Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 1

Vi lever i en svært overfladisk tid - også hva åndelighet angår. Jeg er sliten av alle trendene, bølgene, den opphausede stilen og tivoliseringen av gudstjenesten. Derfor har jeg i mer enn 30 år - siden jeg først stiftet bekjentskap med ørkenfedrene og ørkenmødrene - lengtet etter det rene vannet, et uskapte lyset, det levende brødet. Etter stillheten, Guds nærværet.

I denne tiden har jeg stiftet bekjentskap med mennesker som har levd et djupere liv med Gud. Som staretsen Varnava (bildet). En starets er et menneske, som Gud på en spesiell måte har gitt en gave til å veilede andre i deres vandring med Gud. De er ikke nødvendigvis en prest eller en munk, men kan gjerne være en lekmann. De har evnen til å skille ånder, og har som oftest en profetisk gave. Alle har det til felles at de bærer med seg Guds nærvær.

Varnava, som jeg her skal skrive om, hvis borgerlige navn var Vassilij Merkulov, var født 1831 i en gudfryktig bondefamilie hvor faren var leiledning. De bodde i en landsby nær Tula, en by 200 kilometer sør for Moskva. Hans mor øvet en sterk innflytelse på den unge Vassilij. Moren, som senere skulle bli nonne, lærte ham å be og gå regelmessig til gudstjeneste.

Når Vassilij var ni år gammel flyttet familien Merkulov nærmere Moskva. Det skulle bli helt avgjørende for den unge guttens vandring med Gud. Like i nærheten av klosteret Hl.Sergius kloster av den hl.Treenigheten, fantes det et eneboersted som kaltes Getsemane. Her bodde munken og staretsen Gheronty. Denne munken, som levde så nær Gud, skulle komme til å bety svært mye for Vassilij.

Når han ble 20 trådte han inn i Hl.Sergius klosteret som novise. Rett etter dette flyttet staretsen Gheronty etter, som ble en åndelig far for ham. Hos Vassilij ble det skapt en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet. Det gikk ikke en måned uten at han gav uttrykk for at han ville gjøre som sin læremester, trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn. Han fikk lov å prøve seg i Getsemane sketen. Hans åndelige far overlot ansvaret for Vassilij til broder Daniel, en annen munk som levde alene i skogene i nærheten.

Åndelig veiledning og disippelskap 
Jeg merker meg dette: en kristen som ønsker å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, trenger en åndelig veileder. Selvfølgelig er dette spesielt for en som er munk og er tilknyttet et kloster. Men ingen burde vandre alene. Alle burde ha privilegiet av å ha en åndelig veileder. En skriftefar. Etterlatt til oss selv, står vi i fare for å utvikle en sterk individualisme, og uten noen som ser oss og som vi kan være transparante overfor, står vi i fare for å bli åndelig hovmodige og et lett bytte for vår sjelefiende. Jeg har forundret meg mye over hvor lettvint vi tar dette med at Jesus kaller oss til 'å gjøre disipler'. I dag blir man kristen ved å rekke opp en hånd, og så fremsi en 'frelsesbønn', og så skal man stå på egne bein. I det sekulære liv kurses vi i alle ting, men når vi blir kristne synes det som om det er opp til oss om hvordan vi best mulig skal klare oss selv. Ikke minst gjelder dette vårt bønneliv, hvor det nærmest forutsettes at vi skal ha forstått bønnens innside med det samme!

Men modne, trygge veiledere er ikke lett å finne. Ikke menn eller kvinner som lever hva de lærer. Som ikke bare formidler teorier, men som er medvandrere. Du kan forsøke å finne en så skal du se hvor vanskelig det kan være.

Derfor er det en stor nød hos meg etter å be fram åndelige fedre og mødre - staretser, om du vil. Mennesker som er prøvd i livets skole. Som vet hva kamp og lidelse er for noe. Og som har gjort seg djupe erfaringer med Gud.

(fortsettes)