Å lese åndelige bøker er et gode, især om de er skrevet av mennesker som ikke presenterer er teori, men som lever hva de skriver. I flere år har jeg kjent en tretthet overfor lettvint forkynnelse pakket inn i glanset papir. Det er store ord og bekjennelser, men så fjernt, så fjernt, fra livet flesteparten av oss lever.
Jeg leser derfor bøker kun av prøvede mennesker. Av mennesker som har gått i Herrens skole. Gjerne de som har oppholdt seg i ødemarken og har vært stille en stund. Jeg har funnet større visdom hos mennesker, som i verdens øyne ikke er lærde, men som lever hellige liv. Dem vil jeg lære av. Derfor omgås jeg med dem. Virkelig visdom viser seg i et liv som har integritet. Den vise er den som blir et speilbilde av Jesus. I deres liv ser man Hans ansikt, og merker velduften fra Ham.
Slike mennesker har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus. De vet hva selvfornektelse er. I dag er det få som snakker om korset, i hvert fall ikke i betydningen av vårt eget selvlivs død. Det er heller et spørsmål om selvrealisering og hva Gud kan velsigne meg med.
Derfor vil jeg ikke betro min sjel til hvem som helst. Når det handler om evigheten, har jeg ikke råd til annet.
I de to foregående artiklene har jeg fortalt om staretsen Varnava. Han sparte seg ikke. Det ble så som så med mat og søvn. Mennesker sto ofte i lange køer for å komme til ham og lette sitt hjerte. I tillegg hadde han svært mange brev han måtte svare på. Folk kom til ham av ulike årsaker. Her er et eksempel fra en som møtte ham, en fransk katolsk kvinne, ved navn Mary Magdalene Gamel:
'Jeg møtte staretsen Varnava første gang i forbindelse med at jeg besøkte en venn av meg. I lang tid hadde jeg hørt historier fulle av hengivenhet om denne åndelige far, og jeg var nysgjerrig på å møte denne personen som ble behandlet med sin ærbødighet. Slik jeg hadde forstilt meg så han ut som en av våre katolske prester - elegant og veltalende, med vakre håndbevegelser gjort av parfymerte hender. Til min store overraskelse så jeg bare en liten, gråhåret og forunderlig enkel munk. Ingenting ved ham var slik jeg hadde forestilt meg det. Ansiktet hans derimot, det skinte, med en slik kjærlighet og vennlighet at hjertet mitt ble så berørt av sterke følelser. Men jeg forsøkte å riste av meg førsteinntrykket! Jeg sa til meg selv: Gode Gud, det kan da ikke forventes av meg at jeg kysser denne gamle munkens hånd, slik som de gjør her! Nei, du vil ikke se meg gjøre noe slikt. Og så sprang jeg på dør.
Rett etter dette møtet ble jeg svært syk av en betennelse og jeg ble lagt inn på et sykehus. Situasjonen var så alvorlig at de to legene som behandlet meg, mente at det måtte sendes et telegram til min søster, som da befant seg i Afrika, at hun måtte komme for å se meg før jeg ble operert. De kunne nemlig ikke garantere at jeg ville overleve. Jeg hadde høy feber, og jeg lå skrikende i sengen i timevis. I fem dager klarte jeg ikke å sove, selv om jeg var ekstremt utmattet.
Legene samtalte om mitt tilfelle da en slektning til min venn ankom. Han kom fra Hl.Sergius Treenighetskloster, og hans første spørsmål var: Hvordan går det med henne?
'Dårlig'.
'Hun må være fryktelig dårlig, for staretsen Varnava ba meg om å gå til dere med et samme og bringe med meg et ikon av Guds mor".
Ikonet ble brakt over til meg og jeg kysset i ærbødighet Guds mor. Ikonet ble lagt under hodeputen min, og for første gang under denne sykdomstiden var jeg i stand til å sove. Når legene så til meg en time senere, fant de ut at tilstanden min hadde bedret seg så mye at operasjonen ikke synes å være nødvendig. Dagen etter var faren tilsynelatende over. Legene var forundret over å se den raske tilfriskningen fra denne farlige sykdommen. Jeg er mer enn sikker på at det var de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.
Dette høres sikkert underlig ut for oss protestanter. Jeg har likevel valgt å oversette denne beretningen slik den er skrevet ned. Men jeg er sikker på at den franske kvinnen har helt rett når hun sier at det var 'de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.
Jeg er blitt mer skeptisk med årene til mennesker som påberoper seg å ha helbredelsens nådegave, men jeg har erfart at Gud gir den til mennesker som ikke fremhever seg selv, men gir Jesus all æren. Dette er gjerne 'sårede helbredere', mennesker som selv har erfart hva sykdom og lidelse gjør med et menneske.
(fortsettes)
Billedtekst: Måtte Gud reise opp åndelige fedre og mødre, modne kristne som lever hva de preker. Slike blir til velsignelse for Kristi kropp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar