjelefiende. Jeg har forundret meg mye over hvor lettvint vi tar dette med at Jesus kaller oss til 'å gjøre disipler'. I dag blir man kristen ved å rekke opp en hånd, og så fremsi en 'frelsesbønn', og så skal man stå på egne bein. I det sekulære liv kurses vi i alle ting, men når vi blir kristne synes det som om det er opp til oss om hvordan vi best mulig skal klare oss selv. Ikke minst gjelder dette vårt bønneliv, hvor det nærmest forutsettes at vi skal ha forstått bønnens innside med det samme!

Men modne, trygge veiledere er ikke lett å finne. Ikke menn eller kvinner som lever hva de lærer. Som ikke bare formidler teorier, men som er medvandrere. Du kan forsøke å finne en så skal du se hvor vanskelig det kan være.

Derfor er det en stor nød hos meg etter å be fram åndelige fedre og mødre - staretser, om du vil. Mennesker som er prøvd i livets skole. Som vet hva kamp og lidelse er for noe. Og som har gjort seg djupe erfaringer med Gud.

(fortsettes)

Å vokse til modenhet

I dag leste jeg noe som Richard Rohr (bildet) har skrevet. Dette er virkelig åndelig visdom å ta med seg! Derfor har jeg valgt å oversette dette til norsk, jeg tror ordene til denne fransiskaneren vil glede mange av bloggens lesere:

'Hvordan er overgangen fra overlevelsesdansen til den hellige dansen? La meg fortelle hvordan det hele begynner: Visste du at første halvdelen av ditt liv må mislykkes for deg? Faktum er: hvis du ikke anerkjenner en eventuell og nødvendig utilfredshet (i form av tristhet, rastløshet, tomhet, intellektuelle konflikter, åndelig kjedsommelighet, eller til og med tap av tro, etc) så vil du ikke bevege deg videre til modenhet. Du forstår, tro handler om å bevege seg utenfor komfortsonen din, stole på at Gud leder, i stedet for at du har ankret opp ved hjemmebasen. Altfor ofte er det slik at tidlige religiøse posisjoneringer blir en erstatning for virkelig tro.

Vanligvis er det slik at om ikke veksten tvinges på oss, så ville få av oss legge ut på en reise frivillig.

Hvorfor skulle vi? Teppet må rives vekk under føttene våre for at vi kan redefinere hva balanse egentlig er. Mer enn noe annet - denne falle og reise-seg-igjen syklusen - er det som beveger oss over i den andre fasen av våre liv. Det er en nødvendig lidelse som hører til vårt menneskelige liv, og hvis vi unngår denne syklusen så forblir vi umodne for alltid. Den kan ta form av relasjoner som mislykkes, stå ansikt til ansikt med ens egen skygge, konflikter eller motsigelser, skuffelser, moralsk forfall eller depresjon i en eller annen form.

Alt dette har potensiale i seg til enten å føre oss fremover på en egg eller gjøre at vi graver ei djupere grop for våre heler, produsere narsisstiske eller barnslige reaksjoner som alle kan se, bortsett fra oss selv. Vi kan enten 'falle oppover' eller bare fortsette med å falle'.

Kjennetegnet på sann åndelig modenhet

Hva er åndelig vekst? Hva er åndelig modenhet? Hva handler det om når vi sier at vi må gå videre med Herren?

Det er den anerkjente bibellæreren T.Austin-Sparks (bildet), som fikk bety mye for blant annet Watchman Nee, som stiller disse for oss alle viktige spørsmålene. Han sier i boken 'The Cross and the way of life', at han er redd for at vi har mange ideer om dette. Mange tror at det handler om å få en større forståelse av den kristne læren, en større innsikt i åndelige sannheter.

'Elskede, det handler ikke om noe av dette,' sier T.Austin Sparks.

Så svarer han:

'Selve kjennetegnet på åndelig utvikling og modenhet er dette: at vi har avtatt så mye og Herren Jesus har vokst tilsvarende mer! Den modne sjel er den som er liten i egne øyne, og i hvis øyne Herren Jesus er stor. Dette er vekst. Det kan være vi kjenner til mye, at vi har et vidunderlig grep om lærespørsmål, av lære om sannheten, at vi kjenner Skriften godt, og likevel kan vi være åndelig små, svært umodne, og veldig barnslige. Det er stor forskjell på å være barnslig og barnlig. Virkelig åndelig vekst er dette: Jeg minsker. Han øker. Det handler om at Herren Jesus blir mer. Du kan teste åndelig modenhet mot dette'.

'Han skal vokse. Jeg skal avta.' (Joh 3,30)

9 kjennetegn på en bibelsk menighet

I USA finnes det en organisasjon som kaller seg "9 marks". De arbeider med å spre en bibelsk visjon av menigheten, og mener at det finnes ni kjennetegn for en bibelsk menighet. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i at disse ni kjennetegnene er særdeles viktige, men jeg ville nok også ha plusset på noen til. Blant annet savner jeg en forståelse av betydningen av dåp og nattverd, det kristne fellesskapet, det alminnelige prestedømme. Men her følger de ni kjennetegnene, så kan du bedømme selv:


Utleggende bibelforkynnelse. Det er her snakk om om en forkynnelse som utlegger og forklarer hva Skriften sier i bestemte avsnitt, og som viser hvilken anvendelse dette har for menigheten. Bak står en vilje til å lyde Guds ord og å se hvor sentralt Guds ord er når det gjelder vår tilbedelse.


Bibelsk teologi.
Paulus gir Titus i oppdrag å tale "slik det sømmer seg for den sunne lære." (Tit 2,1) Vi bør ikke bare være opptatt av hvordan vi blir undervist, men hva vi blir undervist. Bibelsk teologi er en vilje til å kjenne Bibelens Gud slik som han har åpenbart seg selv i Skriften.


Bibelsk forståelse av De gode nyhetene. Men de gode nyhetene er ikke at Gud ønsker å møte folks følte behov eller hjelpe dem til å utvikle et bedre selvbilde. Vi har gjort opprør mot vår Skaper og Dommer. Til tross for dette har han på grunn av sin nåde sendt sin Sønn for å dø den døden vi har fortjent på grunn av vår synd og de som omvender seg og tror på Jesus død og oppstandelse blir tilregnet Kristi rettferdighet. Dette er de gode nyhetene.


Bibelsk forståelse av omvendelsen. Den åndelige forandringen hvert menneske trenger er så radikal at bare Gud kan gjøre det. Det er Gud som må omvende oss. Omvendelsen behøver ikke være en sterk følelsesmessig opplevelse, men den må vise seg i gudelige frukter dersom den er hva Bibelen betrakter som en sann omvendelse.


Bibelsk forståelse av evangelisering. Hvordan evangeliet blir delt med andre henger nøye sammen med hvordan det blir forstått. Å presentere evangeliet som et tillegg som gir ikke-kristne noe de naturlig ønsker er å presentere en halvsannhet. Sannheten er at vårt dypeste behov er åndelig liv, og at dette livet får vi bare ved å angre våre synder og tro på Jesus. Vi presenterer evangeliet åpent, og overlater til Gud å gi omvendelse.


Bibelsk forståelse av medlemskap. Medlemskap bør gjenspeile en forpliktelse til en lokal menighet ved oppmøte, givertjeneste, bønn og tjeneste. Hvis ikke, er medlemskap meningsløst, verdiløst og farlig. Vi bør ikke tillate foolk å beholde deres medlemsskap av sentimentale grunner eller mangel på interesse. Å være en medlem er å være seg bevisst at vi er på reise som fremmede i denne verden på vei mot vårt himmelske hjem.


Bibelsk disiplin. Bibelsk disiplin eller kirketukt setter visse standarder for medlemsskapet. Tanken virker negativ for mennesker i dag. Men dersom vi ikke kan si hvordan en kristen ikke skal leve, hvordan kan vi da si hvordan han eller henne ikke skal leve? Hver lokal menighet har et bibelsk ansvar i å bedømme liv og lære til sine ledere og endog sine medlemmer slik at ikke menighetens vitnesbyrd om evangeliet blir kompromittert.


Vektlegging av kristent disippelskap og vekst. Det eksisterer en stor interesse for menighetsvekst i dag, ikke bare tallmessig vekst men også medlemmens vekst i troen. Selv om mange troende måler andre ting er det eneste sikre tegn på vekst et liv med økende grad av hellighet rotfestet i kristen selvfornektelse. Dette er begreper som er tilnærmet fraværende i kirken i dag. Å gjenoppdage sant disippelskap vil bygge menigheten og bidra til å gi verden etter klarere vitnesbyrd.


Bibelsk forståelse av lederskap. Flere eldste er ikke bare bibelsk, men også praktisk fordi det sørger for å utfylle pastorens gaver slik at menigheten får den hyrdeomsorg den trenger.
Bildet viser forfulgte kristne et sted i Asia som samler seg for kristent fellesskap.

Mer om åndelig modning: Barn, ungdom og fedre

Til forsamlingene i Galatia området, forteller Paulus deler av sin livshistorie. I den sammenhengen skriver han: ”Men da det behaget Gud, Han som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved sin nåde, å åpenbare sin Sønn i meg…” (Gal 1,15-16) Nå er det også mulig å oversette dette ordet med ”åpenbarte sin Sønn for meg”, og det er den varianten Bibelselskapet benytter. Men både Norsk Bibel 88 og Bibelen Guds ord, oversetter det med: ”åpenbare sin Sønn i meg…” Denne oversettelsesmuligheten gir oss del i en side ved det jeg skrev så vidt om i går, når jeg siterte Kol 3, 4: ”Kristus, vårt liv.”

Guds hensikt er å åpenbare mer og mer av Jesus i våre liv. Døperens vitnesbyrd var: ”Han skal vokse, jeg skal avta”, eller som Erik Gunnes oversetter det: ”Han skal vokse, jeg skal svinne bort.”

I sitt første brev viser apostelen Johannes oss noen utviklingstrinn i en kristens liv, på vei mot modning. Som jeg skrev i går, så er jo målet at Kristi kropp skal bli den modne mann. La oss se på 1.Joh 2,12-14: ”Jeg skriver til dere, barn, fordi syndene er dere tilgitt for Hans navns skyld. Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere, unge, fordi dere har seiret over den onde. Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har lært Faderen å kjenne. Jeg har skrevet til dere, fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere, dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.”

Johannes skriver her om tre nivåer av modning:
1) Barn
2) Ungdom
3) Fedre

Vår himmelske Far gleder seg over at Hans barn når frem til manns modenhet. Vi har da del i Hans liv, natur, og vi ønsker å leve i Hans hensikter og i følge Hans visjon. Hva er det som særpreger disse tre nivåene av modning?

Barna: De gleder seg over at Gud er deres Far, og at deres synder er tilgitt for Hans navns skyld. Nå er det slik at denne gleden og begeistringen over at Gud er vår Far, og for syndernes forlatelse, skal følge oss hele tiden. Men det bør være en bjelle som ringer når en kristen har levd, la oss si i 20 år, og forblir et barn som det må stelles for og med. Man er på det første nivået av modning når man er velsignelses sentrert, ser på Gud som en som vær så god har å gjøre som vi sier,

Ungdom: Dette er barna som har vokst opp og blitt mer modne. De er karakterisert av at de er sterke, de har seiret over den onde, de har lært noe om Guds karakter og egenskaper. Og et viktig kjennetegn til: Guds ord blir i dem. De har en appetitt på Bibelen, de tar til seg Ordet. Men det som karakteriserer denne fasen er at de er mer opptatt av å gjøre enn av å være. De er sentrert rundt aktiviteter for Herren.

Fedre: Som barn anerkjente vi Gud som vår Far, som ungdom æret vi Gud som vår Far, mens det som karakteriserer dette nivået av modning, er at kjenner Gud, i betydningen erfart kjennskap. Ikke bare kunnskap, men kjennskap. Legg merke til at Johannes skriver: ”fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen.” Dette dreier seg om en kjennskap, som går ut på at man ved Helligåndens hjelp, lodder dybdene i Gud. De er selvfølgelige endeløse, ubegrensede. Ved dette nivået i åndelig modning, blir man mer og mer lik sin himmelske Far.